>Artikler Prosa 03|09

>Om oversettelse: Beckett, blæresmeller og andre problemer. Sakprosa fra norsk til engelsk

Erik Skuggevik



Prosa 03 09

For folk flest framstår oversetting som «Språk A inn, språk B ut». Slik er det dog ikke. For oversetterne er for eksempel forskjellene mellom skjønnlitteratur og sakprosa såpass markante at oversettere i Norge tilhører to forskjellige foreninger. Hva bunner egentlig forskjellen i? Og hva er problemene med å oversette norsk til engelsk? En liten uflukt tilbys.
    Skjønnlitteratur er i seg selv en form for realitet med sitt eget univers, mens sakprosa representerer en utenforliggende virkelighet: historiske figurer, hendelser, fagområder og andre tekster. Det mest ødeleggende som kan sies om en sakprosaforfatter, er at han eller hun har funnet på ting, mens en romanforfatter som ikke finner på ting, knapt kan kalles en forfatter i det hele tatt! Denne distinksjonen er grunnleggende for oversetternes arbeid, og forklarer hvorfor prioriteringene blir ulike.

Når originalen ikke er det Det er logisk nok å anta at man har én original man oversetter fra, og med romaner er det som regel tilfelle. I sakprosa, derimot, er det ofte motsatt, «originalen» er jevnlig tilholdssted for andre originaler, som må finnes, verifiseres og tilpasses; alt fra faktaopplysninger som alluderes til, til tekster som er lånt inn, allerede oversatt eller sitert fra før. Ett slikt tilfelle, blant mange, dukket opp under engelskoversettelsen av Petter Aaslestads Pasienten som tekst (en boktittel som også er et oversatt sitat). Aaslestad viser til taushetens tunge tale i pasientomsorgen, og svinger innom Samuel Beckett: «’Det er ikke bare om å gjøre å holde kjeft, det kommer også an på hva slags kjeft man holder’, for å sitere Samuel Becketts romanhelt Den Unevnelige.» Her er det selvfølgelig ikke tilfeldig hva man «oversetter» med, Beckett skrev jo på engelsk!
    Det er på denne måten sakprosaoversetteren begynner å bygge seg opp et bibliotek av research, som normalt langt overgår romanoversetterens. Søket etter originalen (som nå ikke lenger er boken, men referansen som boken viser til) blir et puslespill uten mal. Man googler og gjetter på sentrale deler av sitatet. Etter mye mas ender man opp med en elektronisk utgave av The Unnamable, og så finner man det: «For it is all very fine to keep silence, but one has also to consider the kind of silence one keeps.» Det tok sin tid. Og det er egentlig andre assosiasjoner man får på engelsk; stilistisk ligger sitatet nærmere Oscar Wilde, som nok aldri ville ha skrevet «holde kjeft». Uansett, eksempelet understreker at oversetting er entropisk, dvs. det er utallige muligheter en oversettelse kan ha og vil ta, og de går utover i en slags vifteform av tolkninger. Hevet over all forventning er at man ikke oversetter Beckett fra norsk til engelsk, følgelig vil oversetteren av sakprosa alltid sitte med denne type faktaforskning. (I et tilsvarende motstykke valgte engelskoversetterne til Lars Ramslie å bøye seg for en «feilsitert» kilde, og pent holde seg til Fatso-originalen).

Det abstrakte norske språk Det sies av og til at norsk er et entydig og forholdsvis konkret språk. Engelsk derimot, blir av enkelte kollegaer som oversetter til norsk, karakterisert som tidvis ganske abstrakt. Fra et engelsk ståsted er det stikk motsatt. Norsk abstrakt språkbruk arter seg for eksempel slik: «Det religiøse i denne tredje perioden ytrer seg ikke lenger som en språkform …» «Skriveren skjuler sitt spørsmål om ’det seksuelle’ for leseren …» «For det før­ste er det en tendens til at man er blitt mer opptatt av det allmen­ne på bekostning av det individuelle.»
    Direkte oversatt vil disse passasjene få en engelskmann til å klø seg i hodet. The religious what? The sexual what? The general what? The individual what? Uten substantiver er det nettopp det de siste to adjektivene blir: Generalen går mystisk på bekostning av
individet! Med få unntak må det spesifiseres på engelsk hvilket substantiv adjektivet beskriver, ellers blir det ufullstendig og abstrakt. På norsk derimot, signaliseres blant annet det poetiske ved å la adjektiv stå alene i bestemt form: det skumle, det fine, det såre, det triste, eller for den saks skyld, Noras «det vidunderlige». Og like oversetterproblematisk er det i sakprosaen: det logiske, det særegne, det typiske – som i eksemplene ovenfor. I et norsk engelskkyndig hode er det derfor ikke snålt å si: «The religious in this third period no longer manifests itself» eller: «The writer hides ’the sexual’ from the reader.» Poenget er at for en nordmann er det ikke noe som mangler i norsksetningene ovenfor, men like fullt, grammatisk – og kognitivt – blir det en lakune på engelsk.
Men, man må jo prøve å fylle hullene med noe som virker fornuftig i sammenhengen: «Religious language in this third period does not …» og «Questions of sexuality are veiled for the reader …» e.l.

