>Artikler Prosa 02|06

>Agenda: Ny og gammel moral

Jill M. Loga

Verdiene forsvinner ut av politikken, folk har ingen visjoner lenger, moralen ­for­vitrer. Du har hørt refrenget, kanskje sunget det selv? I mitt hode overdøves dette nå av en annen melodi, spilt av tv-kanaler, forlag og andre medieprodusenter. Den ­handler om selvdisiplin. Enkelte dager kan melodien ljome så høyt at hverdagen fremstår som et evig åk. Hvordan i all verden kan man snakke om at moralen forvitrer?

<empty>












«Da tv-kvelden var over, hadde følelsen av utilstrekkelighet fullstendig overmannet meg.»















«Det kan virke som om bøker som forteller oss hvordan vi skal være, er mer etterspurt enn bøker som lærer oss å tenke ­kritisk.»




















«Er forlag, fjernsyns­kanaler og avisredaksjoner blitt fullstendig kuppet av moralske petimetere?»

«DENNE ER BARE SÅ YESTERDAY, AZZ!» Jeg satt med fjernkontrollen i hånden og fulgte med på hvordan en tilsynelatende håpløs kvinne fikk passet sitt påskrevet og både hjem og garderobe gjennomgått. Budskapet var tydelig: hun hadde gått skikkelig ut på dato. Men hjelpen var heldigvis nær, og alt håp var ikke ute. Det barmhjertige «Motepolitiet» skulle få skikk på henne igjen. Kvinnen viste at hun forsto alvoret i situasjonen: etter forvandlingen ble hun overveldet av takknemlighet og måtte gråte litt på slutten av programmet.
    «SOS Hundehjelpen» var neste program på menyen min denne kvelden. Her kunne jeg få en halvtimes avslapping og la meg underholde av alle disse andre som ikke makter å oppdra sine firbente venner, tenkte jeg. Det var et nytt program som var laget over samme lest som «Nannyhjelpen». De hadde også her tatt for seg et ganske ekstremt tilfelle. En dame hadde seks hunder som fullstendig hadde tatt over huset. Det var lett å være enig med den sinte hundeoppdrageren. Disse hundene ble forsømt og fikk både for lite mosjon og feil kosthold. Men da tv-kvelden var over hadde følelsen av utilstrekkelighet fullstendig overmannet meg. Selvtilliten som suveren ekspert på hundeoppdragelse hadde fått en brist i møte med leksjonene til den perfekte hundeoppdrageren. Hva om dette skrekkscenarioet var like om hjørnet også for meg? tenkte jeg fra langt nede i sofaen, før jeg dyttet den fir­bente sofagrisen som sov intetanende ved fotenden, ned på gulvet. Jeg kikket skeptisk rundt i stuen og rettet så tankene mot min egen garderobe. Selvkritikeren i meg var nådeløs: det er egentlig rimelig yesterday her, azz.

Disiplinering Er man en ivrig tv-seer, må man bli passe utmattet i disse dager, tenkte jeg. Det er ikke grenser for hvor stort forbedringspotensialet er når det gjelder ens kunnskap om barne- og hundeoppdragelse, hygiene, kosthold, mosjon, bruk av nytelsesmidler, styling av eget hjem og person osv. Man kan få gratis disiplineringsleksjoner direkte hjem i sofakroken hver kveld om man vil. Mengden av slike program viser at det er et marked. Det tyder imidlertid også på en annen ting: Vi vet hva som er rett og godt, og innser at vi har et forbedringspotensial! Programmene treffer vår dårlige samvittighet og maner frem selvpiskeren i oss.
    Men det er ikke bare et økende antall tv-program som for tiden formidler hvordan man bør leve livet sitt. Det er ofte nettopp i bruddet mellom tilbakelagt moral og det nye at tabloidavisene lager sine forsidesaker. Mens Dagbladet lar de gammelmoralske, for eksempel kirken, muslimer og (andre) konservative gubber, få smake pisken, holdes gulroten av Fedon Lindberg, fitness-instruktører, simple living-guruer og liknende. Den gode væremåten i dag inkluderer imidlertid ikke bare et sunt kosthold, en veltrent kropp og et moteriktig ytre. I kontrast til gammelmoralen er et aktivt og frigjort sexliv også del av dagens gode liv. Leksjonene fra «sexinspector» Tracy Cox får vi fra TV3. I den grad hjemmevideoene til programmets mange rådløse par skulle bli for sterk kost, kan man imidlertid også møte Tracy Cox og de samme leksjonene i skriftlig form (uten vulgære bilder) i bøkene Hot love, Hot Sex og Superflørt hos et av våre såkalt tunge forlag. Aschehoug tilbyr i denne sammenheng også Orgasmeboka og en nyutgivelse av Kama Sutra, mens Cappelen blant annet har Gro Isachsens Sex – ja takk! og Mer sex, takk! Det kan virke som om bøker som forteller oss hvordan vi skal være, er mer etter­spurt enn bøker som lærer oss å tenke kritisk. Et søk etter selvhjelps- og livsstils­bøker på norske forlags nettsider gir stor fangst, og det finnes nesten ikke den ting man her blir minnet på at man bør endre. Er det disse bøkene som er dagens dannelseslitteratur?

