>Anmeldelser Prosa 03|09

En såkalt kvinnfolkjobb

Hannah Helseth

Kvinners arbeid er langt mer kontroversielt enn man skulle tro. Slik kontantstøtten ble den store valgkampsaken som gjorde at Krf reiste seg fra asken, kan likelønn bli det for SV. Tre milliarder kroner i en likelønnspott er foreslått, og kan bli en realitet om SV spiller kortene sine riktig. Tre nyere sakprosabøker kan sette politikere på sporet av de aktuelle temaene, men bare en av bøkene er god nok til å fortjene et større publikum.

<empty>

Anne Enger og Kristian Jullum Hagen
Den lille forskjellen
154  sider
Aschehoug Forlag 2009

Lotta Elstad
En såkalt drittjobb
216 sider
Forlaget Manifest 2008

Karen Christensen og Liv Johanne Syltevik (red.)
Kvinners arbeid
293 sider
Unipub forlag 2009

Anmeldt av
Hannah Helseth

Den lille forskjellen kunne vært boka som beredte grunnen for en interessant samfunnsdebatt om likelønn. Dessverre er boka et venstrehåndsarbeid fra to av dem som har jobbet mest med likelønn de siste årene, likelønnskommisjonens leder, Anne Enger, og kommisjonens sekretær, Kristina Jullum Hagen.
    Kommisjonen har gjort et politisk godt håndverk, og har fått en rekke fagmiljøer til å gå sammen om kontroversielle forslag for å gjøre noe med lønnsforskjellene mellom menn og kvinner. De foreslo blant annet den nevnte likelønnspotten og at far får øremerket en tredel av fødselspermisjonen. LO er skeptiske til en likelønnspott. De vil at lønnsforhandlingene, ikke statlige vedtak, skal føre til endring. Jens Stoltenberg på sin side uttalte to timer etter at kommisjonsrapporten var lagt fram, at en tredeling av fødselspermisjonen er uaktuelt.
    Likelønn skaper debatt. En debatt Enger og Jullum Hagen ikke tar på alvor i Den lille forskjellen. De har her kryssklippet rapporten med eksempler fra aviser og eget liv – og føyd til mange utropstegn. Det må være flere utropstegn i teksten enn i en årgang av Se og Hør. Bokas styrke er fremlegging av interessant statistikk om kjønn og lønn. Kvinner i Norge taper i gjennomsnitt økonomisk på å få barn, mens menn tjener på det. Mor jobber deltid, mens far jobber overtid. 20 prosent av småbarnsforeldrene jobber fulltid. Tidsklemma er med andre ord ikke for alle, men kun for familier hvor kvinner kan gjøre karriere.
    Enger og Jullum Hagen har skrevet hver sine kapitler, og Enger understreker at de bruker personlige erfaringer. Hun begynner boka med å forklare hvorfor den er skrevet: Mange ville ha foredrag fra likelønnskommisjonen, men nå hadde hun ikke lenger tid til å holde slike. Å måtte forklare i forordet hvorfor en bok er viktig, kan vitne om lav tillit til både den som har plukket opp boka, og til teksten forfatterne har skrevet. Denne duoen undervurderer i alle fall førstnevnte: Språket er til tider så barnslig at et voksent menneske knapt kan ta det alvorlig: «I økonomiske krisetider som den vi har nå, er det mye annet som får fokus. Er likelønn og likestilling viktig nok til å bli prioritert nå? Ja, selvfølgelig!» skriver Jullum Hagen. Men hun stoler ikke på sitt eget utropstegn og må legge til: «Jeg er overbevist om det.» Å skrive hverdagsspråk krever noe annet en den politiske finesse som ligger i å sette sammen en kommisjon. Det krever at man undersøker hvordan folk snakker. Jullum Hagen nevner hvordan «en kompis» vil at staten skal tvinge fram pappaperm. Hun blir utropstegnsglad: «Det var jo hyggelig!» Vennen vil ha noe å slå i bordet med: «Sorry sjef, jeg blir borte i fire måneder, ellers mister jeg og dama fire måneder av permisjonen.» Det er noen som snakker slik til sjefen, men de står på revyscenen.
    Argumentene i boka er ikke dårlige, men de bryner seg ikke på motargumenter. Boka er inneforstått om at alle vet hva «likestilling» betyr, og at alle ønsker det. Kvinner tjener gjennomsnittlig 85 prosent av hva menn gjør, og slik har det vært de siste 30 årene. Men vi har lik lønn for likt arbeid. Motargument én: Det er ikke kjønnsmakt som er problemet, men markedsmakt. Professor i sosiologi Geir Høgsnes mener at sykepleiere vil tjene på utbygging av private sykehus, siden de kan utnytte sin markedsverdi. En slik løsning vil føre til økte forskjeller mellom kvinners lønninger og til statistisk likestilling, men forfatterne av boka lukker øynene for konflikten mellom ulike kvinnedominerte grupper. Motargument to: Lønn handler ikke om kjønn, men om at ulikt arbeid har ulik verdi. Jullum Hagen skriver at likelønn handler om «lik lønn for arbeid av lik verdi», men hun problematiserer ikke hva lik verdi betyr, eller hvem som skal definere det. Jeg får et inntrykk av at de tror lønnsdannelse er et moralsk spørsmål, men i virkeligheten handler det om kamp mellom ulike interesser. Det kan være derfor de skriver forsvinnende lite om arbeidsmarkedet i boka. Tiltakene retter seg mot å få mor ut i arbeid og far hjem, men strekker tiden til for småbarnsfamiliene? I 80 prosent av familiene jobber mor deltid, så et kritisk blikk på arbeidslivets krav hadde vært på sin plass.

