>Artikler Prosa 04|09

>Agenda: Mer enn bare ord. Hva norske politikere kan lære av Barack Obama

Jens E. Kjeldsen

Hvis norske politikere uten noen tilpasning forsøker å tale som USAs president, vil det utvilsomt slå feil. Ikke desto mindre kan de lære mye av å se hva Obama gjør. For veltalenheten som gjør ham til en karismatisk og overbevisende politiker, kan også norske politikere bruke. Ja, alle som vil formidle et budskap, har noe å lære av Obamas retorikk.

Prosa 04 09

i 1966 KOM den anerkjente amerikanske samfunnsforskeren Harry Eckstein til Norge. Han beskrev de norske politikernes særlige legitimitet og autoritet – eller kanskje rettere mangel på autoritet: «Det fornemste, selv blant parlamentarikere,» undrer han seg, «er å fremstå som en vanlig kar, praktisk og med folkevett, vel bevandret i glansløse kjensgjerninger, temmelig ufiks, ikke imponert av – ja forlegen over suksess.» Man utviser, skriver han om norske politiske talere, en monoton fremføring og en upyntet stil.
    Her til lands liker vi ikke at noen stikker seg ut, er spesielle, eller viser seg frem. Derfor må du ikke virke retorisk velformulert når du holder tale. Det virker nemlig falskt, forberedt og utroverdig. I stedet bør du bruke dagligdagse, vanlige formuleringer. For da vet vi at du er en vanlig person – som oss selv. Talere som bruker bilder, metaforer og store ord og appellerer til visjoner og håp, vekker mistro. Sikker form er tillært, og derfor kunstig og utvendig. Jo flottere du uttrykker deg, desto tommere er det du sier. Eller verre: desto større er risikoen for at du manipulerer oss.
    Men hva med Barack Obama? Alle elsker jo Obama – også nordmenn. Og han bruker bilder, metaforer og store ord. Han appellerer til visjoner og håp. Kan norske politikere gjøre det samme? Er ikke hans stil nettopp antitesen til det norske krav om jordnær, naturlig og autentisk retorikk? Vil den ikke virke fremmedartet, falsk og pompøs i munnen på våre politikere?
    Går vi til sosialpsykologien, oppdager vi at hans egenskaper er nøyaktig slike som karakteriserer karismatiske talere. Den karismatiske taler 1) har en særlig evne til å oppsummere tingenes tilstand, 2) har en særlig evne til å artikulere en visjon, en drøm som inspirerer andre, 3) benytter innovative og dristige midler for å gjennomføre sin visjon.
    Om du utstråler karisma og lederskap, blir i høy grad bestemt av tankene du tenker og måten du uttrykker dem. Alt kan nemlig sies på en vanlig og kjedelig måte, eller på en uvanlig og spennende måte. Ta for eksempel denne setningen: «Vi skal ikke la oss presse til å forhandle, og vi skal heller ikke være redd for å forhandle». Det er en grei konstatering, men den er ikke særlig interessant. Uttrykket som John F. Kennedy faktisk brukte i sin tiltredelsestale i 1961, var annerledes velformulert og minneverdig: «Vi skal aldri forhandle av frykt, men vi skal aldri frykte å forhandle».

Iowa Caucus Victory Speech Som Kennedy kan Obama kunsten å skape engasjerende og minneverdige formuleringer. Se for eksempel på innledningen til seierstalen han holdt under primærvalgkampen i Iowa (3.1.08): «You know, they said this day would never come. They said our sights were set too high. They said this country was too divided; too disillusioned to ever come together around a common purpose.»
    Obama fanger umiddelbart ørets oppmerksomhet ved rytmisk å innlede tre setninger på samme måte. En slik kombinasjon av en retorisk anafor med en tre-punktsliste, er et av de mest brukte grepene i politisk talekunst. Vi fornemmer at taleren former et retorisk system, og det fungerer som en fortelling med en begynnelse, en midte og en slutt. Mens innledningens første del skaper motposisjon gjennom «de» – «they said» – skaper den etterfølgende del et kontrasterende «dere»: «But on this January night – at this defining moment in history – you have done what the cynics said we couldn’t do. You have done what the state of New Hampshire can do in five days. You have done what America can do in this New Year, 2008.»
