>Anmeldelser Prosa 04|09

Respons på en provokasjon

Toril Moi

Både Brit Bildøens Litterær salong og Unn Conradi Andersens Har vi henne nå? sier noe viktig og noe sant. Begge tar utgangspunkt i det ubehagelige faktum at kvinner i litteraturen fremdeles er Den andre. Kvinner som skriver, presses inn i kjønnskategorien, mens menn som skriver, stadig slipper å måtte forholde seg til kategorien «mannlig forfatter».

<empty>

Unn Conradi ­Andersen
Har vi henne nå? Kvinnelige forfatterskap & mediene
140 sider
Gyldendal Akademisk 2009

Brit Bildøen
Litterær salong: Essay
156 sider
Det Norske Samlaget 2009

Anmeldt av
Toril Moi

SITUASJONEN ILLUSTRERER perfekt den grunnleggende innsikten som Simone de ­Beauvoir formulerte alt for seksti år siden: Menn oppfattes som universelle, kvinner som partikulære; mannligheten er normen, kvinnelig­heten er fengselet kvinner sperres inne i.
    Begge disse bøkene kritiserer på forskjellig vis det grunnleggende problemet, som er at kritikere tror at kvinner skriver som kvinner, mens menn skriver som de vidt forskjellige individene de er. Om han ikke gjør sitt eget kjønn til hovedtemaet i det han skriver, presses ikke en mannlig forfatter til å forholde seg til det faktum at han er en mann hver gang han blir bedt om å diskutere sine egne tekster. Han kan utbre seg om eksistensen, kjærligheten, seksualiteten, familien, naturen, postmoderniteten, globaliseringen eller hva det nå skal være, uten stadig å minnes på at han gjør det som en mann. Kvinner får fremdeles ikke den samme friheten.
    I Jeg er en kvinne (Pax 1999) viste jeg at Simone de Beauvoir slett ikke skriver «som en kvinne», men som den kvinnen hun er. Å si dette er ikke å si noe annet enn det alle tar for gitt når det gjelder mannlige forfattere fra Platon til Proust. Hvor lang tid skal det ta før kvinner får den samme adgangen til det universelle som menn? (Begrepet «adgang til det universelle» stammer forresten også fra Det annet kjønn.) For å unngå misforståelser: Både menn og kvinner kan bli gjort til Den andre på grunn av sin seksualitet, etnisitet, klasse, rase, nasjonalitet, men det er bare kvinner som blir gjort til Den andre ene og alene på grunn av sitt kjønn.