Blæresmellens iboende stygghet «Så spilte Du kort med meg og kalte meg Tassen når jeg vant; eller Du hjalp meg å finde glitrende stener og engsmeller på en nedlagt jernbanelinje på Kongsberg.»
    Disse ordene er skrevet av Hamsun; ikke Knut, men Victoria, og de opptrer i Ingar Sletten Kolloens Hamsun-biografi, som denne sommeren kommer ut på engelsk.1 Det stilistiske er selvfølgelig en viktig del av Victoria Hamsuns såre, forsonende brev til sin far: «glitrende stener og engsmeller på en nedlagt jernbanelinje» har noe lyrisk over seg, og om ikke alle vet hva en engsmelle er, så er «eng» lyrisk nok. Blomster har latinske navn, og denne heter silene vulgaris, og da er det bare å slå det opp på engelsk. Dessverre kalles den bladder campion. Den skoglige engsmellen er den fæle «blæresmellen» på engelsk, og assosiasjonene er de verst tenkelige, urinblære, mest av alt. På ett nivå er det en korrekt oversettelse selvfølgelig, men brevet mister autentisitet ved å tape det stilistiske. Victoria beskriver nettopp sine lengtende barndomsminner, og det er psykologisk usannsynlig at noen ville plassere «blæresmelle» sammen med «glitrende stener»  i ens sentimentale minne.
Der en lyrikkoversetter belønnes for å oversette emosjonelle, estetiske assosiasjoner, er sakprosaoversetteren påkrevd å holde seg til det faktum at Victoria faktisk fant silene vulgaris med sin berømte far, og det står i et brev som finnes i arkiver og som kan leses av den som vil. Så hva gjør man uten å lyve? Jeg skal returnere til problemet.
 
Norske byggeklosser Norsk har andre særegenheter som rutinemessig dukker opp på ferden mot engelsk. Det er vanlig å eksemplifisere med bestemt entallsform på norsk, mens flertall er vanligst på engelsk. Etter å ha sitert en pasientjournal, skriver Aaslestad følgende: «Det er sjelden at kortnotatene gir glimt av pasientens verbale utsagn.» Snakkes det her om pasienter generelt
eller pasienten vi akkurat leste om? Små nyanser i konteksten dikterer, og et valg må tas. Og mens vi snakker om små ting: det er ofte de minste ordene som volder størst besvær: jo, vel, nok, da, altså, sånn, slik, man, nettopp. Forbausende mye informasjon akkumuleres av man og da i Ibsens evige oversetterutfordring: «Slikt gjør man da ikke!» Det er interessant at oversetterproblemene som dukker opp i retningen norsk–engelsk, er nettopp de tingene som statistisk har lavere frekvens i oversettelser fra engelsk til norsk, og mangelen på dem er grunnen til at vi av og til ubevisst føler vi leser en oversatt tekst.
    De få fenomenene vi har sett på her, arter seg ulikt i sakprosa og skjønnlitteratur, fordi løsningene må søkes på to distinkte felt. Når det oppstår lakuner, slik det ble beskrevet ovenfor, må sakprosaen jobbe for å opprettholde det faktiske, og det fører til mer research «utenfor» boken, fysisk i form av høye stabler av printouts og faktabøker. I romanen blir det motsatt, løsningene må finnes «inne» i boken.
    Og blæresmellen? Generalisering (hyperonymer) er oversetternes kompromissløsning når man ikke «får lov» til å finne på. Uten å lyve kan Victoria si på engelsk: «and you helped me find glittery stones and pick campions by a disused railway line in Kongsberg.»


Note
1 Ingar Sletten Kolloen: Hamsun: Dreamer and Dissenter, Yale University Press, overs. D. Dawkin/E. Skuggevik.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>