>Minibiografi Prosa 03|09

Speilbilder av det norske. Arven etter Marianne Gullestad

Marianne E. Lien



Marianne Gullestad. Foto: Universitetsforlaget

I denne minibiografien presenteres utvalgte deler av Marianne Gullestads forfatterskap. For en mer utfyllende bibliografi, se http://ask.bibsys.no

Marianne Gullestad
Kitchen-Table Society
392 sider
2. utgave 2002
Universitetsforlaget 1984

Marianne Gullestad
Livet i en gammel bydel
343 sider
Universitetet i Bergen 1979

Marianne Gullestad
Kultur og hverdagsliv
192 sider
Universitetsforlaget 1989

Marianne Gullestad
Hverdagsfilosofer
272 sider
Universitetsforlaget 1996

Marianne Gullestad
Det norske sett med nye øyne
356 sider
Universitetsforlaget 2002

Marianne Gullestad
Misjonsbilder
296 sider
Universitetsforlaget 2007

 

MARIANNE GULLESTAD (1946–2008) satte Norge på det antropologiske kartet. Med sine mange bøker og artikler i ledende internasjonale tidsskrift gjorde hun stillferdige iakttagelser om norsk hverdagsliv og tankemåter til legitim antropologisk kunnskap. Dermed gjorde hun også Norge til et legitimt for­skningsfelt innenfor et fag der det fremmede alltid har hatt forrang framfor det hjemlige. Marianne Gullestad er uten tvil verdens mest produktive og internasjonalt anerkjente «Norges-antropolog».
    Men hun nøyde seg ikke med internasjonal anerkjennelse. Marianne Gullestad ville gjøre arbeidene sine mest mulig tilgjengelige for folk flest. De aller fleste bøkene hennes foreligger derfor både i engelsk og norsk utgave. Med sitt ledige språk, og en uvanlig følsomhet for hverdagslivets små tegn, ble hun den som mer enn noen annen gjorde hjemlig antropologi kjent for et norsk publikum. Framfor å rette blikket mot de eksotiske andre, holdt Gullestad oppmerksomheten rettet mot det alminnelige som vi ellers overser: Vennskap og familieliv, «fred og ro», bykultur og barns lek, likhet og likeverd, autonomi og hva det betyr å passe sammen, er temaer som tidlig ble gjenstand for finmasket analyse. Gullestads første utgivelser, som er basert på etnografi fra Bergen, handler også om hjemmeinnredning som uttrykk for spenninger mellom likestilling og romantikk i moderne parforhold, og om «passepiker» som grenseoverskridere i et nabolag der kjernefamilien utgjør den primære moralske og organisatoriske enhet.
Kitchen-Table Society (1984) var hennes andre bok (etter Livet i en gammel bydel i 1979), og den som for alvor etablerte Marianne Gullestad som forsker. Boka var basert på Gullestads doktoravhandling, og ble utgitt i Universitetsforlagets serie «Kvinners levekår og livsløp», med Helga Hernes som redaktør. Tematikken var ikke ny. Studier av hushold, lokalsamfunn og kvinneliv hadde preget norsk samfunnsforskning i et par tiår allerede, og stod blant annet sentralt i det tverrfaglige kvinneforskningsmiljøet som Marianne Gullestad også var del av. Men boka var original på flere måter: For det første var dette ingen historie om undertrykte kvinner, men snarere en fortelling om livet slik det fortoner seg ’innenfra og nedenfra’, over kaffekoppen blant husmødre og venninner i en drabantby i Bergen. Men samtidig var det heller ikke drabantbyen i Bergen som var fokus for studien. Mens de fleste andre antropologer nøyde seg med generaliseringer om ’sin bygd’ eller ’sitt fiskevær’, var Gullestad nokså freidig i å antyde et vidt gyldighetsområde for sine observasjoner. Gjennom denne viljen til å generalisere, la hun grunnlaget for kumulativ og komparativ forskning, og dermed for framveksten av Norden som antropologisk region. Marianne Gullestad var opptatt av hva hverdagslivets trivialiteter i en forstad til Bergen kunne si om det å være menneske, i vårt samfunn og i vår tid. Til tross for en overveldende detaljrikdom (her finnes alt fra arkitektoniske planløsninger av tidstypiske blokkleiligheter til 26 ulike Bergens-uttrykk for grader av fyll), evner boka å gripe det store i det lille, og viser hvordan detaljene peker utover seg selv. Fortellingen blir dermed i en viss forstand tidløs, slik klassiske antropologiske studier ofte er.
