>Anmeldelser Prosa 02|09

Legenes historie

Charlotte Lunde

Det er når det handler om pasientene at Per Haaves omfattende verk om norsk psykiatrihistorie og Sanderud sykehus, Ambisjon og handling, virkelig gjør inntrykk.

<empty>

Per Haave
Ambisjon og handling. Sanderud sykehus og norsk psykiatri i et historisk perspektiv
549 sider, ill.
Unipub 2008

Anmeldt av Charlotte Lunde

«I MAI 1908 BLE en 40 år gammel ugift husmann fraktet sju mil med Dovrebanen til Hamar. Fra stasjonen ble han kjørt seks kilometer sørøstover i Hedemarkens amt. Hele veien lå han fastsurret med rep til en jernstang, med hendene i håndjern og føttene i både tau og hestesele. Målet for ferden var det nye asylet for sinnssyke på gården Sanderud i Stange.»
    Slik åpner historiker Per Haaves fortelling om tilblivelsen av Sanderud psykiatriske sykehus. Boka er en kvalifisert fortalt historie i anledning det psykiatriske sykehusets 100 års jubileum. Et bestillingsverk, slik institusjons- og bedriftshistorier jo er, men likevel en uavhengig, kritisk og faghistorisk oppsummering av sykehusets første 100 år.
     Den førti år gamle husmannen ble brakt til Sanderud fordi han var blitt «sint og truende når han ble motsagt». Dette hadde økt i styrke etter at han hadde begynt å vanke i «en religiøs bevægelse med tungetale». Vi får videre beskrevet husmannens sykdomsforløp og sykehusets forsøksvise behandling av ham, før han dør bare ti dager etter ankomst til asylet.

Legehistorie Pasientene danner strengt tatt grunnlaget for ethvert sykehus’ eksistens. I psykiatrihistorien er dessuten pasientenes individuelle erfaringer – dokumentert blant annet gjennom journalene – ofte urovekkende lesning. Det er derfor synd at Per Haave først og fremst har valgt å lytte til legene og helsemyndighetenes «stemmer» i kildematerialet for denne omfattende boka.
    Haave forklarer sitt valg innledningsvis: «Pasientene ... og deres stemmer er sjelden tilstede i boka. Det henger sammen med at ’stemmen’ deres i liten grad kommer fram i det kildematerialet som denne boka bygger på. … Det betyr ikke at pasientene er glemt eller utelatt, men slik denne studien er lagt opp, har fokus vært mer rettet mot å synliggjøre pasientenes vilkår i sykehuset.»
    Det er altså et bevisst valg av Haave å konsentrere fortellingen om de mer institusjonelle sidene ved etableringen og driften av Sanderud. Jubileumsverket står slik i en bedriftshistorisk tradisjon. Åpningen av boka om husmannens reise er likevel så medrivende lesning at man sitter og venter på flere fortellinger av denne typen. For historien om husmannen illustrerer tydelig hvordan pasientfortellingene gir historien om sykehuset Sanderud levende liv. En større (anonymisert) bruk av sykehusets gamle journaler ville antagelig åpnet boka for en større leserkrets og levendegjort fortellingen. Noe mindre budsjettpolitikk og stortingsmeldinger, og noen flere pasienthistorier, hadde neppe kommet i konflikt med bokas institusjonshistoriske hovedfortelling, men snarere gitt den et bredere perspektiv.

Skiftende faglig ideologi Når forfatteren først har valgt å presentere sykehuset i en mer rendyrket psykiatrihistorisk og helsepolitisk sammenheng, gjør han til gjengjeld dette godt og grundig. Han gir en leseverdig innføring i fremveksten av de første norske asyler til utviklingen av profesjonaliserte psykiatriske sykehus. Han fører historien fram til vår tids avvikling av de store psykiatriske institusjonene og etableringen av mindre og mer lokale lavterskeltilbud – med utviklingen i Hedmark og Sanderud i sentrum.
    Gjennom fortellingen om etableringen av norske psykiatriske institusjoner som Sanderud, viser Haave hvordan fremveksten av et behandlingstilbud like ofte er styrt av faglig ideologi og politiske maktspill som pasientenes egentlige behov. Sosial kontroll og isolasjon av «plagsomme», men også utagerende og tidvis farlige individer, er også et tilbakevendende motiv for institusjonens vekst.
    Synet på psykisk syke og behandlingen av dem må nødvendigvis forstås i et historisk perspektiv. For ettertiden er det vanskelig å skjønne at insulinsjokkbehandling med tvangsinjeksjoner til pasienten gikk i koma, eller såkalt cardiazolbehandling der målet var å påføre pasienten epileptiske krampeanfall, faktisk var i beste mening. Cardiazolterapiens opphavsmann Joseph Lázló Meduna beskrev sin egen metode som «dynamitt» på kroppen «for å rive i stykker patologiske prosesser».
    Nye behandlingsmetoder ble mottatt med optimisme. Sanderud var ikke noe unntak. Kapittelet om sykehusets behandlingsambisjoner er etterrettelig formidlet. Men dette kapittelet er et godt eksempel på at Haave kunne valgt en mindre strikt historiefaglig prosa, og fortalt historien mer levende gjennom pasienthistorier. Konkret har Haave kilder som beskriver de ulike behandlingsformene som ble forsøkt på den problematiske «Johannes» – en diagnostisert schizofren pasient som i løpet av sine år på sykehuset fikk alle typer behandling sykehuset kunne tilby, fra insulinsjokk og defokalisering (tanntrekking) til kastrering og lobotomering – som han til slutt døde av.

