>Kortversjonen Prosa 03|06

Roland Barthes: Det lyse rommet

Katrine Sele



Foto: privat

Katrine Sele (33) er journalist i avisa Firda og bor i Jølster. Hun utgir til høsten ei bok om Sogn og Fjordane.

Roland Barthes
Det lyse rommet.
Tanker om fotografiet
Norsk utgave 2001, Pax Forlag, oversatt og med etterord av Knut Stene-Johansen
Originalens tittel:
La Chambre claire. Note sur la photographie
Paris 1980, Gallimard/Le Seuil

Hva boka handler om Roland Barthes forsøker å trenge inn i fotografiet og definere hva som kjennetegner det. Oppgaven viser seg å være nærmest umulig: Han klarer ikke å skille fotografiets vesen fra referenten, altså det eller den som er avbildet. Derfor velger han å ta for seg en rekke fotografi som har gjort inntrykk på ham, og utvikler sin analyse utifra dem. Aller mest dveler han ved et bilde av sin mor, Henriette Barthes, som han nettopp har mistet. Han blar gjennom et stort antall fotografier i håp om å gjenfinne sannheten om denne personen som han elsker over alle andre. Omsider gjør han det, i et bilde fra en vinterhage der moren er bare fem år gammel. Her gjenkjenner han det milde og gode – hennes enestående vesen. Møtet blir likevel smertefullt. Barthes opplever det han kaller fotografiets noema: «Dette har vært». Fotografiet gjentar noe som aldri mer vil kunne finne sted.

Leselighet
Boka er nydelig. Selv de mer teoretiske passasjene avskrekker ikke, ettersom teksten hele tiden drives fram av en personlig og intens søken.

Tese
Barthes skiller mellom begrepene studium og punctum. Mens studium er det i fotografiet som vekker høflig interesse (for eksempel klesdrakter i et gammelt bilde fra Russland), er punctum det som skaper et brudd eller sår hos betrakteren. Punctum kan være en detalj som rører ham – for eksempel et par sko med remmer båret av en afroamerikansk kvinne i et familiefotografi fra 1926. Disse skoene vekker en dyp velvilje og ømhet hos Barthes. Punctum kan også være den enkle vissheten om at personen i bildet skal dø. Om bildene som har truffet ham, sier Barthes: «jeg gikk sanseløst inn i skuespillet, inn i bildet, og omfavnet med mine armer det som er dødt, som skal dø, lik Nietzsche, da han den 3. januar 1889 kastet seg gråtende om halsen på en mishandlet hest: gal av medlidenhet.»

Hvem er for
De som har opplevd fotografiets sårende kraft. De som har mistet noen de har kjær. De som elsker sin mor.

Hvem er mot
Pressefotografer, reklamefolk og mediefolk generelt har grunn til å føle seg støtt og anklaget av denne boka. Nettopp derfor bør de lese den.

Betydning i dag
«Det som kjennetegner de såkalt høyt utviklede samfunn, er at disse samfunnene idag ikke lenger lever på tro, men på bilder,» skriver Barthes i 1979. Han mener at dette gjør dem mer liberale, mindre fanatiske, men også mer falske: Når fotografiet allmenngjøres, uvirkeliggjør det den menneskelige verden av konflikter og begjær under dekke av å illustrere den. I en tid der vi daglig oversvømmes av bilder, har han et livsviktig poeng: Bildeflommen truer med å gjøre oss likegyldige og livsfjerne. Han minner om vårt eget ansvar i møte med bildet. Det er opp til den enkelte å velge mellom fotografiets to muligheter: enten å underkaste seg illusjonenes spill, eller å la bildet vekke til live «den umedgjørlige virkeligheten».

Favorittsitat
«En dag for lenge siden kom jeg over et fotografi av Napoleons yngste bror, Jérôme (1852). Jeg sa til meg selv, med en forundring jeg siden aldri helt har maktet å riste av meg: ’Jeg ser øynene som har sett keiseren’. Senere omtalte jeg av og til denne forundringen, men ettersom ingen lot til å dele den med meg, og heller ikke forstå den (slik utgjøres livet av små ensomheter), så glemte jeg den.»


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>