    At Kitchen-Table Society ble skrevet på engelsk, var ingen selvfølge. Norske forhold ble på denne tiden vanligvis beskrevet og analysert på norsk, og mange antok også at stoffet ikke ville interessere et akademisk publikum utenfor Norge. Men Marianne Gullestad trosset rådet fra kolleger i sitt antropologiske fagmiljø, og allierte seg blant annet med Helga Hernes, som støttet hennes beslutning om å publisere på engelsk. I dag kan vi bare konstatere at hun gjorde det eneste riktige: I 1996 ble Kitchen-Table Society kåret av tidsskriftet Contemporary Sociology som en av de mest sentrale bøkene de siste 25 årene. I forordet til nyutgivelsen i 2001 beskriver den britiske antropologen Daniel Miller Kitchen-Table Society som «an important instant in academic attempts to understand the nature of modern life». Det empiriske materialet i Kitchen-Table Society har gitt råstoff til adskillige artikler og to essaysamlinger, blant annet Kultur og hverdagsliv, eller som den heter på engelsk i en litt bearbeidet variant, The Art of Social Relations. Slike dobbeltutgivelser er typiske for Marianne Gullestads språkpolitiske praksis: Ikke enten–eller, men både–og. Slik bidro hun til å vedlikeholde norsk som akademisk fagspråk, samtidig som hun anstrengte seg for å skrive norske forhold inn i internasjonale fagdebatter. Sammen med Martine Segalen i Paris redigerte hun en antologi om familie og slektskap i Europa, utgitt i fransk og engelsk versjon, og flere av hennes artikler er utgitt på fransk. Slik dobbel publisering vitner ikke bare om en imponerende arbeidskapasitet, men også om en tidlig bevissthet om hva det vil si å befinne seg i en språklig og akademisk periferi, og hva det faktisk krever å gjøre seg gjeldende på en internasjonal arena.
    Etter utgivelsen av Kitchen-Table Society, og et par lengre opphold som gjesteforsker ved Universitetet i Chicago, tilbragte Gullestad et tiår i Trondheim, tilknyttet Norsk Senter for Barneforskning. Her ble hun en viktig inspirator, og utforsket samtidig hvordan barndom – både som forestillinger om barndom og som levd erfaring – kan gi innblikk i kulturelle prosesser. Dette kommer blant annet til uttrykk i boka Hverdagsfilosofer (Every Day Philosophers, 1996), der hun med utgangspunkt i fire livshistorier fra selvbiografi-konkurransen «Skriv ditt liv» avdekker endringer i moralitet, selvforståelse og livsvilkår i Norge gjennom store deler av det tyvende århundre. Arbeidet med livshistoriene markerer samtidig en metodisk dreining i Gullestads forfatterskap fra antropologisk feltarbeid til nærlesing av tekst.
    I 1997 flyttet Marianne Gullestad til Oslo, der hun ble ansatt ved Institutt for Samfunnsforskning. Samtidig ble hun ansatt som professor II i Tromsø. Mens bøkene hittil hadde kretset omkring hverdagsgliv og «folk flest», rettet Gullestad nå oppmerksomheten mot norske forestillinger om «de andre». Det norske­ sett med nye øyne (2002, deler av materialet er bearbeidet og utgitt på engelsk i essaysamlingen Plausible Prejudice i 2006) er i seg selv et kraftfullt innlegg i norsk integreringsdebatt. Men mens de fleste samfunnsforskere med interesse for innvandringsspørsmål rettet søkelyset mot innvandrerne selv, var Gullestad