>Anmeldelser Prosa 04|09

Krise i bokform

Einar Lie

Den internasjonale finanskriselitteraturen har etter hvert blitt stor industri. En mengde fremtredende økonomer har det siste året skrevet bøker som skal forklare hva som var veien inn, og hva som vil være veien ut av krisen. I de norske bøkene i sjangeren får vi kriseprosa i to betydninger av ordet; her er prosa både om og i krise.

<empty>

Kristen Nordhaug og Helene Bank (red.)
Fritt fall. Finanskrisen og utveier
273 sider
Res Publica 2009

Erik Reinert
Spontant kaos. Økonomi i en ulvetid
229 sider
Res Publica 2009

Erling Røed Larsen og Jon Mjølhus
Finanskrise! Lånefest, boligboble – og dagen derpå
193 sider
Gyldendal akademisk 2009

Anmeldt av
Einar lie

PÅ NORSK HAR det hittil i år kommet tre bøker over noenlunde samme tema: Fritt fall. Finanskrisen og utveier av Kristen Nordhaug og Helene Bank (red.), Erik Reinerts Spontant kaos. Økonomi i en ulvetid og Erling Røed Larsen og Jon Mjølhus’ Finanskrise! Lånefest, boligboble – og dagen derpå.
    Skjønt temaet er ikke mer enn noenlunde det samme. I de to første bøkene, begge utgitt av tenketanken Res Publica, står en mer generell kritikk av vårt økonomiske system og vår rådende økonomiske teori vel så sentralt som forsøk på å gi spesifikke forklaringer på finanskrisen. Røed Larsen og Mjølhus’ bok er derimot kriseforklaring i mer destillert form. Gjennom språk, struktur og argumentasjon forsøker også forfatterne å bygge sin autoritet gjennom en strategi som er nesten speilvendt av den man finner i Res Publica-bøkene, ved hele tiden å signalisere at dette er fortolkning og formidling ut fra trygge og veletablerte visdommer i økonomifaget.

