>Bokessay Prosa 03|09

Om menn og baller. Sport for litteraturidioter

Gerd von der Lippe

Idretten breier seg stadig mer i vår medierte offentlighet. Vi får ikke vite hvordan været blir før Dagsrevyen har sendt sportsnyhetene. Selv Kulturkanalen NRK P2 oppdaterer nå lytterne om idrett, mens mannsfotballen tyter ut av alle TV-kanaler. Hvert eneste spark i de 240 eliteseriekampene vil bli sendt på TV – og siden sponsor- og reklamemillionene tiltrekkes av den svake norske mannsfotballen og ikke av den internasjonalt mer konkurransedyktige kvinnefotballen, tilbys vi mye av de dårligste prestasjonene og lite av de beste. Selv seriøse sakprosaskribenter serverer oss nå idrettshistorie. Over til sporten – enten du er med eller mot.

<empty>

Rune Slagstad
(Sporten)
849 sider
Pax Forlag 2008

Thor Gotaas
Løping. En verdenshistorie
300 sider
Gyldendal 2008

Roland Huntford
To planker og en lidenskap
451 sider
Aschehoug  2006

Rune slagstads (Sporten) ble godt mottatt av avisenes anmeldere da den ble utgitt for noen måneder siden. Den ble kalt «en kraftprestasjon fra den intellektuelle tungvekteren» (Stian Bromark i Dagbladet), og «berikende, engasjerende, perspektiverende og språklig vakker» (Finn Stenstad i Tønsberg Blad). Slagstads venn, Trond Berg Eriksen, tok også fram superlativene: «boken selvsagt et lite mesterverk. Det var som forventet» (Morgenbladet).
    Og, ja, Rune Slagstad skriver godt. Og langt. I mitt selektive utvalg av ny sakprosa om idrett, er hans 849-siders murstein hovedverket, men jeg vil også kommentere Løping. En verdenshistorie av Thor Gotaas og Roland Huntfords To planker og en lidenskap. Skiløpingens historie.

Sportsstereotypier Ingen av (Sporten)-anmelderne så langt har hatt fagkunnskap om idrett. Det er ellers i mange sammenhenger regnet som en fordel, og ganske vanlig, at sakprosaanmeldere har en viss faglig befatning med bokas innhold. Men idrett er kanskje noe alle anses å kunne uttale seg om og vurdere – siden vi alle forholder oss til store daglige doser sportsstoff?1 Problemet blir at anmelderne gjerne kolporterer stereotypier om idretten, og ikke evner å stille forfatteren noen kritiske spørsmål. Eksempelvis avslører Berg Eriksen sin manglende fagkunnskap med stereo­typen «har du det ikke i beina, så har du det i hue». Slikt sier bare den som er ukjent med forskningen både på kroppsøving og idrett, samt toppidrettsutøveres nødvendige evne til nettopp å kombinere mental intelligens med kroppslige bevegelser under stress.
    Min lesning av Slagstads (Sporten) blir også selektiv og skjev – jeg vil legge vekten på de delene av boka som muligens avslører forfatterens overordnede syn på sitt emne. Slagstad har siden bokutgivelsen reist rundt i landet på sin sportslige signingsferd. Da turen kom til SKI – studier i kultur og idrett ved Høgskolen i Telemark hvor undertegnede holder til – fortalte forfatteren at han har fått mange spørsmål om hvorfor han ville skrive en bok om idrett. Underforstått: Hvorfor skrive en bok om kroppen og den tradisjonelt lavkulturelle sporten, med liten prestisje i akademia? Termen sportsidiot kjenner vi jo. Men når hørte du sist snakk om en litteraturidiot, teateridiot eller kunstidiot?
    Mange forstår fremdeles organisert idrett og mediesporten som noe lavkulturelt. Slagstads hundrevis av sider fast og løst om sporten vil nok, dessverre, ikke bidra til å utfordre dette synet på idrett og mediesporten, eller løse opp motsetningene mellom høy og lav. Jeg leser i hans bok en kartesiansk todeling av kropp og tanke som en underliggende struktur, som han ikke drøfter tilstrekkelig.
    Vi finner kapitler som «Sportens spetakkel», «Den meningsløse sporten» og utlegninger om fotball som nåtidsrituale samt idretten som performancesport. På møtet ved Høgskolen i Telemark framhevet Slagstad at boka kan betraktes som «eksplorerende». Greit nok, men jeg synes ikke forfatteren forankrer og legitimerer alle sine temaer på en god måte – helheten henger ikke godt sammen. Men det skal sies at det ikke er en enkel oppgave Slagstad har tatt på seg: Lista er høy når all idrett i utgangspunktet anses som relevant, og tidsspennet er 200 år. Boka inneholder blant annet glimt om landskapsmålere og -malere, fjellsport, Oslo-marka, Holmenkollbanen og Kollen, gymnastikk på svensk, Hofmo-regimet, folkesport og «sportsidioti», Munchs Nietzsche, TV-fotball og øyeblikkets katedraler under kapitteltittelen «Den meningsløse sporten». Slagstads håp synes å være at de tre perspektivene «performance», «estetikk» og «det instrumentelle» ville samle verket til en helhet. Det er imidlertid snarere for fragmentene enn for helheten boka er leseverdig.
 
