>Bokessay Prosa 04|09

Nasjonalstatens selvransakelse i nye læreverk. Om minoritetspolitikk i historiefaget

Harald Syse

Siden forrige skolereform har den norske staten kompensert for og beklaget en rekke tidligere overgrep mot minoriteter. Hvordan kommer dette gradvise skiftet i nasjonalstatens politikk til uttrykk i de nyutgitte læreverkene?

<empty>

Svein Olav Hansen, Audun Bakkerud, Hans Jørgen Hagen, Olav Hamran, Trond Heum og Anne Kjersti Jacobsen
Mennesker i tid 2. Verden og Norge fra 1750
616 sider
Cappelen Damm 2008

Ivar Libæk, Øivind Stenersen, Asle Sveen og Svein A. Aastad
Historie Vg3. Fra 1700-tallet til i dag
490 sider
Cappelen Damm 2008

Ståle Dyrvik og Andreas Aase
Portal. Eldre historie. Verdenshistorie og norgeshistorie før 1750
260 sider
Det Norske Samlaget 2008

Olav Arild Abrahamsen, Ståle Dyrvik, May-Brith Ohman Nielsen og Andreas Aase
Portal. Nyare historie. Noregs- og verdshistorie etter 1750
448 sider
Det Norske Samlaget 2007

Ole Kristian Grimnes, Jørgen Eliassen, Tore Linné Eriksen, Egil Ertresvaag, Lene Skovholt, Herdis Wiig og Andreas Øhren
Tidslinjer 2
472 sider
Aschehoug 2008

HVA ER ÅRSAKENE til det vi kan kalle «den minnepolitiske endringen» som fremkommer i Kunnskapsløftet? Tidligere tiders politikk og holdninger overfor samer, romanifolk/tatere, skogfinner, kvener, jøder og romfolk (sigøynere) er tillagt betydelig vekt i Kunnskapsløftets plan for historiefaget i videregående skole.2 Den nye fagplanen for 3. trinn (Vg3) skiller seg således fra den forrige (Reform 94), som var mer konsentrert om minoritetenes egen historie. Kunnskapsløftet fra 2006 legger nasjonale minori­teters og urfolks egen kultur og historie i nyere tid til ungdomsskolen, mens undervisningen i Vg3 skal studere storsamfunnets og myndighetenes oppfattelse og behandling av minoritetene. Utvidelsen av perspektivet er tidstypisk, og vender igjen blikket innover mot det nasjonale fellesskapet, denne gangen med et mer negativt fortegn enn hva som var tilfellet i det tjuende århundre. I undervisningen blir det dermed interessant ikke bare å se på tidligere tiders minoritetspolitikk, men også å drøfte årsakene til den nye skolereformens minnepolitiske endring.
    Det begynner å bli lenge siden historiefaget hadde som eneste oppgave å formidle sannheten om fortiden. Også under Reform 94 skulle elevene lære at historie brukes og at forståelse og bruk endrer seg over tid. Gjennom titlene på de to hovedområdene i Kunnskapsløftets plan for historie, «Historieforståelse og metoder» og «Samfunn og mennesker i tid», løftes historiebevissthet3 enda et hakk frem. Ved formidling av tidligere tiders minoritetspolitikk blir historiebevissthet særlig viktig, fordi den statlige og nasjonale grunnforståelsen av minoritetsspørsmål har vært gjennom en omveltningsprosess i løpet av noen tiår. Selvransakelsen følger mer eller mindre det samme mønsteret i en rekke land som vi vanligvis sammenligner oss med. For eksempel er det oppsiktsvekkende likheter mellom statsminister Kevin Rudds offentlige unnskyldning overfor urbefolkningen i Australia,4 og norske myndigheters unnskyldning for overgrepene mot taterne.
    Like viktig som å beskrive assimilasjonspolitikken blir det derfor å belyse hvordan politikken ble begrunnet og forstått i sin samtid – altså hva aktørene skjønte og forventet. Også hvilken kobling politikken hadde til de lange ideologiske linjene, må belyses, likeså hvordan minnekulturen har endret seg gjennom tiden, hvordan omveltningen i forståelsen av politikken kan forklares, og hvorfor det er blitt så viktig for den norske staten å ta et oppgjør med dette nå. Eller som læreplanen for Vg3 historie formulerer det:

–    Elevene skal kunne drøfte hvordan historie er blitt brukt og brukes i politiske sammenhenger.

