>Kortversjonen Prosa 06|06

Robert Capa: Slightly out of focus

Anne SynnÝve Simensen



Foto: privat

Anne Synnøve Simensen (38) er freelancejournalist og kursholder, og har det siste året jobbet i skoleavdelingen i ­Nobels fredssenter, hvor de hadde en utstilling med Capa-bilder i år.

Robert Capa
Slightly out of focus
232 sider, illustrert med hans egne bilder.
Utgivelsesår 1947
Henry Holt, Modern Library Paperback
Edition 2001

Hva boka handler om Slightly out of focus er den legendariske krigsfotografen Robert Capas illustrerte selvbiografi fra krigsårene 1941–45. Den ungarskfødte Capa tar oss med på bomberaid i Tunisia, fallskjermhopp over Sicilia, i den første stridsvognen under frigjøringen av Paris, på luksuriøse frihelger i London og utagerende fester med Hemingway, men ikke minst venting, venting og atter venting med pokerspill og drikking med soldater i skyttergraver og forlatte bolighus. Capa var alltid «en av gutta» og i første rekke blant soldater også når de gikk til strid. Som fotograf var hans motto «If you aren’t close enough, your pictures aren’t good enough.»
    Capa presiserte selv at boka ikke er et historisk dokument, men snarere hans egen «historiefortelling» av hendelsene, og at han har endret navn på personer og detaljer underveis.

Leselighet
Boka er lettlest og til dels underholdende. Capa ønsket opprinnelig å bli forfatter, og sa selv at tilfeldigheter førte ham til fotograferingen. Capa forteller som han fotograferer – tett på, detaljrikt og med enkeltmennesker i fokus. Boka formelig oser av støv, whisky og kruttrøyk. Men Capa fotograferer bedre enn han forteller. Mye bedre. Tydelig inspirert av sin nære venn og forfatter Hemingway, legger Capa an en kort, knapp tone og en humoristisk, røff stil. Enkelte ganger elegant og finurlig gjort, men uten hell når han forsøker å score billige humoristiske poeng, eller prøver seg på Hemingways krevende «isfjell-teknikk». Der hans fotografier er dypt originale og bevegende, nærmer hans språkbilder seg faretruende klisjeer. Et unntak er D-dagsskildringen som er den lengste og mest sammenhengende episoden. Capa er med fra A til Å – fra planleggingen av invasjonen i England til de første soldatene går i land på «Omaha-beach». Som den eneste fotograf på stranden, fotograferte han de allierte styrkene forfra med ryggen mot skuddsalvene fra nazistene. Hans egne skildringer av hvordan han forsøkte å skifte film i det blodstenkte vannet der kropper fløt rundt han, er sterke.
    Når han ikke forsøker å posere som Hemingway, skinner hans sympati med krigens ofre igjennom. Når han gjør seg sine egne refleksjoner, blir teksten interessant. Et eksempel: Capa var mer interessert i å fotografere de levende enn de døde og tok f.eks. aldri bilder fra konsentrasjonsleire. Et unntak er bildene fra en spontant organisert begravelse. Capa kommer over 20 primitive kister med hull i enden. Små barneføtter stikker ut. Dette var barn som var «just old enough to fight the Germans and be killed, but just a little too old to fit in childrens coffins». «This is my truest picture of victory,» reflekterer han, «truer than the hysterical crowds I see everywhere.»

Tese Krig er jævlig. Krig er kjedelig. Skål.
Hvem er for Capa-tilhengere.
Hvem er mot Hemingway-tilhengere.

Betydning i dag I floraen av krigslitteratur er Capas illustrerte selvbiografi en kuriositet. Et utvalg av fotografens beste bilder gir boka det løftet den trenger for å bli interessant. Men en skal tåle en stor dose kjekkaseri og mange pokerrunder og whiskydrikkescener for å henge med til siste side.

Favorittsitat «War is like an aging actress, more and more dangerous, but less and less photogenic.»


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>