>Anmeldelser Prosa 03|09

Sterke enkelthistorier, svak analyse

Kari Wærness

To nye sakprosabøker gir leseren «historier fra virkeligheten» i dagens eldreomsorg i Norge. Om disse sterke enkelthistoriene hadde blitt gitt den tyngden de fortjener, ved å knytte dem til det beste av omsorgsforskningen, hadde muligens myndigheter og planleggere ikke kunnet unngå å ta hensyn til budskapet.

<empty>

Liv Riktor Lykkenborg
De skal jo allikevel dø. Til kamp for en verdig alderdom
235 sider
Bazar 2009

Else Panagiotaki
Adjø Felicia. Hjemmesykepleier i det rike Norge
217 sider
Spartacus 2009

Anmeldt av
Kari Wærness

Liv Riktor Lykkenborgs De skal jo allikevel dø. Til kamp for en verdig alderdom tar som utgangspunkt at norsk eldreomsorg er i en kronisk krise. Boka er basert på et femtitalls intervjuer forfatteren gjennom en tiårsperiode har hatt med beboere, pårørende og sykehjemspersonell fra ulike steder over hele landet. Stort sett får vi «elendighetsbeskrivelser» som bekrefter en slik kriseoppfatning, selv om boka også gir beskrivelser av det vi kan kalle «god omsorg». Et klart krisetegn er det også at de fleste som har latt seg intervjue, har satt som betingelse at deres identitet må kamufleres – enten av redsel for konsekvensene av kritikk, eller for å kunne snakke fritt.

    I stor grad gir boka den samme type informasjon som den vi nå i mange år har fått presentert i dagsmediene, og som alltid handler om en eller annen form for omsorgssvikt overfor hjelpetrengende eldre. Fortellingene i boka er mindre sensasjonspregede enn de fleste oppslag i mediene, men boka formidler likevel stort sett informasjon som sier lite ut over at noe eller noen svikter. Hovedbudskapet synes å være at situasjonen gjennom de siste årene ikke har bedret seg, men heller har blitt verre – som et resultat av reformer og stadige omorganiseringer i sektoren.
    Dette formidles klarest av en av de intervjuede som også framstår under fullt navn, hjelpe­pleier Knut Leiang. Han har ti års erfaring fra helsevesenet, som verneombud i hjemmesykepleien i Oslo, og når han intervjues er han ledende hjelpepleier ved en demensavdeling på et sykehjem i Oslo. Han velger å stå fram, fordi han mener det er viktig for å få fram alvoret i kritikken. Under overskriften «Hjelpetilbud i krise» (s. 153ff) får vi et klart bilde av hvordan de senere års rasjonaliseringer og nye styringsprinsipper (ut fra «new public management»-ideologien) bidrar til å øke klasse­skillet mellom de som administrerer og de som «jobber på golvet». Denne økende avstanden, og ledernes lojalitet oppover i hierarkiet, medfører at dyktige pleiere som ikke makter eller ikke aksepterer «å løpe fortere», slutter i jobben når sykmeldingsperioder ikke (lenger) kan fungere som en mestringsstrategi.

Avmakt og tidspress Else Panagiotakis Adjø Felicia. Hjemmesykepleier i det rike Norge er en meget sterk beretning om den avmakten og det tidspresset som kan oppleves når omsorgen preges av den form for avstand og hierarki som Knut Leiang beskriver. Panagiotaki er en norsk sykepleier som etter å ha bodd mange år i Hellas kom hjem til Norge og tok jobb som hjemmesykepleier i Frogner bydel i Oslo. Hun opplevde fra første øyeblikk konflikten mellom de tidskrav jobben stilte, og de krav til «langsom tid» som omsorg for sterkt hjelptrengende mennesker innebærer –– om omsorgen skal oppleves som god og verdig, både for den som gir og den som tar imot. Panagiotaki holdt ut i denne jobben i omtrent et år. Slik hun beskriver sine opplevelser i dette arbeidet, er det lett for leseren å forstå at hun ikke kunne holde ut lenger.
    Denne framstillingen av hjemmesykepleien i en av Oslos rikeste bydeler er ikke, og er heller ikke ment å være, en nøktern og fullstendig beskrivelse av hverdagsvirkeligheten i denne virksomheten. Boka er likevel viktig, fordi den gir en fortettet og litterær beskrivelse av hvor utilstrekkelig og uverdig denne offentlige tjenesten i dag kan fungere for de mest hjelptrengende og ensomme gamle, selv når de hører til i det bedrestilte borgerskapet i et rikt Norge. Nye effektivitetskrav ble innført i den perioden Panagiotaki jobbet i denne bydelen, og sykefraværet var på omtrent 25 prosent. Dette gjør det rimelig å anta at en stor andel av de som jobbet der, hadde lignende opplevelser som dem hun beskriver. Det betyr videre at om det ikke skjer grunnleggende endringer i organiseringen av denne tjenesten, vil slike opplevelser bli stadig mer vanlige, dersom ikke pleierne i denne tjenesten etter hvert blir fullstendig fremmedgjort i sitt arbeid. Arbeidstakernes redsel for å si fra om slike negative forhold, og ledernes lojalitet oppover i hierarkiet, slik den kommer fram i begge disse bøkene, gjør det dessverre lite sannsynlig at forslag eller krav om grunnleggende endringer vil komme innenfra sektoren selv. Så kan en spørre seg om offentlig oppmerksomhet om bøker som disse vil kunne bidra til at slike krav kommer utenfra – og ikke minst hva som skal til for at disse skal få noen effekt på dem som leder og organiserer disse tjenestene.