En invitasjon Forfatteren Brit Bildøen begynte å skrive bok om kvinnelige forfattere fordi hun irriterte seg over at kvinner fremdeles blir oversett i det litterære feltet. Litterære kanoner og alskens lister og kåringer privilegerer alltid menn. Bare tre av tjue norske forfattere innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris de siste ti årene har vært kvinner. I det samme tiåret har bare én kvinne fått Kritikerprisen, til tross for at alle undersøkelser viser at i Norge utgjør kvinner det store flertallet av boklesere.
    Litterær salong er en invitasjon til å bli kjent med ti kvinnelige forfattere, som Bildøen mener fortjener flere lesere eller bedre lesninger. Utvalget er basert på hennes egen smak: boka er ikke ment som en tungtveiende analyse, men som en oppmuntring til andre kvinner som skriver, og til lesere av begge kjønn. I Bildøens salong møter vi Gertrude Stein, Carol Shields, Jean Rhys, Halldis Moren Vesaas, Joan Lindsay, Mercè Rodoreda, Adrienne Rich, Amalie Skram, Doris Lessing og Elfriede Jelinek. Disse forfatterne skriver så forskjellig at Bildøens bok burde være god terapi for kritikere som tar for gitt at alle kvinner skriver «som kvinner».
    Bildøen har gitt hver forfatter sin egen litterære dyd: stormannsgalskap, tydeleggjering, dobling, distraksjon, forsvinning, intonasjon, rørsle, råskap, spiritualitet, skamløyse. Som organiseringsprinsipp fungerer ikke dette så bra. Noen dyder er biografiske, andre tekstlige. «Dobling» virker mer som en teknikk enn som en dyd. (Kapitlet om dobling handler mest om Jean Rhys, Jane Eyre og bruk av speilbilder i skrift.) Er distraksjon virkelig en dyd? Jeg får inntrykk av at om Bildøen hadde valgt andre forfattere, ville hun ha kommet fram til andre dyder. Vitsen med det hele, tror jeg, er å vise hvor mangfoldige kvinners teks­ter er, og det lykkes hun med. (I USA ville ihuga identitetspolitikere helt sikkert påpeke at det er en ulempe at alle forfatterne er hvite kvinner fra den vestlige verden, om enn med et slags halvveis unntak for Jean Rhys. Men de samme identitetspolitikerne har en tendens til bare å lese litteratur skrevet på engelsk, så jeg synes at Bildøen har sitt på det tørre.)
    Her og der blir Litterær salong vel overfladisk. I kapitlet om Mercè Rodoreda hevder Bildøen at det finnes en teori om «kvit skrift», som hun forbinder med Hélène Cixous’ teorier om en særegen kvinnelig skrift. Her tror jeg at hun blander sammen Roland Barthes berømmelige begrep om écriture blanche [hvit skrift] fra 1950, som var hans forsøk på å beskrive den nøytrale og klare stilen til Albert Camus i Den fremmede, og Cixous’ uttalelse i «Medusas latter» fra 1975 om at kvinner skriver med brystmelkens «hvite blekk».
    «Er det mogleg å tenke seg at ein kritikar trekker fram ei scene, eit avsnitt, nokre setningar frå ein roman og seier at dette er noko av det beste som er skrive?» spør Bildøen (s. 12). Litterær salong viser at det er mulig. Bildøens bok er et forsøk på å skape en ny type litteraturkritikk, en som understreker det positive, heller enn å dvele i negativiteten. (Dette kommer aller best fram i kapitlene om Carol Shields og Doris Lessing.) Dette er et flott prosjekt, men Bildøen sier altfor lite om hva dette ville innebære. Vil hun gå til felts mot negativitetens estetikk generelt? Eller mener hun «bare» at negativistisk og nærsynt kritikk er uinteressant for lesere eller forfattere?
    Bildøen nevner ikke litteraturforskningen med ett ord. Det er synd, for jeg tror at hun sikkert ville ha klart å skrive enda bedre om forfatterne sine om hun hadde gjort mer arbeid med å sette seg inn i hva andre har skrevet om dem. Ikke fordi hun skulle ha sitert en bråte med akademiske avhandlinger, men fordi det ofte først er i møtet med andres stemmer at vi virkelig forstår hva vi selv mener. Jeg leste Bildøens bok med glede, og opplevde den som en oppmuntring, men jeg skulle likevel ha ønsket at den var lengre, dypere, og grundigere.

Et debattinnlegg Sosiologen og journalisten Unn Conradi Andersen viser at kvinnelige forfattere fremdeles blir mottatt i media på en langt mer «kjønnet» måte enn mannlige forfattere. Ved å se nærmere på resepsjonen av Hanne Ørstavik, Vigdis Hjorth, Herbjørg Wassmo og Marie Takvam, dokumenterer Andersen både at kritikerne tar på seg kjønnsbriller når de leser kvinnelige forfattere, og at de fire forfatterne velger ulik strategi når de skal forholde seg til kjønnspresset: Ørstavik og Wassmo motsetter seg kategorien «kvinnelig forfatter», mens Hjorth på postmoderne vis gjør motstand mot kategorien ved å spille hyper­kvinnelig og hypererotisk. Marie ­Takvam derimot problematiserer aldri kategorien. Boka gjør en viktig jobb fordi den legger fram problemet så klart og konkret. Har vi henne nå? fortjener å bli mye diskutert.
    Andersens utgangspunkt er at «forfatterne i denne boka [opplever] kategoriene ‘kvinnelitteratur’ og ‘kvinnelig forfatterskap’ [som] begrensende» (s. 9). Boka blir dermed et innlegg i den feministiske debatten omkring verdien av «kvinnelighet» som kategori for et feministisk prosjekt. I den debatten er ellers helt forskjellige tenkere som Beauvoir og Judith Butler (og undertegnede) skeptiske til kategorien «kvinnelighet», mens tenkere som Luce Irigaray og Hélène Cixous har forsøkt å gjøre kategorien til utgangspunkt for feministiske prosjekter. I Norge har kvinnelighets­kategorien stått sterkt innenfor feministisk litteraturforskning helt siden 1970-tallet. Derfor er det befriende å lese en bok som forsøker å vise hvor problematisk denne kategorien faktisk er for kvinnelige forfattere.
    Andersens bok har ikke teoretiske eller filosofiske ambisjoner. Det gjør den lettlest og spennende, men det gjør også at Har vi henne nå? forenkler problemer som faktisk er innfløkte. Det gjelder først og fremst spørsmålet om hva løsningen på problemet omkring kvinnelighet skal være. For å vise hva jeg mener, må jeg ta en omvei om min egen analyse av problemet, som Andersen også viser til, nemlig et foredrag jeg holdt på Litteraturhuset i oktober 2007 med tittelen «Jeg er ikke en kvinnelig forfatter», som senere ble trykt i Samtiden (3, 2008).

