>Artikler Prosa 03|09

>Agenda: Eit forlag i slaktetida. Då det akademiske Norge mista sin økonomisk-moralske dyd

Andreas  Hompland

For ti år sidan blei Universitetsforlaget slakta, eitt år før det fylte 50. Deretter blei det partert, fordelt og slusa inn i forlagshusa på Sehesteds plass, som både var konkurrentar og hovudeigarar. Kva var det som skjedde sommaren 1999, og kva var opptakten til nedlegginga? Var det likvidering eller barmhjertighetsdrap? Var Universitetsforlaget livskraftig eller et regime foran undergangen? Og kan dette tiårsminnet læra oss noe om spenningane, drivkreftene og aktørane i bokbransjen i dag?

Prosa 03 09

Redaksjonen informerer: Prosas redaktør Karianne Bjellås Gilje var forlagsredaktør i Universitetsforlaget (UF) fra 1.1.97 til 31.1.06, og har initiert og redigert denne artikkelen. Hun er en av artikkelforfatterens informanter – i tillegg til et titalls andre informanter og offentlig tilgjengelige dokumenter. Artikkelen er også gjennomgått av uavhengige konsulenter uten tilknytning til UF. Artikkelforfatteren har samarbeidet om et utrednings- og bokprosjekt med en av de omtalte direktørene, Terje Osmundsen, og har i tillegg vært redaktør i tidsskriftet Plan (utgitt av UF) ­– og utgitt bøker både på UF, Gyldendal og Aschehoug.

22. JUNI1999 aksjonerte tale- og skriveføre akademikarar og dei tilsette i Universitetsforlaget på Sehesteds plass i Oslo sentrum. Under parolen «Tenk deg om!» appellerte dei til universitets- og forskingsmiljøa om å bevara eit sjølstendig universitetsforlag. Dei frykta at sterk maktkonsentrasjon i forlagsbransjen ville føra til mindre mangfald og breidde i faglitteraturen. Rune Slagstad heldt ein flammande appell og døypte om plassen mellom Aschehoug og Gyldendal til «Skammens plass». Han kalte nedlegginga av Universitetsforlaget for «kulturvandalisme», og slutta seg til Trygve Hegnars karakteristikk av at «slik opptrer rå kapitalister»: «Er det virkelig blitt slik nå at også for forlagsdirektører med eller uten doktorgrad er den viktigste bok lommeboken?» Så overrakte han Universitetsforlagets historie Med kunnskap skal landet bygges til Aschehoug og Gyldendal-direktørane William Nygaard og Geir Mork.
    Sjøl om «stemningen etterpå var jovial som på en hagefest», som Terje Mosnes rapportere i Dagbladet,1 var dei to direktørane prega av stundens alvor. Nygaard aksepterte rolla som syndebukk, men insisterte på at han hadde gode hensiktar. Mork hadde vondt i halsen og sa lite, men lenger utpå sommaren tok han til motmæle mot dei som hadde kjørt skuta på grunn og spurte: «Hvorfor hater de oss sånn?»2 Han meinte at avviklinga av Universitetsforlaget opna for ei sunn omlegging av norsk forlagsbransje. «Vi visste akkurat hvor mye spetakkel det ville bli når vi sa at vi ikke kunne fortsette driften» – fordi det i så stor grad ramma «de skravlende klasser».

Slaktarane på Sehesteds plass Mork og Nygaard hadde ei veke tidligare (16. juni) varsla at Aschehoug og Gyldendal (heretter AG Sehested) ville overta alle aksjane i Universitetsforlaget for å legga det ned, skilja ut og selja tidsskriftvirksomheta og samordna resten av porteføljen med sine eigne forlag. Mork framsto som den kjølige strategen og Nygaard som sentimentalisten som nølte. Men saman handla dei i allianse og balanse. «Jeg vil ikke kalle det slakt, men en smertefull omstrukturering, og det er den verst tenkelige løsning for de ansatte,» sa Nygaard. «Jeg er ikke laget av sement. Det er klart dette er en trist dag for norsk forlagsbransje, men jeg er glad for at vi ikke lenger skal konkurrera med oss selv,» sa Mork.3
    Siri Hatlen, den fungerande direktøren i Universitetsforlaget, sa at nedlegginga og parteringa kom som eit ufortent sjokk på dei tilsette, men at eigarane ikkje hadde klart å finna ein ekstern kjøpar med evne og vilje til å driva vidare. Både norske interessentar og utanlandske mediekonsern hadde vore inne i bildet, men enten blei dei ikkje betrakta som seriøse, eller så ville ikkje AG Sehested selja til sterke konkurrentar.
    Talsmenn for dei akademiske minoritets­eigarane følte seg lurt og sa at dei ikkje hadde visst noe om nedlegging. Men dei makta heller ikkje å gjera noe med det. På general­forsamlinga 24. juni blei slaktinga formelt gjennomført og hovudtrekka i parteringa fastlagt. Universitetsforlaget blei verdisett til 94,5 millionar, så Aschehoug og Gyldendal betalte 24 millionar kvar for å få full kontroll. Etterpå blei sjølve bygget i Kolstadgata på Tøyen selt for 45 millionar og dei internasjonale tidsskrifta selt til britiske Taylor & Francis for 55 millionar. Eit røvarkjøp av AG Sehested, altså. Og slik enda soga om Universitetsforlaget. Men den har både eit etterord og eit forord.

