>Anmeldelser Prosa 02|09

Kjønnsteori i stram regi

Siri Lindstad

Hvordan tenker vi om kjønn, og hvorfor? Få er bedre egnet til å svare på det enn lærekreftene ved Senteret for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK) i Bergen. Med sin nye bok om kjønnsteori har de lykkes i å favne bredden og dybden i de siste desenniers teoriutvikling.

<empty>

Ellen Mortensen, Cathrine Egeland, Randi Gressgård, Cathrine Holst, Kari Jegerstedt, Sissel Rosland og Kristin Sampson (red.)
Kjønnsteori
349  sider
Gyldendal Akademisk forlag 2008

Anmeldt av Siri Lindstad

DET ER INGEN SOM er så frelst som medlemmer av Hedningeforbundet. Og det er ingen som er så opptatt av kjønn som de som mener at det spiller da ingen rolle lenger om du er mann eller kvinne.

Dem om det. Selv konstaterer jeg at det siste du glemmer om et menneske, er om det var en han eller hun, og at man ikke engang får bestilt en flybillett uten å melde fra om passasjerens kjønn. Eksemplene er legio, kjønn brukes til kategorisering overalt. Vil du forstå noe av deg selv og om den kulturen du lever i, er kjønn et særdeles bra sted å begynne.
    «Men er det dermed sagt at vi trenger å tenke kjønn absolutt hele tiden? Hvor er moderasjonen her?», spør filosof Frode Nyeng i en raljerende anmeldelse av boka Kjønnsteori i Morgenbladet (5.12.08).
    Vel, jeg er ikke helt sikker på hva det vil si å «tenke kjønn hele tiden». Jeg er jo bestandig meg, i alt mitt omskiftelige mangfold. Det er vel når vi tenker vidt og bredt om kjønn at det blir spennende. Når vi lar det ta av, setter utopier opp mot realiteter, inviterer både kyborger og knasende tørre filosofstørrelser inn i samtalen, og ser hva som skjer.
    Det er nettopp det redaktørkollektivet bak boka Kjønnsteori gjør. Boka har vokst ut av undervisningen ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK) ved Universitetet i Bergen, og alle forfatterne er eller har vært tilknyttet senteret. Det er en bok som har ambisjon om å gi både en oversikt over og en innføring i moderne kjønnsteori, der hovedvekten ligger på de viktigste teoretiske bevegelsene i Europa og USA etter 1980. Det klarer den fint.

Imponerende dramaturgi Ingenting er som titler som går rett på sak, slik som Kjønnsteori. Kort og konsist, selv om Kjønnsteorier i flertall kanskje kunne vært en vel så bra tittel. Rett på sak er da også kjennetegnet for bokas innhold. Kapitlene er korte, og stoffet er økonomisk og veldisponert. Du rekker med andre ord fint å oppdatere deg på George L. Mosse eller Donna Haraway på morgenbussen på vei til jobb eller studier.
    Det er likevel dramaturgien i Kjønnsteori som imponerer mest, den stramme regien på et 30-talls teoretikere, som alle ivrer etter å dele med oss av sine tanker rundt betydningen av kjønn. Det kunne lett endt med prating i munnen på hverandre. I stedet har redaktørene lykkes i å gi dem ordet i tur og orden, men med gode muligheter for omrokkeringer om du måtte ønske å bla i boka på måfå og lese litt her og der.
    Men om du foretrekker perm-til-perm-lesing, fungerer todelingen av boka altså aldeles utmerket (i motsetning til i mange andre antologier, må man kunne legge til). Tekstene er nemlig disponert som i et kaleidoskop. Du kikker først inn, hører spørsmålet «Hva er kjønn?» og får et mønster som stråler ut i fem fargerike retninger eller tilnærmingsmåter: psykologisk, eksistensialistisk/fenomenologisk, ontologisk, diskursiv og dekonstruktiv. Hver tilnærmingsmåte konkretiseres og personifiseres ved hjelp av én teoretiker fra kjønnsfilosofiens superteam: Julia Kristeva, Simone de Beauvoir, Luce Irigaray, Judith Butler og Gayatri Chakravorty Spivak.
    «35 av 36 beskrevne teoretikere er kvinner,» påpeker tidligere nevnte Nyeng. Han har tydeligvis bladd for raskt i den første delen av boka, der nettopp The Guys – Freud, Lacan, Derrida og Foucault – vies stor plass. For som bokas forfattere skriver: «Dette er tenkere som i visse sammenhenger må sies å ha lite til felles med de kjønnsteoretikere de har inspirert, men som ikke desto mindre har vært avgjørende for den moderne kjønnsteoriens utvikling.» Kjønnsteori har jo ikke oppstått i et vakuum, men i forlengelse av og tildels også i opposisjon til viktige (men likevel ofte påfallende kjønnsblinde) filosofiske og teoretiske tradisjoner.