    Innledningen har et annet typisk trekk ved Obamas retorikk: Han taler om nettopp denne januarkvelden, dette avgjørende øyeblikket i historien. Derved gjør han tilhørerne til en del av noe som er større enn dem selv. Dere har gjort det kynikerne sa vi ikke kunne, forteller han, og ordene konstruerer tilhørerne som skapere av historie. Så skifter han perspektiv og beskriver hvordan denne historiske endringen er skapt: «In lines that stretched around schools and churches; in small towns and big cities; you came together as Democrats, Republicans and Independents to stand up and say that we are one nation; we are one people; and our time for change has come.»
    Ordene maler bilder, så vi nesten kan se hendelsene med egne øyne: Rekkene som går ut av dørene i skoler og kirker; og det lille ordet «around» er nok til at vi forstår at disse menneskelige linjene er så lange at de strekker seg rundt hjørnene på bygningene. Dette er ikke bare mennesker som venter på å stemme, det er en folkebevegelse. Og med enda en velformulert tre-punktsliste inviteres tilhørerne til applaus: «vi er en nasjon, vi er ett folk, og vår tid for forandring er kommet.» Applausen kom – høylytt og vedvarende.
    Obama begynte med dem: «They said.» Han fortsatte med kontrasten dere: «You have done», og nå blir dette til oss: «Vi er en nasjon.» Tilhørerne, forbundsfellene og Obama blir til en enhet: «We are choosing hope over fear. We’re choosing unity over division, and sending a powerful message that change is coming to America.» Denne enheten står samlet overfor motstanderne: «You said the time has come to tell the lobbyists who think their money and their influence speak louder than our voices that they don’t own this government, we do; and we are here to take it back.»
    Fra «dem» til «dere», til «oss–mot–dem», og så endelig – i innledningens siste del – til «jeg»: «The time has come for a President who will be honest about the choices and the challenges we face; who will listen to you and learn from you even when we disagree; who won’t just tell you what you want to hear, but what you need to know. And in New Hampshire, if you give me the same chance that Iowa did tonight, I will be that president for America. Thank you.» «Jeg» vil være en president som ikke bare «sier hva dere ønsker å høre, men hva dere har bruk for å vite». Obama bruker en velformulert kontrast til å styrke sin ethos, sin retoriske troverdighet. Han vil være ærlig, selv når det ikke er opportunt. Og ettersom vi nå språklig er konstituert som et samlet vi, er vi tilbøyelig til å tro på det.

Audacity of Hope Talen fra Iowa illustrerer Obamas ekstraordinære evne til å skape fellesskap og samle tilhørerne – ja, nesten hele nasjonen – i ett forenet vi. USA har gjennom mange år vært skarpt oppdelt i demokrater og repub­likanere; preget av en politisk retorikk som polariserer og splitter.
    Det er dette Obama søker å bryte med: politikere som konstruerer et oss-mot-dem, valgeksperter som deler USA i blå og røde stater, blått hvor det stemmes demokratisk, og rødt hvor det stemmes republikansk. Men slik er virkeligheten ikke, sier Obama. Amerika er ikke en samling av «blue states» og «red states». Amerika er «The United States of America». Den politiske og retoriske visjonen om å overvinne splittelsen i USA var allerede sentral i talen Obama holdt på demokratenes landsmøte 7. juli 2004. Som en katapult sendte denne talen, «Audacity of Hope», ham inn på den nasjonale politiske scenen. Talens innledning tar utgangspunkt i hvor usannsynlig hans tilstedeværelse i denne situasjonen er: «Tonight is a particular honor for me because, let’s face it; my presence on this stage is pretty unlikely.»