–    Elevene skal kunne gi eksempler på kontroversielle historiske emner og drøfte motstridende årsaksforklaringer til en historisk hendelse.


Mangler i læreverk Kun ett verk tar læreplanens innhold om minoritetspolitikk alvorlig. I Mennesker i tid 2 har forfatterne behørig belyst politikken som er ført overfor alle de fem ulike nasjonale minoritetene og samene (urfolk) hver for seg, men også i sammenheng. De lange linjene er tydelig til stede, samtidig som verket klargjør ulikheter i politikken overfor de ulike minoritetene. Brudd i fortellingen er uunngåelig så lenge man følger en kronologisk historiefremstilling, men utfordringen er fint løst med en ryddig oppbygging gjennom informative overskrifter som «Norsk politikk overfor minoriteter 1914–1940», og under­overskrifter som nesten uten unntak inneholder navnene på de ulike minoritetsgruppene, eksempelvis: «Kvenene og trusselen fra øst». Grepene er ikke spesielt originale, men desto mer klargjørende for elevene. Det er med andre ord enkelt å lese historien om norsk minoritetspolitikk gjennom flere hundre år sammenhengende, og endringer så vel som kontinuitet kommer godt frem. Forfatterne skal også ha honnør for å benytte seg av minoritetenes egne gruppebetegnelser (romani og tater brukes nå om hverandre internt i minoriteten), og for å forsøke å skille mellom minoriteter og innvandrere. Det kan ofte være vanskelig, men er viktig fordi begrepet «innvandrer» har vært brukt for å utdefinere minoriteter fra det nasjonale fellesskapet og opprettholde et konstruert syn på minoriteter som fremmede.
    Et annet gjennomgående trekk i Mennesker i tid 2 er en veksling mellom faktainformasjon og analyser av hvordan minoritetspolitikken ble legitimert og oppfattet i sin samtid. Vekslingen fungerer godt, og gjør tekstene interessante og leservennlige. Samtidig kan tekstene enkelte steder kritiseres for å være for detaljtunge, og enkelte detaljer kunne kanskje vært byttet ut med flere representative sitater fra sentrale stemmer og medier, som kunne gitt et mer direkte innblikk i datidens tankemønstre.
    I de tre øvrige verkene – Fra 1700-tallet til i dag, Portal og Tidslinjer 2 – må man lete med lys og lykte for å finne stoff om «den norske nasjonalstatens politikk overfor urfolk, nasjonale og etniske minoriteter på 1800- og 1900-tallet». Alle tre verkene inneholder enkelte gode passasjer om minoritetspolitikk, spesielt samepolitikk, men en helhetlig gjennomgang savnes. Det som finnes er mer eller mindre skjult under overskrifter som «Det nasjonale samler og splitter» og «Høyreekstremisme»(Portal), «På siden av det norske samfunnet» og «Arbeiderpartiets gullalder 1945–1965» (Fra 1700-tallet til i dag) og «Et samfunn for alle?» (Tidslinjer 2). Resultatet er at de lange linjene og den politiske og ideologiske overbygningen i minoritetspolitikken falmer eller forsvinner, og alvorlighetsgraden pulveriseres langt på vei. Omfang og grundighet ser ikke ut til å være helt i tråd med læreplanen.

Læreplanendringene lite synlige En sammenligning av Verden og Norge etter 1850 (Cappelen), utgitt under Reform 94, og oppfølgeren Fra 1700-tallet til i dag gir inntrykk av at lite er gjort for å imøtegå endringene i den nye læreplanen. Verden og Norge etter 1850 inneholder en god tekst om «rasehygiene, flyktningpolitikk og antisemittisme», som blant annet setter tvangssteriliseringen av tatere inn i en større historisk og ideologisk sammenheng, og som inneholder interessante mentalitetsbeskrivende sitater fra seriøse medier. I det oppfølgende verket er flere sider og detaljer ved assimilasjonspolitikken nevnt, men uten at plassen er utvidet. Resultatet er en deskriptiv tekst der mange historiske fakta nevnes på lite plass. Teksten grenser sjangermessig mot oppslagsverk som i liten grad inviterer eleven med på drøfting av historiske problemstillinger, og stiller således spesielle krav til lærerens bruk av den.
    Noe av den samme tendensen finner man når man sammenligner omtalen av samepolitikken i Fra 1700-tallet til i dag med Norge 2 etter 1850, utgitt i 1987, altså før Reform 94. Begge utgivelsene deler samepolitikken inn i to hovedepoker: assimilasjonspolitikk før 2. verdenskrig og rettighetskamp etter 2. verdenskrig, og med krigen som et banebrytende skille i den norske, statlige rasismen. Hovedtrekkene i politikk, årsak og virkning er gjenkjennelige, mens rundt 140 års samepolitikk har fått litt større plass i utgivelsen fra 1987 enn bortimot 300 års samepolitikk er tildelt i nyutgivelsen. Resultatet er igjen en faktafortetting som må sies å gå utover leservennligheten. Norge 2 etter 1850 tar ryddig opp hvordan fornorsking og undertrykking ble begrunnet og forstått, og hvordan den varierer i tråd med geopolitiske og ideologiske endringer. Fra 1700-tallet til i dag representerer imidlertid ikke noe formidlingsmessig løft innenfor dette emnet, sett i forhold til 1987-utgaven, slik man kanskje skulle anta. Dermed må det kunne hevdes at endringer i verket i liten grad gjenspeiler reformeringen av fagplanen, både hva gjelder minoritets­politikk og historiebevissthet.