Sportsspetakkel Trond Berg Eriksen betrodde Morgenbladet-leserne at Rune Slagstad «hater underholdningsparadigmet». Det merkes. I (Sporten) introduserer Slagstad ordet «sportsspetakkel» med utgangspunkt i den franske venstreradikaleren Guy Debords studie La société du spectacle fra 1967 – inspirert både av marxisme og surrealisme, og en kultbok blant franske studentopprørere. Hvordan legitimerer Slagstad at Debord kan si noe om moderne mediesport? Slagstad framholder synspunkter fra medieforskere som mener TV-mediet bare gir oss representasjoner: Medie­teoretikeren John B. Thompson kaller dette «medial kvasi-interaksjon» og ingen ansikt-til-ansikt-samhandling, mens en annen forsker, John MacAloon, viser til Debords studie når han tar opp OLs utvikling fra 1980-tallet og TV-mediets dominans. Slagstad konkluderer med at MacAloons bruk av begrepet ’spectacle’ uproblematisk lar seg harmonisere også med to andre eksempler på sportens spetakkel og dets forankring i TV-mediet – Tour de France og fotballkulturen.
    Voila! Ordet sportsspetakkel skal herved inn i det norske språk, og «det norske spetakkel» skal knyttes til utlegninger om sporten i Slagstads postmoderne tapning. Ordets norske konnotasjoner er som kjent primært negative (bråk, leven, noe støyende). Slagstad nevner ikke at Debords bruker begrepet også om det å gjøre individer passive og apolitiske, fordi spetakkelet gir oss en «permanent opiumskrig».2 Termen er hos Debord knyttet til begrepene separasjon og passivitet. Folk blir dumme og fremmedgjorte av å se på TV, slår den franske skribenten fast. Dette er en parallell til Frankfurterskolens begrep om «det endimensjonale samfunnet».3 Debord er ikke nådig i sin beskrivelse av det forferdelige spetakkelet: Det er «degradering fra å være til å ha», og skaper «en presis teknologisk rasjonalitet», «et mareritt av et moderne samfunn i fengsel», «en rekonstruksjon av en religiøs illusjon» og «øyeblikket når konsumpsjon har nådd den totale okkupasjon av sosialt liv».4 Debords bruk av begrepet ’spectacle’, som Slagstad slutter seg til, blir etter min mening for teknologisk deterministisk, og dermed ubrukelig i dagens medie- og idrettsforskning.
    Slagstad burde drøftet dette, når han introduserer sitt begrep. Hvorfor tar han for eksempel ikke med at (og hvordan) publikum tolker sendingene? I den grad mediene koloniserer vår bevissthet og hverdagsliv, skapes det jo også nye former for motstand og strid. Medieforskningen har vist oss at individer kan bli inspirert til subversive (motsatte og andre) tolkninger og praksiser. I en svensk undersøkelse viste for eksempel forskeren at flere 15-årige kvinnelige fotballspillere reagerte på mediesportens hegemoniske kjønnsdiskurser, fordi det mannlige subjektet allerede var innskrevet som en selvsagt kjønns- og identitetsposisjon, mens kvinnene var og er marginalisert.5 Også det å analysere mediesporten uten å ta med journalistenes kommentarer virker kunstig. Medieringen, kroppene og ordene hører sammen, spesielt når vi ikke sitter på tribunen.
 