Den boken som vanskeligst lar seg oppsummere, er Fritt fall. Nordhaug og Bank står oppført som bokens redaktører, men det er vanskelig å forstå hva deres redigering kan ha bestått i. Boken inneholder 13 artikler, flest norske originalbidrag, men også noen oversatte tekster. Temaene er nokså ulike, de utgjør ikke noe analytisk hele, og rekkefølgen virker tilfeldig. Bruk av sentrale begreper og underliggende forståelser av krisens årsaker er også ulike forfatterne imellom. Dette trenger slett ikke være noen ulempe for en antolologi; men det krever at redaktørene snur forvirring til mangfold gjennom en klargjørende innledende presentasjon av boken og bidragene. Den største og mest avgjørende svakhet ved boken er at en slik innledning mangler.
    Blant bidragene finner vi flere skrevet av godt profilerte hjemlige akademikere som Rune Skarstein, Erik Reinert og Bent Sofus Tranøy. Det er også disse tre som i størst grad pretenderer å gi et samlet blikk på finanskrisens årsaker. Deres kapitler er imidlertid ikke de mest verdifulle fra et lesersynspunkt. Skarsteins kapittel er i stor grad hentet fra hans siste bok, der man finner en langt bredere analyse av samme tema. Kapitlet til Reinert er kort og lite originalt. Tranøys artikkel er en parallellpublisering i denne boken og i Samtiden 1, 2009 – uten at det er nevnt verken i tidsskrift eller bok. Innholdet er en punktvis presentasjon av «finanskapitalismens åtte perversjoner». Disse «perversjonene» er, ifølge Tranøy, avfødt av den moderne «finansialiserte» kapitalismen og angir i sum hovedårsakene til at finanskrisen har oppstått.
    Her sammenstilles likt og ulikt: Den første perversjonen er at rike land får lån fra de fattige. Konkret skyldes dette særlig at Kina har enorme handelsoverskudd mot Vesten, og lag­rer overskuddet som tilgodehavender blant annet mot USA. En del av finans­kapitalismen, ja vel, men jeg kan ikke se hvordan denne beslutningen et bestemt eller styrt av det problemkomplekset Tranøy skal til livs. Den andre perversjonen er for lave renter i oppgangstider. Dette er et trekk ved opptakten til mange kriser. Men også gjennom hele Gerhardsen-perioden hadde vi i Norge, som i mange andre land, lave renter i oppgangstider, som var satt lavt nettopp for å skape de gode tidene. Å si at lave renter i oppgangstider er en perversjon avfødt av den finansialiserte kapitalismen, bringer derfor lite klarhet til spørsmålet som stilles. Tredje perversjon er «drømmen om likevekt», skapt av økonomer og nyklassisk teori. Både økonomer og andre har nok drømt om likevekt i markeder, maktbalanser, i sjelen og andre steder gjennom hele vår moderne historie, og dette kan sikkert ha bidratt til en mengde problemer. Men heller ikke denne «perversjonen» er vel skapt av den finansialiserte kapitalismen, som skulle karakteriseres og kriseforklares gjennom de åtte punktene? Jeg skal la de øvrige perversjonene ligge. De gir i sum en rekke relevante betraktninger på krisen, men er svært løst formulert, og Tranøy har ikke påtatt seg det intellektuelle arbeidet som ligger i å systematisere og sammenstille disse betraktningene slik at de gir et meningsfullt hele.
    Tross alt dette er det mye man kan glede seg over i Fritt fall. Boken har et bidrag av Carlota Perez, som for første gang trykkes på norsk. Perez er en kjent venezuelansk økonom som har bidratt til å fornye den intellektuelle arven etter økonomen Joseph Schumpeter, særlig gjennom studier av forholdet mellom teknologisk, institusjonell og økonomisk endring. I dette bidraget er hennes generelle teori presentert og siden anvendt på finansielle kriser. Det er et kompakt kapittel, men analytisk klart og i en utmerket oversettelse.
    Høydepunktene i min lesning var bidragene fra dem som etter forfatteropplysningene er bokens yngste medforfattere. Marius Jøntvedts kapittel om Terraskandalen er en studie i hvordan man kan finne det generelle gjennom det konkrete, og hvordan den som vet å se etter, finner det store i det lille. Jøntvedt begynner i saken selv, åtte norske kraftkommuner som hadde så mye penger at de så det som nødvendig å bli enda rikere i en fart. Deretter følges kommuneinvesteringene inn i det finansielle systemet som muliggjorde og oppfordret til investeringene. Analysen beveger seg fra det amerikanske næringsliv og boligmarked, via Wall Street til norske finansinstitusjoner, og videre til Hattfjelldal og Bremanger. Frøydis Bakke Olaussen og Sigrid Klæboe Jakobsens artikkel «Hollywood og hemmelighold» begynner med en historie om hvordan Hollywoods filmselskaper på 1920-tallet registrerte seg i nabostaten Nevada, der skatteparadisiske tilstander rådet, og om hvordan staten California slo tilbake med ny skattelovgivning. Deretter går artikkelen inn i skatteparadisenes rolle i internasjonal økonomi – et tema som ikke er blitt mindre aktuelt her til lands i løpet av sommeren 2009. Her er et komplekst tema grepet på en klar og forståelig måte, og med skarp politisk brodd. Og forslagene til handling er ikke holdt på det trøstesløse kapitalismekritiske metanivået som preger enkelte av de andre bidragene i boken. Krav om mer relevant virksomhetsrapportering, svartelisting av selskaper som benytter skatteparadiser, og ekskludering fra oljefondet og mer eksplisitt etiske fond er alle tiltak med virkningskraft, som direkte rammer den avkastningstenkningen som i første omgang har ført deler av selskapenes økonomi inn i skatteparadisene.

