>Anmeldelser Prosa 03|09

Tikken versus Max

Torill Torp-Holte

I Tikken Manus’ liv har 2. verdenskrigs hendelser og kjærlighetsdramatikken i livet vært tett sammenvevet. I boken om Tikken har imidlertid dette spenningsfeltetet havnet under trykket av to vanskelig sammenførbare stilarter. For her strides den seriøse realismen tidvis heftig med såpen. Hvem og hva er opphavet til dette formgrepet? Er det likevel mulig for leseren å skille klinten fra hveten? Og hvilke intertekstuelle forbindelser kan vi særlig merke oss mellom Max Manus’ verker og Tikkens beretning?

<empty>

Thomas Nordseth-Tiller og Arnfinn Moland
Max Manus. Film og virkelighet
224 sider, illustrert
Orion 2008

Kaja Frøysa
Tikken Manus – sabotørenes hemmelige medspiller
237 sider, illustrert
NRK Aktivum 2009

Max Manus

Det vil helst gå godt
Det blir alvor
360 sider, illustrert
(utgitt første gang 1945/46)
Cappelen Damm 2009

Max Manus
Mitt liv
412 sider, illustrert
(utgitt første gang 1995)
Cappelen Damm 2008

Gunnar Sønsteby

Rapport fra ”nr. 24”
237 sider, illustrert
(utgitt første gang 1960)
Orion 2007

Anmeldt av Torill Torp-Holte

Dette er en lang nettversjon av denne annmeldelsen. Versjonen som sto på trykk i "papir-Prosa" kan leses her.

Helt siden 1950 har det versert konkrete planer for å feste Oslo-gjengens krigsmeritter til filmrullen. Denne historien kan man nå lese om i Arnfinn Molands artikkel ”Drømmen om en film”, i boken Max Manus. Film og virkelighet, utgitt samtidig med filmlanseringen i fjor. Konklusjonen på Molands beretning må bli følgende: Når det gjelder film - og ikke minst filmene om Oslo-gjengen - er bøker de beste manusleverandørene. Rekken av manuskripter som i sin tid valgte å utforme historien om Oslo-sabotørene på siden av de originale, selvbiografiske verkene (fra Tancred Ibsen og Per Ratvik over Øyvind Vennerød til Carlos Wiggen) ble ett for ett, uten unntak, bedømt som for dårlige og forkastet av de opprinnelig involverte (som mente seg å ha en slik rett). Først da et manus forelå på begynnelsen av 90-tallet, basert direkte på Gunnar Sønstebys bok Rapport fra ”nr. 24”, resulterte det i en TV-dokumentar i tre deler med samme tittel. Denne ble vist første gang i 1994. Storfilmen Max Manus har på samme vis Manus’ selvbiografiske titler som underlag; alt skåret inn mot de mest betydningsbærende og legendariske scenene, med Max som filmens protagonist. Men hvorfor en film om Max Manus først etter så lang tid? Max selv forteller i boken Mitt liv fra 1995 at det amerikanske forlaget som utga hans historie for et engelsktalende publikum, også kjøpte filmrettighetene  (s. 330f). I hvilken grad også dette har stått i veien for en tidligere filmatisering, får vi ikke vite i Nordseth-Tiller og Molands nye bok.

Lakune rundt Tikken
Max Manus som et norsk spillefilmprosjekt fra 2008 inneholder likevel et vesentlig avvik fra hovedpersonens to verker fra 1945 og 1946, Det vil helst gå godt og Det blir alvor. Avviket er trukket fram som det varmeste punkt i plottet: ”Men selve kjernen i historien er et forhold som ikke er beskrevet i bøkene, men som jeg oppdaget gjennom mine samtaler med Tikken. Det er det klassiske ordtaket om at bak enhver stor mann står en stor kvinne, og når det gjaldt Max - en fantastisk kvinne.” (Max Manus. Film og virkelighet, s. 179.) Disse rett så anakronistiske ord og uttrykksformer tilhører den nå 29-årige manusforfatteren Thomas Nordseth-Tiller, som gjennom sin sterke lojalitet til historiens personer og Max’ tekst, lyktes i å skrive et realiserbart storfilm-manus om Oslo-gjengen. Forbløffet kan man spørre seg: Fortelles det virkelig ingenting om Tikken i Max Manus’ bøker? Joda, det gjør det. I Det vil helst gå godt omtales Tikken som ”Ida Lindebrekke fra Bergen, gift Bernardes”, ”en sjeldent sympatisk norsk dame”, som ”åndet og levde bare for oss, når noen av guttene ble skutt, tatt eller savnet, tok hun det som om vi skulle være hennes egne barn.” (s. 164) Hun omtales også som ”Tante”, kodenavnet hun hadde i rollen som ”Onkels” (konsul Nilsens) sekretær ved den britiske legasjon. ”Så traff jeg Tante på Cecil klokken 17, vi tok et par drinker og hørte pianisten spille min yndlingsmelodi.” (Det blir alvor, s. 276). Jeg-personens attraksjon og følelser for Tante, samt relasjonen som oppsto, skjules imidlertid helt. Hvorfor?