Deprimerende lesning Begge disse bøkene er deprimerende lesning, særlig om jeg leser dem fra mitt perspektiv som 70-åring, og dermed vet at det er relativt stor sannsynlighet for at jeg vil ha behov for offentlige omsorgstjenester om ikke så altfor mange år. Men også om jeg leser bøkene ut fra mitt perspektiv som omsorgsforsker, som i mer enn tretti år har vært opptatt av eldreomsorg, blir inntrykket deprimerende. I likhet med mange andre forskere har jeg beskrevet og analysert de samme forholdene som disse bøkene tar opp. I disse forskningsarbeidene har vi stadig advart mot reformer og organisasjonsendringer som vi har vurdert vil forverre situasjonen og gi en dårligere offentlig eldreomsorg – både for hjelptrengende og for omsorgs­arbeiderne på golvet. Vi har argumentert for at myndigheter og planleggere burde ut­vikle organisasjonsmodeller som i større grad baserte seg på kunnskaper og innsikter fra erfarne omsorgsarbeidere – framfor å hente nye ideer fra det private næringsliv, slik «new public management»-ideologien gjør. Vi må konstatere at denne forskningslitteraturen hittil ikke har fått særlig gjennomslag der beslutningene tas, til tross for at store deler er basert på anvendte forskningsprosjekter finansiert av ansvarlige myndigheter.
    Er det noen grunn til å tro at disse to bøkene vil kunne få større virkning? Jeg tror dessverre at svaret er nei. Det er ikke lystelig å påpeke det, men kanskje virkningen blir enda mindre enn de vi har kunnet registrere fra forskningshold. Dette fordi beskrivelsene er så dominerende negative og ikke gir særlig konkrete anvisninger om realistiske handlingsalternativer som kunne bedret situasjonen. Hadde man derimot brukt noe av det beste av forskningslitteraturen sammen med disse gripende enkelthistoriene fra virkeligheten, hadde bøkene blitt langt sterkere enn de framstår nå. Det er beklagelig at ingen av disse to forfatterne – eller forlagsredaktører, medforfattere – har satt enkelthistoriene inn i mer analytiske rammer ved for eksempel å benytte seg av den forskningsbaserte kunnskapen om eldreomsorg som finnes. Uten å gå inn på hva som er hindringer og forutsetninger for å få en bedre offentlig eldreomsorg, er det neppe mulig å engasjere mennesker til kamp for en slik endring. Som det framgår av etterordet i De skal likevel dø, er det ikke mangel på ideelle normer i de offentlige retningslinjene for eldreomsorgen, som forklarer de dårlige realitetene.
    Offentlige utredninger om eldreomsorg inneholder vakre formuleringer i overflod hva angår målsettinger. De fine målformuleringene festes imidlertid sjelden til konkrete analyser av metoder, ressurser og behov. Dermed blir det heller ikke synlig at målsettingene svært ofte kommer i direkte konflikt i den hverdagsvirkelighet der de skal realiseres. De som formulerer målene befinner seg langt fra denne hverdagsvirkeligheten. Og den erfarings­baserte kunnskapen som omsorgsarbeiderne på golvet utvikler, regnes knapt som kunnskap. Den inngår altså ikke som grunnlag i de stadig nye reformene og omorganiseringene som denne sektoren utsettes for.
    Disse to bøkene formulerer slik erfaringsbasert kunnskap. Om denne kunnskapen ble tatt alvorlig, kunne den bidra til at vi kanskje fant fram til nye og bedre måter for organisering av offentlige omsorgstjenester i et rikt velferdssamfunn.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>