>Artikler Prosa 03|09

>Om oversettelse: Verdenslitteratur er oversettelse

Göran Malmqvist

På det ærverdige Schloss Leopoldkron i Salzburg ble det i februar i år organisert et seminar som hadde samlet deltakere fra forlagsverdenen, fra internasjonale kulturorganisasjoner, nasjonale og internasjonale oversetterorganisasjoner og endelig oversetterteoretikere­ – vel 70 deltakere fra alle verdensdeler og 27 land, som i fem dager tok for seg oversettelsens og oversetterens rolle i det såkalte globale samfunnet. Små språk forsvinner, de mindre er truet og først nå oppdager man at om verdens kulturmangfold skal kunne overleve, må oversetteren og den oversatte litteraturen få en helt annen posisjon. En av de spesielt innbudte var professor emeritus og sinolog Göran Malmqvist, medlem av Svenska Akademien. Hans oversikt over situasjonen per i dag munnet ut i et konkret forslag. En forkortet utgave av hans foredrag er her oversatt fra engelsk av Ellinor Kolstad, en av de tre norske deltakerne.

Prosa 03 09

Oversatt av Ellinor Kolstad

Hvordan styrker vi oversettelsen som genre? Og hvordan kan vi bedre skape anerkjennelse og synliggjøre oversetterens rolle i en global kontekst, og aller helst komme med konkrete forslag og ideer for å realisere dette?
    Oversetterne selv må skaffe seg mer innflytelse over hva som skal oversettes. Hvordan kan vi skaffe midler utenfra hvis forlagene ut fra økonomiske overveielser er lite villige til å satse på oversettelser? Og hvordan kan vi  skape politisk bevissthet og vilje til å oppmuntre til flere oversettelser på bredest mulig grunnlag? Her må vi se på hvilken rolle kulturbyråkratiet og policymakere kan spille både nasjonalt og internasjonalt.
    Vi må videre se om vi allerede har gode eksempler på hva som virker i dag for å styrke den oversatte litteraturens anseelse og oversetternes rolle. Det forekommer meg at spørsmålet om innflytelse er avhengig av så vel oversetterens som forleggerens kunnskaper og kompetanse. Tillat meg derfor å dvele litt ved det som etter min mening angår de ideelle krav til en oversetter og en forlegger.
    I sitt strålende verk After Babel: Aspects of Language and Translation (1975) hevder George Steiner at oversettelse er et selvfornektende arbeid som krever at oversetteren må tjene originalverket, heller enn å tvinge seg selv på det. Men han peker også på at all oversettelse, liksom all lesning og selv lytting, er et redigeringsarbeid, et tolkingsarbeid bestemt av subjektive og kontekstuelle faktorer. Dersom lyrikeren eller forfatteren er en Opphavsmann og Skaper, så er oversetteren ideelt sett en høyt utdannet håndverker. Og vi vet at i antikken, både i vestlige og østlige sivilisasjoner, var håndverkerne slaver. Selvfornektelse er en av slavenes kardinaldyder. Men ettersom oversetteroppgaven også involverer redigering og tolking, må oversetteren også virke som utøvende kunstner. Oversetteren må imitere originalverkets opphavsmann, oversettelsen hans bør være så lik originalen som mulig og en sann representasjon av originalverket.
Normalisering og utjevning er et problem ved all litterær oversettelse, og refererer seg til en tendens til å trimme og glatte ut teksten, kutte av skarpe kanter og nøytralisere nettopp effekten av disse. Forfatteren kan tillate seg den frihet å avvike fra normer, skape nye ord, forvrenge syntaksen og leke med ordenes mangfoldige betydninger og nyanser. Oversetteren, håndverkeren, må gjøre sitt ytterste for å overføre slike avvik til sin oversettelse. De verste tilfellene av utjevning er å stryke deler av teksten eller legge til noe som ikke finnes der.