Som Mykle, så Manus?
På skrivetidspunktet for disse bøkene, i 1945, levde allerede Max og Tikken sammen i Oslo, mens hun kjempet for skilsmisse fra sin første mann. Nordseth-Tiller mener det er årsaken til at forholdet Max/Tikken underkommuniseres i Max Manus’ to første bøker (jfr. TV-dokumentaren på NRK: ”Max Manus - film og virkelighet”). Men er det hele forklaringen? ”… det gjaldt å holde alt hemmelig”, skriver Max i Mitt liv fra 1995, om forholdet som oppsto i Stockholm mellom de to, som av hensyn til arbeidet og sikkerheten ikke burde ha en slik relasjon. Da Max gjenskaper krigens hendelser i tekst, umiddelbart etter freden, kan det se ut til at han på autopilot fortsetter hemmeligholdet på dette punkt. Men ligger forklaringen også et hakk dypere? Da Mykles Ask møter Embla, tier forfatteren i realiteten. I litteraturen lar tiltrekning og Eros seg tilsynelatende lettest beskrive løsrevet fra livets største alvor. Så også hos Max. Slike relasjoner er i de første bøkene uproblematisk plassert hos ”skjønne senoritas” under hans trampetur i Latin-Amerika, i analogi med det første fallskjermhoppet, men ikke minst (myntet på julen 1941) hos ”min store kjærlighet for to år framover”, ”min venninne i England”. Damen har bil, landsted og sosietetsvenner, og alt er bare moro. Men det som fungerte i bøkene, holdt ikke for filmen. I likhet med manusforfatteren var også regissørene overbevist om historiens avhengighet av Tikken-skikkelsen: ”… den vanskeligste var Tikken-rollen. … For det handlet om å finne den rette kjemien dem imellom. Uten den ville ikke kjærlighetshistorien fungere, og om den ikke gjorde det, ville rett og slett ikke filmen fungere.” (Espen Sandberg i Max Manus. Film og virkelighet, s. 191)

Perspektivet på Tikken
Med Mitt liv lettet riktignok Max på det litterære sløret rundt Tikken - etter 40 års samliv. Over 1 1/2 side beretter han i form av en mikrobiografi om ”noe som jeg ikke riktig torde skrive om i mine krigsbøker i 1945, nemlig om min kjære hustru” (s. 315-16). Forelskelsen fra Stockholm nevnes også. Sammenliknet med bokens øvrige oppslag er det likevel minimalt. Det er først filmen av fjoråret som løfter Tikken ut i det offentlige rom, som en selvstendig aktør i samspillet mellom sabotørene og S.O.E. i England. Men er nå dette egentlig helt sant? I dialogen mellom Gregers og Max ved grenseovergangen til Sverige spøkes det introduksjonsvis med Tikken-navnet som en mulig erotisk forbindelse. På legasjonen oppdages hun av Max med baken i været, før hun reiser seg og er en skjønn og stolt kvinne, som i filmen får anledning til å  presentere seg med sitt fulle navn. Hun er lyttende, empatisk og omsorgsfull, tar guttene med på resturant og har selv en god replikk. Ikke egenskaper og en rolle å forakte, akkurat, men sett først og fremst fra Max’, ”guttenes” og ikke minst filmens eget perspektiv og behov. I filmen ser vi imidlertid aldri den Tikken som hadde ansvar for våpen, giftpiller og hemmelige arkiver. Hun som mottok, nedtegnet og oversatte hundrevis av rapporter til England, hadde daglige møter med den norske legasjon og kom svært tett på enkelte likvidasjoner.

