>Anmeldelser Prosa 04|09

Ny energi til klimadebatten

Carlo Aall

Etter som energien har gått merkbart ut av klimadebatten, er det forfriskende å få tre nye debattbøker om klima. Ottar Brox’ Klimakrisen, antologien Nytt klima, redigert og delvis skrevet av Arne Johan Vetlesen, og Kan hende det gjelder å redde vår jord av Kjerstin Aukrust og Lene Aure Hansen, forsøker alle å politisere klimadebatten ­ytterligere – og peke på realistiske metoder for å løse klimaproblemene.

<empty>

Ottar Brox
Klimakrisen. Hva kan vi gjøre?
143 sider
Aschehoug forlag 2009

Arne Johan Vetlesen
Nytt klima. Miljøkrisen i samfunnskritisk lys
311 sider
Gyldendal 2008

Kjerstin Aukrust og Lene Aure Hansen
Kan hende det gjelder å redde vår jord. Om venstresida og
miljøpolitikken
266 sider
Forlaget Manifest 2009

Anmeldt av
Carlo Aall

FELLES FOR DE TRE bøkene er at de har et hovedsakelig samfunnsfaglig perspektiv som søker å gå bak de tradisjonelle naturvitenskapelige dommedagsprofetiene. Ved nettopp å gå «bak» og drøfte årsakene til at vi er i en situasjon med alarmerende store globale utslipp av klimagasser, vil bøkene samtidig foreslå hvordan vi skal komme ut av uføret. I dette inngår også en diskusjon av hva vi ikke må gjøre når vi prøver å løse klimaproblemene, og hvorfor vi så langt ikke har klart å løse problemene. Bøkene bidrar dermed til å politisere klimadebatten, noe som er helt nødvendig for å komme nærmere et svar på hvordan løse klimaproblemene. Politiseringen er tydelig også ved at bøkene er utgitt av personer tilhørende den politiske venstresiden (Aukrust og Hansens bok utgitt i samarbeid med SV) og maner fram høyresiden som et miljøpolitisk fiendebilde. Selv om bøkene har store likhetstrekk, er det også viktige forskjeller. Ytre sett er det en forskjell i form, ved at samfunnsforsker Ottar Brox har skrevet en monografi, mens Vetlesen og Aukrust/Hansen har redigert antologier med bidrag fra forfattere med ulik faglig tilnærming og ulik agenda. Vetlesens bok er således mer tverrfaglig og bredere anlagt enn Brox’ bok. Aukrust og Hansen har satt sammen syv par av debattanter fra hver sin side innen ulike debatter som spenner fra de mer grunnleggende spørsmålene som «kapitalisme eller økologi?» og «miljøvern eller arbeidsplasser?», til mer avgrensede spørsmål som «er kvotehandel løsningen?». Boka skiller seg dermed også fra de to andre ved å favne videre om miljødebatten enn klimaproblemet. De tre bøkene reiser med andre ord noe ulike debatter, selv om klima er en klar fellesnevner.

Skremmes til å stemme Frp?
Brox innleder sin bok med å postulere en sammenheng mellom det å fremme konfliktfylte tiltak rettet inn mot å endre folks livsstil, og en økende oppslutning omkring Frp – noe Brox i neste omgang mener vil føre til en svekkelse av klimapolitikken. Brox sitt prosjekt blir dermed å lansere klimatiltak som er virkningsfulle, men samtidig ikke skaper så store mot­reaksjoner blant folk flest at de «skremmes» til å stemme på Frp i protest mot tiltakene. Og dette skal han oppnå ved å unngå tiltak som er ment å endre vår adferd, og isteden fokusere på teknologiske tiltak som også har andre positive effekter i tillegg til reduserte klimagassutslipp. Ett slikt eksempel som blir løftet fram av Brox, er styrking av kollektivtransporten i byene fordi dette også kan bedre luftkvaliteten i byene. Her tar han imidlertid opp en vel etablert tilnærming til klimapolitikken. Ett av de to internasjonale nettverk av kommuner som helt siden 1990-tallet (lenge før Kyotoavtalen!) har arbeidet med klimaspørsmål – Cities for Climate Protection med over 1000 medlemskommuner – har nettopp brukt en slik kobling som Brox omtaler, for å motivere til større lokal innsats på klimaområdet.

