>Min debut Prosa 03|06

Modellen

Bodil Stenseth



Foto: Privat

Bodil Stenseth (50) er historiker og forfatter. Hun sitter i NFFs styre, og bor i Oslo.
















Forfatterens siste, medtatte eksemplar av biografien Modellen fra 1988.

DET BEGYNTE MED EN BESKJED fra en avdød. Birgit Prestøe – kjent blant skjønnere som Edvard Munchs gotiske pike og Henrik Sørensens Tone Veli – avled sommeren 1986 åtti år gammel. Ettersom jeg var forskningsassistent på Munch-museet og forberedte en utstilling om Munch og hans modeller, hadde jeg intervjuet henne flere ganger. Men hvis ikke en niese av Birgit Prestøe hadde kontaktet meg, ville jeg aldri gitt meg i kast med hennes biografi. På tantens nattbord fant nemlig niesen en lapp påskrevet mitt navn. Den lappen ble adgangskort til Birgit Prestøes rikholdige private arkiv: personlige papirer, notater og manuskriptutkast, brevbunker og avisutklipp.
    Biografien ble historien om fattigjenta født utenfor ekteskap som drømte om å bli skuespillerinne, men som ble berømt for noe helt annet. Selve livshistorien hennes er gripende nok med sine mange opp- og nedturer; den brakte meg inn i et overraskende persongalleri og i begivenheter som historien for lengst har lagt under glemselens slør. Med sitt hemmelighetsfulle, eteriske vesen spilte Birgit Prestøe en ikke ubetydelig rolle for de mange kunstnerne som engasjerte henne, hun virket også som en budbringer mellom kunstnere som sto hverandre fjernt; Munch og Sørensen var ikke akkurat venner. Men det som interesserte meg aller mest, var hvilken enestående vinkling til kunsthistorien som hun bød på. I kunsthistorien er ikke kunstnermodellen særlig påaktet. Det er de enestående kunstnerne man leser om, ikke deres modeller. Birgit Prestøes biografi ble kunsthistorie sett «nedenfra».
    I desember 1987 leverte jeg mitt manus til Aschehoug. Det var blitt til i løpet av lange, intense skriveøkter i en villa i Provence, med ektemann og venner som kritiske lesere. En vinterettermiddag fikk jeg telefon fra redaktør Egil A. Kristoffersen. Jeg ble henrykt. Manus var antatt.
    «Når du stikker hodet ut, må du regne med å få det kappet av,» sa min tidligere sjef. Det kan jeg underskrive. Mottakelsen av min debutbok var ikke akkurat overstrømmende. Men heldigvis er jeg god til å glemme, så jeg husker bare en vennligsinnet anmeldelse av Harald Flor i Dagbladet. Nå, snart tjue år etter, sitter jeg igjen med ett medtatt eksemplar av Modellen, og har ingen flere å gi til dem som dann og vann spør etter den.
    Under arbeidet med Modellen fikk jeg øynene opp for hva fortidens kulturpolitiske miljøer og vennenettverk betyr for historikerens kunnskap og innsikt. Men først og sist skulle Modellen sette meg på sporet av ukjente versjoner og nye fortolkninger av kulturhistorien. Den veien har jeg fortsatt på siden. Jeg har valgt mine egne bokprosjekter og tatt meg friheten til å være historieskriver uten fast institusjonell tilknytning. Med mine bøker om nasjonsbyggerne på Lysaker, 1790-årenes seksualopplysning, Eilert Sundt og Edvard Munchs familie har jeg utfordret lesere til å tenke nytt om noe de allerede kjenner til. I historien finnes det ikke én sannhet, men mange. Studiet av det menneskelige har ikke sluttet å fascinere meg, og det er erkjennelsestrang som driver meg. Jeg er Birgit Prestøe stor takk skyldig.

Senere utgivelser Sangerinnen. Cally Monrads liv og kunst (1990), En norsk elite. ­Nasjonsbyggerne på Lysaker 1993/2000, Ekteseng og bordell. Om 1790-årenes seksualopplysning (1997), Eilert Sundt og det Norge han fant (2000), Sonja Henie. Kvinne på is (2002), Pakten. Munch – en familiehistorie (2004).,


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>