Tikken selv
Det er Tikken selv, som på mer nøkternt vis, nær 65 år etterpå, forteller fra sitt eget perspektiv om jobben ved den britiske legasjon; det store ansvaret og de mange nervepirrende situasjonene. Og om taushetsløftet hun har holdt fram til denne dag. I og med ansettelsen i en betrodd stilling ved legasjonen var Tikken selv blitt en hemmelig agent, med bistand til sabotørene som viktigste oppdrag. Noen oppfattet at det nå var betimelig og berettighet at Tikken fikk egen taletid. Det skjedde i radiodokumentaren som ble sendt et halvt år før filmpremieren, samt i reprise umiddelbart etterpå (for øvrig med den overtydelige referanse-tittelen til Max og filmen: ”Skinner solen i skyggen av en helt?”). Dokumentaren presenterer Tikken som ”en av de mange ukjente kvinnene” som gjorde en stor innsats under krigen. Den organiserte motstandskampen krevde ikke bare soldater med eller uten uniform, men også en administrasjon med bl.a. stenografer og maskinskriversker. Som vertinner og hjelpere for agenter og sabotører ble kvinner også foretrukket. Under krigen benyttet man seg av kjønnsforskjellen for det den var verdt. Lillemor Rødner, som det nå fortelles om ved Jødisk Museum i Oslo, hadde et liknende engasjement ved den britiske legasjon. Få var imidlertid så sentralt plassert som Tikken, som etter flere utenlandsopphold behersket både tysk og engelsk, var kontorutdannet og hvis far var hadde vært fylkesmann i Bergen, nå motstandsmann. ”Hun var den eneste kvinnen som hadde med Kompani Linge å gjøre … og det å møte en kvinne var ekstra betydningsfullt på vår vei mellom oppdragene”, uttaler Dich Zeiner Henriksen i boken Tikken Manus - sabotørenes hemmelige medspiller (s. 126). ”Hun var like intelligent som elskverdig”, sier Gunnar Sønsteby i boken Rapport fra ”nr. 24” om ”Onkels” assistent. (s. 182).

Genre - et problem?
Boken om Tikken, som ble utgitt til stor ståhei tidligere i år, presenteres på omslagsteksten som en autorisert biografi - og i samme setning som ”en personlig beretning”. Her tangerer utgiver selv (NRK Aktivum) bokens genreproblem. Det er nemlig Tikken som beretter ”personlig” i boken, mens biografikriteriet antakelig regnes som oppfylt ved at det denne gangen fortelles om hele livet, det er en bok, og den har en annen forfatter enn hovedpersonen. Forfatteren, Kaja Frøysa, sto også bak radiodokumentaren om Tikken. Det springer en i øynene at metoden som ble brukt for å lage radioprogrammet i stor grad er overført til arbeidet med boken. Teksten er i realiteten en ubestemmelig hybrid, i feltet mellom selvbiografisk brainstorming og biografiske ansatser; og mellom taleuttrykket og et skriftlig modus. På et vis er den et stort intervju i bokformat, men uten at det ligger en skjerpet dialog til grunn som kunne spisset problemstillinger, karaktertegning og tekst. Situasjonen med en 94-årig kvinne som forteller sin historie til en 44-åring, har selvsagt heller ikke ligget godt an for noe slikt. I radiodokumentaren har Kaja Frøysa en svært tilbaketrukket rolle. I boken er hun en mer synlig medforteller. Dette er uproblematisk i den mer rene krigsdelen, der forfatteren først og fremst tilfører beretningen historisk bakgrunnsstoff. Men boken om Tikken dreier seg ikke bare om krigens tid og rom. Den handler også om livets ”før” og ”etter”, for øvrig i tråd med den selvbiografiske strukturen i Max Manus’ Mitt liv, der Bjørn Benkow fungerte som ghostwriter. Med perspektivet utvidet til hele livsløpet også for Tikkens del, har Kaja Frøysa stått overfor nye utfordringer.

