>Artikler Prosa 04|09

>Innspill: Å skrive så folk flest forstår. Om valgprogrammene, og leserne som ikke ­finnes

Anders  Johansen



Prosa 04 09

I LØPET AV våren har de politiske partiene avholdt sine landsmøter og vedtatt sine programmer. Nå er det opp til velgerne å sette seg inn i disse dokumentene, og avgjøre hvilket som er det mest fornuftige, og stemme deretter.
    Selvfølgelig er det ikke slik det går for seg i praksis. Trolig er det ikke en eneste velger som noen gang har fattet sin beslutning etter å ha lest gjennom alle partiprogrammene og sammenlignet dem med hverandre. Allikevel foregår alt som om dette var vanlig. Programmene er nok plattformer for stortingsgruppens arbeid, men framfor alt er de henvendelser til velgere som ennå ikke har klart å bestemme seg. I ett og alt er de innrettet på å overbevise. Helst tar de fatt med de mest abstrakte honnørord og de enk­leste kjensgjerninger, og påstår at alle konkrete standpunkter følger av dem. En velger som føler trang til å lese noe slikt, er vanskelig å tenke seg, for han må være politisk fullstendig blank, og samtidig glødende interessert i politikk. Man må forestille seg en lesehest som er så tankeløs at selv de mest innlysende påstander forekommer interessante, og dessuten så lite lærenem at interessen holdes ved like gjennom hundre­vis av sider. Denne velgeren, som neppe finnes, er modelleser for partienes valgprogrammer. Det var ham programkomiteen hadde i tankene mens den skrev. Det er ham den forsøker å vinne. Hvordan argumenteres det da?
Visjoner og saker Først kommer som regel noen avsnitt om grunnleggende verdier. Nå for tiden heter det helst «visjoner». APs «visjon er en rettferdig verden uten fattigdom, i fred og i økologisk balanse, der menneskene er frie, likestilte og har innflytelse på sine livsvilkår». SP vil «rettferd, tryggleik og likeverd» i «eit samfunn av frie sjølvstendige menneske som med tru på eigne evner tek ansvar for sitt eige liv, for fellesskapet og for natur og miljø». V har en visjon om et samfunn «hvor folk har frihet og mulighet til å skape sin egen vei til det gode liv, og der vi tar ansvar for hverandre og miljøet».
    På dette mest allmenne planet er programmene altså temmelig like. Så vidt jeg kan se, er ingen ting nevnt i den ene visjon som ikke like gjerne kunne vært nevnt i den andre. Selv om svært mye sant og godt er blitt stappet inn i disse setningene, er de tomme, for de inneholder ikke noe som skiller. Siden ingen som er ved sine fulle fem kan finne på å si seg uenig, må de regnes som selvfølgeligheter av typen plattheter. Vi må «kombinere personlig frihet med ansvar for fellesskapet og hverandre» (V). Vi må «anspore den enkelte til å ta seg selv i bruk til beste for både individet og samfunnet» (AP).
    Når en programkomité velger å gå ut på denne måten, må det være fordi den tror det gir bred sympati å hevde noe som alle kan like; deretter er det om å gjøre å se til at denne innledende enighet fanger. Det er derfor det ofte kan virke som om hvert av partiene mener det samme som alle de andre, bare på noen punkter enda litt mer. Det er dette de politiske kommentatorene sikter til når de vurderer «eierskap til sakene», og påpeker at det ene parti har størst «troverdighet på miljø», det andre «på sysselsetting», det tredje «på skole» osv. – som om alle var leverandører av samme slags varer, men mer eller mindre ivrige og dyktige. Man kan få inntrykk av at stortingsvalg er noe i retning av fritt sykehusvalg («på Haukeland er de gode på brannskader, har jeg hørt»). Helt misvisende er ikke dette inntrykket, for striden står for det meste om økonomiske og administrative løsninger innenfor fastlagte og nokså trange rammer. Realpolitisk er avstanden liten. Men retorisk sett er den ofte enda mindre. «Visjoner» er ideologiske kamuflasjedrakter for partier som tror de kan kapre velgere ved å snike seg innpå og selge dem «saker».