Akademisk publisering Forlaget blei oppretta av den kulturelle entreprenøren Tønnes Andenæs i 1950 og heitte Akademisk Forlag fram til 1956. Då fekk det løyve av Det akademiske kollegium ved Universitetet i Oslo til å kalla seg Universitetsforlaget, og tradisjonen var at rektor ved UiO var styreformann. Frå starten var forlaget eigd av Studentsamskipnaden i Oslo. I 1984 blei det omgjort til aksjeselskap då Studentsamskipnaden i Trondheim, forskingsråda og dei andre universiteta kom inn på eigarsida. Aksjekapitalen var fattige seks millionar.
    Universitetsforlaget ga ut lærebøker, fagbøker, vitenskapelig litteratur og tidsskrift, og blei ein dominerande institusjon i den nye, fagkulturelle offentligheten med taleføre og formuleringssterke akademikarar. Det skjedde med husleigestøtte og andre offentlige tilskott, og under sterk motstand frå dei etablerte forlagshusa som frykta at det skulle utvikla seg til eit statsforlag. Irritasjonen blei ikkje mindre då forlaget i Pax-gründaren Tor Bjerkmanns direktørtid (1978–1985) tok spranget frå akademia til skolebøker og meir allment kulturforleggeri. På begynnelsen av 80-talet var Universitetsforlaget jamstort med dei tre gamle og store, og dei var i ferd med å bli konkurrentar på same marked.

På cruise med eigarane Universitetsforlaget strakk seg lenger enn den økonomiske skinnfellen rakk, og lenger enn dei akademiske eigarane kunne stå inne for. Då forlaget var på randen av avgrunnen i 1986, kom cruise­reiaren Knut Utstein Kloster, med Trygve Hegnar i styret, inn som eigar av 49 prosent av aksjane og med utvida aksjekapital. Det varte bare eit års tid før Kloster ville selja seg ut igjen. Då melde Aschehoug og Nygaard seg på banen og blei tatt godt imot. Men dei nølte og var ikkje raskt nok klare til å ta heile den finansielle utfordringa aleine. Det blei fomla og leita etter finansielle støttespelarar, og Aschehoug klart ikkje å fullføra løpet før den økonomiske krisa hausten 1987, og før Nygaard overlet styringa til andre og tok eit halvt års permisjon for å studera litteraturkritikk ved Harvard.
    I mellomtida kom det svenske storkonsernet Esselte med eit godt bod på Kloster-aksjane. Etter ein ny runde blant mulige norske investorar hamna dei som styrte Universitetsforlaget på Sehesteds plass med appellar om nasjonalt sinnelag. Resultatet blei at AG Sehested etter ein aksje-emisjon kom inn på eigarsida med 25 prosent kvar. Men det skjedde ikkje utan fortvilte manøvrar frå Harvard-student Nygaard. Han meinte det var ei dårlig løysing at to forlag som konkurrerte seg imellom også innan faglitteratur, skulle gå inn på eigarsida hos sin største konkurrent. Han prøvde å få den medieinteresserte strategen Jens P. Heyerdahl i Orkla til å kjøpa ut Gyldendal (for seinare eventuelt å overlata aksjane til Aschehoug). Heyerdahl lukta på muligheten, men blei stoppa av meir nøkterne folk i Orkla.
    AG-kjøpet blei framstilt som ein rein redningsaksjon. Motivasjonen var ikkje kontroll over ein konkurrent, men nasjonalt forsvar mot utanlandsk forlagskapital. Bortsett frå den velståande Studentsamskipnaden i Trondheim, som blei sittande med ein tredel av aksjane, hadde dei andre akademiske eigarane bare småpostar. AG Sehested heldt seg på ein armlengdes avstand, men dersom det kom til konflikt, hadde dei full kontroll og sine direktørar i styret. Aschehoug og Gyldendal redda forlaget frå døden i ein akutt situasjon og tilførte ein viss eigarkompetanse. Titteltal og kostnader blei stramma inn og lønnsemda blei betre. I noen gode år tok eigarane ut solid utbytte. I namnet, men ikkje i gagnet, var Universitetsforlaget eit fritt og uavhengig forlag. Men det var bare så lenge dei kjente kodane, forsto dei uformelle normene og respekterte grensene. Sånn er det å vera eigd av sine konkurrentar. Det var i realiteten ein husmannsposisjon.

