>Minibiografi Prosa 03|06

Formidlerens kunst: Elisabeth Aasen som folkeopplyser og forsker

Hilde Sejersted



Foto: Mona Hansen



«Tidens stigende sans for slike damer kan avleses også i det utstyret disse bøkene har fått.»

















«Elisabeth Aasen befinner seg altså stadig i hjertet av den norske kanon.»

ROMANTIKKENS FORKJÆRLIGHET for det oppdiktede plasserer gjerne virkeligheten på et lavere trinn på litteraturens rangstige. Fiksjon rangerer foran fakta, og dikteren foran fortelleren – for ikke å snakke om formidleren. Samtidig er de fleste diktere avhengige av formidling, som historien er avhengig av historiefortellerne.
    En slik historiefortellingsformidling om ellers ganske glemte diktere møtte jeg første gang i en antologi av Elisabeth Aasen fra 1978: «Vår bestemmelse er å giftes». En samling tekster av kvinnelige forfattere fra 1800-tallet, med innledningsessayet «Glemte kvinner i norsk litteratur». Jeg hadde like før funnet en roman i tikronerskassen utenfor Ringstrøms antikvariat i Ullevålsveien i Oslo. Til tross for sin røde skinnrygg og sitt interessante innhold – hovedpersonens ekteskap i møtet med «Et Dukkehjem» – manglet den ethvert spor av forfatteropphav. Ikke engang en initial eller to var å se, bare tittelen Gertrud og utgivelsesåret 1882.

Synliggjøre kvinner Men takket være Aasen var det kort vei til kvinnen bak boken – Charlotte Koren. Dette var en forfatter jeg ikke engang hadde glemt, men aldri hadde hørt om, til tross for at jeg senere – også ved hjelp av et Aasen-verk – skulle lære at Koren hadde et forfatterskap på seksten titler. Antologien presenterer et utdrag fra Korens roman Familien Grib. En Fortælling fra 1814 under overskriften «Fra gamle dager». I samme antologi presenteres ytterligere tolv kvinnelige forfattere. Denne boken står sentralt i startfasen av gjenopplivingen av døde kvinneforfattere. Selv de to mest kjente, Camilla Collett og Amalie Skram, hadde ennå ikke fått sin renessanse. Aasen innleder med at et skifte er i gang: «Innenfor flere områder drives nå kvinneforskning: kvinner i samfunnslivet, omsorgsarbeid i hjemmet, utdanning – og kvinner i kunst og litteratur. Denne forskningen har påpekt usynliggjøringen av kvinnene.»
    Mange av de tretten forfattere – er det tilfeldig med dette kvinnelige lykketall? – er nok fremdeles usynlige for de fleste. Hvor mange selv av Prosas lesere leser Helene Dickmar, Maren Vinsnes, «Margrethe» (Bolette Gjør), Marie Wexelsen – som fremdeles få vet skrev «Jeg er så glad hver julekveld», Helene Lassen eller Alvilde Prydz?
    Men her hos Aasen ser de altså dagens lys på nytt, med velvalgte utdrag fra sine skrifter. Nye lesere kan selv avgjøre om nærmere bekjentskap ønskes, takket være Aasens og andres store dokumentasjonsarbeider. Jeg begynte i alle fall å kjøpe bøker av de glemte kvinner, først etter listen i Aasens antologi. Så lenge jeg hadde den å gå etter, gikk det relativt greit. Selv om mange av bøkene var sjeldne, var de lavt priset i antikvariatene. Det er de for så vidt ennå – det er fortsatt mulig å skaffe seg en god samling for en billig penge.
    Det beste hjelpemiddel her er Bibliotekhøyskolens samlebibliografi Dette skrev kvinner. Norske kvinnelige forfattere med debut før 1931 (1984). Bak denne nøkterne tittel skjuler det seg et meget omfattende detektivarbeid av blant annet en rekke hovedfagsstudenter ved Statens bibliotekhøgskole for å registrere tekster av kvinner, som for eksempel den anonyme Gertrud. Aasen var medarbeider i dette verket, som inneholder et for de fleste forbløffende antall «norske kvinnelige forfattere som har debutert med et selvstendig skrift (bok, småtrykk) før 1931». Folk synes de tar hardt i når de gjetter på et par hundre, men det riktige tallet er 528, til og med uten en del religiøse skribenter.
    Her er det mange utfordringer for en samler, for ikke å snakke om for litteraturhistorikere og andre lesere. (Av Elise Auberts 16 titler har jeg for eksempel nå 15, dersom noen har hennes skuespill «Theori og Praxis», oppført 1886, melder jeg meg som kjøper.) Og denne samlevirksomheten som bringer så mange gleder, skylder jeg langt på vei pioneren Aasen. Hennes ettbinds, men utrolig innholdsrike, litteraturhistorie Kvinners spor i skrift gir leseren stor lyst til å følge disse sporene.
    1800-tallsantologien fungerte nok som et forarbeid til Kvinners spor i skrift, i likhet med den neste antologien, Fra gamle dage. Memoarer, dagbøker, salmer og dikt av kvinner ca. 1660–1880 fra 1983. Den presenterer et tyvetalls skribenter i disse genrene, med interessevekkende innledninger og representative teksteksempler. Hva med diktet «Fra en pige til hennes elsker på bryllupsdagen», for eksempel? Akkurat her kunne man kanskje ha ønsket et betydeligere dikt av Det norske selskaps kvinnelige medlem Magdalene Buchholm, «Nordens Sappho» og «Den tiende muse»? Men hvem visste i våre dager at det en gang fantes en slik? Et annet nytt bekjentskap for de fleste var Elisabeth Welhaven, ikke bare søster av J.S.C. Welhaven, men først og fremst opphav til fortellinger fra det gamle Bergen, som man åpenbart ikke behøver å være bergenser for å ha utbytte av.