Tvilsom behandling
Det er forståelig at psykiatere hadde et sterkt ønske om effektivt å kunne behandle sine pasienter – slik deres somatiske kolleger med stadig større hell og fremskritt kunne gjøre. Det er likevel mindre forståelig at invasive og destruktive behandlingsmetoder, som selv av fagmedisinske kritikere i samtiden ble betegnet som eksperimentelle, var i bruk helt opp til 1970-tallet. Og det uten at man kunne dokumentere at behandlingen hadde noen positiv effekt.
    Hvor ble det av Hippocrates ideal fra antikkens tid «primum non nocere» – først av alt ikke skade? Haave dokumenterer at på 1940-tallets Sanderud fikk enkelte pasienter tvangsinjeksjoner med potente medikamenter både av typen cardiazol og apomorfin som straff for uønsket adferd. Lobotomi var i bruk i norske psykiatriske sykehus helt opp til 1974. Av 2500 norske pasienter som ble lobotomert, var imidlertid «bare» 116 fra Sanderud. Der ble behandlingsmetoden ikke brukt etter 1959.
    Haave balanserer fint sine faktiske kilder og kunnskap opp mot refleksjoner rundt hvorfor psykiatriske pasienter ble utsatt for så dårlig dokumentert behandling over såpass lang tid. Han skisserer sammensatte årsaker. En av dem er psykiatriens ambisjon om å hevde sin status som medisinsk vitenskap. Haave refererer til et prinsipp i norsk sykehuspsykiatri (hentet fra en utredning om lobotomi fra 1992) om at det er «bedre å gjennomføre en tvilsom behandling enn å ikke behandle». Det er synd at Haave verken tidfester eller beskriver nærmere dette prinsippet, for det hadde vært interessant å kjenne nærmere til opphavet.

Pasientobjekter En annen viktig grunn som fremlegges for hvorfor de innlagte ble utsatt for så dårlig dokumentert behandling, er tidens syn på psykiatriske pasienter. Innlagte «sinnssyke» var «passive objekter for indre biologiske krefter som de selv ikke kunne kontrollere». En betraktning er også at pasienten ofte var fra ressurssvakere samfunnsklasser og derfor hadde lav status i utgangspunktet. En tredje forklaring er at kravene til medisinsk praksis og vitenskap var på et helt annet nivå enn i dag.
    Pasientbeskrivelser som «imbecille», «rene idioter», «defekte personer», og «åndssvake» formulert av behandlende leger, er i ettertid ikke spesielt flatterende for profesjonens etiske renommé. Synet på konkrete «pasientobjekter» kan nok forklares med datidens generelle oppfatning av pasientgruppen, men er likevel opprørende lesning i dag. Når vi nærmer oss 1940-tallet, og den mentalhygieniske og eugeniske æra, blir det vanskelig – for ikke  å si umulig – å lese historien med relativistisk blikk.

Avlivningsanstalter Haaves kartlegging av norske helsemyndigheters holdninger under andre verdenskrig er opprørende lesning. I 1944 kom forslaget fra daværende fylkesmann i Vestfold om «å befri de uhelbredelige sinnssyke fra en håpløs og meningsløs tilværelse». Ved å avlive dem. Han fikk støtte fra fylkeslegen i Telemark og Aust Agder. Sistnevnte mente dessuten avlivingen også burde gjelde «kroniske, uhelbredelige, dypt sløvede sinnssyke» foruten «idioter». Forslaget om å gjøre norske psykiatriske sykehus om til «avlivingsanstalter» ble seriøst diskutert, men til slutt avvist.
    I Tyskland ble totalt 80 000 psykiatriske pasienter, hvorav 6000 barn, likvidert under den såkalte T4-aksjonen i 1941. I perioden 1939–1945 anslås tallet på drepte til nærmere 200 000 psykiatriske pasienter. Haave viser blant annet til at tyske leger i større grad enn norske støttet opp under naziregimet. I 1945 hadde 133 av rundt 2700 norske leger vært medlem av Nasjonal samling, skriver han. Karl Evang skal ha hevdet under krigsoppgjøret at de alle burde vært fratatt lisensen.
    Det er temperatur i fortellingen om Sanderud og norsk psykiatri under krigen. Boka kombinerer sterke historiske sitater med det som for mange lesere vil være ukjente fakta om norsk psykiatrihistorie. Partiet om norsk psykiatri under andre verdenskrig er et viktig bidrag til den langt fra ærefulle profesjonshistorien til psykiatrien. Norske helsemyndigheters holdninger fra denne tiden er både grundigere og bredere behandlet av Haave enn av Einar Kringlen i hans omfattende verk fra 2007, Norsk psykiatri gjennom tidene (se bokessay i Prosa 02/08 på www.prosa.no)
    Til tross for en vel kildestyrt, byråkratisk og oppsummerende språkføring i enkelte kapitler, har Haave levert en interessant og balansert fortelling om norsk psykiatris historie.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>