    Så går han tilbake i tiden, fra far til farfar, og så frem i tiden igjen, frem til historiens generelle lærdom om toleranse og sjenerøsitet: «My father was a foreign student, born and raised in a small village in Kenya. He grew up herding goats, went to school in a tin-roof shack. His father – my grandfather – was a cook, a domestic servant to the British […]. My parents shared not only an improbable love; they shared an abiding faith in the possibilities of this nation. They would give me an African name, Barack, or ’blessed,’ believing that in a tolerant America your name is no barrier to success. They imagined me going to the best schools in the land, even though they weren’t rich, because in a gene­rous America you don’t have to be rich to achieve your potential.»
    Med disse ordene trer den unge senator rett inn i fortellingen om den amerikanske drømmen. Bevegelsen fra farens skolegang i en kenyansk hytte med blikktak til Obamas tilstedeværelse i den gigantiske konvent­salen, vever ham inn en felles forestilling om USAs historie, egenart og verdier. «Jeg står her vel vitende» sier han senere i talen «om at min historie er en del av den større amerikanske fortellingen, at jeg står i gjeld til alle dem som kom før meg.» Og det han sier må være sant, for han står jo der, på den enorme scenen, personifiseringen av drømmen: den svarte mannen med det underlige navnet.

A More Perfect Union Mens «Audacity of Hope» er talen som først gjorde Obama kjent, er talen «A More Perfect Union» (18.3.08) antagelig hans beste. Under primærvalgkampen kom det frem at Obamas pastor Jeremiah Wright i sine prekener hadde gitt noen temmelig oppsiktsvekkende uttalelser. Han har hevdet at USA hadde seg selv å takke for terrorangrepene 11. september. Han har anklaget USA og Israel for å føre en terrorpolitikk i Midtøsten. Og han har påstått at afroamerikanere, som protest mot den behandlingen de har fått i USA, i nasjonalsangen ikke burde synge «Gud signe Amerika», men derimot «Gud fordømme Amerika».
    Dette vekket rasespørsmålet. Av frykt for konsekvensene ble Obama rådet til ikke å gå aktivt inn i debatten. Hans politiske budskaper ville drukne i støyen om hvem som sa hva, mente man. Alle vil bli fanget inn av medie­dramaet og glemme saker som helsevesen og arbeidsløshet. Virkelig å imøtegå anklagene ville kreve nyanserte resonnementer – og det er en umulighet i vår tids mediesamfunn.
    Men Obama fulgte ikke medierådgiverne. I stedet konfronterte han saken ved å plassere pastor Wrights uttalelser, ja hele rasespørsmålet, i en større nasjonal sammenheng. Han trer frem på skjermen med dempet stemme. Presenterer sine tanker rolig og besindig. Jo mer alvorlig en sak er, desto mer behersket og verdig bør din fremføring være. Uten videre begynner han med innledningsordene fra den amerikanske forfatning: «We the people, in order to form a more perfect union.»
    Så beskriver han en konkret situasjon, som til og med foregikk i bygningen rett på den andre siden av gaten: «Two hundred and twenty one years ago, in a hall that still stands across the street, a group of men gathered and, with these simple words, launched America’s improbable experiment in democracy. Farmers and scholars; statesmen and patriots who had traveled across an ocean to escape tyranny and persecution finally made real their declaration of independence at a Philadelphia convention that lasted through the spring of 1787.» Vi kan se for oss mennene som er samlet for å formulere ordene som rommer det amerikanske prosjektet – og talens budskap: Unionen, nasjonen, er ikke perfekt. For spørsmålet om slaveriet overlot landsfedrene til fremtidige generasjoner.
