>Bokessay Prosa 04|09

Barnelitteraturens sakprosa. Forvaltning av form eller faglitterær forskning?

Nina Goga

Sakprosa for barn og unge vurderes og studeres ofte med tanke på hvor lærerik og pedagogisk den er. Hva om man heller rettet oppmerksomheten mot forholdet mellom formidling og forståelse? Dagens sakprosa for barn og unge er minst like litterært og faglig utfordrende som annen sakprosa.

<empty>

Ivo de Figueiredo og Jo Michael de Figueiredo (ill.)
Støv. En bok om Henrik Wergeland
245 sider
Aschehoug 2008

Ivo de Figueiredo, Maya Lie (ill.) og Jo Michael de Figueiredo (ill.)
Slipp meg. En bok om Henrik Ibsen
125 sider
Aschehoug 2006

Jon Ewo og Bjørn Ousland (ill.)
Vil den virkelige William være så snill å reise seg! William Shakespeare – et puslespill av en biografi
144 sider
Omnipax 2003

Erna Osland og Marvin Halleraker (ill.)
Skarpe tenner
72 sider
Mangschou 2005

DET SKULLE VÆRE unødvendig å påpeke det – men likevel: Sakprosa for barn er like mangfoldig som sakprosa for voksne. Det er en heterogen mengde saksorienterte tekster som søker å formidle kunnskap om et saksområde ved hjelp av egnete tekststrukturer og beskrivende, fortellende, resonnerende eller essayistisk språkbruk. Hva er så de dominerende tekststrukturene og skrivemåtene i denne litteraturen? Hvilket syn på kunnskap ligger til grunn for struktur og skrivemåte?

