>Anmeldelser Prosa 03|09

Fra trad til gonzo og hip

Jon-Ove Steihaug

Det er ikke ofte at norsk kunstkritikk gis ut i bokform. Det er derfor spesielt at det på omtrent samme tid utgis hele tre bøker som løfter kritikken ut av den dagsaktuelle rammen og over i et mer varig format. Disse tre samlingene av kritikerne Trond Borgen, Erlend Hammer og Tommy Olsson viser at noe definitivt har skjedd i norsk kunstkritikk de siste årene.

<empty>

Tommy Olsson
Knust. Kritiske fragment 2000–2006
349 sider
Cappelen Damm 2008

Dag Solhjell (red.), Trond Borgen
Tankens form. Kunstkritikk 1979-2008
317 sider
Wigestrand 2008

Erlend Hammer
Samlede kunst-kritikker
233 sider
CTRL + Z Publishing 2008

Anmeldt av
Jon-Ove Steihaug

EN VIKTIG KVANTITATIV endring er at det skrives mer kunstkritikk og at vi har fått et bredere spenn av kritikerstemmer. For ti år siden var det stort sett kun Aftenposten, Dagbladet, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Dagens Næringsliv som hadde faste anmeldere. Det er nå flere aviser som holder seg med kunstkritikk, og bildet har blitt langt mer sammensatt. Ikke minst etableringen av nettstedet Kunstkritikk.no i 2003 har vært en viktig faktor i dette. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at jeg som initiativtager til og redaktør for nettstedet de to første årene ikke ser feltet fra en nøytral utenforposisjon. Ønsket var nettopp å utvikle nye kritikere og få mer kritikk. Med nettet åpnet det seg en gylden mulighet til med enkle midler å gå utenom de etablerte mediene og etablere en egen deloffentlighet.
    Den endrede situasjonen har gjort at det i mindre grad dreier seg om å sikre  kunstkritikken et rom i offentligheten. Vi må snarere spørre: Hva vi skal med den, og hva er god kunstkritikk? Den mest polariserte debatten i så måte har vært knyttet til Tommy Olsson. Kunsthistoriker Jørgen Lund gikk for et par år siden ut mot det subjektive og selvbiografiske i Olssons anmeldelser og betegnet det som en form for selvopptatt posering («Opprør som mainstream», Morgenbladet, 9.3. 2007). Han hevdet at denne påstått alternative kritikken i et lite norsk kunstmiljø hegemonisk hadde fått karakter av ny norm. Olsson leverte på denne tiden både til Morgenbladet, Kunstkritikk.no, fagbladet Billedkunst og andre sammenhenger. Den smule debatt som fulgte forble vag og skyttergravspreget, men Lunds innspill var i mine øyne både betimelig og modig. Olssons gonzo-pregede kritikk var en stund så til de grader omfavnet at debatt var påkrevd. Hans måte å skrive på får mening nettopp stilt opp mot en kritisk prosa som er argumenterende og analytisk, ikke som ideal for all kritikk. Typisk for medienes person­fokus og kunstverdenens romantiske fiksering på grenseoverskridelse, fikk Tommy Olsson masse oppmerksomhet, som en kunstkritikkens svar på Bjarne Melgaard.