Resepsjonen og øynene som ser
Men først kort tilbake til krigen. Boken lykkes i å formidle en personlig erfaring av hvordan det tyske inntoget konkret artet seg, nærmere bestemt i Bergen og på Vestlandet. Vi får blant annet høre hvordan sjokkmeldingen mottas av Tikkens far, den daværende fylkesmannen, om den brutale bombingen av Ulvik og om Tikkens første mann, engelsk statsborger og diplomat, som fikk så alvorlige hodeskader under bombingen av Åndalsnes at han av okkupasjonsmakten ble sendt til Stockholm for behandling. I 1942 utveksles Tikken med en tysk kvinnelig diplomat og beordres til Sverige for godt. Moren, som var syk på tidspunktet, så hun aldri igjen. Også arbeidet ved ”Stockholmsfronten” utdypes: ikke minst får vi større innsikt i det som er blitt omtalt som Tikkens sjelesørgerrolle overfor sabotørene - som i realiteten dreide seg om livsnødvendig debriefing. Det er denne siden av boken Per Egil Hegge har tatt til seg og anmeldt svært positivt under tittelen ”Enkel og usminket krigshistorie”. Men det som prellet av på en mannlig seniorjournalist i Aftenposten, egnet seg derimot til å skremme en yngre kvinnelig litteraturkriker i Dagbladet på flatmark: ”Skrekk og gru” var overskriften på Cathrine Krøgers anmeldelse. Tikken selv kan fornemmes med en to-tunget habitus i boken. På den ene siden framstår hun som alvorspreget, røff og usnobbete. På den annen side virker bakgrunnen i det Krøger betegner som et høyborgerlig bergensk miljø å ha hatt stor betydning for livshistorien - også i samlivet med Max.

Beundringen som biografisk fallgruve
Det siste er et forhold som på ingen måte problematiseres av Frøysa, snarere tvert om. For én ting er å beundre Tikken rakt på sak, noe annet den gjennomført småborgerlige beundringen av det høyborgerlige, som forfatteren, via egen fortellerstemme, fletter inn i Tikkens beretning. ”Det var en fin stilling som ga familien både romsligere økonomi og anseelse.” (s. 13), ”Foreldrenes venner var alle leger, advokater, direktører og skipsredere. Tikken vokste altså opp blant de mest priviligerte i Bergen - høyt på strå i en liten by.” (s. 21), ”Sjur studerer jus som planlagt og har en lysende karriere foran seg” (s. 28) - slik går devisen. I den grad Tikken selv måtte ha distansert seg fra sin medfødte bakgrunn, er dette ikke lenger synlig etter at Kaja Frøysa har lagt hånden på verket og bidratt med sitt. Vel så problematisk blir det når beretningen beveger seg inn i et enda mer personlig og sensibelt felt, nemlig Tikkens kjærlighetsrelasjoner og ekteskap. Fra sitt nåværende ståsted har Tikken lagt seg på en bekjennelseslitterær holdning, som i utgangspunktet ikke skal foraktes. Men i Frøysas tekstgrep ligger, foruten beundreriet, også en romantisk hang. Symptomatisk innledes boken med Tikkens mors forelskelser og friere; et overtydelig eksempel på hvor farlig det kan være å gå for grundig kronologisk til verks i biografiske sammenhenger. Det romantiskes form er klisjeens. Når overklasseliv, beundring, bramfri åpenhet og klisjeer møtes, har vi dessverre havnet i den kulørte teksten og i såpen, som boken igjennom tærer på dens øvrige seriøsitet.

Amor og Nemesis
”Utrolige tilfeldigheter blir brukt til å utheve dramaet i de fleste såpeoperaer. For eksempel, hvis en ung dame hadde et hemmelig seksuelt forhold med sin videregåendekjæreste, er det garantert at dette forholdet vil føre til komplikasjoner i hennes senere liv ... Vanligvis i det tidspunktet der det gjør mest skade (for eksempel på bryllupsdagen hennes).” (Fra Wikipedia om såpen.) I oppslaget ”Sannheten om Max Manus” var ”utroskap” ett av flere ord som introduserte boken Tikken Manus over hele Dagbladets førsteside 29. januar i år. Bak uttrykket skjuler seg først og fremst historien om den ungarske legen Didier, som får en slags nøkkelrolle i Tikkens liv. Tikken traff Didier da hun som 20-åring reiste til Paris som aupair. Hun opplever en stor pasjon, men Didier frir ikke (”Hva hadde han å tilby meg, bortsatt fra kjærlighet?”). Etter et etterfølgende ”koldt” ekteskap med tidligere nevnte engelskmann, relasjonen innledes dels som en hevn over Didier; deretter 30 år med Max i Amors rolle, tar Tikken Didier tilbake i livet sitt. Men uten å forlate Max. Her oppstår en ”Hvorfor drikker Jeppe”-floke som verken Tikken eller tabloidene helt finner ut av. Det er et sammenfall i tid mellom aksentueringen av Max’ krakilske ”boots” og den gjenopptatte forbindelsen Tikken–Didier. Hva er årsak, hva er virkning, hvem har skylden? Max havner også ut med sterk separasjonsangst, økende mareritt og blir svært avhengig av Tikken. Hva bunner i barndom (Max’ mor forlot mann og barn da han var liten), hva i senskader fra krig, hva i situasjonen ektefellene i mellom?