Innkjøpt, belønt og anmeldt Norsk kulturråds innkjøpsordning for faglitteratur for barn og unge, som gjerne kunne endret navn til sakprosa for barn og unge, skal «sikre at det finst gode norske fagbøker for dagens unge lesarar, og om alle slags emne».1 Per nå blir det årlig kjøpt inn maks 25 sakprosatitler i 1550 eksemplarer til folke- og skolebibliotek.
    Ifølge Norsk barnelitteraturhistorie (2005) var det rundt forrige århundreskifte at sakprosa for barn utviklet seg som et selvstendig supplement til lærebøkene. Som et ledd i nasjonsbyggingen var de første tjue årene av 1900-tallet preget av historieorientert sakprosa som biografier og reiseskildringer. På 1930-tallet handlet bøkene gjerne om teknologiens nyvinninger, og oppfinnere ble biografenes nye yndlinger (for eksempel Thomas Edison2). Leksikon og andre systematiserte oppslagsbøker ble populære på 1950-tallet (for eksempel Oppslagsboken (1952)), og på 1970-tallet dominerte de importerte faktabokseriene (for eksempel serien «Moro å vite»).3 På 1980-tallet økte antallet sakprosabøker som representerte en reaksjon på konsekvensene av seriekonseptet og den internasjonale tilpasningen og forflatningen av kunnskapsstoffet. Blant annet ble det utgitt norske bøker der naturfaglige emner ble satt inn i en økologisk tenkning. Denne miljøoppmerksomheten er fortsatt et viktig aspekt ved ny naturfaglig sakprosa for barn. På 1990-tallet gjorde kulturhistoriske og kunstfaglige emner seg mer og mer gjeldende.
    Det er grunn til å tro at med innføringen av en innkjøpsordning for faglitteratur for barn og unge, ble det utgitt både flere og mer variert sakprosa for barn i Norge. Siden 1996 er antall innkjøpte titler 265 med et snitt på 18,9 per år. Titlene viser variasjon og bredde. Her er bøker om Æsop og Prøysen, om mat og arbeidsliv på norske gårder gjennom tidene, og om dyreliv, klima (særlig Arktis), språk og politikk. Det absolutt dominerende inntrykk oversikten over innkjøpte titler gir, er at faglitteratur for barn først og fremst omhandler naturfaglige emner – noe som skiller denne sakprosaen sterkt fra de innkjøpte sakprosatitlene for voksne. Men noe likner i de to innkjøpsordningene: Antall innkjøpte biografier er stort.4
    Med unntak av Tor Åge Bringsværds Noa. Han som overlevde Den store flommen og Ivo de Figueiredos Slipp meg. En bok om Henrik Ibsen er alle bøkene Kultur- og kirkedepartementet har delt ut fagbokprisen til siden 1997, kjøpt inn av Kulturrådet under ordningen Faglitteratur for barn og unge.5 Bringsværds Noa-bok ble kjøpt inn i ordningen for skjønnlitterær barne- og ungdomslitteratur.
    En interessant forskjell på innkjøpsordningsbøkene og de prisbelønte bøkene, er at mens bøker om naturfaglige emner dominerer blant de innkjøpte etter 1996, så er kun tre av bøkene i prisvinneroversikten i denne kategorien. En forklaring på dette kan være at prisene går til originale, fagspråkutviklende tekster, og at de mange naturfaglige bøkene i bokmarkedet ofte er preget av en lite nyskapende fagprosa. Mindre overraskende er det kanskje at hele fem fagbokpris-bøker er biografier. Om ikke valg av biografert person alltid er så originalt, så er flere av biografiene preget av vilje og forsøk på å fornye selve sjangeren. Jon Ewos Vil den virkelige William være så snill å reise seg! William Shakespeare – et puslespill av en biografi er et eksempel på slik vilje.
    Sakprosa for barn og unge anmeldes sjelden – og om de anmeldes, er det gjerne bøkenes emne som er det sentrale. Dette kjenner vi igjen fra anmeldelsene av sakprosa for voksne. De prisbelønte bøkene omtales først og fremst i dagspressens notiser om departementets premiering. Figueiredos Ibsen-bok fikk riktignok oppmerksomhet fordi den organiserer og formidler stoffet på en utradisjonell måte, men det er ikke ofte at sakprosa for barn og unge diskuteres eller presenteres med tanke på hvordan fagstoffet er ordnet og formidlet i ord og bilder. I Morten Møsts omtale av Anne Thelle Backers Japan – solens opprinnelse i Dagens Næringsliv er det et poeng at forfatteren har brukt skrifttegnene «kanji» som strukturerende grep i boken, og at forfatterens kunnskap formidles «i en fargesprakende, fragmentert presentasjon som iblant minner om websider». Dessverre leder denne anmelderens innsiktsfulle omtale av bokens struktur til at han sår tvil om dette egentlig er en bok for barn og unge. Møst skriver at boken «gir seg ut for å være for barn og unge, men kan leses med utbytte av alle som vil vite noe mer enn at Japan er et sted hvor Nikkei-indeksen går opp og ned». Liknende holdninger finner vi i anmeldelsene av Slipp meg. Marit Øgar Aasbrenn skriver innledningsvis i anmeldelsen i Fredrikstad Blad at «selv om boken er skrevet spesielt med tanke på ungdom, så er det mye å hente også for den voksne leser». Hun forklarer at en av innvendingene hennes mot boken «er at den muligens passer bedre for 22-åringer enn for 15–16-åringer», og at teksten muligens er «vel ambisiøs for så unge lesere». Anmelder­ne vurderer altså interessant og original sakprosa for barn og unge som bedre eller minst like egnet for voksne lesere.