«Take a walk on the wild side» KNUST. Kritiske fragment 2000–2006 rommer et femtitalls anmeldelser av Tommy Olsson. Innledningsvis og til slutt finner vi noen mer flytende tekster som har et eksessivt, suggestivt og selvbiografisk preg – scener med overskridende sex av sadomasochistisk og fetisjistisk karakter. Her er forfatteren i det han får en blow job: «Knærne dine i leira, den slurpende lyden ... Det fine med å bli avsugd med kondom er at man tvinges til å vende blikket ned for å se hva det er man egentlig føler» (s. 16). Eller: «Du vet at det er et skikkelig party, når det viser seg å handle om generalprøven på et dødsfall, og verten kaster seg ned på alle fire og sprøyter vannblandet amfetamin opp i ræva» (s. 16). Som et tredje eksempel: «Jeg solgte min sjel til en mann med spesielle øyne, i et av Amsterdams darkrooms på midten av 90-tallet. Det skulle ta mange år for meg å få den tilbake» (s. 348). Sinnets og begjærets mørke irrganger danner bakteppet for Olssons kritikerjeg. Hans kunstkritikk er del av en selvbiografisk iscenesettelse, noe som unektelig etablerer en uortodoks referanseramme sammenliknet med hvordan man vanligvis leser kunstkritikk. På sitt beste kan konsentrasjonen om det egne jeget bidra til at noe vesentlig, som ellers ikke hadde latt seg formulere, kommer til syne. Men de stadige henvisningene til det egne jeget, fyllenerver og paranoia kan også bli forutsigbart, kjedsommelig og for dominerende til å si noe interessant om den kunsten som utgjør foranledningen for teksten.
    I den første avdelingen med anmeldelser finner vi omtaler av kunstnere Olsson vil løfte frem, som for eksempel en Ole Jørgen Ness, Bjarne Melgaard, Stein Koksvik, Guttorm Nordø – eller Pushwagner, som han omtaler som «sannsynligvis landets viktigste kunstner». En styrke er at han kan være uforutsigbar. Med sin hardcore bakgrunn som grenseoverskridende videokunstner er for eksempel Olssons interesse for maleriet og spesielt hans hyllest til Håkon Blekens maleri en liten gåte. Her er det vel romantikeren som slår igjennom. Hans velvillige, om enn tvilende, omtale av Magne Furuholmens kunst er også forfriskende.
    For meg er kritikken av Carnegie Art Award 2004 på Kunstnernes Hus et av blinkskuddene, titulert «Jeg er alene, forvirret og redd, jeg fryser, og gråteattakkene kommer med stadig kortere intervaller». Opp mot den symbolske og økonomiske makt Carnegies maleripriser inkarnerer, stiller Olsson sin egen ambivalens og en vernissage som utarter til en halsbrekkende kveld på byen. Denne slapstick-aktige og karnevaleske defokuseringen bidrar nettopp til å sette Carnegie-fenomenet i presist fokus. En annen glitrende scene er beskrivelsen av hvordan samlere og andre slåss som gribber om Bjarne Melgaards etterlatenskaper utenfor Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg i 2005, dette innledet med et nokså drøyt sitat av Varg Vikernes.
    En intens identifisering med punk-rock og annen musikk går som en strøm gjennom Olssons tekster, med egne stykker viet Sex pistols, post-punk, Jokke og Syd Barret. For­uten dyptgående kjennskap til kunstfeltet, har Olsson spesialkunnskap på det som for flertallet kan synes som sære ytterfelter av kulturen, og som i hans tekster innimellom viser seg å være både relevant og interessant informasjon. En sensibilitet for populærkultur i videre forstand er et viktig moment. Ikke minst er hans diskusjon av South Park-figuren Kenny og «lengselen etter menneskeoffer» minneverdig. Også i omtalen av popinfluerte kunstnere som Jeff Koons og Damien Hirst er Olsson i stand til å se ting på nye måter.