Intertekstuelle forbindelser
Både Tikken og filmen fokuserer på vinterkrigen i Finland for Max’ del; Tikken i tillegg på de druknende hestene fra Donau, som Max selv aldri så, men drømmer om. Hvordan virker krigens gru kontra dens tap? Kan mareritt også være metaforiske? Gunnar Sønsteby på sin side skriver om Max og krigsåret 1945: ”Max Manus hadde tatt seg svært nær av Gregers Grams og Edvard Tallaksens bortgang. … Max Manus var nesten ikke den samme som før lenger, og det skulle ikke gjøre saken bedre at han mistet sine to nærmeste en tid senere, nemlig Roy Nilsen og Olav Ringdal jr.” (Rapport fra ”nr. 24”, s. 195). Filmen scorer høyt på å ha fanget inn også denne tragikken, samtidig som den innvarsler både Max’ depresjon og hans fluktmekanismer i fredstid. (Max krigsbøker er ellers så spekket med deilig rødvin, pinner, oppkvikkere, rød champagne, lommelerker, raske glass, frie drinker og whiskyflasker at det ikke burde overraske noen at denne veien lå ham nær for hånden.) Men om vi får vite aldri så mye om Max’ overstadige bruk av både alkohol og Rohypnol i hans siste 20 år, kommer vi ham ikke nærmere i denne delen av livet i boken om Tikken. På dette sted i kronologien er det Tikken selv, en amazone i kjærlighet, men også med stor sans for oppvartning, som skygger for Max. Derimot byr Tikken-boken på andre intertekstuelle forbindelser og oppklaringer. En spesiell episode er da Max’ engelske ”lille venninne” fra Det vil helst gå godt dukker opp i Max og Tikkens felles hjem og sjalu heller skåldende hett vann over Tikkens fot.  Og mens Max krigsbøker inneholder flere harde utfall mot norske jenter som tok tyske soldater til kjærester, kan Tikken fortelle at husholdersken de ansatte etter krigen hadde vært gift nettopp med en tysk soldat. Det fant de uproblematisk. Dessuten: hvordan kan Max skrive som han gjør med bare fire års skolegang? ”Max var en lesehest”, forklarer Tikken. ”Han leste alt han kom over, fra vanskelige modernistiske romaner til en enkel krim og tegneserier.” (s. 102). Autodidakten Max. Men hvordan skrive om utålbar smerte?