Kulepunkter Programheftene er inndelt i kapitler viet de enkelte saksfelt. Etter «visjonene» følger til dels utførlige framstillinger av partienes synspunkter på «Miljø og natur», «Likestilling», «Velferd og helse» osv. Hvert slikt kapittel begynner med en redegjørelse for politiske prinsipper; deretter følger en punktvis oppstilling av forslag til reformer og tiltak. Kulepunktformen kommuniserer en nesten aggressiv besluttsomhet (– kort og kontant, ikkeno’ utenomsnakk!). Den står ofte i besynderlig kontrast til innholdet, som kan være rundt og uforpliktende i nesten ufattelig grad. AP vil «støtte tiltak som setter fokus på nasjonale minoriteters kultur». H vil «legge til rette for at lokal mat og drikke i større grad kan inngå som en del av reiselivsproduktet». AP vil «gjennomføre de tiltak som er nødvendig for å sikre et stabilt og fungerende finansmarked». H vil «at kvaliteten i barnehagene skal være god».
    Noen tror de må nevne alt, for å vise hver eneste velgergruppe at de, til tross for at de kanskje ikke har noe gjennomtenkt eget bidrag, husker på nettopp deres sak. Hvis det dreier seg om å kunne «levere» på alle saksfelt, men slik at ingen senere kan klage på løftebrudd, må uttrykk for alminnelig velvilje kunne framstilles som om de var praktiske løsningsforslag. Det oppnås med storforbruk av uttrykk som «stimulere til», «styrke», «vektlegge» eller «øke satsningen på». AP vil «videreføre en satsing på norsk musikk». H vil «legge vekt på eldresentrenes betydning i det forebyggende helsearbeidet».
   
Fra prinsipper til tiltak I omtalen av praktisk politikk framgår tross alt forskjeller mellom partienes standpunkter i mange spørsmål. Men så lenge saksfeltet omtales prinsipielt, er det tydeligvis fristende å holde på velviljen fra førsteinntrykket ved å fortsette å uttrykke seg slik at ingen blir støtt. Når det her dukker opp ideologisk ladede ord («velferd» eller «verdiskaping»), blir formuleringene gjerne avbalansert med ord som også antyder motpartens syn («verdiskaping» eller «velferd»), som om man dermed kunne komme alle i møte og avverge kritikk fra alle hold. Den retoriske utfordring består så i neste omgang i å få det til å virke som om partiets særstandpunkter følger direkte og naturnødvendig av denne overordnede uangripelighet.
    H mener at «en langsiktig og ansvarlig politikk er avgjørende for å trygge fremtidig verdiskaping og velferd». I så måte er det lite som skiller fra AP, som vil «bygge ut velferden», og «føre en økonomisk politikk som sikrer næringslivets konkurranseevne, slik at vi kan opprettholde verdiskaping også på lang sikt» – eller fra V, som går inn for at «det offentlige legger til rette for økt verdiskaping», og dermed «bidrar til en bærekraftig utvikling som sikrer velferden».
    Så langt er det ingen merkbar forskjell på disse partiene. Men H «vil derfor», heter det i neste setning, «føre en skolepolitikk som gir alle elever mulighet til å utvikle sine evner …, en velferdspolitikk som gir langt flere en sjanse til å gå fra trygd over til å leve av egen inntekt, og en skatte- og avgiftspolitikk som gjør det lønnsomt å arbeide og skape». Nøyaktig det samme vil AP og V og alle de andre. Det skulle bare mangle! Ingen ønsker vel at elevene stagnerer! Ingen kan mene at det skal straffe seg å gjøre en ærlig innsats! Men av dette følger det så en lang rekke tiltak. H vil, «for å» sikre en bedre skole, gi anledning til utvisning av urolige elever, innføre karakterer fra femte klasse, bekjentgjøre resultatene av nasjonale prøver, gi rektor større myndighet til å avlønne lærerne individuelt.
     Alt dette er diskutabelt, i aller høyeste grad. For å skjønne at noe av dette kan tenkes å bidra til en bedre skole (og dermed til fremtidig verdiskaping og velferd), må man kjenne Hs diskutable samfunns- og menneskesyn. Men programmet framstiller det hele, i enkel kulepunktform, som direkte slutninger av aldeles uimotsigelige premisser. Hensikten må være at eventuell uenighet skal framstå som ren uforstand. Men dermed har man gitt avkall på alle andre overbevisningsmidler. Stadig gjentakelse av ord som «derfor» og «for å» kan ikke erstatte en argumentasjon. Den som satser på å gå direkte fra honnørord til administrativt tiltak, springer forbi hele det politisk-ideologiske feltet, der kampen om samfunnsforståelsen står.