Ringer i vannet Virkelig lystbetont lesing blir det imidlertid først idet man beveger seg over i del to. Igjen vrir man på kaleidoskopet, og et nytt tekstmønster avtegnes, denne gangen etter fagområder og teoretiske felt. Hvert av feltkapitlene innledes med en kort, men poengtert historisk oversikt over nettopp dette feltet, for så å utdypes med en håndfull teoretikere presentert over 6–7 sider hver.
    Ta for eksempel kapitlet «Postkolonial teori, svart feminisme og antropologi». Dette fagfeltet studerer kritisk den vestlige imperialismens dynamikker og kulturelle produksjoner av forestillinger om «den andre», og belyser kryssende maktstrukturer som for eksempel etnisitet, klasse, funksjonsdyktighet og seksualitet – og kjønn, selvfølgelig. De tre kapittelforfatterne kaster Foucault-inspirerte tanker om makt og diskurser som en tung stein i vannet, og lar de fire påfølgende teks­tene spre seg ut, som ringer i vannet. Slik får såpass ulike teoretikere som bell hooks [ja, hun skriver navnet sitt med små bokstaver], Chandra Talpade Mohanty, Marilyn Strathern og Henrietta L. Moore en tydelig felles kilde med parallelle utløp, men blir samtidig stående som nettopp det de er: fire selvstendige tenkere. Slik skapes dessuten dialogen mellom tekstene og dynamikken i materialet som presenteres. For du trodde vel ikke det fantes enkle svar på spørsmålet om hva kjønn er?
    Sju kjønnsforskere står som redaktører, mens bidragsyterlisten favner ytterligere ti skribenter. Alle tekstene er nyskrevet for boka av forfattere som har spesialkompetanse på nettopp den ene teoretikeren. Tekstene er lojale mot teoretikernes eget språk, noe som betyr at noen tekster er mindre tilgjengelige enn andre. Men stort sett har skribentene lykkes i å fange essensen i den enkelte tenkerens teorier, og videreformidler den på en måte som får en lyst til å lese originaltekstene, og det må jo være hele poenget?

Litt løsere i snippen, takk
Jo da, selvfølgelig finnes det ting å utsette på boka også. Jeg ser poenget med et redaktørkollektiv som knar sammen enkelttekster til en helhet. Likevel tror jeg at et klarere blikk utenfra i de siste redigeringsrundene kunne ha løst opp i et til tider unødvendig mettet språk og lirket inn et par ekstra forklarende setninger her og der. Og, nei, det er ikke en bok som er ment for nybegynnerne innen kjønnsforskning, men det gjør jo ingenting om flest mulig lesere henger med lengst mulig. Forskjellen mellom listene i slutten av kapitlene med «Utvalgt bibliografi» og «Litteratur» er dessuten til tider ganske uklar for mitt vedkommende.
    Bare én skandinav har kommet med, og det kommer vel ikke som noen bombe at det er Toril Moi. Kjenner man SKOKs teoretiske fundament, er det heller ikke spesielt overraskende at det er Luce Irigaray – fransk-belgisk filosof og nyslått æresdoktor ved Universitetet i Bergen – som lyser som en ledestjerne gjennom boka. Og når boka avsluttes med en omtale av Elizabeth Grosz, australsk filosof og professor II ved nettopp SKOK, er det nok et vitnesbyrd om hvilken posisjon dette selvbevisste sentret har og inntar innen norsk og nordisk kjønnsforskning.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>