>Anmeldelser Prosa 03|09

Tikken versus Max

Torill Torp-Holte

I Tikken Manus’ liv har 2. verdenskrigs hendelser og kjærlighetsdramatikken i livet vært tett sammenvevet. I boken om Tikken har dette spenningsfeltet havnet under trykket av to vanskelig sammenførbare stilarter. For her strides den seriøse realismen tidvis heftig med såpen. Hvem og hva er opphavet til dette formgrepet? Er det likevel mulig for leseren å skille klinten fra hveten? Og hvilke intertekstuelle forbindelser kan vi særlig merke oss mellom Max Manus’ verker og Tikkens beretning?

<empty>

Thomas Nordseth-Tiller og Arnfinn Moland
Max Manus. Film og virkelighet
224 sider
Orion 2008

Kaja Frøysa
Tikken Manus – sabo­tørenes hemmelige medspiller
237 sider
NRK Aktivum 2009

Max Manus
Det vil helst gå godt
Det blir alvor
360 sider
(utgitt første gang 1945/46)
Cappelen Damm 2009

Max Manus
Mitt liv
412 sider
(utgitt første gang 1995)
Cappelen Damm 2008

Anmeldt av
Torill Torp-Holte

En mer utfyllende versjon av denne anmeldelsen kan leses på denne siden.

STORFILMEN Max Manus inneholder et vesentlig, men lite påaktet, avvik fra hovedpersonens to boktitler fra 1945 og 1946.  Filmens manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller skriver følgende i boken Max Manus. Film og virkelighet: «... selve kjernen i historien er et forhold som ikke er beskrevet i bøkene, men som jeg oppdaget gjennom mine samtaler med Tikken. Det er det klassiske ordtaket om at bak enhver stor mann står en stor kvinne, og når det gjaldt Max – en fantastisk kvinne.» (s. 179) Fortelles det da virkelig ingenting om Tikken i Max Manus’ bøker? Joda. I Det vil helst gå godt omtales Tikken som  «en sjeldent sympatisk norsk dame», som «åndet og levde bare for oss» (s. 164) Hun omtales også som «Tante», kodenavnet hun hadde ved den britiske legasjon i Stockholm. Men jeg-personens følelser for Tante, samt relasjonen som oppsto, skjules. Hvorfor?

Som Mykle, så Manus? «… det gjaldt å holde alt hemmelig», forteller Max langt senere i boken Mitt liv, om forholdet som oppsto mellom de to i Stockholm, som av hensyn til arbeidet ikke burde ha en slik relasjon. Det kan se ut til at Max på autopilot fortsatte dette hemmeligholdet i bøkene han skrev i 1945. Tikken kjempet også på det tidspunktet for skilsmisse fra sin første mann. Men ligger forklaringen også et hakk dypere? Da Mykles Ask møter Embla, tier forfatteren i realiteten. I litteraturen lar tiltrekning og eros seg tilsynelatende lettest beskrive løsrevet fra livets største alvor. Så også hos Max. Men det som fungerte i bøkene, holdt ikke for filmen. Også regissørene var overbevist om historiens avhengighet av Tikken-skikkelsen: «… den vanskeligste var Tikken-rollen … det handlet om å finne den rette kjemien dem imellom. Uten den ville ikke kjærlighetshistorien fungere, og om den ikke gjorde det, ville rett og slett ikke filmen fungere.» (Espen Sandberg i Max Manus. Film og virkelighet, s. 191)

Filmens Tikken Med utgivelsen av Mitt liv 40 år senere, lettet riktignok Max selv på det litterære sløret rundt Tikken. I form av en ­mikrobiografi fortelles over 1 1/2 side om «noe som jeg ikke riktig torde skrive om i mine krigsbøker i 1945, nemlig om min kjære hustru» (s. 315). Men det var ytterst knapt. Det er først filmen som viser Tikken i rollen hun hadde i motstandskampen. Men er dette helt sant? For hvem er Tikken i filmen? I dialogen mellom Gregers og Max ved grenseovergangen til Sverige spøkes det introduksjonsvis med Tikken-navnet som en mulig erotisk forbindelse. På legasjonen oppdages hun av Max med baken i været, før hun reiser seg og er en både skjønn og karakterfast kvinne; like empatisk som sympatisk. La det slås fast: I filmen ses Tikken først og fremst fra Max’, «guttenes» og ikke minst filmens eget perspektiv og behov: som forfinet Eros, intelligent omsorg og heltens redning.