Spontant kaos
er en sjelden bok. Erik Reinert rubriseres gjerne som en radikal økonom – og det er han, i ordets beste betydning. Reinert vil skape endring i både tanke og handling. Hans syn på hvorfor de fattige er fattige, hvor mye penger staten bør bruke, og om fristilling og konkurranseutsetting virker etter hensikten, ligger også mot venstre, etter konvensjonelle forståelser. Samtidig har Reinert, ved siden av en broket akademisk karriere, også bakgrunn som bedriftseier og rådgiver blant annet for Norsk investorforum. Han er genuint opptatt av næringsdrift, avkastning og verdiskapning. Dette er subdisipliner som slett ikke dyrkes med særlig intensitet i radikale intellektuelle miljøer. Resultatet er et uvanlig blandingsprodukt. I Reinerts innledende (selv)refleksjoner skriver han at han dels er høyre-, dels ventrevridd på måter som har fått ham til å tenke på Sammy Davis jr.s beskrivelse av seg selv: en svart jøde som bare spiste kinesisk mat.
    Tittelen «Spontant kaos» henspeiler på den liberale økonomen Friedrich Hayek, som skal ha sagt at et fritt marked uten politisk inngripen vil skape «spontan orden». Reinerts hovedbudskap gjennom alle årene jeg har lest og hørt ham, er å påvise hvordan det moderne økonomifaget over tid har frakoplet seg sentral erfaringsbasert viten til fordel for generell skrivebordsprodusert markedsteori. Troen på den spontane orden er et barn av sistnevnte teorikorpus; det spontane kaos er Reinerts svar på hva som har skjedd og i dag skjer når teoretikernes markedsdogmer får utfolde seg i fri praksis.
    Reinerts spesialdistanse er hans opprulling av hvordan ideer, politikk og økonomisk utvikling gjensidig har påvirket hverandre gjennom de siste to–tre hundre årene. Denne historien fortelles i Spontant kaos gjennom kjente og glemte teoretikere, gjennom store teknologiske sprang og mindre organisatoriske innovasjoner, og ved hvordan stater på godt og vondt har spilt avgjørende roller i utviklingen. Ut fra dette springer en del politiske anvisninger: Staten bør aktivt legge til rette for fremtidsrettet næringsutvikling, ved å støtte vekst­næringer, gi god tilgang til langsiktig kapital og levere en best mulig infrastruktur for nasjonal produksjon. Etablerte prinsipper for norsk økonomisk politikk, slik som næringsnøytralitet (ikke favorisere noen bransjer foran andre) og plasseringer av en stor del av oljeformuen i utlandet, blir dermed viktige skyteskiver for Reinert i bokens siste del.

Spontant kaos
er kunnskapstung og velskrevet, skjønt den har et demagogisk drag i sin uthamring av hvordan nesten alle tenker feil om økonomi og politikk, og hvordan vi nå skal lære oss å tenke riktig. Hans argumentasjon for bruk av mer oljepenger, som tidligere har vært presentert i radiodebatter og aviskronikker, gir et eksempel på dette: Først siterer Reinert nobelprisvinneren Ragnar Frisch, som forklarte at en nasjons sparing er vesensforskjellig fra enkeltpersoners sparing, ved at nasjonen bare kan spare gjennom realinvesteringer. Deretter forklarer han hvordan dagens sosialøkonomer i akademia og Finansdepartementet har glemt denne basale lærdommen. Den triste konsekvensen er at vi nå legger penger i internasjonale kapitalmarkeder, «vi sparer oss til fant», landet er «kjørt i grøfta» av under­investeringer, osv.
    Frischs poeng er imidlertid ikke helt slik Reinert gjengir det. Frisch pekte på det helt vesentlige, som var at nasjonen ikke sparte når enkeltborgere satte penger i banken, fordi gjeld og tilgodehavende innen den nasjonale økonomien utliknet hverandre. Men i Frischs begrepsapparat vil sparing i en åpen økonomi også innbefatte finanssparing i utlandet. Denne sparingen kan så hentes ut senere, enten gjennom realinvesteringer eller konsum i Norge. Dette vet dagens økonomer, også i Finansdepartementet. I Norge bruker vi dessuten oljepenger i stort monn, både til velferd og infrastruktur. Det jeg ikke kan forstå, er hvordan vår bruk av en del av oljepengene – som i kroner kunne tilsvart alle tilgjengelige oljepenger hvis norske oljefelt hadde vist seg å være mye mindre – bidrar til å kjøre landet i grøfta, mens det ville gått bra hvis vi hadde brukt enda mer.