Fungerende og tilbakelagt moral Det er farlig å ta ordet moral i sin munn. Det er et ord med uklar mening, men som mange likevel har en veldig klar mening om hva er. For eksempel ville nok både filosofene og teologene vært uenige i min påstand om at mediene flyter over av moralske leksjoner, og at dagens dannelseslitteratur har titler som Endelig ikke-røyker, Simple living og Pappaboka. Mange ville nok heller klandre mediene for å være årsaken til at moralen forvitrer. Det at tanker om rett og galt, godt og ondt, plutselig skulle opphøre å eksistere, og da særlig i et mediesamfunn hvor meningsproduksjonen øker i omfang for hver dag som går, sto imidlertid denne kvelden i sterk kontrast til min følelse fra sofaen av noia og disiplineringstvang. Er forlag, fjernsynskanaler og avisredaksjoner blitt fullstendig kuppet av moralske petimetere? Jeg ble liggende å fundere over dette.
    Moralen forvitrer ikke, den bare forflytter seg. Gårsdagens betente saker (som homofili) erstattes av nye (gravide som røyker). Men vi ser ikke moralen før den er utgått på dato. Det er først når den er tilbakelagt, at vi er i stand til å overskue de kulturelle strukturene som har formet livene våre. Da kaller vi det moral. Dermed er det ikke rart at dette begrepet har fått en negativ klang. Det gir assosiasjoner til makt vi har frigjort oss fra. Mediene formidler meningsproduksjonen (hva er gangbart i dag?), snarere enn å lage den (med mindre man mener at mediene har en guds mastermind og totale oversikt). I dette perspektivet er mediene viktige moralformidlere.
    Moralen er datostemplet. Det er imidlertid ingen bagatell å være bærer av verdier som er utgått på dato. Gamle moralske autoriteter representerer fiender av fremskrittet og friheten. Under frihetens fane er det derfor riktig og godt å bekjempe dem med alle midler. Ydmyke sinker som erkjenner at de ikke makter å henge med i tiden, er ikke de farligste. Verre er det med de gammelmoralske som tilhører reaksjonære protestbevegelser som vil tilbake til fortiden. Man finner dem paradoksalt nok ofte der det snakkes om moral (kanskje nettopp fordi det vi ser som moral er det tilbakelagte) for eksempel i religionen, i skolen, på universitetet. Det vil si i oppdragerinstitusjoner. Kanskje særlig de som tilsynelatende ikke lar seg styre av «moter» og relative verdier, men hevder å forvalte evige verdier og en mer klassisk form for dannelse. Dette kan imidlertid fremstå som truende bremseklossholdninger dersom man går under frihetens fane. Gårsdagens autoriteter truer med omkamp og det tilbakelagtes gjenkomst. Hardt tilkjempede friheter kan nulles ut og bli erstattet av fortidens moralske åk. Dette har naturligvis større konsekvenser for noen enn for andre. Grupper som opplever anerkjennelse og frihet i dagens samfunn, i motsetning til hva de gjorde før, er de som har noe å miste.