«Den meningsløse sporten» Stian Bromark godtok Slagstads tese om «den meningsløse sporten» i sin anmeldelse i Dagbladet. Jeg opplever uttrykket og den konteksten Slagstad rammer det inn i, nær en arrogant dualisme mellom kroppslige og mentale bevegelser. For hvem er sporten meningsløs? For Slagstad og hans meningsfeller? For alle?
    Slagstad vender seg til Nietzsche for å forklare sportens særegne meningsløshet: «Det beror på feiringen av det tilfeldige, det kontingente, i denne forstand det meningsløse.» Idretten gir i denne tolkningen ikke løfter om å oppheve meningsløsheten, slik religionen gir et håp om det himmelske målet. Men kan ikke medienes kontinuerlige rekonstruksjoner av de ypperste heltene gi idrettsinteresserte bilder av det himmelske?6 Når jeg postulerer at idretten er meningsfull, kan jeg for eksempel begrunne det med ordene til kulturfors­keren Stuart Hall: «Meaning is what gives us a sense of our own identity, of who we are and with whom we give ‘belong’ – so it is tied up with questions of how culture is used to mark out and maintain identity within and difference between groups.» 7
    Lest med brillene til Hall, kan man si at Slagstad for ureflektert betrakter «idretten» gjennom sine høykulturelle briller – og ser den rett og slett som meningsløs. Dette var imidlertid ikke hensikten, framhevet Slagstad da han ble konfrontert med en slik lesemåte av (Sporten) under den nevnte seansen i Bø. Men i boka sier han like fullt: «Sport beror på et ikke-verbalt, ikke-diskursivt uttrykk, hvor kroppen er det privilegerte medium for betydninger og følelser. Sportshendelsen er ikke uttrykk for noe annet – den er intet representerende symbol, men er i seg selv virkelighetsfrembringende.» (s. 630)
    Slik legitimerer han postulatet om «den meningsløse sporten» med sitt ikke-diskursive uttrykk. Man kunne tro professoren ikke levde i det samme mediesamfunnet som oss andre. I sin presentasjon av boka i Bø serverte Slagstad følgene formulering: «En slutter ikke å lese Shakespeare og Hamlet.» Og det kan vi være enige om: Tekstbegivenheter fortsetter å tolkes av nye generasjoner. Men er det så sikkert at dette bare gjelder Shakespeare og Hamlet? Kan ikke dette også gjelde «lesningen» av medierte idrettsbegivenheter? Slagstad ble forelagt et eksempel fra VM i fotball i 2006: Zinedine Zindanes «coup de boule» i finalen – allerede tolket utallige ganger. Det er bare å klikke seg inn på YouTube og få gjenspilt begivenheten – i høyeste grad diskursiv: «He leaves fotball in disgrace. He leaves his team in trouble.» Hendelsen bidro trolig til at Italia og ikke Frankrike vant. Slagstad hadde forståelse for at akkurat denne begivenheten kunne tolkes diskursivt. Etter min mening finnes det mange liknende tilfeller. Dagens medierte sportsbegivenheter kan leses av et stort publikum både i samtiden og framtiden, blant annet på Internett.
    Et nærliggende spørsmål er dette: Er det bare idrettsfolk som er fritatt fra å handle «meningsfullt»? Slagstad viser i boka til litteraturteoretikeren Hans Ulrich Gumbrechts Lob des Sports fra 2005. Kjernen her er at vi ved å fortolke de kroppslige prestasjonene, formene og funksjonene, og transformere dem til mening, løper en risiko for å redusere og destruere den unike gleden ved atletiske begivenheter.8 Til dette kan man ikke replisere annet enn det kvinner alltid har hevdet, og finansminister Kristin Halvorsen ynder å uttale: «Det går an å ha to tanker i hodet på en gang.» For noen av oss går det da an å nyte og tenke på samme tid!
    Men ikke for Slagstad og Gumbrecht. De skiller begge mellom to dimensjoner: mening (skriftspråket, diskurser) og produksjon av presens (idretten). De relaterer mening til tegn og skriftspråk. De er selvsagt ikke alene om dette, men langt flere kultur- og medie­forskere, blant annet Stuart Hall og Norman Fairclough, inkluderer bilder i begrepet tegn. Vi lever jo i en visuell verden. Bilder og opptak på TV, Internett og papiraviser kan ut fra slike forskere leses, tolkes, forstås og gis mening.
    Slagstad kan imidlertid imøtegå min kritikk ved å vise til bokas passasje om filosofen Jean Paul Sartres syn på menneskets grunnleggende meningsløshet, og sosiologen Dag Østerbergs sammenfatning av Sartres kontingenstanke: «Gjennom vårt prosjekt gir vi og avdekker vi en mening ved situasjonen.» Meningsløsheten kan altså overvinnes ved individuelle og kollektive handlingsprosjekter. Da vil jeg foreslå et individuelt handlingsprosjekt for Slagstad: Å benke seg foran TV-en og nyte neste gang det norske kvinnelandslaget i håndball vinner OL-gull. Kanskje han da vil klare å knekke koden for hvorfor så mange finner sporten meningsfull?