Rambergs regime Trygve Ramberg var direktør i 12 år frå 1986 til 1998. Han kom frå redaktørkrakken i Aftenposten, der han hadde den iltre Egil Sundar på nakken. Ramberg var ein forekomande, elskverdig og snill mann utan anlegg for uvennskap. I si vennlighet hadde han ein tendens til å vegra seg for konfliktar. Han hadde sterk aversjon mot å seia nei; det blei mange ja og endå fleire tja. Det blei det ein del tilfeldige prosjekt ut av, kalla «barkrakk-kontrakter». Men han bygde også om forlaget og gjorde det lønnsamt i ein periode. Gjennomføringskrafta var likevel svak, og organisasjonen skuva mange problem framfor seg. Det var ein tilstivna regime eit godt sykke inne i undergangen.
    Trond Andreassen kom til Universitets­forlaget hausten 1995 som forlagssjef i universitets- og høgskoleavdelinga. Han var påsett som Rambergs etterfølgar, men slutta på dagen etter halvanna år. Han grunnga oppseiinga med den umulige eigarsitzen, tilfeldige satsingar, uklare ansvarslinjer, stiv organisasjonsstruktur og liten endringsvilje. Etterpå reviderte han sitt standardverk Bok-Norge før han vende tilbake til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening der han stadig regjerer som generalsekretær.
    AG Sehested hadde bygd seg opp med parallellar til Universitetsforlaget. AdNotam, som hadde skalla av frå Universitetsforlaget, var blitt ein del av Gyldendal, og Aschehoug hadde TANO. Den mest lønnsame delen av Universitetsforlaget var tidsskriftavdelinga som Terje Sørli dreiv som ein stat i staten. Det var andre solide avdelingar som gjorde ein ordentlig jobb og utvikla gode prosjekt og nødvendige lærebøker. Det kom skikkelige og solide bøker på rekke og rad, men ikkje nødvendigvis bøker som nådde eit marked. Lager­kapitalen var 1300 titlar på backlist. Vonde tunger meinte at Universitetsforlaget var fullt av lik i lasten – bokbransjens Titanic.
    Inge Lønning, teolog og rektor ved Universitetet i Oslo, var styreleiar i vanlig tilbake­lent og disinteressert posisjon frå 1987 til han kom på Stortinget i ein alder av 59 år for å forynga og intellektualisera Høgres gruppe. Per Ivar Maudal frå Studentsamskipnaden i Trondheim med 33,5 prosent av aksjane var nestleiar, men det var AG Sehested som hadde den avgjerande handa – både i kraft av den kontrollerande eigarposisjonen og gjennom personane Nygaard og Mork og deira mjuk/hard-arbeidsdeling. Mork kunne vera så direkte ufin at Ramberg rødma og krympa seg.
    Administrasjonen, direktøren og resten av styret hadde eit konstant og tiltakande problem med å manøvrera. Dei opplevde at planar måtte haldast skjult i  frykt for at gode idear og dyktige folk frå Kolstadgata kunne dukka opp hos hovudeigarane på Sehesteds plass, som også var konkurrentar. Dei lova profesjonelt eigarskap, men i realiteten var det patronielt. Dei kontrollerte meir enn dei tilførte. Til gjengjeld tok dei ut solid utbytte så lenge forlaget dreiv med overskot. Men overskotet blei mindre og mindre utan fiktiv verdsetting av vare­lageret. Studentsamskipnaden i Trondheim var ukomfortabel med sitt eigarskap. Dei vedtok å selja seg ut og arbeidde for å få eit «akademisk konsortium» til å overta 45 prosent av aksjane, men det varte og rakk utan at noe skjedde. Slik var situasjonen på tampen av Rambergs regime.4