Kunstkritisk normalprosa Sammenliknet med de to andre samlingene er boken med Trond Borgens kritikker litt av en hybrid. Det er kunstsosiolog Dag Solhjell som har gjort et utvalg fra hans tredve år lange kritikerkarriere (1979–2008), og som både innledende og fortløpende gjennom teksten kommenterer Borgens kritikker. Som kritiker for Stavanger Aftenblad har Borgen forholdt seg til det lokale kunstlivet i Stavanger-området, og har gjennom årene opparbeidet seg en viktig posisjon. Han har ved flere anledninger trampet i klaveret, for eksempel med sin karakteristikk av Fritz Røeds monument over rikssamlingen i Hafrsfjord i 1983 som «banal historieforfalskning», eller som da han beskrev Hugo Frank Wathnes skulptur utenfor Oljemuseet i Stavanger som en «evig ejakulerende ereksjon». Stavanger-kunstnere som han særlig viser forkjærlighet for er Roland Lengauer og Kjell Pahr-Iversen. Den kunsterfaring Borgen særlig synes å etterlyse, går i retning av noe eksistensielt, ekstatisk og på sett og vis meta­fysisk. Her kommer også hans interesse for surrealismen inn. Ved siden av blikket på det lokale er hans virke ikke minst preget av en omfattende dekning også av internasjonale utstillinger, foruten større utstillingsbegivenheter i Oslo. Noe tilsvarende finner man knapt i andre regionaviser i Norge.
    Det er fortjenstefullt av Solhjell å løfte frem en kritiker som gjennom lang tid har fylt en viktig rolle i Stavangers kunstliv, og også på et nasjonalt plan. Hans fremstilling av Borgens produksjon er også et bidrag til diskusjonen om kunstkritikken som sjanger. Måten han analyserer Borgens kritiske forfatterskap på, kan imidlertid bli skjematisk, tilordnet et skifte fra modernisme til postmodernisme og fra verkorientert til kontekstorientert kunstforståelse. Særlig fordi disse begrepene i stor grad tas for gitt og ikke problematiseres. Endringen i Borgens kritikker illustrerer ifølge Solhjell overgangen fra et modernistisk til et postmodernistisk og kontekstorientert perspektiv. Det er ikke å stikke under en stol at det å lese nærmere to hundre aviskritikker er i meste laget og kan by på gjentagelser. Mer enn noe man leser fra A til Å, vil nok denne samlingen snarere fungere som en dokumentasjon man kan slå opp i og lese mindre deler av. For den som ikke har fulgt Borgens anmeldelser i Stavanger Aftenblad, gir den innsikt i Stavanger-regionens kunstliv gjennom flere tiår. Ved å dokumentere og diskutere en kritikers virksomhet på denne måten har Solhjell gjort et originalt grep som understreker kunstkritikkens betydning.

Hipsterens uttog Den overgripende rammefortellingen for Erlend Hammers Samlede kunstkritikker er noe pompøst hans eget farvel til kunstkritikken – etter tre korte år som kritiker i organer som Kunstkritikk.no og Billedkunst. Hans etter sigende siste kritikk  er «En hipsters død». Hammer gjør seg eksplisitt til motstander av det han kaller «beskrivende og informative» anmeldelser, til fordel for en kritikk som performativt setter  kritikerens eget subjekt i sentrum. For egen del er det nettopp i de delene av Hammers anmeldelser hvor han forteller meg noe jeg ikke visste fra før, at jeg finner ham mest interessant, spesielt når han bringer inn sine kunnskaper om lydkunst. Når han i sin anmeldelse av Ole Jørgen Ness’ Festspillutstilling i 2006 snakker om «erfaringens ytterpunkter som ikke lar seg begrepsfeste» og om nødvendigheten av å stille seg åpen for en «radikal mystisk erfaring», er han på linje med en kritiker som Trond Borgen og en tradisjonell forståelse av kunsterfaring. Hammer gjør det for øvrig klart at det er klubbmusikk som er hans primære fascinasjon og ikke kunst. I et fascinerende nesegrus forsvar for popkulturell overflate, omtaler Hammer Paris Hiltons album Paris fra 2006 som «det perfekte knockdown-argument mot autonomiestetikken» (s. 115), og: «Paris Hilton er det eneste jeg har opplevd som gir meg troen på en slags transcendens» (s. 123). Det er morsomt å lese Hammers formuleringer; han har noen poenger og formidler en ung manns livsfølelse, samtidig som det kan bli i letteste laget.
    Disse tre samlingene med kunstkritikk (eller skal vi si remixene) rapporterer fra ganske forskjellige frontavsnitt i kunstlivet. Olsson og Hammer har status som über-coole yppersteprester som opererer i tråd med den overskridelses- og selviscenesettelses-logikk som dominerer mye av den unge kunstscenen, men som når langt videre og på mange måter er helt på linje med en tabloid medieoffentlighet. Uten at han nødvendigvis står så fjernt i grunnleggende kunstsyn, er Borgen mer den tradisjonelle kritikertypen som formidler samtidskunst overfor et bredt publikum som en form for folkeopplysning. Spennet i norsk kunstkritikk har økt. Det bidrar til å skape et større rom for den enkelte kritiker – og mer uforutsigbarhet. Dette er av det gode. Noe har skjedd.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>