    Perfekt blir nasjonen kanskje aldri, men hele tiden – uten opphold – må nåværende og fremtidige generasjoner jobbe for å gjøre den bedre. Talen knytter sammen fortid, nåtid og fremtid. Den gjør tilhørerne til en del av de generasjoner som skal hjelpe med å løse problemet. Derved blir de en avgjørende del av USAs historie. For fortiden er ikke død og begravd, sier Obama. Den er ikke engang fortid. Men vi har et valg, forteller han. Vi kan akseptere en politikk som skaper atskillelse, konflikt og kynisme; gjøre rase til et tv-show, som i O.J. Simpson-saken eller til en tragedie, som etter Katrina-orkanen. Vi kan gjøre pastor Wrights ord til det avgjørende i valgkampen, spekulere på om Hillary spiller rase-kortet eller om hvite menn nå vil strømme til McCain. Det kan vi velge å gjøre, sier han: « But if we do, I can tell you that in the next election, we’ll be talking about some other distraction. And then another one. And then another one. And nothing will change.»
    Obama gjør det alle politiske talere bør gjøre – amerikanske som norske: Først beskriver han problemer og utfordringer, så gir han løsningen og viser veien videre. For i stedet for adskillelse kan vi velge å samles og si: «’Not this time’. This time we want to talk about the crumbling schools that are stealing the future of black children and white children and Asian children and Hispanic children and Native American children. This time we want to reject the cynicism that tells us that these kids can’t learn; that those kids who don’t look like us are somebody else’s problem. The children of America are not those kids, they are our kids, and we will not let them fall behind in a 21st century economy. Not this time.»
    Talen appellerer til de følelsene mange har: Vi er lei av politisk polarisering. Vi vil ikke være med på at viktige politiske saker avspores av mediedrama og konfliktorientering. Talen overskrider den konkrete mediedebatten og gjør Wrights uttalelser til et symptom på et mer grunnleggende problem: en nasjon som ikke ennå er perfekt. Ordene får oss til å løfte blikket. De flytter oppmerksomheten mot det store perspektivet, og forteller oss hvordan vi bør forholde oss til de overordnete politiske utfordringene. Talen var ikke en festforestilling eller et glitrende show, men den oppsummerte tingenes tilstand, artikulerte en inspirerende visjon, og presenterte dristige midler for å gjennomføre denne visjonen. Fremfor bare å skylde på motstanderen, gir Obama et klart og nyansert svar på den politiske utfordringen. Det kan norske politikere lære mye av. Her hjemme bruker mange politikere for mye retorisk energi på å kritisere andre, og for lite på å skape og formidle sine egne visjoner. Det er dumt. Hvis du skal vinne stemmer fra motstanderen, er det en risikabel strategi å sable ned motstanderen. Hvorfor? Jo, fordi du samtidig fientliggjør de velgere du ønsker å vinne.

Just words? «A More Perfect Union» viser at Barack Obama først og fremst er en god taler, fordi han er en god tenker. De velformulerte setninger er imidlertid det vi oftest blir oppmerksom på. Men flotte formuleringer er et tveegget sverd. På den ene siden står den dyktige taleren frem som en leder: Den som kontrollerer ordene, kontrollerer tankene. Den som kontrollerer tankene, kontrollerer sine omgivelser. Og den som kontrollerer sine omgivelser, er en leder. Men på den annen side risikerer taleren å bli oppfattet som bare ord: mer engasjert i elegante formuleringer enn virkelige politiske utfordringer, mer opptatt av å tale enn å handle. Siden begynnelsen av valgkampen angrep republikanerne da også Obama for å være tom retorikk.