For mange ballar Den nye direktøren frå 1998, Terje Osmundsen med bakgrunn frå politikk, scenariar og privat næringsliv, hadde tenkt å bli lenge i det han konsekvent omtalte som kunnskapsbedriften Universitetsforlaget. Då han måtte gå av etter eit halvt år på grunn av usemje med styre og eigarar om strategi, sa han at forlagets situasjon var mye alvorligare enn antatt og «helt annerledes enn jeg var forespeilet».5
    Osmundsen begynte med å krisemaksimera og ta noen grep. Resultatet for 1997 blei justert frå dei varsla 7,5 millionane i pluss til 20 millionar i minus. Varelageret blei nedskrive med 13 millionar, tapsprosjekt blei avvikla i Danmark og Sverige. Han vurderte å selja tidsskriftavdelinga og var i samtalar med Munksgaard i Danmark og Natur & Kultur i Sverige om alliansar og utstrakt samarbeid. På heimebane skulle tapsbringande prestisjeprosjekt leggast ned; det skulle nedbemannast og konsentrerast om kjerneområda lærebøker og fagbøker for skole, høgskole og universitet. Han lufta muligheten for å slå saman Universitetsforlaget med Aschehougs TANO og Gyldendals AdNotam. Den ugunstige distribusjonsavtalen med Forlagsentralen blei sagt opp, og Osmundsen begynte å rykka i bransjeavtalen. Så omplasserte han nestsjefane, ansvarliggjorde forlagssjefane og samla meir makt på sine hender. Siri Hatlen frå konsulentbransjen blei hyra inn for å rydda opp i økonomien. Samskipnaden i Trondheim fornya sitt vedtak om å koma seg ut, noe som også aktualiserte det problematiske med AG-eigarskapet.
    Det var turbulente tider, men rimelig god stemning på forlagsfesten for ansatte og samarbeidspartnarar fredag 19. juni. Same dag var det generalforsamling der Per Ivar Maudal frå Samskipnaden i Trondheim overtok som styreformann; det blei ikkje Borger A. Lenth som Osmundsen hadde spela inn. Dagen etter var det ekstraordinært styremøte. Der fekk Osmundsen beskjed om at hans tid var ute, med ei merkelig helsing frå styreformannen på kjøpet: «Jeg er imponert over det engasjement og den innsats Terje Osmundsen har lagt ned i forlaget den tiden han har vært i stillingen. Jeg beklager at han har sagt opp sin stilling, men jeg respekterer fullt ut Terje Osmundsens beslutning om å tre av og takker for helhjertet innsats.»6
    Kva som egentlig var årsaken til Osmundsens brå avgang blei ikkje klarare på ein tilknappa pressekonferanse måndag 22. juni. Osmundsen skjønte det ikkje; han trudde han hadde backing i styret. Maudal sa ingenting av substans. Nygaard forsikra at det ikkje var ein manøver for å slakta Universitetsforlaget: «Forlaget skal fortsatt ha en uavhengig redaksjonell virksomhet, men i det norske samfunns interesser kan det være gunstig med en sterkere samordning».7 Seansen var så selsom at den kulturjournalistiske veteranen IdaLou Larsen slamra med døra på veg ut: «Jeg skjønner dere ikke har tenkt å si noe, og da går jeg.» Så gjekk ho til redaksjonen i Nationen og skreiv i sin kommentar at AG hadde kvitta seg med «en altfor egenrådig og handlekraftig direktør som ikke ville la seg samordne».8 Han var ikkje orientert om at han ikkje ville få frie tøylar til å driva forlaget, han var for ivrig og har «ikke vært klar over hvor farlig det er å gå imot de to mektigste mennene i norsk forlagsverden».
    Medieinteressen for det Terje Mosnes i Dagbladet kalte «prosessen mot Osmundsen» var stor noen dagar. Statsråd Jon Lilletun rykka ut og refsa AG for å strippa ein konkurrent for å styrka sin eigen posisjon i markedet. Då braut Mork togna og tordna mot Lilletun som han meinte var misleidd av sine informantar: «Vi har ikke gått inn i Universitetsforlaget for å slakte forlaget eller utslette dets selvstendighet. En slik strategi ville være å rote med egne penger, og det gjør Gyldendal ikke. Sammen har Gyldendal og Aschehoug de finasielle musklene som skal til for å hjelpe Universitetsforlaget som befinner seg i en særdeles dyp økonomisk krise. Egenkapitalen forvitrer, driften går i minus og risikoen knyttet til årets resultat er stor. Samtidig er likviditeten dramatisk svekket. Det eneste som gjelder er konsolidering, konsolidering, konsolidering. Dette er ikke tida for luftige planer. Det kreves en voksen og konsistent ledelse.»9
    Terje Osmundsen var muligens rett mann på rett stad, men til feil tid og med feil framgangsmåte. Han har ein hang til strategisk høgttenking, vyar og visjonar. Han kasta mange ballar raskt opp i lufta, så det skjedde mye på ein gong. Han misforsto oppdraget. Han trudde han leia eit ordinært forlag som kunne strukturera seg som det ville og konkurrera med eigarforlaga. Han hadde jamlige frokostmøte med Mork og Nygaard utan resten av styret om planar for omstrukturering internt og eksternt, og han oppfatta at han hadde backing. Men han var nok utan musikalitet til å oppfatta signala frå eigarane og konkurrentane på Sehesteds plass. Dei vaka over Universitetsforlaget, og samtidig vaka dei i samforstand over balansen og pariteten seg imellom. Den var ein premiss for AG-eigarskapet, men det kom aldri opent fram i styrerommet. Det var eit forum for vikarierande argument og skiftande strategiar.
    Osmundsen var eit intermezzo. Han sette ein støkk i eigarane på Sehesteds plass. Eigar­situasjonen blei satt på spissen då han forsvann ut, og det var begynnelsen til den endelige slutten for Universitetsforlaget. Osmundsens innleigde konsulent Siri Hatlen, som blei konstituert som direktør, var ikkje der for å driva redaksjonell utvikling, men først og fremst for å jakta på nye eigarar, driva organisatorisk tilpassing og etter kvart avvikling – samtidig som forlaget skulle drivast vidare etter business as usual. Ho var først konstituert ut 1998, men sat ut 1999 til forlaget var slakta og partert.