Historieløse idrettsbegivenheter? En annen problematisk side ved Slagstads bok er at han forsøker å plassere idretten utenfor historien. Et eksempel er fotballen. Med støtte i den franske etnologen Christian Bromberger hevder Slagstad at «fotballens ritual er et nåtidsritual» (s. 649). Dette fordi fotballkampene mangler en mytisk-symbolsk totalforklaring og ikke gir løfte om framtid i religiøs forstand. Men hva med medienes produksjon av idrettshelter og konteksten rundt idrettsdiskursene? Selvsagt kan en fotballkamp ses som et viktig nåtidsritual, men den historiske dimensjonen følger også med på lasset. Den engelske mediesosiologen Garry Whannel framhever to prosesser rundt medieskapte og gjenskapte konstruksjoner av idrettshelter.9 Det første kaller han for «reinscription». Med det mener han prosesser der fortellinger og biografier om idoler blir konstant gjenskapt i en «kontinuerlig nåtid». Deres liv blir tolket i samsvar med dominerende logikker i nåtiden. Den andre prosessen er mytologisering: hvordan man skaper og gjenskaper myter om helter. Fortidens helter blir altså gjenskapt gjennom magiske øyeblikk, samtidig som deres historier blir endret. Fotballentusiaster glemmer ikke så lett Diego Maradonas mål fra «Guds hånd» i VM i fotball i Mexico i 1986, eller gullet fra samme VM. Denne hendelsen er gjenskapt i ulike kontekster. Den er for eksempel brukt til å diskutere stereotypiene om argentinske overtroiske og følelsesladde aktører. Fotballfans har også en forståelse av forskjeller i idretten fra 1986 og i dag. Det kan gjelde fart, taktikk, sponsorer, medieoppmerksomheten osv. Ser vi i dag et opptak med hendelsen fra 1986, tolkes den i lys av dagens fotball og endringene fra 1986. Det samme gjelder for begivenheten der det norske laget vant bronse i «Hitler-OL» i 1936. Når vi hører på den kjente sportskommentatoren Per Chr. Andersen i radioinnspillingen fra kampen, går det med dagens fart ulidelig langsomt. De fleste tolker nok øyeblikkets mål i nåtidens kontekst.
    Et annet eksempel på Slagstads problematiske plassering av idretten utenfor historien, er hans bruk av begrepet «performance»: «Sporten er som sport en performancesport, rett og slett» (s. 629). Han erkjenner at «sportsinstitusjonen har en historie», men hevder at sporten er et «fenomen uten fortid, uten historie, den er det den er her og nå». Jeg leser (også) her en undervurdering av idretten. Stemmer det virkelig at idrettsutøvernes prestasjonsframvisninger ikke har en historie? Er det virkelig bare institusjonens historie man kan gripe? Mange husker for eksempel Sonja Henies tredje OL-gull i 1936, ikke fordi de så henne «live» (det må ha vært en estetisk opplevelse), men fordi selve hennes «performance» er gjengitt igjen og igjen, og har blitt historie. Per Chr. Andersen skrev blant annet dette om henne i Aftenposten: «Sonja gikk så vakkert som vi sjeldent har sett henne … Hun er et sjelden konkurransemenneske … Det var noget av hennes egen beslutsomhet, noget nu eller aldri.»10
    Vi kan spørre: Hvem har definisjonsmakt over et fagfelts begreper? Hva legger Slagstad i begrepet «performance»? Her har idéhistorikeren og idrettsforskeren ulike svar. Slagstad er definitivt i kunst- og idéhistorikernes felt mer enn i idrettshistorikernes flere steder i boka. At han vil beskrive og tolke nærmere det ekspressive, estetiske og det performative er interessant. Men da burde han hatt en stødigere fot i idrettshistorien, empirien – og i presentasjonen av enkelte teoretikere han bruker begreper fra.
    Siden Slagstad presenterer så mange teoretiske perspektiver, er det lett å fyke for raskt fram, og utleggingen av perspektivene kan bli vel knapp. Det gjelder blant annet for feministen Judith Butlers forståelse av begrepet «performative handlinger». Slagstad får med at begrepet brukes om hva aktørene framviser, og at «performative handlinger» er overflatehandlinger. Vi er altså ikke en kropp, men vi gjenskaper oss til mennesker hver dag med det vi gjør med kroppene våre. Slagstad hevder imidlertid at Butler sammenlikner betingelsene for kroppsliggjort kjønnsidentitet med en teateroppsetning. Men en slik tolkning har Butler selv advart mot, spesielt i boka Bodies that Matter.11 «Performative handlinger» kan ikke sammenliknes med en skuespiller som velger et skript og så spiller deretter. Det er langt mer alvorlig enn som så. Det er ikke bare å bestemme seg for at det skal skje en endring. Butler beskriver derimot «kjønnete praksiser» som en type «tvungen kulturell performance». Det er slik de kan ses som overflatehandlinger – de uttrykker ikke en indre kjerne. Butler har, som mange feministiske teoretikere, et klart maktperspektiv i sine arbeider. Det performative ved kjønn skaper ifølge Butler en illusjon om at dette springer ut av en kjerne eller essens. Den kroppsliggjorte gjøren former kroppens overflate, grense og stabilitet. Vi gjør kjønn – i stiliserte kroppslige repetisjoner med våre gester og bevegelser som er sosialt aksepterte. Overført til idrett: idrettsutøvere skaper seg selv gjennom sine bevegelser når de trener og konkurrerer. Kvinnelige utøvere har hatt – og har ennå – et snevrere bevegelsesrepertoar enn mannlige utøvere. Et eksempel: OL- normen i skihopp er fremdeles mannskroppen, mens kvinnekroppen er avviket.
    Slagstad benytter ikke muligheten til å kople en moderat tolkning av Butlers begrep om performativitet (som aktørperspektivet og hennes kritikk av dualistiske motsetninger) til en kritikk av idrettens maktregime og dominerende diskurser. Ved å gå dypere inn i Butlers teorier kunne han fått et mer helhetlig grep på boka uten å miste de små fortellingene. Han kunne fått med seg en nå fraværende diskusjon om idretten og medie­sportens dominerende maskuline logikker12 (bl.a. om spesialisering og om vinner-taper-temaet, som også virker ut over idrettsfeltet). Da slike perspektiver ble bragt opp under den nevnte seansen i Bø, smilte Slagstad høflig og hevdet at å befatte seg med kjønnete perspektiver og kvinneidrett i et maktperspektiv ikke var hans prosjekt. Men går det virkelig an å forstå sporten uten å gå dypere inn i kjønns- og maktperspektiver? Kanskje det er derfor Slagstad har funnet det nødvendig med en parentes rundt bokas tittel.