Kapital eller kompass Samtidig som anmelderne mener at ny norsk sakprosa for barn og unge best passer for eldre lesere når den bryter med tradisjonelle mønstre (som kronologisk struktur i biografier, litterære grep fra essayistisk sakprosa, reflekterende og digressiv skrivemåte), er det bøkenes utfordring av tekststruktur og skrivemåte som er med på å gi dem denne oppmerksomheten. I stedet for å beskrive sakprosaen etter 1980 som preget av sjangerblanding, slik den blir omtalt i Norsk barnelitteraturhistorie, mener jeg det er fruktbart å studere variasjon i tekststruktur eller ordensmåte. Inndeling og ordning etter sjanger veksler mellom å være formdefinert og innholdsdefinert. Å beskrive noe som sjangerblanding blir derfor ikke alltid helt enkelt å forstå. Er det for eksempel skrivemåten (fortelle, beskrive, forklare, sammenlikne, drøfte, argumentere, eksemplifisere) som bestemmer sjangerbetegnelsen, er det strukturen i tekst eller oppslag, eller er det emnet for teksten?
Det som er sikkert, er at dagens sakprosa for barn og unge i mye større grad enn tidligere kombinerer ulike skrive- og ordensmåter i en og samme tekst, gjerne i ett og samme oppslag. Det er også denne kombinasjons- og sammenstillingstekningen som utfordrer mange voksne lesere og gjør dem usikre på om unge lesere virkelig kan ha to tanker, tre bilder, fire skrifttyper og fem forklaringer i hodet samtidig.   
    Å kalle en tekst en faktabok, fagbok eller sakprosabok gir først og fremst signaler om tekstens ordensmåte og komposisjon. Med faktabok forstår man gjerne en litt løsere komponert tekst enn en fagbok/sakprosabok. Men ikke så løst at det blir en oppslagsbok. En faktabok er en tekst der opplysninger (fakta) kan stilles opp uten nevneverdig diskusjon eller krav til bevisføring. De ulike opplysningene må nødvendigvis heller ikke skrives sammen til en lengre tekst. Det kan være tilstrekkelig at de er ordnet under en samlende overskrift. Ordensmåter former og utvikler synet på kunnskap. En måte å undersøke sakprosaens mangfold på kan være å studere hvordan kunnskap blir forstått i de ulike tekstene, og hvilket syn på kunnskap som ligger til grunn for både struktur og skrivemåte.
    Betegnelsene lineær, romlig og sirkulær ordensmåte kan være en måte å studere sakprosatekster på. Innenfor disse ordensmåtene finner vi mange ulike skrivemåter selv om teks­ten totalt sett synes preget av en eller to som dominerer. Fortelling har lenge vært en svært dominerende skrivemåte i sakprosa for barn og unge. Nyere eksempler viser at mange forfattere ser muligheter utover fortellingen som hovedstrategi. Mye av det nye våger å være mer retorisk utforskende – ja, våger å skrive en form for forskende faglitteratur. Tekstene skjuler ikke den vitenskapelige tenkningen som med nødvendighet ligger til grunn for arbeid med tekst og materiale.
    Den lineært ordnete teksten, med fortellingen som dominerende skrivemåte, hviler på et akkumulativt syn på kunnskap, på en forestilling om at ny kunnskap kan settes inn i en tidsrekkefølge som noe som kommer før, samtidig (parallelt) eller etter. En romlig ordnet tekst, med forklaring og beskriving som dominerende skrivemåter, ser kunnskap som ordnet i forhold til hverandre, ordnet i over-, side- og underordnete kategorier. Store grupper kan deles, findefineres og ytterligere avgrenses. Her er forholdet mellom delene ikke bestemt av et årsak-virkningsforhold, men av et relasjonelt forhold. Den romlig ordnete kunnskapens ulike systemer (gjort visuelt tilgjengelig i ulike greinstrukturer og eskemodeller) er også et system som gjør kunnskap tilgjengelig som kapital, som ordnet investering. Godt eller formålstjenlig plassert, lett å hente ut, lett å løsrive, lett å bruke i egnete situasjoner og slik skaffe seg godt omdømme, bedre posisjon. Sirkulært ordnete tekster der først og fremst drøftende og spørrende skrivemåter gjør seg gjeldende, forstår kunnskap som prosessuell, reverserbar, usikker – som det som forstyrrer orden. Kunnskap er ikke en endelig vare med fastsatt verdi. Kunnskap er et kompass, et hjelpemiddel til å orientere seg etter når man lar tankene vandre – altså er ute og går. Kunnskap, forstått som kompass, kan slik motivere valg, endre tankegang og peke ut nye innganger (veier) til et saksområde.