Systematisk nedvurdering Forfatterne kunne sablet ned de nevnte motargumenter med å vise at det finnes en systematisk historisk nedvurdering av kvinners arbeid, som gjør at kvinneyrker har et etterslep. Det er hva likelønnskampen handler om, og fagbevegelsen trenger argumentene for å drive lønnskamp. Problemet er at forfatternes barnslige språk og ufordøyde statistikk kun viser skjevheter mellom kjønn, men ikke hva som er galt med skjevhetene.
    Hadde Enger og Jullum Hagen lest artikkelsamlingen til ære for professor Kari Wærness på hennes 70-årsdag, Kvinners arbeid, ville de funnet flere forsøk på å forklare hvorfor kvinne­yrkene tradisjonelt har hatt lav verdi. I forordet skriver redaktørene Karen Christensen og Liv Johanne Syltevik at de legger en sosiologisk forståelse av arbeid til grunn, og forklarer på ubehjelpelig vis: «Utgangspunktet for dette sosiologiske ståstedet er at samfunnet rangerer sine mangfoldige typer av arbeid ut fra den gjeldende verdiorienteringen, og det er via denne at hierarki av ulike maktposisjoner blir skapt.» Det er altså «samfunnet» som rangerer ulike typer arbeid, men hvem er dette «samfunnet»? Et samfunn kan ikke handle, men «samfunnet» skaper altså forskjeller. Forordet er tungt og upresist, og det lover ikke godt siden det er redaktørene som skal gi leseren rammen for artikkelsamlingen, som mildt sagt spriker i mange retninger. Kvinners arbeid er ikke en debattbok, men en antologi eller lærebok – og egner seg best for dem som må lese den fordi den står på pensum. Som anmelder er man også i «må lese»-kategorien, og jeg hadde nok stoppet etter forordet om ikke lesningen var jobb. Temaet og innholdet interesserer meg absolutt, men formidlingen, sammenhengen og språket i den ferdige boka er dårlig. Mellom mer eller mindre kjedelige artikler, som viser at bruken av likestillingspolitiske verktøy er avhengig av personens arbeidssituasjon, og at kvinners makt i familien i Ghana på 60-tallet handlet om kvinnens rett til å tjene penger, så finnes imidlertid gode og velskrevne artikler. Særlig interessant er den delen av boka som handler om utvikling av kvinners profesjoner: Historien til Sykepleierforbundet og Hjelpepleierforbundet handler om kamp for å anerkjenne profesjonene som yrker – og om avgrensningen overfor ulønnet omsorgsarbeid. Disse kvinnenes arbeid skulle gå fra å være ulønnet og en «naturlig kvinnesyssel» til å bli en betalt profesjon. Lægeforeningen kjempet mot opprettelsen av sykepleiestudiet, og Sykepleierforbundet kjempet mot hjelpepleierstudiet og hjelpepleierne ville distansere seg fra de ufaglærte omsorgsarbeiderne. Når LO i dag er skeptisk til at utdanningsprofesjonene skal tuske til seg likelønnspotten, så er det altså en konflikt med røtter. De ufaglærte omsorgsarbeiderne har alltid vært organisert i LO, mens Hjelpepleierforbundet først gikk inn i Fagforbundet i 2003.
    Målet til Wærness og kvinneforskningen har vært langt saftigere enn å tvinge studenter til å lese løst sammensatte artikler om kvinners arbeid – og antologien kunne med fordel lagt seg tettere opp til perspektivene til den friske forskeren de ville hedre. Antologien avslutter symptomatisk med en artikkel om hva samfunnsforskningen burde være og gjøre, men ikke gjør.
 