En provokasjon I foredraget viste jeg at utsagnet «jeg er ikke en kvinnelig forfatter» kan oppfattes som en respons på en provokasjon, nemlig som en respons på et forsøk på å presse kvinnelighetskategorien ned over hodet på kvinnen. «Jeg er en kvinnelig forfatter» er den andre mulige responsen til den samme situasjonen. De to utsagnene representerer hvert sitt horn av det jeg kaller «Beauvoirs dilemma», det faktum at kvinner stadig vekk plasseres i situasjoner der de tvinges til å velge mellom det partikulære og det universelle, mellom å bli kategorisert som kvinne, eller som menneske, som kvinne eller som forfatter, og så videre.
    Et dilemma er en situasjon der ingen av de åpenbare løsningene oppleves som gode. Uansett hva en gjør, taper en noe vesentlig. Om Beauvoir definerer seg selv som en kvinnelig filosof, sperres hun inne i en kjønns­kategori som stenger henne ute fra filosofien som sådan («filosofi» blir her den universelle kategorien). Om hun velger å benekte at hun er en kvinnelig filosof, stenges hun ute fra erfaringsrikdommen og innsiktene hun har fått ved å leve i verden som en kvinne. Dette gjør henne ufri som filosof (og forfatter) i den forstand at hun nå må splitte seg selv i to: kjønnet og filosofien kan ikke knyttes til hverandre. Dette skaper paradoksalt nok en situasjon der kvinnen som ikke vil være kvinnelig filosof (eller forfatter, eller hva det nå må være), konstant må være uvanlig oppmerksom på hva det kvinnelige består i, fordi hun må være sikker på å utelukke det fra det hun skriver. Kvinneligheten blir et fengsel også for kvinner som ikke vil ha noe med den å gjøre. Mannlige filosofer havner ikke i et parallelt dilemma fordi de er menn. Det foreligger ikke noen motsetning mellom filosofien og mannligheten: mannen er mennesket, kvinnen er Den andre. 
    Finnes det noen god vei ut av dilemmaet? Det er her jeg opplever at Andersens bok blir for overfladisk. Etter å ha vist at Ørstavik og Wassmo protesterer mot å få kvinnelighetskategorien presset innover seg, skriver Andersen at løsningen må være «å vise hvordan kategorien blir til: Det er når man ikke siterer ’kvinne’ korrekt; når man overdriver, feilspiller eller utfører en avvikende repetisjon, at det skjer forskyvninger av kjønnsidentiteter» (s. 131). Her forskyver Andersen plutselig hele problematikken bort fra media og samfunnet, og inn i den enkeltes subjektivitet. Men hva har kjønnsidentitet med spørsmålet om medias behandling av kvinnelige forfattere å gjøre?
    Andersens løsningsforslag ligner sterkt på Judith Butlers i Gender Trouble. Men hun legger løsningen fram som svar på et helt annet spørsmål enn det Butler tar opp. Butler vil ødelegge troen på at kvinner på død og liv må være heteroseksuelle (og tradisjonelt feminine, og moderlige også). Dessverre vil selv den mest eksemplariske butlerske forståelse av kvinnelighet ikke få Beauvoirs dilemma til å forsvinne. Problemet er nemlig ikke hva kritikere og mediefolk mener kvinnelighet er, problemet er at uansett hva de mener om kvinnelighet, så mener de samtidig at det kvinnelige er det motsatte av det universelle. Det er altså ikke først og fremst det konkrete innholdet som tilskrives kvinneligheten, som står på spill; problemet er den grunnleggende strukturen som gjør det kvinnelige til det partikulære, det sære, det avvikende.