Utfordrer Det som først og fremst preger sakprosabøkene som utfordrer etablerte skrivemåter, er at forfatterne velger seg utradisjonelle ordensmåter av emnet, og at de våger å være drøftende og problematiserende der man tidligere har vært konstaterende og forenklende. Det er altså snakk om mindre bruk av maler og modeller og økt vilje til å gjøre den faglitterære teksten språklig utfordrende. Det er ikke bare hva man skriver, men hvordan man skriver, som er avgjørende for hvordan vi skal forstå det vi leser.
    De som har gjort relevante lesninger av Oslands Skarpe tenner, legger særlig vekt på det originale grepet å sette dyrs tenner i sentrum for naturfaglig forskning og formidling.6 Men også det at Osland «sprenger seg fri fra strenge grenser» (Vestad) og «bryt med innarbeidde skrivemåtar innafor den naturvitenskapelege fagtradisjonen» (Mjør, Birkeland og Risa) blir understreket. Osland forstår faglitterær skriving som språkarbeid, og faglitteratur som teks­ter der skrivemåter og litterære grep er like gjennomtenkt som i skjønnlitteratur. Hun utfordrer naturfagteksten ved å begynne i detaljen i stedet for i hierarkier og klassifiseringer. Detaljen er dyrs tenner, og ved å undersøke og forstå dyrs tenner kan man få kunnskap om hva dyr spiser og hvordan de skaffer seg mat – ja, rett og slett forstå sammenhengen mellom dyrs tenner og dyrs levemåte. I kapittelet om hvalrossen finner vi flere karakteristiske trekk ved boken som helhet. Overskriften er «Eit tannmysterium». Som i tittelen og bokens øvrige overskrifter legger ikke Osland innholdet i kapittelet opp i dagen for leseren. Marvin Hallerakers illustrasjon viser leseren hvilket dyr det skal dreie seg om. Osland frister med spenning. Det første halvannet avsnitt følger opp spenningselementet i overskriften, men anslaget «tenk deg at du lå i vogga, og så begynte du å få hoggtenner!» dreier oppmerksomheten mot leseren og holder zoologien tilbake. Tankeeksperimentet fungerer både som spenningsskaper og som beskrivelse av hoggtannvekst hos hvalrossunger. Når leseren er involvert og dyret introdusert, roer teksten ned tempoet og dveler ved et mer velkjent bilde av hvalrossen. At teksten dveler, senker farten, tar seg tid, svarer til det samme karakteristiske trekket ved hvalrossen: «På land ligg kvalrossen mest i ro. Dei ligg fredeleg i flokkar. Tett i tett, side ved side stikk dei runde hovuda fram.» Den vaggende rytmen, bokstavrimet og gjentakelsen i disse få setningene viser tydelig hvordan Osland arbeider detaljert også med det beskrivende språket. Kanskje kan vi kalle skrivemåten faktapoetisk eller poetisk objektiv? Dagens barn og unge er framtidens forskere. I Oslands tekster finner de mye å ta med seg til kommende prosjektbeskrivelser, prosjektavgrensninger og utfordringer knyttet til faglitterær prosa.
    Mange av de prisbelønte fagbøkene er biografier. Blant biografiforfatterne er det Figueiredo (Wergeland) og Ewo (Shakespeare) som gjør det vanskeligst for seg. Figueiredo fordi han på oppdrag fra Wergeland 2008 har skrevet en struktureksperimentell bok om et nasjonalt ikon for en trangt definert primærmålgruppe.7 I likhet med Ewo har Figueiredo laget en tredelt bok der første del (Mennesket) er en tradisjonelt kronologisk ordnet biografi. Om kronologien er tradisjonell, har Figueiredo likevel gjort mange originale grep både i bokens første og tredje del. Kronologien er for eksempel ikke ordnet som årstall, men som trettisju tekststykker om de mange krinkelkrokene i Wergelands trettisjuårige liv. Mens bokens andre del (Skapelsen) rommer et tilgjengelig og representativt utvalg fra Wergelands diktning, så er tredje del (Messias) et kuriøst miniatyroppslagsverk i Wergelands verden. Oppslagsordene er en blanding av sære, suggererende og streite. Det er også i denne delen Figueiredo løsner på sakprosasnippen og skriver både reflektert, humoristisk, følsomt og skarpt belærende. Har han kanskje studert og lært av Ewos faglitterære tekster for barn og unge?
    For nettopp Ewo er en forfatter av sakprosa for barn og unge som liker å gjøre det vanskelig for seg. I Shakespeare-biografien har han valgt seg en person som ikke er en opplagt helt, som ikke er norsk og som man faktisk vet nokså lite om, noe Ewo poengterer overfor leseren: «Han er en av de mest kjente forfatterne i verden. Likevel vet vi nesten ikke noe om ham. […] Denne boka er min versjon av den mulige sannheten.» Boken har undertittelen «et puslespill av en biografi». Puslespillmetaforen følges opp i Ouslands tre kapittelbladillustrasjoner. I den første illustrasjonen er brikkene få, mens i den siste er bildet nesten ferdig. Ut fra antall løse brikker i illustrasjonen, ser vi at bildet eller puslespillet likevel ikke vil bli komplett.
    Boken er Ewos første faglitterære biografi for barn og unge. Første kapittel, som er det mest omfattende, er ordnet nokså tradisjonelt med en temmelig tidsdetaljert avgrensing av ulike, mulige, hendelser i Shakespeares liv. Andre og tredje kapittel viser Ewos potensial som faglitteraturutfordrer. Aspekter ved disse kapitlene finner vi mer utviklet og originale i Ewos to neste biografier (om kong Håkon Sverresson og Jeanne d’Arc). Et særmerke ved Ewos framstilling er viljen han viser til å ta leseren med i den faglige diskusjonen og slik sett skrive en form for forskende faglitteratur. Ewo viser blant annet leseren at det er mulig å stille spørsmål ved (fakta)kunnskapens absolutte (nytte)verdi: «Her [i kap. 3] er en underlig blanding av trivia rundt vår mann fra Stratford. Trivia kan enkelt forklares med nyttige, små biter av kunnskap som utmerker seg ved å være spesielle. Vel, ikke alltid nyttige … Men all kunnskap om William trenger ikke å være sunn som tran?» Noen vil kanskje mene at denne form for sakprosaskriving for barn undergraver seg selv. Hvis den ikke er nyttig, hva skal vi med den da?
    Hva om vi tillegger det unyttige en form for verdi? At verdien er dets unyttighet, den er nyttig som unyttig? Da nærmer vi oss «patafysikken» – vitenskapen om det unyttige, om unntaket og om å skape uorden i kunnskapens orden. Og om å forsøke å orientere seg, eller desorientere seg, etter en annen kompasskurs enn den etablert fag og forskning har tatt ut for deg. Kanskje kan forskning orientert rundt sakprosa for barn og unge ta ut en patafysisk kompasskurs og orientere seg på nytt. I første omgang mot denne sakprosaens skrivemåter og ordens- og kunnskapstenkning.