Familien Clausen og Erstatningsdirektoratet
I boken Mitt liv, som utkom et år før han døde, la Max selv et slør over det som måtte være av elendighet. I del tre, ”Etter”, foretrakk han å fortelle om forretningssuksessen, prinsesse Margaret, jorden rundt-reiser med Arne Falk Rønne og gjensynet mellom foreldrene på farens dødsleie. Noe annet som framstår diffust hos Max, men der Tikken omtaler saken under dens rette navn, er omstendighetene rundt ervervelsen av kontormaskinbedriften og eiendommen på Landøya. Krigen brakte mennesker sammen som ellers aldri ville kjent hverandre. I Mitt liv uttrykker Max håp om en rask forbedring av sin livssituasjon. Kort tid etter freden kjøpte han firmaet Garman Clausen AS sammen med Sophus Clausen og hans to brødre Finn og Jørg, alle aktive motstandsfolk under krigen. Firmaet ble ervervet fra Erstatningsdirektoratet. Så langt Max. Men hva var Erstatningsdirektoratet? Det ble opprettet i henhold til Landssvikanordningen og hadde råderett over likvider og eiendom konfiskert fra NS-medlemmer og krigsprofittører. I realiteten kjøpte Clausen-brødrene sin fars gamle firma sammen med Max, i stor grad ved hjelp av Max’ midler fra boksuksessen. Sophus Clausen den eldre hadde nemlig vært NS-medlem og frontkjemper og hadde, sammen med sin fjerde sønn, Bjørn, leder av Frontkjemperkontoret, tatt navnet Noreger (”veien mot nord”). Her kan ghostwriter-situasjonen rundt Mitt liv ha bidratt ytterligere til forvirringen. Mye tyder på at Max aldri nevnte Noreger-navnet for sin ghostwriter Bjørn Benkow. I Mitt liv framstår Sophus Clausen således flere steder både som seg selv og sin egen far (forlaget har lovet å rette opp de faktiske feil i pocketutgaven), og historien bak skjules ekstra. Eiendommen på Landøya skulle Max og Jørg etter sigende kjøpe sammen av Erstatningsdirektoratet, men den ble de facto skjøtet direkte fra Sophus Noreger over til kun Max i 1946.  Kan Max ha oppfattet bakgrunnen for den lynraske klassereisen som pinlig? Hvem ville han i så fall beskytte? Seg selv eller Clausen-familien? På andre måter snakket han like ut: ”Det ville være dumt å legge skjul på at jeg hadde store fordeler ved å hete Max Manus, enten det gjaldt Erstatningsdirektoratet eller å få plass på ’Stavangerfjord’” (Mitt liv, s. 321). Dessverre legger Kaja Frøysa, vel uten å være klar over det, her sten til byrden: ”Tikkens bror, Sjur, var nå blitt sjef for Erstatningsdirektoratet. Han hadde ikke noe med kjøpet av Garmann Clausen å gjøre, men noen direkte ulempe har det sikkert ikke vært når Max skulle legge pengene på bordet.” (Tikken Manus, s. 170).

Max, Tikken og verket
Før Max blir forretningsmann og grunneier med villa i Asker skjer det imidlertid noe annet: Han blir forfatter. Han kaller det ”miraklet”. Med et forskudd på kr. 10 000, en god årsinntekt på tidspunktet, skriver han de to store salgssuksessene Det vil helst gå godt og Det blir alvor. Max Manus, slik han ble kjent og berømt etter krigen, kan rett og slett ikke tenkes uten bøkene han skrev. Bok og mann ble ett. Max Manus skrev ikke bare først av Linge-guttene ; han skrev strålende godt, som en dyktig romanforfatter. For Tikken har nok solen skint både på Landøya, Filefjell og Lanzarote. Skal man få tak i hennes egen stemme er det best å lete opp radiodokumentaren. Boken om Tikken er det vanskelig ikke å lese som et intertekstuelt appendix til Max’ verk.

 

Noter

1. Max hevder at sterke tyske interessenter var på banen, men at forlaget antakelig var ”for harde i sine royalty-krav i amerikanske dollar”.
2. Her skal det, iflg. Max, ha vært en annen kjøpekontrakt forut, med både Max Manus og Jørg Clausen som kjøpere. ”Jeg kjøpte ut Jørg,” heter det i Mitt liv (s. 333). Om det endelige kjøpet lar en billedtekst i Mitt liv Max uttale: ”… jeg fikk kjøpe tomt der av min gamle samarbeidspartner, Sophus Clausen” (s. 332). Med Max i Nangijala er det vanskelig å fåstslå hvorvidt han opplevde at det i realiteten forholdt slik, om han ville skjule faktum eller om den uriktige framstillingen alene skyldes ghostwriterens navneforvirring.
3. Linge-guttene gjorde på et møte etter krigen en avtale om at ingen skulle skrive om sine erfaringer fra krigen før 6 måneder etter at den offisielle Linge-boken hadde kommet ut. Overskuddet fra boksalget skulle gå til etterlatte etter falne fra kompaniet. Det var et diskusjonstema etter krigen hvorvidt Max kjente til denne avtalen eller ikke. Den offisielle Linge-boken ble utgitt i 1948 (siste gang i 2007).

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>