    På mange måter var valgkampen i 2008 kampen mellom «godt sagt» og «ærlig snakk». Mens Barack Obama viste seg som en blendende taler, søkte senator John McCain et image som direkte, ærlig og troverdig. Allerede under primærvalgene reiste han landet rundt i buss på sin «Straight Talk Express». Mot Obama var strategien stort sett den samme. Mens Obama imponerte med elegante formuleringer, var McCains retoriske strategi ikke-retorikk. Obamas talekunst hentet stemmer ved å signalere lederevner gjennom formuleringsevne. McCains retorikk hentet stemmer ved å signalere ikke-retorikk gjennom vanlig språkbruk. Visepresidentkandidat Sarah Palin var et velvalgt kort i den strategien. Hun sa ikke «yes», men «you betcha», «darn right» og til og med «doggone it», som betyr noe i retning av «fordømt» eller «for pokker». Med sin naturlighet og autentisitet og en talemåte som distanserte seg fra de «fine» i Washington, passet Palin godt til den retoriske stilen McCain valgte: direkte, ærlig snakk. Barack Obamas veltalenhet forsøkte McCain å iscenesette som antitesen til ærlig snakk. «Jeg vil kjempe hver dag,» sa han, «for å sikre at amerikanerne ikke blir bedratt av et retorisk veltalt, men tomt rop etter forandring.» Allerede under primærvalgkampen kritiserte Hillary Clinton Obama for kun å tilby tomme ord. «Det er stor forskjell,» sa hun, «på taler og løsninger, snakk og handling.» Hun oppfordret partiet til å sikre at man nominerte og valgte en person med handlekraft, ikke en pratmaker; at man begynte å skille retorikk fra virkelighet.
    Obama svarte med nye velformulerte ord (16.2.08). Som alltid når store retorikere taler, ligger kraften ikke bare i hva de sier, men også i måten de sier det på. Obama begynner helt rolig, nærmest ettertenksomt, som om han leter etter en mening i det uforståelige motstand­erne sier. Han ser ned og kroppen er nesten urørlig da han begynner denne delen av talen: «But understand this argument about words not mattering, I …» Han nøler litt, så løfter han langsomt blikket og søker kontakt med tilhørerne: «… The most important thing that we can do right now is to reengage the American people.» Kroppen be­gynner å bevege seg rytmisk. Armene heves og slår takten med peke- og tommelfinger samlet: «To get them excited and interested again in what works and what can work in our government.» Han lener seg insisterende fremover, ordene artikuleres tydeligere, stemmen blir høyere, blikket fastere. Tilhørerne rives med av den voksende intensitet, de applauderer og kommer med oppmuntrende tilrop som bærer taleren frem mot sitt crescendo som avsluttes med utropet: «Don’t tell me words don’t matter: To make politics cool again, and important again, and relevant again. Don’t tell me words don’t matter!»
    Med dette har intensiteten i talen nådd et foreløpig toppunkt. Da skifter han tempo. Et øyeblikk står han igjen i ro. Venter. Holder en kort pause, før han engasjert og utfordrende fortsetter med sitater vi kjenner fra andre store talere: «’I have a dream.’ Just words? ‘We hold these truths to be self evident, that all men are created equal.’ Just words? ‘We have nothing to fear but fear itself.’ Just words? Just speeches?» Etter dette pasjonerte forsvar, skifter han nok en gang retorisk gir. Først et ettertenksomt opphold. Så fortsetter han i rolig tempo: «It is true that speeches do not solve all problems. But what is also true is that if we cannot inspire this country to believe again, then it doesn’t matter how many policies and plans we have.» Langsomt stiger tempo og volum. Intensiteten i innhold, språk og fremføring øker, kontakten med publikum intensiveres, de svarer med tilrop og applaus, og Obama slår sitt poeng fast ved å gjenta sitt utsagn om ordenes betydning: «And that is why we just won eight elections straight. Because the American people want to believe again. Don’t tell me words don’t matter!»
    Obama vever seg selv inn i sitatenes verden, og fremsetter et argument for retorikkens nødvendighet. Han fremsier ikke en monolog, men er engasjert i en dialog. Han diskuterer med motstanderen og samtaler med tilhørerne; spør dem: «er dette bare ord?» Og han formidler ikke bare med ord, men også med stemme og kropp: holder lange pauser, varierer intonasjon, griper tilhørerne med sitt blikk og sin intensitet. Og viktigst: Hans uttalelser viser at en retoriker ikke en mann som manipulerer og sjonglerer med tomme ord. Men en mann som vet at ord forandrer verden. For handling kommer ikke av seg selv. Handling og forandring krever at noen får folk til å tenke annerledes; at noen gir folk ideer; at noen ikke bare oppfordrer oss til handling, men også gir oss lyst og grunn til å handle. Uheldigvis viste det seg senere at Obamas elegante formuleringer om ord og taler ikke var helt hans egne. Han hadde lånt dem fra venn og meddemokrat Deval Patrick. Det gjorde selvsagt ikke det sagte mindre riktig. Men det bidro antagelig til motviljen mot retorikk.