Parteringa Sonderingane og utspela om kven som skulle eiga Universitetsforlaget var mange og mangfoldige hausten 1998 og våren 1999. Samskipnaden i Trondheim hadde kontakt med forskingsråd og departement, men då dei ikkje lykkast med å få i stand eit akademisk konsortium som kunne gå inn med 25 millionar, la dei aksjane sine ut til sal til høgstbydande. AG Sehested varsla at dei ville bruka forkjøpsretten overfor alle utanforståande – både norske og utanlandske. Så gjorde AG Sehested heilomvending seint på hausten 1998. I staden for å kjøpa seg opp, ville dei kvitta seg med alle aksjane sine. Norske interessentar blei avvist, men det var aktive forhandlingar med fleire utanlandske kjøparar, som den finske mediegiganten Sanoma WSOY. Og slik gjekk no månadane fram til sommaren 1999, mens konstituert direktør Hatlen rapporterte at drifta gjekk bra og at det var lys i tunnelen. Men så blei det altså mørke midt på dagen den 22. juni på Sehesteds plass.
    Etter demonstrasjonen greip William Nygaard tak i Rune Slagstad, og Terje Mosnes i Dagbladet observerte at dei to antagonistane forsvann saman inn i Aschehoug-huset.10 Det som skjedde på bakrommet der etter kampen, var at Slagstad oppfordra Nygaard til å gripa den historiske sjansen til auka kredibilitet ved å overta namnet Universitetsforlaget og føra institusjonen vidare. Dagen etter var det eit møte med rektor ved UiO og direktøren i Forsk­ningsrådet der det etter noen kløktige rundar blei signert ein intensjonsavtale som gjorde at eit nytt universitetsforlag såg dagens lys i forlenging av det gamle. Avtalen understreka forlaget sitt ansvar overfor universiteta og forskingsmiljøa, og at rektor ved UiO skulle vera med i styret. Det var eit vilkår for å bruka namnet Universitetsforlaget, og det såg det akademiske miljøet som ein siger.
    Dei tilsette såg mørkare på situasjonen. Etter generalforsamlinga 24. juni kjende dei seg ført bak lyset og samla seg til gravøl på «Asylet». Dei frykta for jobbane, men dei oppnådde at det ikkje blei ei rein nedlegging, men «virksomhetsoverdragelse» som innebar likebehandling med dei tilsette i Aschehoug og Gyldendal i avdelingar som skulle smelta saman.
    Dei tilsette klaga til Konkurransetilsynet og argumenterte for at AG Sehested hadde blåse opp prisen fordi dei aldri var reelt interessert i å selja, men ville halda konkurrentar ute og dela byttet seg imellom. Næringsminister Lars Sponheim briska seg også og ville prøva salet etter «loven om erverv av næringsvirksomhet» for å vurdera konsekvensane for bransjen og samfunnet. Så mens det utover hausten blei planlagt kordan ulike delar av Universitetsforlaget skulle samordnast og innpassast i Aschehoug og Gyldendal, arbeidde Konkurransetilsynet med sitt. I november varsla dei inngrep og kravde at kjøpet blei oppheva eller at Aschehoug og Gyldendal selde ut 25 prosent av aksjane kvar. Konkurransetilsynet såg AG Sehested som ein enhet som handla i «samforstand» og ville få for stor marknadsmakt – særlig for skulebøker. Etter drøftingar kom det like før jul til ei minnelig ordning som blei godkjent av Konkurransetilsynet og Næringsdepartementet. Den innebar at Gyldendal måtte selja Universitetsforlaget sin grunnskuleportefølje og  Økonomiforlaget til ein tredjepart. Det blei til Damm og Fagbokforlaget.
    Deretter fall delinga mellom Aschehoug og Gyldendal på plass etter planen. Grovt sagt delte dei lærebøker for vidaregåande skular mellom seg etter fagområde slik at dei klassiske gymnasfaga gjekk til Aschehoug og dei andre til Gyldendal. Av porteføljen for høgskular og universitet fekk Gyldendal sjukepleie, helse- og sosialfag, medisin, økonomisk-administrative fag, pedagogikk og lærarutdanning. Dei smelta saman med AdNotam til Gyldendal Akademisk. Aschehoug overtok humaniora og samfunnsvitenskap, juss, matematikk og naturvitenskap. Det smelta saman med TANO til det nye Universitetsforlaget.
    Og så blei det juleferd. Men då var det ikkje lenger slaktinga av Universitetsforlaget som var det store bransjespørsmålet, men framtida for bransjeavtalen etter at AG Sehested konkurrerte om å kjøpa opp bokhandlar og driva vertikal imperiebygging.