Kulturell utjevning er like forkastelig. Ethvert kildespråk uttrykker et spesielt verdensbilde som kan være helt forskjellig fra det som avspeiler seg i målspråket. Oversetteren må være klar over det faktum at oversettelsen av en tekst samtidig er oversettelsen av en kultur. Slike kulturelle elementer som kan virke merkelige på leserne av oversettelsen, må belyses for dem, ikke i fotnoter, men fortrinnsvis i en innledning til oversettelsen.
En oversetter som ønsker å beskytte seg mot normaliseringsfaren, bør tenke på at bare empati kan lede ham på rett vei. Empati, ikke nødvendigvis med forfatteren, men med verket, vil fremkalle en følsomhet, som i sin tur i beste fall resulterer i en stilistisk identifikasjon mellom originalverket og oversettelsen.
Etter å ha lest flere oversettelser av kinesiske verker til engelsk utgitt i USA, har jeg blitt slått av hvor ofte man ser eksempler på alvorlige tilfeller av utjevning og normalisering, slik som å kutte ut segmenter av teksten og til og med omskrive hele kapitler som anses som uakseptable eller vanskelige å forstå for den amerikanske leser. I mange tilfeller har oversetterne av disse tekstene kunnet fortelle meg at disse endringene er blitt gjort etter uttrykkelig krav fra forleggeren.
Oversettelser utgjør en dominerende del av det svenske bokmarkedet. I perioden 1986–90 var det bare 700 oversettelser av 5000 som ikke var fra fransk, tysk eller engelsk. Majoriteten av disse 700 var fra andre europeiske språk. Oversettelser fra språkene i Asia, Latin-Amerika og Afrika var ytterst få.
    I våre moderne samfunn blir internasjonalisme, turisme, åpne grenser for varer, kapital og arbeidskraft betraktet som viktige skritt henimot globalisering. Men til tross for at Sverige også blir stadig mer flerkulturelt gjennom innvandring, har det hos oss, i likhet med i mange andre europeiske land, klart manifestert seg en motsatt tendens hva litteratur fra ikke-europeiske språk angår.
En forleggervenn har skaffet meg følgende statistikk: For årene 2005–2007 ble det gitt ut 9000 titler i Sverige. 25 av disse verkene, altså noen få promille, kom fra Afrika. Situasjonen for oversettelser av litteratur fra Latin-Amerika og Asia (inkludert den arabiske verden) er omtrent den samme. Av oversettelser til svensk som kom ut i årene 2005–2007, kom 74 prosent fra Storbritannia og USA. Forbausende lite var oversatt fra de kontinentale europeiske språkene: 3,6 prosent fra fransk, 2 prosent fra tysk, fra spansk bare 1 prosent, fra arabisk 0,3 prosent.
Det er interessant å merke seg at de fleste oversettelser fra eksotiske og «minoriteters» språk til svensk har kommet ut på små forlag, som Tranan och Trasten, som i årene fra 1993 til 2008 ga ut 126 verker, hovedsakelig oversettelser fra språk i Midtøsten, fjerne Østen, Sørøst-Asia, Afrika og Latin-Amerika.
Etter å ha undersøkt beholdningen i Stockholms største bokhandel (Akademiska bokhandeln) i 2001, fant min forleggervenn 53 titler fra Asia, Afrika og Latin-Amerika i en total lagerbeholdning på 100 000 titler.
    Oversettelser av verker fra Asia, Afrika og Latin-Amerika minsker. I 1976 kom det ut 121 titler fra disse tre kontinentene, i 2006 var det bare 80 titler. Også oversettelser fra tysk, fransk og spansk har gått kraftig ned i den samme perioden. I 1987 stod oversettelser for 64 prosent av alt boksalg i Sverige, i 2007 hadde tallet sunket til 41 prosent. Den samme trenden kan man finne i flere europeiske land.
Et lite kommunebibliotek i en bygd i nærheten av Stockholm som er tett befolket med innvandrere, har en bokstamme på 25 000 titler. Av disse er 152 fra ikke-europeiske kontinenter. Omkring 20 prosent av befolkningen i Sverige er av ikke-svensk og ikke-anglosaksisk opphav. Og likevel er immigrant­litteraturen nesten usynlig!