Om samepolitikken
Både Portal og Tidslinjer 2 har viet en dobbeltside til en gjennomgang av statens fornorskingspolitikk og storsamfunnets nedlatende holdninger overfor samene fra midten av 1800-tallet og frem til i dag. Her tegnes de lange, historiske linjene, omtalt med både godt faktautvalg, tidsperspektiver og drøfting av oppfatninger og begrunnelser. Samtidig gjentar verkene seg selv delvis ved også å komme inn på noen av de samme sidene av samepolitikken i sin kronologiske reise gjennom historien. Verkene bringer dermed dilemmaet mellom kronologisk og tematisk historiefremstilling til overflaten. Ellers er kronologi stort sett dominerende i alle verkene, og det er et pussig sammentreff at begge verkene avviker fra den kronologiske overbygningen akkurat her. Grepet fungerer godt, og det skal bli interessant å se om fremtiden vil bringe mer tematisk oppbygde læreverk.
    Tidslinjer 2 har også tatt med noen glimrende eksempler på hvordan historien ble brukt (eller misbrukt) i datiden for å legitimere politikken: «I den grad de hadde vært i landet før nordmennene, var det som omstreifende nomader og som et lite organisert og sivilisert folk, mente mange historikere.» Paradoksalt nok kommer verket i skade for å videreføre denne forestillingen om samene som fremmede inntrengere i den nasjonale sfære gjennom følgende kobling til i dag: «I dag er det spørsmålet om integrering av innvandrergrupper i Norge fra land utenfor Europa som særlig står på dagsordenen. Bør det stilles strenge krav til dagens innvandrere om at de skal lære norsk?» Det er viktig at historiefaget ser fortid og nåtid i sammenheng, men her foretar Tidslinjer 2 en ikke-gyldig kobling mellom fortid og nåtid som er uheldig fordi den visker ut skillet mellom minoriteter/urfolk og innvandrere.   
    De to verkene er langt på vei sammenfallende i sin historiske gjennomgang av samepolitikken, men konkluderer delvis i ulik valør. Mens Portal runder av med en positivt ladet tekst om Sametinget, avslutter Tidslinjer 2 den tematiske delen med at staten og storsamfunnet fortsatt har en vei å gå: «Fremdeles (2008) oppbevares samiske hodeskaller og skjeletter på Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo, dit de i sin tid ble brakt for raseforskningsformål.» Den kronologisk intergrerte delen avslutter imidlertid gjennomgangen diametralt motsatt: «Der har samene rett til å bruke samisk når de henvender seg til offentlige organer, og alle elever i grunnskolen har rett til opplæring i eller på samisk.» Statens politikk overfor samene består i dag av negative og positive elementer, dermed blir summen omtrent null, eller? Her er det litt uklart hvilket inntrykk forfatterne vil gi elevene.
    Verdiladningsforskjeller mellom Tidslinjer 2 og Portal kommer også til syne i den mer generelle behandlingen av den norske nasjonalismen og forholdet mellom det nasjonale fellesskapet og minoritetene. Tidslinjer 2 er svært kritisk: «Vektleggingen av øyeblikkene av stolthet og smerte gjorde historie til folkelesing og skapte et mytefellesskap om nasjonen. Det skapte også en avstand til de som ikke tilhørte det nasjonale fellesskapet.» Portal ønsker derimot å gi et langt mer nyansert bilde av norsk nasjonalisme og fører gode drøftinger, om enn på et krevende abstraksjonsnivå. Verket vektlegger «idealer om demokrati og likhet, som ble sett på som særlig norske folkelige verdier» så vel som: «Det var elitedyrkende nasjonalisme med antidemokratiske trekk […] Her ble ofte idealer som likhet, demokrati og brorskap framstilt som noe unorsk og fremmed.» Forskjellene i fremstillingen av den norske nasjonalismen er oppsiktsvekkende og et godt bilde på hvordan historieskriving blant annet handler om å vekte og tolke historiske fakta. Hadde begge fremstillingene stått i samme verk, kunne de inngått i læreplanens krav om å gi eksempler på kontroversielle historiske emner.
    Det kan også nevnes at mens Tidslinjer 2 forklarer nasjonalismen synonymt med den tyske, sammenligner Portal på mønsteraktig vis (sett i forhold til målgruppen) den tyske og den franske nasjonalismen. Denne dualismen innenfor nasjonalstatlig tenkning på 1800-tallet er viktig fordi den viser at det innenfor nasjonalismen fantes alternativer til den norske minoritetspolitikken på sitt verste. Alle som skal befatte seg med undervisning om minoritetspolitikk i Førkrigs-Norge, anbefales herved å kopiere og dele ut side 91 i Portal.