Habitus Mennesker kan således også måles eller gis en moralsk datostempling. Man kan for eksempel servere en sak som for tiden befinner seg i et moralsk grenseland: Hva syns du om homofili, egentlig? Folk sier imidlertid ikke alltid hva de mener. Derfor foretar vi ofte en mer indirekte tilnærming, som ofte opererer i vår vurdering av mennesker enten vi vil det eller ei: Vi tolker en persons holdninger og verdier gjennom hans fremtoning og væremåte. Fra tysk moralfilosofi har vi lært at dømmekraften formes gjennom en kulturell dannelsesprosess. Etikken og estetikken er altså ikke atskilte størrelser. Men i så fall kan man kanskje også snu på forholdet? Man kan lese etikken ut av den estetiske fremtoningen. Den personlige habitusen, det vil si de moralske verdsettingene som en person utstråler, står som en usagt tekst i den personlige fremtoningen. Finnes det elementer av yesterday der, eller kanskje også reaksjonære trekk? Hvordan er han kledd, tar han vare på egen helse og har han innredet sitt hjem på riktig måte? Disiplinerer han seg selv og sine holdninger etter dagens standard, eller preller Fedon-oppslag, sushiretter, pilatestrening og ethvert livsstilsprogram på tv av ham? Er han ufrivillig «moralsk utgått på dato», eller har han gått til det skrittet at han fremmer gårsdagens normer som et politisk prosjekt?
    Visjonen om frihet fra gamle moralske tvangstrøyer utspiller seg også i politikken. Både kvinne- og homobevegelsen drives av denne visjonen, men den er også aktuell i den internasjonale debatten om forholdet mellom det sekulære og religiøse (skal man respektere gamle moralske autoriteter, eller skal man le av dem og således undergrave dem?). Tar man moralske briller på, så kan man dele partipolitikken inn i gammel og ny moral, eller konservativ og liberal (ikke «radikal», som i dag har for mye gammelmoral over seg). Om man leser Dagbladet, så synes homotesten å kunne fungere også her. (Selv om spørsmålet «Hva har du på iPoden din?» kanskje sier vel så mye.) Den attraktive nestlederen i det urbane og liberale partiet Venstre, Olaf ­Thommessen, ble for en tid siden utsatt for en slik test. Han og ektefelle Vendela Kirsebom deltok i en hjemme-hos-reportasje i et svensk magasin der det ble snakk om pappapermisjon. «Det er nok ikke mange menn som vil være alene hjemme med barna,» kom det spontant fra venstrepolitikeren som for anledningen ikke hadde sine medierådgivere i nærheten. En slik detalj, kommentert i Morgenbladet og slått stort opp i Dagbladet, er (kanskje ved siden av det å være gift med en fotomodell?) informasjon nok til å få hele det liberalmoralske budskapet til den offentlige politikeren til å falle sammen som et korthus, noe Dagbladet også kommenterte på lederplass 8.2.02. Politikerens væremåte står i kontrast til det moderne verdibudskapet han selger. Man kan altså forsøke å bruke Pappaboka som en distinksjonsdeodorant, men da må man regne med at små detaljer kan avsløre det illeluktende man forsøker å dekke over.
    Velgerne i dag leser ikke partiprogrammer. Det er ikke alltid vi engang orker å høre på politikernes argumenter. Politikernes verdsettinger leser vi ut fra deres væremåte og ytre fremtoning. Politikken som er innskrevet i personens egen kropp og væremåte, er dessuten ofte en mer pålitelig tekst om verdiene, fordi det er en ubevisst tekst som ikke så enkelt lar seg kontrollere og pynte på. Habitusens usagte tekst er mettet med informasjon. Mengden av detaljer gjør at den moralske utstrålingen ikke lar seg håndtere fullt ut av medierådgivere og kleskonsulenter. Derfor kan de små detaljene utgjøre vesentlig informasjon som kan avsløre eventuelle egentlige verdsettinger. Det vil si de kan avsløre manglende oppriktighet hos politikeren, dersom hans egentlige jeg ikke stemmer overens med verdsettinger han sanker velgere på. Politikere arresteres for løgn dersom de i valgkampen har kommet med et pengeløfte som de senere ikke har klart å innfri. Men hva om de selger et løgnaktig verdibudskap? Det er gjennom habitusen vi tolker hvorvidt en politiker formidler et ærlig verdibudskap eller ei. Den ekte væremåten ser vi bare når politikeren ikke er seg bevisst at han blir gransket, det vil si når han er seg selv. Dette autentisitetskravet vitner i seg selv om at politikken ikke er uten verdier.

Gammel forkledd som ny Det er de tilbakelagte og ikke de fungerende verdiene vi betegner som moral. Men det er altså ingen bagatell å være moralsk utdatert, fordi bærere av gårsdagens moral faller i den negative kategorien moralister. For en liberaler er dette tilhengerne av tilbakelagte, moralske tvangstrøyer. På vegne av friheten og fremskrittet er det likevel et element av tvil i liberaleres følelse av overlegenhet: er for eksempel KrF og FrP bare partier for sinker som ikke makter å henge med i tiden, eller er disse partiene bevisste, reaksjonære protestbevegelser? Er de for eksempel i stand til å se at den utdaterte kristne moralen de forfekter som god og rett, bare har en litt nyere datostempling enn de elementene i islam som de frykter som noe ondt? Vil de altså tilbake til fortiden, eller har de bare problemer med tempoet i verdiutviklingen? En liberaler synes å ha mer sympati med det siste enn det første.

Fra min utmattede posisjon dypt nede i sofaen denne kvelden skrudde jeg av tv-en og satte på radioen. Jeg ville ha bort den utilstrekkelige følelsen og heller høre på litt oppmuntrende musikk. Min stue av yesterdays interiør ble fylt av Kanal 24s ferskeste hiphop-musikk. Jeg sang med til den nye og kule låten: «Now I aint sayin shes a gold digger, but she aint messin with no broke niggaz. Get down girl go head get down, get down girl go head get down, get down girl go head get down, get down girl go head.» Hva i all verden er det han synger? Krever han arbeid for gullpengene? Nei, takk for det sjenerøse jobbtilbudet, Kanye West! tenkte jeg og priset meg lykkelig for at jeg kan tjene penger på annet vis. Hallo! Hvilket århundre er denne fyren fra? Er ikke et slikt kvinnesyn for lengst utgått på dato, da?,


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>