Noter
1. Se http://www.kulturrad.no/fagomrader/litteratur/innkjopsordninger/faglitteratur_for_barn_og_unge/ (lest 06.01.2009).
2. Sverre S. Amundsens bok Avisgutten som ble verdens største oppfinner kom i flere opplag. Første gang i 1933, så i 1939, 1945, 1958 og siste gang i 1972.
3. Denne situasjonen var en av årsakene til at arbeidet med en egen innkjøpsordning for ny norsk faglitteratur for barn og ungdom kom i gang.
4. Innkjøpte bøker i perioden 1997–2009 kan plassers i kategorier som naturfagtekster (100 titler), biografier (65 titler), historie (30 titler), språk/kultur/religion/filosofi (34 titler), geografi/reiselitteratur/antropologi (18 titler), samfunnsfag (17 titler), oppslagsbøker (7 titler) og sport (2 titler).
5. Departementets fagbokpris er delt ut siden 1984 med unntak av i 1985, 1986, 1989, 1990 og 1992. Følgende oversikt viser prisvinnerne siden 1997: Tor Åge Bringsværd/ Akin Düzakin: Noa. Han som overlevde Den store flommen, 1998: Helene Uri: Den store faktaboken om språk, 1999: Eirik Newth: Fremtiden. Hva vil skje etter år 2000?, 2000: Anne Thelle Backer: Japan – solens opprinnelse, 2001: Anne B. Ragde: Ogsaa en ung Pige. Biografi om Sigrid Undset, 2002: Tore Linné Eriksen: Nelson Mandela. Et liv i kamp mot rasisme og undertrykking, 2003: Jon Ewo: Vil den virkelige William være så snill å reise seg! William Shakespeare – et puslespill av en biografi, 2004: Harald Skjønsberg: 1814 – det frie Norges fødselsår, 2005: Erna Osland: Skarpe tenner, 2006: Ivo de Figueiredo: Slipp meg. En bok om Henrik Ibsen, 2007: Anders Danielsen Lie og Mari Øverås: Sex og sånt, 2008: Ivo de Figueiredo: Støv. En bok om Henrik Wergeland.
6. Blant annet Geir Vestad i «Bokåret 2005. Fagboka styrker posisjonen sin» (I Årboka. Litteratur for barn og unge 2007) og Mjør og Birkeland i Barnelitteratur – sjangrar og teksttypar (2006).
7. Boken, som ble gitt som gave til alle landets 17-åringer i 2008, er omtalt i Dagne Groven Myhrens bokessay i Prosa 01/09. Myhren skriver der om Wergelandsbiografiene som ble utgitt i jubileumsåret. Blant annet de tre som ble utgitt for barn og unge. I tillegg til Figueiredos bok vil det si Else Færdens Henrik Wergeland – dikter og villstyring og Mette Hofsødegård og Rune Kippersunds Biografien om Henrik Wergeland – vill og gal og genial.de Figueiredo: Støv. En bok om Henrik Wergeland.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>