Lett på foten Etter å ha lest 849 Slagstad-sider, med flere gode enkeltanalyser, men også med mange aparte teoretiske perspektiver, var det en lettelse å komme til 399 sider om løping. Thor Gotaas’ Løping. En verdenshistorie presenterer kun et knippe akademiske perspektiver, fint tilpasset empirien og ispedd mange gode og ukjente fortellinger. For dem som leter etter de store dybder og forklaringer på hvorfor løping er så populært, er ikke dette boka. Men ønsker man en «good read» med drivende historier, kan man trygt oppsøke Gotaas.
    Gotaas’ blikk er på selve idrettsutøverne, mens de er nesten fraværende hos Slagstad. Idéhistorikeren konsentrerte seg heller om den moderne, «rasjonelle» idretten med offisielle rekorder, oppmålte baner og nasjonale mesterskap. Slagstad går da glipp av de mange fortellingene som gir Gotaas krydder til sin bok. Her finner vi for eksempel fascinerende fortellinger om løping i førmoderne tid. For enkelte av indianerne var løping hellig og mytisk, for europeere kunne det være veien til rikdom, mens det for andre rett og slett var et arbeid. Gotaas forteller om hvordan flere arbeidet som løpende budbringere for adel og andre herskere før veiene ble så gode at hester beveget seg raskere enn mennesker. I en annonse i Tyskland i 1798 søkte adelen etter en løper med fin figur, barbert, frisert og med et fordelaktig utseende, som kunne te seg og løpe langt. Veddeløp var også populært i England. Preston, «Den flyvende slakteren fra Leeds», tjente bedre på å løpe enn på å skjære kjøtt. Han slo ut alle konkurrentene på 1680-tallet. Da han også vant et løp mot kongens favoritt foran 6000 tilskuere, ville ingen tevle mot ham. Han dro derfor til London med ny identitet og nye konkurranser. Kvinner løp også. I England og Skottland ble de kalt «smockraces» fra 1600- til utpå 1800-tallet, fordi premien ofte var en arbeidskittel. De sprang blant annet på helligdager, under kirkefestivaler, på lokale merkedager og markeder, under hesteløp, i bryllup og på cricketkamper. Sesongen varte fra april til oktober.