Helsingforskomiteens kritikk
berettiget I en rapport om Norges tidligere politikk overfor taterne (romanifolket), publisert 22. april 2009, retter Helsingforskomiteen skarp kritikk mot både den norske stat generelt og skolevesenet spesielt.5 Rapporten konkluderer med at overgrepene mot minoriteten inneholdt flere av elementene i den internasjonale, juridiske betegnelsen «forbrytelser mot menneskeheten», og at denne skampletten i nasjonens nære fortid ikke tas tilstrekkelig på alvor. En samlet gjennomlesing av de læreverkene som diskuteres her ville neppe endret noe på konklusjonen, selv om ett verk skiller seg ut i bemerkelsesverdig grad – Mennesker i tid 2 – som har en god gjennomgang av emnet. Her handler det om hvordan Eilert Sundts studier fant taterne usiviliserte og umoralske, og la grunnlaget for en hard assimilasjonspolitikk. Forfatterne kjemper ikke en kamp mot sidetall, men tar leseren på alvor gjennom godt oppbygde tekster der leseren lett og ledig geleides inn i en annen verden. Politiske vedtak som tvangsinternering og tidlig tvangsplassering av taterbarn er fremragende redegjort for. Begrunnelsene, som blant annet bygget på tanken om at rotnorsk kultur og tradisjon var til beste for alle innbyggere, kommer tydelig frem, samtidig som vekslingen mellom faktaopplysninger, utdypinger, vurderinger og begrunnelser fungerer ypperlig: «I 1897 ble Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet stiftet … Målet var fremdeles å få romaniene til å bli bofaste, og virkemidlene var tøffe. Et tiltak var å fjerne barna fra foreldrene så tidlig som mulig så de ikke skulle bli vant til den omstreifende livsstilen. Det ble opprettet barnehjem for romanibarna, noen barn ble anbrakt i fosterhjem, og noen ble adoptert bort. For å venne de voksne til å bo fast og arbeide i skogen eller i jordbruket opprettet foreningen i 1908 en arbeidskoloni på gården Svanviken på Nordmøre. Her skulle de voksne arbeide, mens barna gikk i barnehage og på skole. Trusler om å bli fratatt barna bidro til å holde romaniene i kolonien. Fra 1908 til 1940 bodde det 85 familier med barn i Svanviken arbeidskoloni.»
    I de tre øvrige verkene er imidlertid tvangsassimileringspolitikken taterne ble utsatt for, omtalt så hastig og sporadisk at temaet drukner fullstendig, og leseren gis få muligheter til å danne seg et overflatebilde av emnet eller foreta mer dyptpløyende drøftinger. På dette punktet er det spesielt vanskelig å se sammenhengen mellom fagplan og lærebøker.