Roten til ondet Vetlesen har en motsatt inngang. Han går rett i strupen på det han beskriver som roten til ondet: jaget etter økonomisk vekst og økt materielt forbruk. Vetlesen søker her å videreutvikle argumentasjonen som har ligget til grunn i norsk økofilosofi og økopolitikk, og som har blitt brukt av blant annet miljøorganisasjonen Framtiden i våre hender. Boka er da også tilegnet grunnleggeren av Framtiden i våre hender, Erik Dammann. Men leser man hele boka til Brox – ikke bare de første to tredjedeler – så ser man at Brox nærmer seg Vetlesen. I slutten av boka diskuterer Brox norsk fiskeripolitikk, der han også har innsikt i de materielle sidene, og gjennom den diskusjonen ender han opp i noenlunde samme type grunnleggende systemkritikk som Vetlesen. Her foreslår Brox at man må legge opp til en ny fiskeripolitikk som er stikk i strid med den rådende politikken. Dette vil innebære å gjøre fiskeriene mindre produktive i tradisjonell forstand – altså øke arbeidsinnsatsen, men samtidig gjøre fiskeriene mer produktive i en miljømessig forstand ved å redusere innsatsen av naturressurser (energi) per enhet produsert fisk.

Systemkritisk
Felles for flesteparten av debattantene i Aukrust og Hansens bok er at de har en sterkt systemkritisk tilnærming. Det er behovet for systemendring, ikke bare mindre justeringer, som går igjen – og etterlysningen kommer fra begge sider i de ulike debattene boka setter opp. Innledningsvis retter for eksempel mangeårig miljøaktivist Bente Aasjord en sterk kritikk mot dagens miljøbevegelse for ensidig tro på teknologiske og markedsøkonomiske tiltak og en manglende grunnleggende samfunnskritisk analyse. Historiker Knut Kjeldstadli følger opp den samme kritikken når han skriver (s. 50): «Vi har ikke tid eller råd til å stanse ved de marginale løsningene i miljøkampen; det haster med å gå til kjernen, til den kapitalistiske akkumulasjonstvangen … Den globale miljøkrisa skaper behov for en omfordeling mellom nord og sør, men også en omfordeling innad i landa, også i Norge. En politikk som ikke bygger på sosiale klasser og global rettferdighet, blir en trussel mot miljøet.» Her er Kjeldstadli også helt på linje med Vetlesen.

Målfetisjisme Et viktig budskap som Brox har, og i noen grad også Vetlesen, er en sterk kritikk av det Brox kaller «målfetichisme» i klimadebatten. Om dette skriver Brox blant annet (s 31): «Vi kunne fylle mange bøker med eksempler på at ’mål’ er noe de som har makt dekorerer sine politiske tiltak med, og de oppnår dermed å kamuflere de viktigste konsekvensene for oss andre.» Selv om det er lett å være enig i denne kritikken, så er det også slik at debatt om mål kan være avslørende – for de som evner å trenge inn i slike debatter. Ett eksempel på dette finner vi i en debatt i mitt hjemfylke Sogn og Fjordane, der fylkestinget i mars 2009 vedtok en klimaplan. I sitt vedtak gjorde fylkespolitikerne en interessant markering, ved at de stemte ned forslag til overordnede mål som lå i framlegget fra administrasjonen, og la inn et helt annerledes mål. Det nye målet lyder som følger: «Sogn og Fjordane fylke skal ta sin del for å nå dei nasjonale måla om å bli klimagassnøytral i 2030.» Dette erstatter følgende forslag til overordna mål fra fylkesadministrasjonen: «Sogn og Fjordane skal halvere klimagassutslepp frå produksjon og privat/offentleg forbruk innan 2050. Sogn og Fjordane skal fase ut alle utslepp av klimagassar etter 2050.» En slik målendring viser om ikke annet at klimapolitikken kan rettes inn svært ulikt, og vil derfor rimeligvis ha betydning for hvilke tiltak som etter hvert blir vedtatt når planen skal settes ut i livet. Så helt uinteressant er det ikke å være opptatt av hvordan mål formuleres.