Ski på beina
Også i Roland Huntfords To planker og en lidenskap er idrettsutøverne satt i sentrum. Roland Huntford har tidligere skrevet biografier om Roald Amundsen og Fridtjof Nansen. Det er et godt forarbeid til en studie av skiløpingens historie. Forfatteren tar leserne med på en lang skihistorisk reise fra ca. 1500 år f.Kr. og til i dag. I likhet med Slagstad tar også han opp både idrett og norsk polarhistorie. I motsetning til Slagstad setter han startpunktet for norske organiserte idrettsklubber i en (europeisk og norsk) politisk kontekst i 1860-årene. Her viser Slagstad blant annet til eldre, norske bøker om idrett, Holmenkollen og skiidrettens rasjonelle utvikling. Huntfords referansepunkt er blant annet den første norske unionskrisen mellom Norge og Sverige – stattholdersaken – i 1860-årene. Stillingen ble sett på som et symbol for norsk underdanighet og forsøkt fjernet. Også ifølge historiker Finn Olstad utløste denne saken den første bølgen av nyopprettede idrettsklubber i Norge.
    I dette tiåret, nærmere bestemt 1867, ble skihopp en egen øvelse i Christianiarennet. Året etter vant Sondre Norheim fra Morgedal i Telemark denne øvelsen. På 18 minutter og 55 sekunder gjorde han unna syv hopp i fin stil nedover en lang bakke. Det betyr at sportlig-gjøringen av idretten var i sin spede begynnelse med naturens fjellknatter som utfordringer. Vi får mange fine fortellinger og illustrasjoner i tekst, bilder og tegninger om begge kjønn, som avrundes med Liv Arnesens ferd til Sydpolen (1992–93) og Børge Ouslands tur i Antarktis uten depoer (1996–97).