Etter ti år er allting gløymt «Alle» skreiv under for å bevara Universitetsforlaget for ti år sidan – også denne skrivaren, går det fram av oppropet. Men ikkje professor ved UiO, Helge Rønning. Han skreiv i staden ein oppsummerande kronikk der han minte om at Universitetsforlaget ikkje (lenger) var det mange meinte at det hadde vore. Han argumenterte for at Aschehoug og Gyldendal var gode i balansen mellom børs og katedral, og at noen må vera store i Norge for å forsvara oss mot utanlandsk forlagskapital som bare er reine forretningsforetak: «Kort sagt, dette har vært en sak der preget av mye moralisme er forstemmende.»11
    Ti år etter skal Helge Rønning sleppa det ibsenske spørsmålet om kordan det var å stå aleine og få rett. I staden seier han dette: – Frykten for at Universitetsforlagets undergang ville føre til en svekkelse av akademisk publisering, har ikke slått til. Norsk forlagsbransje er konsolidert og satser på kvalitet. Den typen utgivelser som var Universitetsforlagets viktigste, er tatt godt vare på av de tre store, og det er kommet til flere mindre forlag av samme type. Det er blitt større konkurranse på forlagsiden om slike utgivelser, og de er blitt viktigere for de store allmennforlagene. De store, internasjonale aktørene som har snust på oppkjøp i Norge, har gitt opp fordi de store norske er solide og har rot i den norske bokverdenen. Problemene i dag har lite med det rent forlagsmessige å gjøre. Trusselen er at universitetenes belønningssystem ikke fremmer publiseringen av akademisk og vitenskapelig litteratur på norsk i monografier og tidsskrifter.
    Geir Mork, kjøpmannen med den eigenskapen at han kan trykka på avtrekkaren når noen må døy, seier at han jo har hukommelse, men at dette ikkje er av det han går og tenker mest på, og han ber ikkje nag til noen: ­– Ein må rekne med høg temperatur og krasse utfall i denne bransjen. Vi i Gyldendal vann ikkje skjønnhetskonkurransen i offentlig­heten, men vi var resolutte og gjorde det som var nødvendig. Vi ofra noe av vår symbolske kapital på kort sikt for å gjennomføre det som i ettertid har vist seg å vere det beste alternativet. Internt har vi styrka vår intellektuelle kapital og utvikla sterkare redaksjonar med tilført kompetanse og dyktige folk frå Universitetsforlaget. Det er sjeldan rett å seie at noe gjekk som det måtte gå, men her er det nok slik. Universitetsforlaget hadde gitt seg stadig lenger inn på våre beitemarker i eit overbefolka markedsrom med tiltakande overproduksjon. Men det heilt fatale var det dårlige samspelet i forlaget mellom eigarskap, ledelse og bedriftskultur. Den einaste heroiske eigaren var Per Ivar Maudal, men han kom i ein umulig posisjon då samskipnaden i Trondheim var mest opptatt av å selje seg ut. Men det kunne gått annleis. Eit par år tidligare la Gyldendal fram ei konkret og styrebehandla skisse som foreslo to store grep: Å laga eit nytt, stort, norsk akademisk forlag med felles eigarskap som fusjonerte inn dei aktuelle avdelingane i Universitetsforlaget, Gyldendal og Aschehoug. Det andre grepet var å overføre alt undervisningsforleggeri til Sehesteds plass. Det kunne ha vore eit godt strukturgrep, men muligheten glapp. Vi fekk ikkje eingong seriøse svar på forslaget. Etter det måtte det gå som det gjorde. Elles meiner eg at det viktigaste som skjedde i bokbransjen sommaren 1999 ikkje var balladen om Universitetsforlaget, men at Gyldendal kjøpte Røkke ut av bokhandlane.