Grunne analyser
En svakhet ved Brox er at mens han diskuterer sine mer «grunne» klimatiltak – altså de tiltakene som ikke skal skremme oss til å stemme Frp – er han selv litt grunn i enkelte av sine analyser. Dette gjelder særlig diskusjonen omkring klima og transport. Her faller Brox i den fellen at han lanserer løsninger uten å stille spørsmål ved nødvendigheten av at transportvolumet skal få lov å fortsette å øke. Dermed risikerer de forslagene Brox lanserer å miste sin effekt fordi økningen i transportvolum mer enn nuller ut effekten av de foreslåtte tiltakene. Når Brox, slik store deler av miljøbevegelsen også gjør, argumenterer for utbygging av hurtigtog i Norge som løsningen på økt flytrafikk mellom de store byene, uten samtidig å stille et kritisk spørsmål ved om vi faktisk har behov for denne økningen, gjør Brox en kardinalfeil som samfunnsforsker. Han unngår å gå bak fenomenene. En viktig årsak til den dramatiske økningen i flytransporten i Norge (som i andre vestlige land) er den dramatiske nedgangen i flypriser og den dramatiske økningen i både antallet flyselskap, antall flyruter og flyplasskapasitet. Jeg savner derfor en diskusjon av det åpenbare og miljømessig langt mindre konfliktfylte alternativet: en re-regulering av flytrafikken og (dermed) økte flypriser. En tilsvarende slik grunn tilnærming finner vi i Brox’ diskusjon av godstransport, der hans forslag til løsning går ut på å overføre godstransport fra vei til bane. Også her unnlater han å stille det mer grunnleggende spørsmålet om hvorfor vi har en så stor økning i godstransporten, og om vi ut fra den innsikten kan avlede mer årsaksinnrettede tiltak.
størrelsen betyr noe! En tilsvarende svakhet i det å ikke klare å gå helt bak de problemene som diskuteres, finner vi hos flere av debattantene i Aukrust og Hansens bok. Verken Knut Kjeldstadli, forsker Anders Tjernshaugen fra CICERO, Lene Liebe fra Natur og Ungdom eller stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen fra SV tar opp det helt grunnleggende spørsmålet i klimadebatten om størrelsen på vårt energiforbruk. Alle tar utgangspunkt i at det er hvilken type energi vi forbruker (fossil energi), ikke mengden, som er det grunnleggende problemet. Klarest kommer dette til uttrykk av Liebe i følgende utsagn (s. 99): «Norge bør derfor fortsette å være en stor energinasjon, og utviklingen av denne rollen har en særlig stor vekstmulighet i nord, der vindkraftpotensialet er enormt.» Få eller ingen av debattantene tar opp de to grunnleggende problemene at all energiproduksjon medfører miljøproblemer, selv om den skulle være «ren» i en klimasammenheng, og at de sekundære miljøvirkningene knyttet til de aktivitetene vi bruker energien til, i mange tilfeller kan være vel så alvorlige som virkningene knyttet til å utvinne og forbruke selve energien. «Utslippsfri» energi som blir brukt til å understøtte forbruk som i neste omgang medfører at vi bygger ned stadig mer dyrka jord eller hogger ned stadig mer regnskog, utgjør ingen bærekraftig framtid.