Nasjonalstaten og de norske jødene
I et nasjonalstatlig perspektiv på politikk og holdninger overfor jødene som nasjonal minoritet er det tvingende nødvendig med en todeling: Det som berører Norge som stat og nasjonalt fellesskap, og det som omhandler okkupasjonsregimet i perioden 1940–45. Dermed kommer det også klart frem at politikk overfor jøder lett blir synonymt med holocaust, mens de øvrige 150 år forsvinner. I særlig grad gjelder dette tiden etter 1945. Politikken fra 1851–1940 er godt gjort rede for i Mennesker i tid 2.
    Selve aksjonen mot de norske jødene, som tok livet av 765 mennesker, kan ikke kobles direkte til den norske stats politikk fordi det ikke eksisterte noen norsk stat på det tidspunktet gjerningen ble begått, men berøres av følgende punkt i læreplanen:
    Elevene skal kunne drøfte hvordan nasjonalstaten har skapt nasjonal og kulturell samhørighet, men også konflikter og undertrykkelse.
    Punktet treffer kjernen av den kollektive, nasjonale bevisstheten rundt okkupasjonen, hvem som ble inkludert i det nasjonale fellesskapet og hvem som ble ekskludert. For, som utenriksminister Jonas Gahr Støre sa i sin tale under åpningen av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter den 23. august 2006: «Og handlingene kan ikke isoleres til selve deportasjonen, de kom fra et sted, grunnlaget for dem stikker dypere; i menneskene, i kulturen, i historien og i samfunnsånden.»6
    Alle verkene skal ha honnør for å løfte frem spørsmålet om ansvar, men det skorter litt på avklaringen mellom den tyske staten, det norske NS-regimet og nordmenn som var ansatt under eller tok oppdrag for okkupasjonsregimet. De planmessige tiltakene mot norske jøder ble iverksatt i januar 1942, omtrent samtidig som Terboven gjeninnsatte NS-regjeringen under sin kontroll, og det var NS som iverksatte ordren fra Berlin. Begrepet «Nazistyret», brukt i Mennesker i tid 2, tilslører ansvaret, samtidig som spørsmålet er viktig for å belyse hvordan nasjonalstaten har skapt samhørighet og undertrykkelse, for å bruke læreplanens formulering. Også «norsk politi», brukt i Mennesker i tid 2 og Fra 1700-tallet til i dag, er misvisende fordi mange av politimennene som nektet å utføre okkupasjonsmaktens ordre, enten var arrestert eller hadde flyktet til Sverige. Politietaten hadde gjennomgått en nazifiseringsprosess og var ikke lenger norsk i statlig forstand, til tross for at de tjenestegjørende var nordmenn. I Tidslinjer 2 kunne «sto bak» med fordel vært presisert med «ga ordre om», fordi både tyske myndigheter, NS-regjeringen og Statspolitiet på sett og vis sto bak, mens det kun var tyske myndigheter som ga ordre.
    Ansvarsforholdet under aksjonen er komplekst, men lar seg forenkle og gjøres rede for. Det viser forfatterne av Portal. Teksten skiller seg ikke fra de andre verkene i omfang eller kompleksitet, men greier likevel å presisere det de tre øvrige verkene sliter med: «Nazi-Tyskland og NS-regimet i Norge bærer ansvaret for den skjebnen de fikk. Begge regimene var forbryterske, og begge ville utrydde jødene. Men samtidig ville det ikke ha vært mulig å deportere så mange fra Norge uten en omfattende innsats fra de norske politifolkene som arresterte dem, sjåførene som transporterte dem ...»
    De fire fremstillingene er samlet sett rike på faktaopplysninger om selve aksjonen, og tilsvarende fattige på perspektiver som kan kaste lys over holdninger i folkedypet. Dersom det er snakk om å ta et oppgjør med en mørk fortid, er det ikke nok å vite hva som skjedde og hvem som utførte hvilke handlinger. Mange nordmenn nektet å bøye seg for nazismen, selv om de ikke lå på skauen og skjøt på tyskere. Okkupasjonsmakten måtte for eksempel oppgi sine planer om å nazifisere lærerstanden og universitetene, til tross for hardhendte tiltak. Så hvorfor ble akkurat denne aksjonen såpass vellykket sett med nazistiske øyne? I verkene finnes en god del drøftinger og perspektiver om rasisme og sjåvinistisk nasjonalisme. Men ikke i tilknytning til aksjonen mot de norske jødene.
    En svakhet ved alle læreverkene er at alt så å si stopper i Auschwitz. Etterpå er det bare et stort vakuum. Men hvilken politikk og hvilke holdninger har møtt de hjemvendte jødene og deres etterkommere siden den gang? I Norge og de andre okkuperte landene innenfor det tidligere Vest-Europa har lang tids forskning og nasjonal bearbeiding smått om senn reist erkjennelsen om at Nazi-Tyskland ikke bærer ansvaret for tidenes alvorligste forbrytelse alene, og politiske grep er tatt for å bøte på noe av ugjerningen. Dette reiser interessante diskusjoner som burde egne seg i et undervisningsrom.