Koder I APs program forekommer det, selv i de mest prinsipielle overveielser, en del formuleringer som man ikke forventer å gjenfinne hos H – og omvendt. «Markedet kan ikke styre seg selv» (AP). «Staten må ikke bli altomfattende» (H). Riktig nok innser også AP at det må være grenser for statens makt, og riktig nok medgir til og med H at markeder ikke fungerer godt uten en eller annen form for statlig regulering, så disse formuleringene, som partiene tydeligst profilerer seg på, griper ikke innholdet i uenigheten mellom dem. Det ene parti er litt mer skeptisk til markedet enn det andre, som er litt mer skeptisk til staten. Men dette framgår ikke så mye av utsagn noen kan si seg uenig i, som av iveren etter å framheve en bestemt side ved det de har felles. Hva H skriver om staten, kan AP kanskje ikke bestride, men det er ikke tilfeldig at det nettopp er H, og ikke AP, som skriver det.
    Dette oppfatter folk som allerede er inne i norsk politikk. For alle andre er det forvirrende. Hvis det såkalte politikerspråket kan være vanskelig å forstå, er det ikke fordi det inneholder mange fremmedord, men fordi helt vanlige ord og vendinger ofte blir anvendt som skjulte hint og vink. Når partiene prøver å profilere seg med åpenlyst ukontroversielle uttalelser, må det viktigste meddeles i kodet form, som underforstått.
    Vi må «skape og dele», heter det i APs program. Denne nokså intetsigende formuleringen er uttenkt som en finte både til høyre- og venstreopposisjonen, som visstnok bare bryr seg om det ene eller andre. H kan ikke åpent motsette seg (rettferdig) deling, men polemiserer på indirekte vis ved hjelp av en lignende selvfølgelighet: «Verdier må skapes før de fordeles.» AP, som jo ikke godt kan avvise dette, korrigerer det skjulte budskap med en selvfølgelighet som er til forveksling lik: «Vi må skape for å kunne dele.» Slik kan partiene uttrykke uenighet nesten uten at det merkes. De samme nøkkelord («skape», «dele») kan stå for vidt forskjellige samfunnsoppfatninger, avhengig av endringer i den minste detalj («og», «før», «for å»). De innvidde oppfatter dette uten videre. I den lille vri leser de inn en hel filosofi. Andre, som ikke kjenner koden, oppfatter det slik at begge parter sier det samme og aldri blir enige – og reagerer med dyp mistillit.
    I en dansk undersøkelse, for nærmere førti år siden, ble denne argumentasjonsfiguren identifisert. En formulering som for de fleste virker platt, altså innlysende og overflødig, men som enkelte, for eksempel politikere og journalister, oppfatter som betydningsfull og kontroversiell, er en «uekte platthet», heter det her. Den slags spilte en stor og tragisk rolle i de danske partiprogrammene, særlig i de mer prinsipielle avsnitt.1 I flere av de norske programmene er dette tilfelle fremdeles.
    AP vil «bekjempe fattigdom». Det kan virke som partiet er på linje med SV, som vil «avskaffe fattigdommen». Men mens SV vil fjerne all fattigdom, er AP bare interessert i å fjerne litt, eller kanskje en del. Siden målet jo er å få flest mulig over i lønnet arbeid, og midlet er trygdeytelser som er så lave at ingen kan velge å leve av dem, trengs det faktisk en viss fattigdom, som ris bak speilet. Det er dette som kalles «arbeidslinja». Hos AP, som hos H, omtales den med (uekte) selvfølgeligheter som at «arbeid og aktivitet skal lønne seg». Bruken av ubestemt form («fattigdom») framfor bestemt («fattigdommen») er gjennomtenkt, og den er konsekvent gjennomført. Slik kan man sørge for å bli misforstått, og likevel ha sine ord i behold. APs motvilje mot å heve trygder og stønader til over fattigdomsgrensen blir ikke uttalt og begrunnet, men underkommunisert på nesten umerkelig vis ved hjelp av en selvfølgelighet som ikke er ekte.
   