Ren norsk vannkraft?
Den samme grunne inngangen til energispørsmålet finner vi hos Brox når han lanserer et forslag om mer eller mindre å legge ned smelteverk­industrien (for øvrig et forslag man skulle tro kunne skremme folk til å stemme Frp!). Brox begrunner dette forslaget med at vi da sparer vannkraft som kan erstatte «den krafta som vi stadig må importere fra kull- og oljefyrte kraftverk i andre land» (s. 96). Dette er imidlertid feil. Norge er netto eksportør av elektrisk kraft. Og det har vi vært lenge. Det er ti år siden forbruket av elektrisk kraft stabiliserte seg i Norge. Det er rett at vi i noen perioder av året importerer kraft, men etter hvert som kapasiteten til å importere og eksportere elektrisk kraft mellom Norge og kontinentet øker, vil kraftbalansen bli styrket. Grunnen til dette er at vi da kan eksportere «effektkapasitet» og importere «grunnlast». Enkelt sagt betyr det (blant annet) at vi kan utnytte bedre de naturlige årstidsvariasjonene i produksjonen av norsk vannkraft; altså eksportere når vi produserer mye (og forbruker mindre), og importere fra utlandet når situasjonen er motsatt.

Ny samfunnsetikk I innledningen til sin bok skriver Vetlesen: «Den som snakker om klimakrisen, kan ikke tie om kapitalismen … Sterke økonomiske og politiske interesser er fast bestemt på å beholde sin makt til å styre kloden mot stupet, og menneskeheten mot varslet kollektivt sammenbrudd.» Vetlesen etterlyser en ny samfunnsetikk, altså en politisk etikk som inneholder noe annet enn mottoet fra både tradisjonelle økonomer og «fattigdomsøkonomene» om et stadig høyere bruttonasjonalprodukt. Brox har en tilsvarende, men ikke like skarpt formulert kritikk. I motsetning til Vetlesen fullfører imidlertid ikke Brox kritikken. Han avgrenser seg til å kritisere rådende økonomiske modeller for ikke å ha innkalkulert miljøkostnadene. Brox nevner ikke det som Vetlesen og flere av bidragsyterne hans trekker fram, nemlig det selvsagte faktum at kloden er «endelig» – kloden har en endelig tilgang på lagerressurser og kapasitet til å ta imot forurensende utslipp fra menneskelige aktiviteter. Denne enkle innsikten, som først ble formulert på 1960-tallet av økologer og alternative økonomer i deres kritikk av vekstøkonomien, er (fortsatt) ikke innarbeidet i de rådende økonomiske modellene. Ved å unnlate å ta inn over seg denne kritikken, slår Brox inn åpne dører når han lanserer sin «nye» strategi: Å bryte sammenhengen mellom økonomisk vekst og energiforbruk gjennom å bli stadig mer effektiv i å produsere varer og tjenester.  Denne strategien ble legitimert politisk gjennom Brundtlandrapporten for mer enn 20 år siden, og har siden da vært hovedtilnærmingen innen det som internasjonalt har fått betegnelsen «økologisk modernisering» eller «bærekraftig utvikling». Men til og med EU, gjennom sitt miljødirektorat, har innsett at dette ikke er en tilstrekkelig strategi. I den grad enkelte vestlige land tilsynelatende har klart å bryte denne «jernloven», skyldes dette hovedsakelig at forurensende produksjon er flyttet til andre land – og da fortrinnsvis utviklingsland.

Ny klimadebatt Hva bidrar så bøker av denne typen til i klimadebatten? Selv om denne leser mener det er svakheter ved alle tre bøkene, så er de viktige fordi de supplerer den store mengden bøker med hovedsakelig naturvitenskapelige og teknologioptimistiske tilnærminger til klimadebatten. Alle påpeker den ubehagelige sannheten at det er ingen vei utenom å endre levesettet i vår del av verden – om vi skal ha håp om å unngå en klimakrise. Teknologisk fix og «månelandingsprosjekter» er ikke nok, og det får bøkene tydelig kommunisert. Dette bør blant andre miljøvernminister Erik Solheim merke seg. Han uttalte i et møte i det regjeringsoppnevnte utvalget Klima21 i mai 2009: «Det finnes bare én løsning på klimaproblemet – og det er teknologisk. Selv om vi selvsagt kunne ha løst problemet ved at nordmenn fikk et forbruksnivå som en gjennomsnittlig indier, så er problemet at det ikke fins noen økonomisk eller politisk modell som kan vise oss hvordan vi kan redusere forbruket. Dermed framstår teknologien som den eneste løsningen.»


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>