Politikk og historie Men hvor ble det av koblingen mellom politikk og historie? Læreplanen krever eksplisitt at historiefaget skal drøfte hvordan historie er blitt brukt og brukes politisk. Men også her er det grunn til å spørre hvor nøye forfattere og forlag er med å følge opp læreplanen. Tidslinjer 2 er det eneste verket som forsøker å synliggjøre at koblinger mellom historie og politikk forekommer. Verket begår imidlertid en tabbe når det fremstiller politisk historiebruk som noe negativt som fant sted under nasjonsbyggingens storhetstid. Læreplaner i historie, enten de er fra 1930-tallet eller 2000-tallet, er et resultat av samfunnsendringer og politiske prosesser, og gjenspeiler langt på vei det politiske klimaet. Målet må ikke først og fremst være å avgjøre hvorvidt dette er negativt eller positivt, men å bevisstgjøre elevene i hvordan slike prosesser foregår. Og nettopp minoritetspolitikken er et godt eksempel på hvordan historie blir politikk og politikk blir historie i Norge. Hele det brede og omfattende oppgjøret med tidligere tiders minoritetspolitikk viser hvilket samsvar det er mellom internasjonale forpliktelser, statlig politikk, samfunnsdebatt og læreplanen i historie. Historiebruk er både et nyttig og et potensielt farlig verktøy, og elevene bør presenteres oppbyggende så vel som destruktive eksempler. Det vil ikke minst være interessant å drøfte i hvilken grad historie tidligere er blitt brukt politisk for å undertrykke minoriteter, og nå blir et politisk verktøy for å beskytte minoriteter og samtidig oppfylle de internasjonale forpliktelsene som blant annet ligger i konvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Men hva gjør Tidslinjer 2? Jo, verket presenterer hvordan historieforståelsen er forskjellig i den tyrkiske og greske delen av Kypros. Valget fremstår som noe unnlatende, fordi temaet er fullstendig ukontroversielt i Norge. Men Tidslinjer 2 skal altså berømmes for å synliggjøre denne delen av læreplanen.
    Historiebevissthet er altså, i større eller mindre grad, synlig i læreverkene, men læreplanen er mer opptatt av dette enn verkene. Historiebevissthet har vært utsatt for en viss ufortjent skepsis, fordi mange har hatt en feilaktig oppfatning om at bevissthet om politisk historiebruk er det samme som historisk relativisme. Men historiebevissthet handler ikke primært om å stille seg kritisk til faktaopplysninger om fortiden, men om hvordan historie brukes, formes og oppfattes. For eksempel nedvurderer man ikke motstandsbevegelsens kamp mot okkupasjonsmakten gjennom å påpeke at den norske motstandskampen i mindre grad handlet om å forhindre deportasjonen av de norske jødene. Ved å forstå hva historie er, kan man få økt læringsutbytte i selve historiefaget og en mer vidtfavnende opplæring i demokrati. Meningen er ikke å lære flere detaljer om fortiden (som uansett er en uendelig mengde), men hvordan historie er uløselig knyttet til og kan gi økt innsikt i og forståelse av samtid og fremtid. Eller som Jonas Gahr Støre sa det i sin tale under åpningen av HL-senteret: «God forskning skal ikke bare lyse opp fortiden. Den skal også bidra til en langt mer krevende oppgave – å lyse opp samtiden og få oss til å forstå i tide det som skjer akkurat nå.»

Noter

1. Alle opplysninger og formuleringer: http://www.regjeringen.no eller http://www.stortinget.no
2. Planen finnes her: http://www.utdanningsdirektoratet.no/grep/Lareplan/?laereplanid=166874
3. Om begrepet historiebevissthet, se f. eks. denne prosjektbeskrivelsen: http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/Forskningsprosjekt/2617
4. Unnskyldningen ble kunngjort 13. februar 2008, se f.eks. http://www.nrk.no/kanal/nrk_sami_radio/1.4809973
5. http://www.nhc.no/php/files/documents/Tema/MRnorge/romanirapport_final_version.pdf
6. http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dep/utenriksminister_jonas_gahr_store/taler_artikler/2006/Hilsen-til-apningsseremoni–-Senter-for-studier-av-Holocaust-og-livssynsminoriteters-stilling-.html?id=273525

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>