Vise fram provokasjonen
Den beste løsningen i dagens situasjon er for det første å vise at kvinner er blitt plassert i et dilemma, altså i en situasjon der begge løsninger er lite ønskverdige. Derfor må vi så langt som mulig forsøke å nekte å velge mellom de to hornene, og isteden vise fram provokasjonen, vise at den setter kvinnen (meg) i et dilemma der jeg tvinges til enten å fornekte min kvinnelighet eller min menneskelighet, til enten å si at jeg skriver som en kvinne, eller til å benekte at jeg gjør det.
    Provokasjonen er ofte taus og skjult. Ved å vise at den foreligger, kan vi i beste fall få fram en diskusjon om saken, og slik øke bevisstheten om problemet. Men siden problemet egentlig er det faktum at vi fremdeles lever i et sexistisk samfunn, må vi være klar over at Beauvoirs dilemma ikke kommer til å forsvinne før kvinner ikke lenger konsekvent og strukturelt oppfattes som Den andre, og mannen som Den ene. I mellomtiden vil kvinner fortsatt havne i situasjoner der de enten må hevde eller benekte at de er kvinnelige forfattere, eller filosofer, eller hva det må være. Utopien er frihet, en situasjon der kvinnen oppfattes som den kvinnen og det mennesket hun er.
    Jeg venter ikke at Andersen nødvendigvis skal være enig med meg i alle deler av denne analysen, men jeg ville ha ventet at hun skulle gi en nøyaktig framstilling av hva jeg mener. Isteden skriver hun at jeg «foreslår en strategi som tilsier at kvinnen må vedkjenne seg sitt kjønn, men forsøke å glemme det når hun skriver» (s. 127). Men det har jeg aldri hevdet: det synspunktet målbæres av Virginia Woolf, som jeg siterer i «Jeg er ikke en kvinnelig forfatter». Utsagnet kommer i en sammenheng der jeg viser at Et eget rom kan leses som Woolfs forsøk på å unngå å velge mellom de to hornene av Beauvoirs dilemma. Woolf uttrykker her lengselen etter å kunne skrive fritt, uten å tenke på kjønn hele tiden, men også uten å måtte fornekte sitt kjønn.
    Andersen kritiserer meg for å legge fram en teori med «normative føringer»: «Det er ikke opplagt at alle mennesker ønsker å omfavne kategoriene. Noen ønsker å befinne seg i gråsonene eller i det udefinerbare, og vil derfor motsette seg spesifikt kjønnete kategorie.» (s. 127). Tanken om at kvinner skal tvinges til å «omfavne» kategoriene er ikke min teori, det er min analyse av hva «Beauvoirs dilemma» består i. At alle kvinner må få tenke hva de vil om kjønn, er selvsagt. Men det vil ikke løse problemet. Her forskyver Andersen igjen perspektivet fra det samfunnsmessige til det private og subjektive, fra det samfunnet/Den andre/mediene gjør med oss, til det kvinner selv måtte ønske og ville. Dermed havner hun i konflikt med sin egen analyse. Det verdifulle med Har vi henne nå? er jo nettopp at den dokumenterer at forfattere som oppfattes som kvinner (uansett hva vi mener om hva  kvinner er, og uansett hvordan kategorien produseres), fremdeles plasseres i «Beauvoirs dilemma». Problemet vi står overfor er altså hva samfunnet/Den andre/mediene gjør med den forfatteren som oppfattes som en kvinne, uansett hva hun selv mener og ønsker.