Ingen tør påstå at dette misforholdet skyldes litterær kvalitet eller mangel på samme. Grunnen til denne mangel på balanse må søkes annetsteds. Det ser for meg ut til at ledende medier (presse, radio, TV) har et spesielt ansvar. Kvalifiserte oversikter og presentasjoner av nyutgitt litteratur fra fjerne og ignorerte språk ville utvilsomt hjelpe til å styrke vår bevissthet om verdenslitteraturen.
Anmeldelser av oversatt litteratur publisert i aviser og tidsskrifter, omfatter sjelden vurderinger av oversettelsens kvalitet bygget på kvalifisert analyse. Som regel finner man bare kvalifiserte analyser i vitenskapelige anmeldelser av oversettelser av kanoniske verker, særlig når det gjelder nyoversettelser av klassiske verker. Som medlem av Svenska Akademien som hvert år deler ut nobelprisen i litteratur, er jeg naturligvis ganske særlig oppmerksom på oversettelser og betydningen av å ha gode oversettere som ikke «kutter i svingene». Selv om mange av oss behersker flere fremmede, og også eksotiske språk, hviler avgjørelsene naturligvis til syvende og sist også på oversettelser og språkeksperters uttalelser. Det kan dreie seg om svært tidkrevende prosesser. Dersom vi hadde tatt lett på de språklige problemene, kunne vi endt opp med sterk forfordeling til de «store, europeiske språkene».
    Et lite svensk forlag, Bakhåll, har gitt ut en imponerende mengde oversatt klassisk og moderne oversatt litteratur: Kafkas samlede verker, nyoversettelser av Dostojevskij, Blake, von Kleist, Rilke, Rimbaud, T.S. Eliot, Gertrude Stein og andre. På dette forlaget blir det sagt at skjønt man er svært interessert i å gi ut oversatt litteratur, er de økonomiske betingelsene beinharde. De kunne ønske seg en internasjonal institusjon der man kunne søke om støtte, for eksempel 5000 euro for en roman på 400 sider. Følgende prosedyre: Forleggeren søker for et bestemt verk med forsikring om at en kvalifisert oversetter skal ta jobben. Et bindende svar fra institusjonen må forventes før oversetteren begynner sitt arbeid.
    Vi vet at forholdene for oversatt litteratur og oversettere er gode i Skandinavia og at interessen er en helt annen der enn i de anglofone og delvis også frankofone land, der man tradisjonelt er seg selv nok i kulturell forstand. Likevel er utviklingen, særlig på bakgrunn av de store migrasjoner som finner sted, deprimerende.
Skal vi kunne oppnå vårt mål, spredning av alle kulturers litterære uttrykk, gjøre det mulig å leve av å oversette disse uttrykkene og være med på å skape verdenslitteratur, kan et viktig skritt være å etablere et «Senter for oversatt litteratur» for å betjene forlag på global basis. Dette er i dag stort sett litterære agenters anliggende, men de er vanligvis bare interessert i bestselgere og opererer hovedsakelig på bokmesser. De er ikke interessert i spesiell eller avansert litteratur fra «mindre» språkområder. Forleggere og forfattere har hatt store problemer med å få oppmerksomhet gjennom slike agenter. Man kan tenke seg et nettbasert «Centre for the Exchange of Literature» uten for store administrative kostnader, drevet av to halvtidsansatte. Kanskje «A Salzburg Global Literary Forum» kunne fungere som en webside der forleggere over hele verden tilbyr andre forleggere bøker til oversettelse, samtidig som de får tips om bøker de selv kan ha lyst til å oversette. Et slikt senter og forum kunne virke som et skritt til realisering av sannheten i uttalelsen «Verdenslitteratur er oversettelse».


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>