Tomgang Den danske undersøkelsen ble sammenfattet i en «tomgangslov»: Jo større et parti er og jo mer makt det har, desto høyere er andelen informasjonsløse (platte, banale, tautologiske eller bare tåkete og ubegripelige) utsagn i dets språkbruk.2
    Det stemmer ikke helt. Tomgangsprosenten er høy hos H, V og AP, lavere hos SP, KrF og SV, avgjort lavest hos Frp (og R). I programmet til landets mest «populistiske» parti er nesten alle utsagn åpent kontroversielle, dvs. politisk meningsfulle. Og dette har ikke med størrelsen å gjøre, men med en ambisjon om å gjøre seg gjeldende som historisk forandrende kraft. H, V og AP har gjort sitt i så måte, de har alle sammen hatt sin tid; nå er de tilfreds med å konkurrere om bestemannspremien for administrasjon av tingenes tilstand. Men Frp, som vil noe mer, må bygge styrke på lengre sikt ved å lære folk til å se på sakene i et annet lys og tenke politikk på en annen måte. Partiet blir gjerne beskyldt for å fri til velgerne ved å utnytte saker som er garantert populære. Men dette er i høyden halvsant. Framfor alt er Frp opptatt av å demonstrere en alternativ modell. Partiet lar ikke en eneste anledning gå fra seg til å tegne og forklare. Selv i valgprogrammet uttrykker det seg så tydelig at det utfordrer til å ta stilling. Det er få honnørord her, og få kulepunkter. Alt bidrar til den ideologiske offensiven, alt har karakter av politisk argumentasjon.
    Programmet til Frp åpner med et kapittel om demokrati. Her heter det at alle stemmer skal telle likt, uansett hvor i landet de avgis. Videre skal folket selv gjennom folkeavstemninger få avgjøre viktige politiske saker. Siden stemmerett ikke kan forbeholdes bestemte etniske grupper, må Sametinget avvikles. Slik går, etter en kort, personlig hilsen fra Siv, de tre første setningene i dette programskriftet. De blir ikke begrunnet i noen mer alminnelige sannheter som alle kan være med på, og de blir ikke videre spesifisert med en liste som gir noe til enhver. Programmet konsentrerer seg om det som tydelig synes å gjøre en forskjell. Hva man vil kunne finne i et hvilket som helst annet program, bryr det seg ikke med å nevne. Politiske saker er, for Frp, alltid først og fremst symbolsaker. De anskueliggjør partiets grunnholdninger, de er moralske argumenter. I demokrati-avsnittet fortsetter det med et forslag om å avskaffe fylkeskommunen, og med et krav om at «visse innvandrermiljøer» må innse at det ikke går an å akseptere diskriminering i noen form.
    Frps valgprogram er et slags grunnkurs i liberalisme. Privat initiativ og fri konkurranse er det sikre middel mot alle plager. Konkrete samfunnsspørsmål behandles, ofte instruktivt, som eksempler på hva dette vil si. Spørsmål som ikke lett kan behandles slik, blir oversett. Finanskrisen har ikke inntruffet i Frps verden; klimakrisen blir avfeid med en påstand om at FNs klimapanel er korrupt. Mye omtanke blir også nedlagt i å framstille åpenlyst antiliberale holdninger som grunnleggende liberale. I Norge må alle mennesker behandles likt; derfor må de som allikevel ikke kan behandles likt, stenges ute. «Norges mottak av mennesker fra land utenfor den vestlige kulturkrets begrenses kraftig.» For én gangs skyld får en uekte platthet, som riktig nok ingen tar feil av, peke nese til den brede enighet: Frp vil «ta avstand fra enhver form for rasisme». Så bærer det løs med symbolsaker. Frp vil «innføre veto mot etablering av asylmottak i egen kommune», og kan «ikke akseptere kirkeasyl». Flyktninger kan få hjelp der de kommer fra; familiegjenforening forutsetter eksamen i norsk, og den skal avlegges i hjemlandet.
     Jeg påstår ikke at Frp har det beste valgprogrammet. «Folk flest» har nok lite å vinne på å gi sin tilslutning til et slikt reformprosjekt. Men kommunikasjonsformen er skarpt politiserende, og ved det skiller den seg ut. Den som vil knekke Frp-koden, og stanse partiets framgang, må merke seg dette: Her er ingen tomgang, eller nesten ingen. Det er dette som menes med å uttrykke seg «sånn at folk flest forstår».

Noter
1. Klaus Kjøller: Vælgeren og partiprogrammerne. København 1973, s. 68 f.
2. Samme sted, s. 126–127.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>