>Leder Prosa 05|09

Tekst og politikk

Karianne Bjellås Gilje



Foto: GØRIL TRONDSEN BOOTH

«Jeg tror samtalen om litteratur er en viktig grunn til skjønnlitteraturfolkets irritasjon over ‹disse forstandige, som snakker enkelt og greit og har et gjennombelyst sakprosaspråk.›1»

1 Audun Lindholm og Eirik Vassenden i Vagant 4/2005 – om «Myrbråtenfortellingene» til Thure Erik Lund

TRENGS DET MER debatt om saken som startet med Tore Prysers kronikk «Hjelperytter for Fløgstad» i Dagbladet 14.7.? Jeg mener ja. For eksempel historieprofessor Erling Sandmos påstand i dette Prosa: «Mye av det unødvendige og ufruktbare i debatten om Grense Jakobselv skyldtes ren irritasjon.» Sandmo setter fingeren på noe flere sakprosaforfattere har møtt i samtaler med skjønnlitterære kolleger de siste årene: en irritasjon som ikke nødvendigvis er rettet mot enkeltpersoner, men mot stereotypier av «sakprosamiljøet» og av Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF).
    Prosa oppfattes gjerne som et organ for «sakprosaforkjemperne». På diverse litteraturarrangementer etter «Fløgstad-debatten» har jeg opplyst at Prosa ikke er et meldingsblad for NFF – til det har organisasjonen NFF-bulletin. Prosa utgis av NFF, og er uavhengig redigert etter redaktørplakaten (men NFFs styre ansetter selvsagt redaktører som er interessert i sakprosa, noe annet ville være oppsiktsvekkende). I Prosas snart 15-årige historie, har tidsskriftet arbeidet for å synliggjøre at «litteratur» rommer mer enn «skjønnlitteratur». Den som leser bøker, vet selvsagt dette. Men blant annet i litteratur- og bibliotekpolitikken og i medienes kulturredakjoner har man ikke kunnet ta for gitt at «litteratur» betegner noe mer enn «skjønnlitteratur». Prosa bidrar til å utfordre sjangerhierarkiet – gull og gråstein finnes innen alle sjangre. Som Sandmo skriver: «Tanken om at det finnes et sjangerhierarki som plasserer Erik Fosnes Hansen på et høyere tekstnivå enn Snorre, er ganske avsindig.»
    Jeg tror samtalen om litteratur er en viktig grunn til skjønn­litteraturfolkets irritasjon over «disse forstandige, som snakker enkelt og greit og har et gjennombelyst sakprosaspråk».1 I medier og på litteraturarrangementer er det ofte en altfor sterk betoning av saken – uansett sjanger: Kunstnerisk kvalitet, metode, fortellergrep osv. er vanskeligere å snakke om. Dette er imidlertid noe både sak- og skjønnlitterære forfattere kan fortvile over, og prøve å gjøre noe med – ikke noe som skjønnlitterære forfattere bør tillegge sakprosa­kolleger skylden for.
    En viss revirmarkering vil det alltid være i søken etter oppmerksomhet, lesere, stipender og goder. Men setter man seg inn i hva «sakprosaforkjempere» og «skjønnlitteraturforkjempere» faktisk driver med, er det samarbeid framfor kamp. Kjartan Fløgstad vet godt at han fekter mot en fiende som ikke finnes, når han skriver: «Skal romankunsten handla om navlelo og sår barndom, medan sakprosaen har copyright på den ytre verda?» (Aftenposten 23.07.). Ingen klok leser vil svare ja.

KARIANNE BJELLÅS GILJE | redaktør | kbg@prosa.no | twitter.com/kariannebgilje


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>