Mens Reinerts bok
tidvis er bedre skrevet enn den er tenkt, er Røed Larsen og Mjølhus’ bok definitivt bedre tenkt enn den er skrevet. Deres lille bok gir en forbilledlig klar og oversiktlig fremstilling av hovedtrekk ved internasjonal økonomi og finanssektorens utvikling som førte frem til krisen. Særlig er overgangene mellom konkrete fenomener som utviklingen i boligmarkedet og amerikansk skatte- og rentepolitikk, og globale forhold knyttet til handel og kredittvekst utformet på en kompetent og gjennomtenkt måte.
    Tross disse positive sidene var det ingen glede å lese boken. For det første er Finanskrise! en riktig ulekker liten bok. Forfatterne bruker mange overskriftsnivåer og overskrifter. På ett sideoppslag kan det være fem, opptil seks overskrifter og stikktitler. Ikke er det pent, og ikke blir det lett å orientere seg for leseren.
    Boken er i tillegg skrevet i en merkelig plud­rende form. «En stund så det ut til å spre rikdom til mange», heter det i kapitlet om boligboblen. «For når boligprisene i lang tid steg så kraftig at man kunne tjene penger på å kjøpe noe man likevel måtte ha for å overleve, var det så fantastisk at folk måtte klype seg i armen for å sjekke om de drømte. Folk sa de tjente mer om natten på boligens verdi­stigning enn om dagen på kontorjobben. Det var jo nesten for godt til å være sant. Det var akkurat det det var – for godt til å være sant. Mange skjønte ikke, visste ikke eller ville ikke vite at boligpriser også kan falle. Da bolig­boblen brast, knuste den også en rekke personers drømmer – verden over. Den kom som et sjokk, for norske boligpriser totalt sett hadde blitt 3,7 ganger så dyre i perioden 1992–2007. Ja, du leste riktig. Det er nesten er firedobling …»
    I form minner dette om noe som Vibeke Sæther og Vidar Lønn-Arnesen kunne kokt sammen. Det er sikkert ment som god, markedstilpasset formidling, og jeg har forfattere og forlag mistenkt for å tro at boken får flere lesere hvis dette kompliserte temaet kan forklares i en liketil og jovial form, som kan utjevne skillet mellom lærd og lek. Men jeg har ingen tro på at avstanden mellom den som vet og de som skal opplyses, blir mindre ved å henvende seg til leserne på en slik voksen-til-barn-aktig måte.
    Pludreformens budskap fanges for øvrig forbilledlig opp i bokens forsideillustrasjon, som stilmessig ser ut som en krysning mellom en Se og Hør-forside og en reklamefolder. Er dette virkelig et velment kommersielt fremstøt, eller er det en fin ironi fra en kritisk forsideillustratør som har lest utdrag av teksten?

Kort oppsummert: Nordhaug og Bank anbefales alle interesserte med dårlig tid, som likevel bare leser litt her og der i en bok. Konsentrerer man seg om de beste bidragene, sitter man igjen med noen riktige godbiter. Reinerts bok bør leses av mange – og med samme selvstendighet som Reinert selv leser andre økonomer, med samme vilje til å trekke egne konklusjoner på andres premisser. Røed Larsen og Mjølhus’ veltenkte analyse bør på sin side gjennomgå en språklig dyprens, oppdateres her og der, og siden utgis på nytt til glede for samfunnsinteresserte boklesere.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>