    William Nygaard nyttar høvet til skryta av både det gamle og det nye Universitetsforlaget, men han medgir at det var «en slitsom og svært ubehagelig prosess». – Det var et sjokk da Studentsamskipnaden i Trondheim vedtok å selge ut sin aksjepost til gavn for studentenes velferd. Det ble søkt etter ulike modeller, også et samlet salg til utenlandske forlag. Til syvende og sist ble Aschehoug og Gyldendal mer eller mindre tvunget til å kjøpe fordi ingen andre stod beredt, og fordi alle andre alternativer enn delingsmodellen fremstod som håpløst økonomisk og strategisk fundert. Vi har tradisjon for mange års godt samarbeid om forskjellige virksomheter, men ingen av dem konkurrerer redaksjonelt med moderhusene. Et 50–50 eierskap mellom rivaler kunne ikke vare for lenge, særlig når virksomheten fortsatt var tung å drive økonomisk.
    Overtakelsen kostet de overtagende parter millioner ekstra fordi næringsminister Sponheim tok en populisitisk avgjørelse ved ikke å godkjenne virksomhetsoverdragelsen i første omgang. Da den endelig falt på plass like før jul 1999, måtte den organisatoriske rekonstruksjonen skapes i hui og hast. Det var en løsning som for Aschehougs egen del ble både ineffektiv og overbemannet. Det tok litt tid, men på forbausende kort tid fant de ulike kulturene hverandre. Det tok også litt tid før økonomien kom på plass, men det gjorde den etter hvert. Nye UF med Svein Skarheim som forlagssjef er i dag et svært veldrevet forlag med rundt 100 millioner i omsetning, rundt 150 nye utgivelser hvert år og et 40-tall glimrende tidsskrifter. Styret består av den til enhver tid sittende rektor ved UiO, av Kristin Clemet som uavhengig innvalgt, de ansattes representanter og tre fra Aschehougs konsernledelse.
    Universitetsforlaget var et praktforlag som stod for en naiv sosialdemokratisk drøm; som sosialdemokrat kan jeg trygt understreke såpass. Men det hadde en innebygget galskap  som ikke kunne vare. Dagens UF har en kjedeligere visjon, men det er et profesjonelt drevet forlag i alle ledd, og det utgir de best redigerte fagbøkene i landet.
    Kva seier så Rune Slagstad, appellanten frå Skammens plass? Gjekk det slik det måtte gå? Visste han det også dengong, men likte det ikkje? – Universitetsforlaget var et egenartet, sosialdemokratisk forlagsprosjekt uten paralleller i nordisk kontekst. Det var på en måte et slags akademisk statsforlag med en duft av østeuropeisk statssosialisme. Den helt betimelige reform som fant sted fra slutten av 1970-tallet med Pax-gründeren Tor Bjerkmann som direktør, ble imidlertid forspilt gjennom 1980- og 90-tallet. En hovedgrunn var at man i forlaget egentlig ikke hadde tiltro til forlagets forankring i den akademiske kjernevirksomhet, og i stedet søkte å utvikle det til et mer generelt kulturforlag.
    Da Aschehoug og Gyldendal overtok eierskapet og deretter slaktet forlaget, var frykten blant mange at det hele inngikk i en større fusjonsplan mellom de to forlagshusene på Sehesteds plass. Den viste seg ubegrunnet. I dag eksisterer Universitetsforlaget som et solid akademisk prosjekt innen Aschehoug-konsernet. Det er etter hvert blitt klart for de fleste at et universitetsforlag ikke kan drives av halvstuderte røvere med en ambivalens til det akademiske. I dag ligger selvfølgelig en hovedutfordring i permanent å minne de nye akademiske slekter om at de også har et samfunnsoppdrag i den bredere offentlighet, som er noe mer enn de tellekantiske spesialoffentligheter.

