>Kortversjonen Prosa 01|08

Robert McKee: Story

Henrik H. Langeland

i kjølvannet av fjorårets forfatterskoledebatt, initiert av et innlegg i Prosa 05/07, har jeg lyst til å slå et aldri så lite slag for Robert McKees Story. Siden førsteutgivelsen i 1998 har den allerede rukket å bli en moderne klassiker på det stadig voksende lær-å-bli-forfatter-på-én-to-tre-markedet. Ikke minst skyldes dette Charlie Kaufman/Spike Jonze-filmen Adaptation, der hovedpersonen(e), gestaltet av Nicolas Cage, oppsøker et McKee-seminar og blir skjelt huden full etter å ha stilt et tilsynelatende ureflektert spørsmål. (I parentes bemerket ble jeg selv utsatt for samme ydmykende reaksjon på McKees seminar i London for noen år siden. Et minne for livet.)

Foto: TROND ISAKSEN

Henrik H. Langeland (35) er skjønnlitterær og faglitterær forfatter og har doktorgraden i litteraturvitenskap på en avhandling om Marcel Proust. Han var redaktør av Vinduet 2005–2007. Siste utgivelse er Francis Meyers lidenskap (Tiden 2007).

Robert McKee
Story
467 sider
Methuen, London

Hva boken handler om Story er egentlig en lærebok i filmmanus-skriving. Det meste av innholdet egner seg likevel godt for bokforfattere. McKee tar for seg alle sider ved skriveprosessen, fra idéutvikling og handlingsstrukturering til det rent konkrete skrivearbeidet. Noe av dette vil være opplagt for en trenet forfatter, men der McKee virkelig er god, og i mine øyne også nyskapende, er i de kapitlene han viser hvordan fortellinger utvikles gjennom såkalte value shifts, eller scenebaserte verdiskiftninger. Han er også dyktig til å vise hvor avgjørende situasjonsmessig press er for å anskueliggjøre karakterautentisitet. En norsk manusforfatter jeg snakket med like før jul, kalte boken «Aristoteles anvendt på Casablanca». Det er i hvert fall riktig at Story har dyp resonansbunn i Poetikken – men hvilke vestlige fortellinger har vel ikke det?
    Story er dessuten ingen Hollywood-apoteose, slik mange later til å tro. Er det noe McKee ikke kan fordra, så er det klisjeer, særlig de kommersielle. Han vender for eksempel stadig tilbake til Ingmar Bergman som en av hans absolutte favoritter, både som regissør og manusforfatter, og han kaller Persona et «formfullendt mesterverk». Story inneholder mange kortere filmanalyser og to lange: den ene av Casablanca og den andre av Såsom i et spegel, Bergmans Oscar-vinnende 1962-film.

Leselighet
I tråd med god, amerikansk lære­boktradisjon er hovedpoengene gjentatt med uthevet skrift. Alle momentene er dessuten understøttet med pregnante eksempler fra kjente filmer – filmer som ikke bare cineaster, men også vanlige bokforfattere, kan antas å ha sett.

Tese Boken er full av teser. En av de første lyder slik: «Fortellekunsten dreier seg om arketyper, ikke stereotyper.»

Hvem er for De som vil tilegne seg grunnprinsippene i moderne vestlig fortellerkunst og forstå disses praktiske anvendelse.

Hvem er mot De som av uransakelige grunner ikke ønsker å benytte seg av de mulighetene denne fortellertradisjonen stiller til rådighet.

Betydning i dag Personlig er jeg av den oppfatning at ikke så rent få norske forfattere, skjønnlitterære så vel som faglitterære, ville hatt stort utbytte av å lese denne boken. Ikke minst hvis man på død og liv ønsker å bryte med de etablerte fortellerstrukturene – så vet man i det minste hva man tar avstand fra.
   
Favorittsitat «Anxious, inexperienced wri­ters obey rules. Rebellious, unschooled writers break rules. Artists master the form.»


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>