Mannen og ballen Huntford og Gotaas fenger, men det er klart: De sikter ikke like høyt som Slagstad. Det gjør nok at jeg lettere aksepterer deres prestasjoner. Slagstads avslutning, «Den postmoderne kvartett» (sportsavisen VG, markedsagenten Gerhard Heiberg, dannelsesagenten Kjartan Fløgstad og eventminister Trond Giske), postulerer at «det postmoderne viser seg i sportens kulturelle dominans, i den moralske relativisering, i nedbrytingen av skillet mellom ’høyt’ og ’lavt’ og i politikkens iscenesettelse som event». Intet mindre. Slagstad skal ha poeng for innsatsen i å sette inn motkrefter mot denne «nedbrytningen». Ved å gi skriftspråket en nærmest gudelik status i sin omtale av blant annet «den meningsløse sporten», mister han imidlertid av syne selve sitt emne. Jeg tror ikke hans perspektiver er de eneste relevante for å tolke «sportsspetakkelets» betydning. Ved for eksempel å retusjere vekk at publikum faktisk tolker mediesporten og gir den mening, prøver Slagstad å sannsynliggjøre sine tolkninger – men ender flere steder med å vise sin manglende forståelse for hva idrett er eller kan være. Det blir dessuten ahistorisk å tviholde på mantraet om «nåtidsritual» og «historieløse idrettsbegivenheter».
    Ved å tilføre sin skriftlige (sports)-prestasjon et tydeligere makt- og kjønnsperspektiv, ville Slagstad muligens kunne skrevet skarpere og mindre nedvurderende om mediesporten – ja kanskje kommet nærmere hva som kjenne­tegner denne dominerende maskuline eksponeringsindustrien. Men det er mulig han rett og slett ikke er rett mann til å ta denne ballen.

Noter

  1. Idrettsforskere bruker begrepet ’idrett’ om idrettsaktiviteter (jf. Norges Idrettsforbund) og begrepet ’sport’ om mediesporten – idretten i mediene.
  2. Debord, Guy, 2004: Society of the Spectacle. New York: Zone Books. 8. utgave: Seksjon 44.
  3. Jfr. Marcuse, 1964, Horkheimer og Adorno 1972.
  4. Debord, Guy, 2004. Seksjon 17–45.
  5. Ringfjord, Britt-Marie, 2006: Fotboll är livet. En medie­etnografisk studie om fotbollstjejer och TV-sport. Lund Universitet.
  6. Turner, Victor, 2002. I Lippe, von der, Gerd: Mediesportens mytiske øyeblikk. (Under arbeid, utgis 2010.)
  7. Hall, Stuart, (red.), 1997: Representation. Cultural Representations and Signifying Practices. London med fl.: Sage Publications & The Open University.
  8. Gumbrecht, Hans Ulrich, 2006: In praise of athletic beauty. The Belknap Press of Harvard University Press.
  9. Whannel, Garry, 2002: Media Sport Stars. Masculinities and moralities. London & New York: Routledge.
  10. Aftenposten, 1935. I Lippe, von der, Gerd, 2001: Idrett som kulturelle drama. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.
  11. Jagger, Gill, 2008: Judith Butler. Sexual politics, social change and the power of the performative. London & New York: Routledge. Jegerstedt, Kari, 2008: «Judith Butler». I Mortensen, Ellen m.fl (red.): Kjønnsteori. Oslo: Gyldendal Akademisk.
  12. Lippe, von der, Gerd, 2005: «Klesdiskursen i sandvolleyball i OL-04». I Norsk medietidsskrift nr. 3, s. 234–256.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>