Ansvar og fordommer
Det virker som om Har vi henne nå? er skrevet litt for raskt. Akademisk sosiologi er dette ikke. Det finnes for eksempel ikke noen beskrivelse eller analyse av utvalget av medieomtaler for hver forfatter. Dermed blir det umulig for leseren å finne ut om alle kritikerne leste med de samme kjønnsbrillene, eller om Andersen bare nevner de som faktisk gjorde det.
    Det er heller ikke noe samsvar mellom ambisjonen om å si noe om mottakelsen av kvinnelige forfattere i Norge fra 1950 til 2009 og forfatterutvalget. Hoppet fra Marie Takvam, som debuterte i 1951, til Herbjørg Wassmo, som debuterte i 1981, blir altfor langt. Resultatet er at vi ikke lærer noe om kvinnelige forfattere og media på 1960- og 1970-tallet, som jo nettopp er perioden der spørsmålet om kjønn og skrift blir politisert i Norge. Særlig savnet jeg en ordentlig diskusjon av Bjørg Vik, som fra midt på 1960-tallet til slutten av 1970-tallet stadig ble framstilt som den paradigmatisk «kvinnelige» forfatteren i norske medier.
    Både Bildøen og Andersen holder både den akademiske stilen og den akademiske grundigheten på god avstand. Resultatet er to korte og lettleste tekster, som sikkert vil nå mange lesere. Men jeg tror at norske sakprosalesere tåler mer ambisiøse bøker. Emnet fortjener forfattere som satser mer og setter seg  høyere mål. Hvor blir det av «stormannsgalskapen» Bildøen beundrer hos Getrude Stein?
    Verken Andersen eller Bildøen sier noe særlig om akademias ansvar for situasjonen de kritiserer. Andersen begynner godt, for hun understreker at de aller fleste anmelderne i Norge rekrutteres fra akademia. Hun skriver også at den «kritiske offentligheten» består av et «anmelderfelt» og et «akademisk felt», og påpeker at anmelderfeltet påvirkes sterkt av det akademiske feltet, ved at «begreper, fortolkninger og forståelser fra vitenskapelig hold etter hvert tas opp i den bredere medierte offentlighet» (s. 10). Men deretter sier hun ikke noe mer, verken om den akademiske mottakelsen av de fire forfatterne, eller om de litterære normene som dominerer akademia og derfra lekker ut i medieoffentligheten. Vi får vite at det er skrevet mange avhandlinger om Ørstavik og få eller ingen om Hjorth. Men hvilket litteraturbegrep gjør Ørstavik viktigere i akademia enn Vigdis Hjorth?  Med andre ord: Hva handler alle Ørstavik-avhandlingene om?
    I norsk litteraturvitenskap representerer perioden fra 1980 til rundt 2000 høydepunktet for en senmodernistisk formalisme som konsekvent oppvurderer tekster som handler om skriftens vilkår, om umuligheten av å si noe, og som en konsekvens av dette, om tausheten, ensomheten, depresjonen og døden som allmenne eksistensielle kategorier. Den nedlatende holdningen til biografien og det personlige er en effekt av den samme estetikken. (Slik sett er Jon Fosses forfatterskap paradigmatisk for den type skrift norske litteraturvitere etter 1975 er dømt til å elske.)
    Denne estetiske normen virker i seg selv diskriminerende på alle som skriver ut fra en minoritetsposisjon som de ikke bare kan glemme når de skriver. For enhver «identitetsposisjon» blir utdefinert fra den høyverdige skriften: om du skriver som en kvinne, en innvandrer, en arbeider eller en homoseksuell, vil du bli sett på som mindre estetisk avansert enn om du klarer å heve deg over den samme bakgrunnen, formidle den slik at den blir allmenn (universell). Kontroversene omkring Doris Lessings og Elfriede Jelineks nobelpriser, som Bildøen minner oss om, viser dette tydelig.
    Denne litterære normen bidrar sterkt til at kvinnelige forfattere havner i «kjønnsklisteret», som Wenche Mühleisen har kalt det, for det er jo et faktum at ikke alle kvinner synes det er greit å glemme sitt kjønn. For hver Nathalie Sarraute finnes det en Doris Lessing og en Elfriede Jelinek: «Mange kvinnelige forfattarar jobbar med kjønnsproblematikk, anten vi står for det eller fornektar det, av den enkle grunn at vi blir sett på og kjenner oss som det andre kjønnet,» skriver Bildøen (s. 10). Å bli gjort til Den andre i kraft av sitt kjønn er en erfaring som mannlige forfattere rett og slett ikke har. Om kvinner ikke skulle skrive om dette, ville verden miste et uvurderlig bidrag til forståelsen av den mest utbredte formen for undertrykking i verdenshistorien.
    Senmodernismen er for lengst begynt å bli avleggs. Dette tror jeg er grunnen til at Vigdis Hjorths forfatterskap blir bedre mottatt nå enn for ti-femten år siden. Hjorth skriver om kvinnelighet, det hverdagslige og om sosial status i Norge i dag, på en måte som rett og slett ikke er forenlig med den senmodernistiske minimalismen. I Bildøens bok finner jeg glimt av et håp om at andre og mer sjenerøse normer vil overta, normer som anerkjenner litteraturens evne til å vise oss andres liv og andres hverdag, til å vise oss verden slik vi nettopp ikke ser den selv. Om vi skal åpne oss for det ukjente, det nye, det forskjellige, det andre i litteraturen, må vi legge alle fordommer til side, innkludert gamle fordommer om mannlighet og kvinnelighet.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>