Tikken i flere genre Tikken med et selvstendig ansvar for våpen, giftpiller, hemmelige arkiver, rapporter til England og livsviktig debriefing av sabotørene, var det aldri filmens hensikt å skildre nærmere. Det var med radiodokumentaren som ble sendt et halvt år før filmpremieren, for øvrig med den overtydelige referanse-tittelen til Max og filmen: «Skinner solen i skyggen av en helt?», at Tikken fikk egen taletid. Og kunne fortelle fra sitt eget perspektiv om det store ansvaret i jobben som «Onkels» sekretær ved den engelske legasjon. Etter radioprogrammet og filmpremiéren utkom boken om Tikken til stor ståhei tidligere i år. Med det nye formatet inntrer en ny peripeti i Tikken-framstillingen. Innholdsmessig utvides historien til å gjelde hele livet for Tikkens del. Med dette kastes også et nytt lys over Max i tiden etter krigen. Fortellerinstans og stil endrer seg også. Idet historien gis skrifts form av Kaja Frøysa, damen bak radiodokumentaren, preges Tikken-boken i høyeste grad også av henne. Dette desto mer da Frøysa opptrer som aktiv medforteller i boken.
 
Beundringen som biografisk fallgruve Boken lykkes med å formidle en personlig erfaring av hvordan det tyske inntoget artet seg, nærmere bestemt i Bergen og på Vestlandet, med dramatiske følger bl.a. for Tikkens nærmeste slekt og familie. Også Tikkens arbeid ved den britiske legasjon utdypes. Det er denne siden av boken Per Egil Hegge har tatt til seg og anmeldt svært positivt under tittelen «Enkel og usminket krigshistorie». Men det som prellet av på en mannlig seniorjournalist i Aftenposten, satte derimot støkk i en yngre kvinnelig litteraturkriker i Dagbladet: «Skrekk og gru» het Cathrine Krøgers anmeldelse. Tikken selv kan fornemmes med en to-tunget habitus i boken. På den ene siden framstår hun som alvorspreget, røff og usnobbete. På den annen side har hennes høyborgerlige bergenske bakgrunn utvilsomt preget livet. Disse ting problematiseres ikke av Frøysa. I stedet fletter hun på egne vegne inn en bemerkelsesverdig småborgerlig beundring av det høyborgerlige, som virker sterkt mot sin hensikt. «Foreldrenes venner var alle leger, advokater, direktører og skipsredere» (s. 21), «Sjur studerer jus som planlagt og har en lysende karriere foran seg» (s. 28) – slik går forfatterkommentarene. Tikken har fra sitt nåværende ståsted lagt seg på en nærmest bekjennelseslitterær holdning. Men i Frøysas tekstgrep ligger, foruten beundreriet, også en romantisk hang. Når overklasseliv, beundring, bramfri åpenhet og klisjeer møtes, har vi dessverre havnet i den kulørte teksten og i såpen, som boken igjennom tærer på dens øvrige seriøsitet.

Amor og Nemesis I oppslaget «Sannheten om Max Manus» var «utroskap» ett av flere ord som introduserte boken Tikken Manus over hele Dagbladets førsteside 29. januar i år. Bak uttrykket befinner seg først og fremst den ungarske legen Didier, som inntar en nøkkelrolle i Tikkens liv. Tikken traff Didier da hun som 20-åring reiste til Paris som au pair. Etter et etterfølgende «koldt» ekteskap med en engelsk diplomat, relasjonen dels en hevn over Didier, deretter 30 år med Max i Amors rolle, tar Tikken Didier tilbake i livet sitt. Men uten å forlate Max. Her oppstår en «Hvorfor drikker Jeppe»-floke som verken Tikken eller Dagbladet helt finner ut av. Det er et sammenfall i tid mellom aksentueringen av Max’ krakilske fylleanfall og den gjenopptatte forbindelsen Tikken–Didier. Hva bunner i barndom (Max’ mor forlot barna da han var liten), hva i senskader fra krig, hva i Tikkens reiser til Paris? Eller reiser Tikken fordi Max drikker?

