>Anmeldelser Prosa 02|09

Norsk virkelighet

Åsmund Svendsen

Bygdeboka er en av norsk sakprosas mest leste sjangre og flaggskipet i norsk lokalhistorisk litteratur. Boka Bygdepolitikk. En dokumentar merker seg positivt ut i sjangeren på flere nivåer, samtidig som den demonstrerer enkelte av bygdebokas begrensninger.

<empty>

Bjørn Arild Ersland
Bygdepolitikk. En dokumentar
Med bidrag av Frode Fyllingsnes
335 sider, illustrert med fotografier av Asbjørn Jensen
Spartacus 2008

Anmeldt av Åsmund Svendsen

BYGDEPOLITIKK ER EN slags roadmovie-aktig bygdebok om Randaberg kommune på Jæren. Boka har gode, solide permer som gir den klasse og stil. Likevel er den ikke for tung eller uhåndterlig, slik bøker med stive permer ofte er. Formatet er slett ikke galt. Litt bredere enn en romslig notatbok, omtrent like høy, noe tyngre og tjukkere. Godt papir. Den er tung, men formatet er såpass elegant at boka kan leses strakt igjennom, tas med på toget eller på biltur til Randaberg kommune på Jæren, rett utenfor Stavanger.
    I utgangspunktet er dette en bygdebok – flaggskipet i lokalhistorisk litteratur, som nesten alltid har kommuner som utgivere. Denne boka handler om Randaberg kommunes politiske historie. Boka er et bestillingsverk. Bjørn Arild Ersland fikk oppdraget fordi kommunen ville ha en ny type bygdebok. Han er utdannet etnolog, har skrevet flere sakprosabøker, men også mange barnebøker. Målet var klart: Kommunen ønsket seg en klar «bokgåve». Oppdraget var å skrive noe nytt om Randaberg, en kommune med nær 10 000 innbyggere. Så langt har kommunen gitt ut fem bind med bygdebøker. Den siste kom i 1996. Kommunen ble skilt ut fra Hetland i 1922. I dag er Randaberg kanskje på vei inn i Stavanger, men bare kanskje. En slik bok gis ikke ut av noen som vil gravlegge seg selv.

Triptykon Bildene er fine. Hovedsakelig portretter i hel- og halvfigur, noen landskapsbilder, bilder fra gater og parkeringsplasser, fra interiører og eksteriører. Hva sier disse oss? Jo, de minner oss på at de er et subjektivt utsnitt av virkeligheten. De bryter med illusjonen bygdebøker ofte skaper: at de er et sant bilde av virkeligheten. Det samme kan sies om teksten til Bjørn Arild Ersland. Også den forteller at dette er en bok skapt på grunnlag av det forfatteren har hentet inn av stoff, som han så har brukket om i sitt bilde.
    Én tekst i boka holder fast på illusjonen om sannheten og «hele virkeligheten». «Randaberg i tekst og tal», skrevet på nynorsk av historiker Frode Fyllingsnes, er nærmest nøkternt leksikalsk. Den er god, ryddig, oversiktlig; Randabergs politiske historie blir pent og ordentlig presentert. Fint. Men det som er finest, er bruddet denne teksten skaper til Erslands tekst og Jensens bilder. Tre elementer står sammen som et triptykon. Tre historier, tre perspektiver og tre måter å fortelle om et samfunn på.

Jeg-fortelling Ersland griper tak i oppdraget sitt på en annen måte enn hva som er vanlig. I stedet for å gå ned i det kommunale arkivet, til møteprotokollene, og til sakspapirene, drar Ersland på tur i randabergsamfunnet. Han intervjuer tidligere ordførere, politikere og byråkrater. I boka er det blitt plass til 16 intervjuer. Med en bevisst naiv form gjenforteller han det han hører. I lange passasjer kommer de intervjuede til orde, før han bryter av med egne refleksjoner, som igjen fører ham til nye mennesker han tenker det må være fint å snakke med.
    Noen av intervjuene er ganske gode portretter. Lokalpolitikernes beveggrunner for å gå inn i politikken fortelles. Alle viser seg å være skikkelige folk, av typen frivillige foreldre som man møter i skolens FAU, i korps, i idrettslag og i velforeninger land og strand rundt, menneskene som hver dag driver lokalsamfunnet framover.
    Forfatteren er klart og tydelig til stede i teks­ten som «jeg». Han tenker, pønsker, pludrer, og forsøker å begripe det han hører. Boka er en oppdagelsesreise. I bil og på sykkel, på vei til mennesker i det irrgrønne landskapet, oppdager han bygdepolitikken. Han er ikke utenfor teksten, lik en allvitende forteller som hele tiden vet hvordan saker og ting egentlig henger sammen. Det er på mange måter et godt grep, fruktbart sammenliknet med bygdebokforfattere oftest opptrer i.
    Gjennom samtalene ser Ersland en mulig konfliktlinje i Randabergs bygdepolitikk: jordvern vs. utbygging. Den dominerende politikken i Randaberg var lenge å bevare Randaberg som en jordbrukskommune. Strategien var knyttet til sosioøkonomiske realiteter. Brorparten av innbyggerne var knyttet til jorda etter krigen. Med tiden kommer innflytterne, som vil ha plass til eneboliger og rekkehus. Men bygda skal ikke bli en forstad, selv om bøndene for hver generasjon blir færre. Idet nesten alle bøndene er borte, skapes visjonen om «den grønne landsbyen», et slagord kommunens ledere griper begjærlig en gang etter årtusenskiftet. Det som en gang var en realitet, er blitt kjernen i fortellingen om Randaberg. Politikerne skal nå gi innbyggerne en identitet. Den samme prosessen ser vi overalt i landet. Idet produksjonen forsvinner, rykker historiefortellerne inn: museumsarbeiderne, historikerne, etnologene, tekstforfatterne.

Bevisst naivitet
Intervjuene gjør sitt til at alt foregår i nåtid, og at tidsaksen nesten er fraværende i boka. Akkurat det er et grep som gir Ersland frihet. Han slipper blant annet unna det forslitte begrepet modernisering. Her er ingenting igjen av den stadige optimismen som så altfor ofte preger bøker om norske lokalsamfunn. Det er godt gjort så nær Olje-Norges sentrum, Arne Rettedals rike, condeeps fødested; Stavanger.
    Ersland bruker en bevisst naiv framstilling. Godtar man ikke denne stilen, vil man nok finne boka poserende og overflatisk. Jeg synes stilen kler emnet. Den får fram det uskyldige ved livet på den norske bygda og i småbyen. Likevel er det begrensninger ved Erslands arbeidsmåte og form. Den får fram idyllen, men ikke dybden og lagene i norsk virkelighet. Det slemme, det smålige, det grusomme fanges ikke opp. Bygdedyret slipper unna. Skal det fanges, må det sterkere lut til enn naiv åpenhet. Jeg er sikker på at Ersland kunne skrevet enn slik bok også, men hvilken rådmann ville anbefalt en slik bok som «gåvebok»? Og akkurat der ligger nok begrensningen i en bok som dette, uansett hvordan bygdeboka formes. Samme hva forfatteren gjør: oppdragsgiver binder sjangeren fast til kaffe- og bløtekakebordet.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>