opptatt av hva norske utsagn om innvandring kan fortelle oss om det norske. Mer presist var hun opptatt av hva ganske alminnelige utsagn om innvandring i offentligheten avdekker om dypere tankemønstre, og om kulturelle kategorier og stereotypier som igjen gjør hverdagslig trakassering og rasisme mulig. Blant annet undersøkte hun hvordan norske forståelser om tilhørighet, og forestillinger om slektskap og avstamning, kan ligge til grunn for subtile former for rasisme. Materialet var nok en gang tekster, men denne gangen hentet fra norske elitepersoner, kolleger og andre debattanter i det offentlige rom.
    Det måtte bli bråk. I debatten som fulgte ble det nokså vanskelig å skille mellom sak og person. I ettertid kan en likevel hevde at Gullestad gjorde det kulturforskere alltid har gjort: å avdekke kulturelle mønstre med utgangspunkt i et utvalg av tilgjengelige tekster eller tegn.
    Den samme strategien ligger til grunn for Gullestads siste utgivelse, Misjonsbilder, som utkom i 2007 (utgitt på engelsk med tittelen Picturing Pity samme år). Bokas undertittel, Bidrag til norsk selvforståelse, uttrykker samtidig et vedvarende fokus i hele hennes forskerkarriere. Marianne Gullestad argumenterte allerede på 1980-tallet for at antropologers manglende innsikt i egen kultur gjør oss mer provinsielle og etnosentriske enn vi behøver å være. Senere tok hun til orde for en større akademisk bevissthet om hvordan europeiske begreper og tankemåter som springer ut av en kolonial epoke, fortsetter å prege vårt begrepsapparat, lenge etter at koloniene er avviklet. I arbeidet med Misjonsbilder fikk hun sjansen til å utforske slike spørsmål empirisk. Boka beskriver norske misjonærers møter med de svarte i Kamerun med utgangspunkt i bildene de sendte hjem. Inspirasjon til billedanalyse fikk hun blant annet fra kollegaer i Tromsø, der visuell antropologi var vel etablert. Boka er en både vakker og urovekkende analyse av hvordan imperialismens subtile kategorier opprettholdes i møter med de andre, mellom nord og sør. Arbeidet bragte henne sammen med Lisbeth Holtedahl til Kamerun, hennes første og eneste feltområde utenfor Norge. Samtidig handler boka ikke egentlig om Kamerun, eller om misjon som sådan. I stedet bruker hun dette rike kildematerialet som et inntak til det som er Marianne Gullestads tema gjennom hele forfatterskapet, nemlig de tankemønstre og forestillinger som preger våre handlinger og livsvalg. Eller slik antropologen Hilde Lidén nylig uttrykte det: «begrepene som brukes som begrunnelser uten at de selv behøver å begrunnes». Det er noe av dette antropologien prøver å gripe gjennom det litt forslitte begrepet kultur.
    Fordi kultur omfatter det vi ellers tar for gitt, er forskning i egen kultur en betydelig utfordring, både metodisk, analytisk og formidlingsmessig. Marianne Gullestad mestret alle disse utfordringene på en forbilledlig måte, og skrev seg inn i norske selvforståelser på måter som skapte gjenkjennelse, engasjement og som iblant også provoserte. Da hun døde i mars i fjor, etterlot hun seg et titalls monografier, en rekke tidsskriftartikler i inn- og utland, redigerte artikkelsamlinger på minst tre språk, utallige debattinnlegg, samt flere priser for fremragende forskning og formidling.
     «Et godt språk forgyller forskningsresultatene,» sa hun da hun i 2007 mottok Det norske akademis språkpris. Marianne Gullestads tekster er ikke bare gode å lese, de er også gode å tenke med, lenge etter at boka er lest. Arven hun etterlot seg er en gullgruve for samfunnsforskere med interessefelt både i og utenfor Norge.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>