Traume og tolkning
Både Tikken og filmen fokuserer på vinterkrigen i Finland for Max’ del; Tikken også på de druknende hestene fra Donau, som Max aldri så, men drømmer om. Men kan mareritt også være metaforiske? Gunnar Sønsteby skriver om krigsåret 1945: «Max Manus hadde tatt seg svært nær av Gregers Grams og Edvard Tallaksens bortgang. …Max Manus var nesten ikke den samme som før lenger, og det skulle ikke gjøre saken bedre at han mistet sine to nærmeste en tid senere, nemlig Roy Nilsen og Olav Ringdal jr.» (Rapport fra «nr. 24» s. 195). Filmen scorer høyt på å ha fanget inn denne tragikken, samtidig som den innvarsler både Max’ depresjon og hans fluktmekanismer i fredstid. Men når det gjelder den senere del av livet, kommer vi ikke Max nærmere i boken om Tikken, uansett alkohol og Rohypnol. På dette sted i kronologien er det Tikken selv, en amazone i kjærlighet, men også med stor sans for oppvartning, som skygger for Max.

Intertekstuelle forbindelser Tikken-boken byr derimot på andre intertekstuelle forbindelser og oppklaringer. En spesiell episode er da Max’ engelske «lille venninne» fra Det vel helst gå godt dukker opp i Max og Tikkens felles hjem og sjalu heller skåldende hett vann over Tikkens fot. Og hvordan kan Max skrive som han gjør med bare fire års skolegang? «Max var en lesehest», forklarer Tikken. «Han leste alt han kom over, fra vanskelige modernistiske romaner til en enkel krim og tegneserier» (s. 102). Men hvordan skrive om utålbar smerte?  I selvbiografien Mitt liv, som utkom et år før han døde, la Max slør over livets mørkere innslag. Men også noe annet er tildekket. Kort tid etter freden kjøpte Max kontormaskin-firmaet Garman Clausen AS av Erstatningsdirektoratet sammen med Sophus Clausen d.y. og hans to brødre Finn og Jørg, alle motstandsfolk under krigen. Så langt Max. Men hvorfor omtaler Tikken Clausen-guttene som Noregers sønner?

Clausen, Noreger og erstatningsdirektoratet
Erstatningsdirektoratet var opprettet i henhold til Landssvikanordningen og hadde råderett over verdier konfiskert fra NS-medlemmer og krigsprofittører. I realiteten kjøpte Clausen-brødrene sin fars gamle firma sammen med Max. Sophus Clausen den eldre hadde vært NS-medlem og frontkjemper. Sammen med sin fjerde sønn, Bjørn, tok han navnet Noreger («veien mot nord»). Eiendommen på Landøya, også inndratt fra Sophus Noreger, skulle Max og Jørg Clausen etter sigende kjøpe sammen, men den ble skjøtet direkte fra Noreger til bare Max i 1946. I Mitt liv nevnes aldri Noreger-navnet: «jeg fikk kjøpe tomt der av min gamle samarbeidspartner, Sophus Clausen», heter det i en billedtekst i Mitt liv om eiendommen på Landøya. Opplevde Max at det egentlig var slik? Kan ghostwriter-situasjonen rundt Mitt liv ha bidratt til den uriktige framstillingen? Eller fant Max bakgrunnen for sin klassereise som pinlig og ville beskytte seg selv eller Clausen-guttene? «Det ville være dumt å legge skjul på at jeg hadde store fordeler ved å hete Max Manus, enten det gjaldt Erstatningsdirektoratet eller å få plass på ’Stavangerfjord’,» sier Max bramfritt et annet sted i Mitt liv (s. 321). Kaja Frøysa legger her uforstående sten til byrden: «Tikkens bror, Sjur, var nå blitt sjef for Erstatningsdirektoratet. Han hadde ikke noe med kjøpet av Garmann Clausen å gjøre, men noen direkte ulempe har det sikkert ikke vært når Max skulle legge pengene på bordet» (Tikken Manus, s. 170).

Max, Tikken og verket
Hvem var Max Manus? Vel så mye som en modig sabotør og motstandskjemper under krigen, er Max Manus navnet på en forfatter. Max Manus skrev ikke bare først av Linge-guttene; han skrev strålende godt. Skal man få tak i Tikken Manus’ egen stemme, er det best å lete opp radiodokumentaren. Boken om Tikken faller det vanskelig ikke å lese som et intertekstuelt appendix til Max’ verk.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>