>Forsiden Prosa 04|09

Forsiden 04|09

 



<empty>

Winston Churchill – stabeisen som hjalp skjebnen da det så mørkest ut

FÅ AV OSS setter dype spor. Samlet greide vi riktignok å såre jorden på kort tid. Og nå selve klimaet, oops, sorry! Men skogen har alltid hatt kjemper: Sokrates, Saladin, Gutenberg, Copernicus, Beethoven, Gandhi, Einstein, Picasso. Og slagskygger: Napoleon, Stalin, Mao. Kunne Hitler overgått dem? Her litt om mannen som spente bein for ham. Giganten og ringreven på én prosa-side er sprøtt! Det må bli et telegram:
    England 1874: Politiker-far, amerikansk mor. Umulius som barn. Krigsskole. Husar i Brit. India. Overlevde kamp mot «opprørere» nær Afghanistan (!). Som journalistspire til Cuba i krigen mot Spania, og, 1898, i slaget ved Omdurman i den sudanske ørken: «I vest finnes ikke ferskvann før i Amerika, i øst ikke før i India.» Slik starter 24-åringen The River War. Fange under boerkrigen i 1899. Rømte. Ettersøkt dead or alive, høy dusør. Signalement «han lesper». Ble politikeren med 9 liv. Glimrende skribent og taler.
    1. verdenskrig: Fikk sparken som marineminister etter Gallipoli-fadesen mot Tyrkia: ½ million døde. Koloniminister 1921: Hans dårskap var å skape kunstige Iraq, med Feisal som konge, etter Lawrence-suppa i Arabia & omegn. Fulgte bl.a. dennes råd i Cairo-møtet, «WC & de 40 røvere». Villig til å bruke gass, «litt hosting må da være bedre enn å bli skutt». For Feisal danset ikke etter imperiets pipe. Ble en av Israels fedre. Vennen, general Spears: «Winston had a fault. He was too fond of Jews.»
    Ikkeno galt i å ha mange jødiske venner & privatøkonomiske støtter – WC fightet i årevis mot Hitlers perverse jakt på dem – men hans «They are beyond all question the most formidable and remarkable race which have ever appeared in the world» ble anti­arabisme, kortslutningen som palestinerne nå lider under, apartheid-okkupasjon & nådeløs utdriving, i sterk kontrast til Balfour-erklæringens «men det må ikke gå ut over palestinerne som allerede bor der».
    1930-årene: Politisk urokråke på gress. Hobbymaler, venners venn og epikureer, «I’m easily satisfied by the very best». Forfatter, arbeidsjern og heftig krigs-advarer.
    Boken Churchill, a Study in Failure var nyss ute da WC uventet ble statsminister 10. mai 1940, 65 år. «Hittil har alt vært en forberedelse til dette.» Både skepsis og glede: «Winston is back!» 13. mai: «I have nothing to offer but blood, toil, tears and sweat»-talen. Gradvis vant han alles hjerter. Etter Hitlers Blitzkrieg-tap mot England roste han RAF-pilotene: «Never was so much owed by so many to so few.» Og før seier i sikte: «This is not the end, not even the beginning of the end. But it is the end of the beginning.»
    WC ga sitt bidrag til vår semiotikk: V for victory! Riddertidstegn for bueskyttere, som slik viste sin skyteførhet?
    1945: Fred. En bitter WC vrakes i valg. Lanserte «Jernteppet» i 1946-tale. Stalin raste! (Vi barn lekte også «kappe land».) WC atter statsminister 1951—55. Nobelprisen i (fag)litteratur 1953. Mon fordi fredsprisen var umulig pga den vettløse brannbombing av Dresden februar 1945?
    Omsider kom takkeinvitasjonen til Oslo i 1948 (man fryktet Sovjet). Kai glad hjem: – Churchill gjorde «V» til meg i Sørkedalsveien! Far: – Jammen bra at den skurken var på vår side...

Av Kai Gjelseth


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>