Just do it
Mens Enger og Jullum Hagen kunne funnet historiske perspektiver til sin likelønnskamp i Kvinners arbeid, kunne redaktørene av denne antologien hatt mye å lære om formidling og fortelling av den unge journalisten Lotta Elstads En såkalt drittjobb. Hun gjør noe. Som de fleste norske medie­konsumenter har fått med seg, jobbet Elstad to måneder på et av Olav Thons hoteller for å kunne skrive en bok om å jobbe nederst på rangstigen.
    Arbeidsforholdene er dårlige. De ringer, og hun springer. Sjefen er en skygge, og de ansatte har en mildt sagt usikker økonomisk situasjon. Minister Bjarne Håkon Hansen ville, etter å ha blitt konfrontert med bokas innhold, avskaffe ringekontrakter, og hotellkongen Olav Thon tente på alle plugger og kalte Hansen for hyklersk. Plutselig kunne vi lese om anmeldere, bloggere og skribenter som trakk fram den gangen de selv hadde hatt «en såkalt drittjobb». Elstad synliggjorde en utsatt yrkesgruppe ved å vise fram deres situasjon. De usynlige som sørger for at det er rent, ble med ett synlige.
    Elstad gjør til tider arbeidet i overkant eksotisk, men hun har blikk for detaljer og mennesker. Leseren blir kjent med mannen med de verkene leddene og den unge jenta som jobber for å få råd til en familiegjenforening med mannen sin. Til og med husøkonomen, som er den som presser opp tempoet og stiller umenneskelige krav, blir menneskeliggjort. Hun har også mennesker over seg i systemet. Elstad mener at det ikke finnes drittjobber, men at vi har et drittsystem. Her er det ikke et uforståelig «samfunn som rangerer ulike typer arbeid», men en eier som tjener på at det tyngste arbeidet blir dårligst betalt. En såkalt drittjobb er ikke løst sammensatte artikler mellom to permer, men faktisk en bok med en fortelling, et tydelig språk og en vilje til endring. Teksten trenger ikke utropstegn og må ikke være en lærebok for å bli lest. Den er viktig, fordi den skriver om arbeid på en måte som berører.
    Elstad hadde noen få måneders research og skrivetid, og ikke millioner i forskningsmidler. Likevel klarte hun det som en gang i tiden var kvinneforskningens mål. Det burde være en påminnelse til alle statsbetalte kjønnsforskere og likelønnsforkjempere.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>