Å endre verden Når kommentatorer, politikere, journalister – ja folk flest – bruker ordet retorikk, er det ofte i nedsettende betydning. Særlig her til lands. Retorikk er manipulasjon eller overflate, stil uten substans. Naturligvis bør vi være kritiske overfor dem som har ordet i sin makt. Men selv dem som angriper veltalenheten forsøker å gjøre det på en veltalende måte. Anklagen om retorikk er selv et retorisk grep. Som da John McCain angrep Obamas veltalenhet med retorisk vel­klingende allitera­sjoner som gjentar e-lyden i «eloquent» og «empty»: «I will fight every moment of every day in this campaign, to make sure Americans are not deceived by an eloquent but empty call for change.»
    Da Hillary Clinton angrep Obamas velformulerte retorikk, formet hun også ordene i iørefallende retoriske systemer, som de kontrasterende gjentakelser av s-lyden i «speeches» og «solutions»: «There’s a difference, between (A) speeches and (B) solutions, between (A) talk and (B) action.» I denne antitese med systemet A–B–A–B, forholder «speeches» seg til «solutions», som «talk» til «action». Clinton innfører, som retorikkens motstandere før henne, en motsetning mellom taler og løsninger, mellom snakk og handling. Den logiske konsekvensen er at den som behersker taler og ord, ikke makter løsninger og handlinger. Samme postulat fremkom i et annet av Clintons utsagn. Hun oppfordret det demokratiske partiet til å sikre forandring ved å: «making sure we nominate and elect (A) a doer, not a (B) talker, that we begin to separate out (B) rhetoric from (A) reality.» Ut over den velklingende alliterasjon på «rhetoric» og «reality», innholder også denne ytringen en kontrast mellom retorikk og handling og mellom retorikk og virkelighet; formet som en khiasme, hvor semantisk motsvarende ledd kommer igjen i omvendt rekkefølge i systemet A–B–B–A. Vellykkede angrep på de velformulerte, er som regel selv ganske velformulerte.
    De beskrevne retoriske tenkemåter og verbale grep er ikke bare noe som er forbeholdt en gudbenådet taler som Obama. Klar, nyansert tenkning og argumentasjon, dialogisk talekunst, verbal konstitusjon av fellesskap, bruk av ordbilder, antiteser, alliterasjoner, tre-punktslister, rytmiske gjentakelser og variasjon i fremføring – alt dette kan norske politikere også bruke. Og for tilhørernes skyld burde de gjøre det. Men hvis de skal lykkes – uten å fremstå falske og pompøse – må de bruke tid på å skrive talene på en måte som både passer til saken og til deres personlige karakter og stil. Som Obama må de ta det beste fra andre og gjøre det til sitt.
    Obamas veltalenhet lærer oss noe som er viktigere enn både kunsten å skape gode formuleringer og erkjennelsen av at de som angriper retorikken nødvendigvis må gjøre det retorisk. Den viktigste lærdom er at vi verken kan eller bør unnslippe retorikken. Retorikk er et menneskelig grunnvilkår. Vi griper, forstår og formidler virkeligheten med våre ord.
    Og det er nettopp det Obama gjør. Hans ord får oss til å se sannheter vi ikke har sett før, gir oss en tilknytning vi ikke tidligere har følt. Talene gjør en forskjell, fordi de skaper en ny virkelighet. De samler det som var splittet, forener amerikanere som var atskilt av partitilhørighet og mistenkelighet. Å få mennesker til å se og oppleve hverandre på en ny måte, er ikke bare ord. Det er å endre verden.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>