Forsker og lærer Elisabeth Aasen har for øvrig selv noe av sin bakgrunn i et særdeles produktivt kvinneforskningsmiljø i Bergen, tilbake til 1970-tallet da hun alternerte mellom undervisning i videregående skole og på universitetet. En nær forbindelse her var ryggraden i det gamle gymnas, og er fremdeles en forutsetning for at det skal være noen vits i videregående skole. At Aasen gikk fra lektorat til statsstipendium i 1992 var et tap for Tanks skole i Bergen, men dermed en stor vinning for det store samfunnsklasserommet. Det går gjetord om hennes virksomhet i ulike fora her. Førti NRK-programmer, en lang rekke artikler og anmeldelser i fagblad og aviser, omvisninger og foredrag – sjelden har vel et statsstipendium kastet mer av seg for fellesskapet.
    Tyve års erfaring med både forskning og formidling la grunnlag for en rekke nye bøker på 1990-tallet. De kombinerer litteraturhistorie, kunsthistorie og generell historie, fra de eldste tider til 1600-tallet. Hovedpersonene i disse bøkene er både kjente og ukjente kvinner med egenverdi både som personer og som historiske aktører: Driftige damer. Lærde og ledende kvinner gjennom tidene (1993), Det skjønnes hage. Middelalderens skrivende kvinner (1996), Renessansens kvinner (2002) og Barokke damer. Dronning Christinas europeiske reise (2005). Tidens stigende sans for slike damer kan avleses også i det utstyret disse bøkene har fått. Fint papir og utsøkt billedmateriale gjør dem til rene praktverk. Bokutstyret gjør samtidig ære på teksten og lesningen lystbetont. En anmeldelse av Det skjønnes hage sier hva disse bøkene først og fremst også er: «et pionerarbeid i formidlingen av både middelalderhistorie og kvinnehistorie, og en gullgruve som kildesamling til historieundervisningen» (Elisabeth Lønnå i Skolefokus nr. 15 1996).

Tilgjengelig grunnforskning Aasens betydeligste innsats ligger slik jeg ser det likevel i hennes arbeider med det norske materialet. Hun var medarbeider i den store Norsk kvinnelitteraturhistorie i tre bind fra 1988, med kapitlet «Erindringer: fra familiefortelling og krønike til selvbiografisk beretning». Denne litteraturhistorien inneholder mye primærforskning – men den som samtidig vender seg mot det store lesende publikum risikerer å ikke få nok kreditering for sin nybrottsinnsats. Den tilgjengelige form skjuler den møysommelige innsats som ligger bak. Grunnforskning så god som noen er i alle fall Aasens studie «Aasta Hansteen som poet og målkvinne», i Furier er også kvinner. Aasta Hansteen 1824–1908 av Lein, Monsen, Rasmussen, Wichstrøm og Aasen (1984). Her kombineres tekstlesning med biografisk og historisk bakgrunn på en forbilledlig måte.
    Det samme gjelder Om Sjur Gabriel av Amalie Skram, i serien «Veier til verket» (1997). Wenche Fossen var fagredaktør for denne serien, som gikk inn i genren «Norske forfattere i nærlys» ved Willy Dahl (Aschehoug) og Gyldendals Ad Notam-serie. I sistnevnte skrev Aasen boken om Sigrid Undset, og hun var med og grunnla Sigrid Undset-selskapet i 1997.
    Aasen befinner seg altså stadig i hjertet av den norske kanon. I 1997 redigerte hun sammen med Pål Bjørby Amalie Skram 150 år. Nye perspektiver på Amalie Skram, og i Skram-selskapets årbok har hun en rekke studier fra 1994 og fremover.
    Aasens fagkrets omfatter imidlertid ikke bare norsk og litteraturvitenskap, men også fransk. Hun skrev sin hovedfagsoppgave om Marguerite Duras (utgitt som bok i Ariadne-serien 1996), og flere artikler om og oversettelser av henne. Og som vi har sett, presenterer hun et stort europeisk materiale i sine kulturhistoriske bøker.

Usedvanlig arbeidskapasitet En av de røde tråder i Aasens arbeid fremgår av tittelen på hennes artikkel «Fra posisjon til avmakt. Kvinner og ledelse i kulturhistorisk perspektiv» fra 1993. Her revideres det tradisjonelt utviklingsoptimistiske bildet av 1700–1800-tallet, og behovet for et kvinnelig anegalleri blir synliggjort. Et slikt galleri skaper Aasen så selv, med en innholdsfylde som både fryder og forbauser. Hennes usedvanlige arbeidskapasitet og formidlingsglede viser at de lærde og driftige damers tid så langt fra er omme. Samtidig viser hennes studier at behovet for dem stadig er stort. Hun begynte sitt arbeid ut fra et konkret behov – elevene skulle møte også kvinners spor i skrift. Som med all vellykket pionerinnsats kan det synes som om manglene her er et tilbakelagt stadium. Kanskje er det de glemte menn som nå trenger oppmerksomhet. Poenget er vel at det som fortjener oppmerksomhet stadig er sårbart. Fortsett arbeidet, statsstipendiat i særklasse!


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>