Eit vannskille i bokbransjen Ti år etter har det festa seg eit inntrykk av at forlagsslaktinga var ein grisete prosess med mye vikarierande argumentasjon og mange merkelige manøvrar frå duopolet AG Sehested. Det var mye vel­talenhet frå den akademiske samfunnet, men meir valenhet frå dei akademiske eigarane.
    Dei tilsette i Universitetsforlaget kjempa for å bevara arbeidsplassane og kom rimelig godt ut av virksomhetsoverdragelsen, parteringa og den ryddige innordninga i Aschehoug og Gyldendal: Alle kom ikkje til sine eigne, men dei blei tatt vel imot. Både Gyldendal og Aschehoug har styrka sine akademiske avdelingar, og Universitetsforlaget lever i redusert omfang, men i beste velgåande som underbruk av Aschehoug.
    Mange av dei akademiske protestantane 22. juni 1999 visste nok at alt ikkje var vel med framtidsutsiktene for Universitetsforlaget, men dei likte ikkje det dei ante, så derfor let dei som om alt var som dei trudde det hadde vore – for dei ville ikkje innrømme at dei hadde sove i timen saman med Universitetet i Oslo. Mens noen stadig meiner det var ein likvidasjon eller eit overlagt drap, held andre fast på at det var tale om barmhjertighetsdrap eller nødslakt. Men det ser ut til å vera semje om at Aschehoug fekk indrefileten og kredibiliteten, mens Gyldendal fekk det mest lønnsame lapskauskjøtet.
    Det er ikkje lett å driva kontrafaktisk historieskriving eller laga alternative scenariar for kva som kunne ha skjedd med Universitetsforlaget om AG Sehested ikkje hadde brukt slakte­kniven og partert det. Likvidering og total nedlegging er det mest sannsynlige. Ein annan mulighet er at  det hadde blitt overtatt og kome i spill blant utanlandske forlags- og mediehus. Det kunne også ha enda som eit statsforetak, drive av Forskningsrådet som trykningssentral i den elektroniske publiseringas tid. Det mange ønska seg, men som er det minst sannsynlige, er at Universitetsforlaget hadde levd vidare som eit stort og uavhengig allmennforlag.
    I dag kan vi lesa slaktinga av Universitetsforlaget som eit forvarsel om det som skulle koma med ein innskrenka og svekka bransjeavtale, friare omsetningsformer, horisontal integrasjon gjennom oppkjøp og krysseigarskap, og vertikal integrasjon frå produksjon til distribusjon.
    Sommaren 1999 var «eit vannskille i utviklingen av norsk bokbransje», som Dagsavisen-redaktør Steinar Hansson konstaterte.12 Eller med Aftenpostens Jan E. Hansen: «Det var en kulturkamp av i går. Det intellektuelle Norge mistet sin økonomisk-moralske dyd, eller innså at den forlengst var gått tapt.»13
    Det sit langt inne hos noen, men ti år etter medgir mange at det måtte gå som det gjekk, at det kanskje var best at det gjekk som det gjorde, og at resultatet slett ikkje er blitt så verst. Det er ein historisk ironi – ikkje Geir Morks eller Garborgs ironi denne gongen, men katedralens list og børsens blodige alvor.

Noter

  1. Dagbladet 23.6.1999
  2. Dagsavisen 17.7.1999
  3. Nettavisen 16.6.1999 og Prosa 3/1999
  4. På Høyden 22.10.1997
  5. Stavanger Aftenblad 22.6.1998
  6. Pressemelding frå Universitetsforlaget 21.6.1998
  7. Nationen 23.6.1998
  8. Nationen 24.6.1998
  9. Aftenposten 3.7.1998
  10. Dagbladet 23.6.1999
  11. Aftenposten 21.12.1999
  12. Dagsavisen 11.7.1999
  13. Aftenposten 22.6.1999


Litteratur:
Marianne Egeland: Med kunnskap skal landet bygges. Universitetsforlaget 1995.
Nils Johan Ringdal og Terje Holtet Larsen: Kardinaler og kremmere. Den norske forleggerforening 1995. Prosa 3/1999.
Gjennomgang av aviser og interne dokument fra 1997 til 2000.
Formelle intervju og uformelle samtalar med involverte aktørar.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>