>Anmeldelser Prosa 02|09

Mannen og landet

Guri Hjeltnes

Man skal være bra sofistikert hvis man ikke finner noen glede i å lese om Thor Heyerdahl (1914–2002), denne forunderlige skikkelsen som la seg ut med etablert kunnskap og med vitenskapsmenn og -kvinner verden over, og som ustoppelig la ut på nye tokt, sjøreiser og arkeologiske utgravninger i gamle kulturområder. I Ragnar Kvam jr. har Heyerdahl fått en biograf som fortjent.

<empty>

Ragnar Kvam jr.
Thor Heyerdahl. Mannen og havet
457 sider
Gyldendal Norsk Forlag 2005

Ragnar Kvam jr.
Thor Heyerdahl. Mannen og verden
398 sider
Gyldendal Norsk Forlag 2005

Anmeldt av
Guri Hjeltnes

IKKE KUNNE THOR HEYERDAHL svømme, men la ut på havet, gang på gang. Ikke var han voldsomt pålesset med akademiske pontifikalier. Det ble aldri noen doktorgrad, selv om planene var der. Heyerdahl gikk i tiår ufortrødent på for å erobre ny kunnskap, på tross, på tvers, rett imot vedtatte oppfatninger og forskningsfronter. Han var en fighter som iblant gjøv ganske så hensynsløst fram, især overfor nær familie. «Saken» kom først, kone og barn stykkevis og delt, derpå.
    Denne anmelder studerte i sin tid antropologi, og det er et understatement å si at Heyerdahls kulturhistoriske hypotese, tuftet på diffusjonismen, ikke sto høyt i kurs i antropologibrakkene på nedre Blindern i hine hårde 1970-år. Han var ikke på pensum. Ampre fjernsynsdebatter i Heyerdahls siste leveår vitnet og vitner om fortsatt skepsis i akademia. De siste feider gjaldt hans teorier om at den norrøne gudetroens Åsgård lå i svartehavsområdet, samt at Odin var en høvding i folkevandringstiden. Det var ikke skjønne debatter å skue, verken på tv eller i aviser, lite verdig for begge parter, både universitetsforskerne og Heyerdahl.
    Men disse hjemlige stridighetene er for intet å regne mot den motbør Heyerdahl møtte internasjonalt i den nære etterkrigstiden, godt dokumentert fra Kvams side. «Humbug», lød det fra professor Rafael Karsten i Finland – om Kon-Tiki, «en fri uppfinning» – solguden Kon-Tiki har aldri eksistert. Fra New Zealand ble enhver diffusjonistisk tanke om at polynesierne hadde sin rot i Sør-Amerika, forkastet. Svenske, danske og østerrikske antropologer og etnologer fulgte opp, så amerikanske. «En speidertur» ble Kon-Tiki-ferden kalt av den sveitsisk-franske etnologen Alfred Métraux. Fagkritikk og storm skulle vare ved gjennom tiårene, etter som ekspedisjoner og utgravninger fortsatte. Heyerdahl vant et stort hjemlig og internasjonalt publikum med sine mange bøker, men altså ikke kunnskapens høyborg. Samtidig som de unge etnografene Arne Martin Klausen og Henning Siverts refset Heyerdahl, ble han innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi – æreskjelling og heder, side om side, i 1958.

Fortjent biografi
Denne mannen, som utrettelig gikk på med krum hals i motvind, er med rette omtalt som eventyrer og erobrer, og ja, han fortjener virkelig en god biografi – her er rikelig med stoff. Men vil han tåle en biografi i tre bind? Se det vil framtiden vise. Til nå har Ragnar Kvam jr. utgitt to bøker, Mannen og havet fra 2005, og Mannen og verden senhøsten 2008. Begge er en fryd å lese – på flere vis. For det første er de velskrevet, for det andre er de befriende enkle i komposisjon. Kapitlene har korte titler og undertitler, treffende, poengterte. Man suges gjennom dem, som i en lang bølge.
     Den første boken har fem kapitler som rett og slett heter «Liv», «Fatuhiva», «Kartet», «Krigen» og «Kon-Tiki». Den andre boken har samme rytme, fire kapitler som kun lyder «Berømt», «Aku-Aku», «I utlendighet» og «Ra». Det er ikke mange biografer som ville utvist en slik disiplin med et stort og mangslungent stoff over 750 sider. Da skal man være ganske stø på tastene og attpåtil være trygg på det man gjør. Det er Ragnar Kvam jr. – han er en erfaren journalist og en dreven forfatter. Han kan gamet med å lage en story.
    Gjennom tiårene har det utkommet en lang rekke bøker med biografiske ansatser om Heyerdahl, så grunnfortellingen og noen av hovedbragdene er vel kjent: livet på sydhavsøya, Kon-Tiki-ekspedisjonen, Aku-Aku, Ra. Bøkene Heyerdahl selv skrev om de ulike tokt og ekspedisjoner, ble bestselgere nasjonalt og internasjonalt. De ga Heyerdahl en image, en posisjon. Ja, hvem var det Norge plukket ut til å representere og småprate under åpningen av Lillehammer OL i 1994? Det var Liv Ullmann og Thor Heyerdahl, to norske verdensartikler – som begge har møtt mye motbør hjemme, men som landet gjerne brisker seg med, når det trengs.
ingen hagiograf Vi vet atskillig om ham. Senest og ikke minst gjennom Heyerdahls selvrepresentasjon i erindringsboken med den potente machotittelen I Adams fotspor fra 2000, som brakte mye nytt til torgs, både om krig og fred. Kort tid etter Heyerdahls død utkom dessuten gjenopptrykk av gamle, samt flere nye, bøker om ham, med ulike ståsteder. Noen hadde vært hans kolleger, andre var journalister som hadde fulgt Heyerdahl gjennom årene.
    Men det var Ragnar Kvam jr. som trakk vinnerloddet og fikk tilliten til å skrive Biografien. Intet dårlig valg, det, enten det nå var forlaget eller Kvam selv som tok initiativet. Uansett, det var Kvam som maktet å komme på innsiden av familien og bli fortrolig med forsmådde, bitre og mindre bitre familiemedlemmer. Det var og er Kvam som har maktet å spa fram nye kilder, muntlige som skriftlige, fra inn- og utland. Han har hatt stor nytte av flere brevsamlinger og fått tilgang til lange opptak som filmprodusenten Dale Bell i sin tid gjorde med Heyerdahl.
    Og fremfor alt – Kvam makter å skape seg en drøftende posisjon overfor sitt objekt. Biografen er slett ingen hagiograf, han har en merkbar varme for sin hovedperson, men gjennomfører systematisk plass og tid til å stanse opp og drøfte: Hva var det som skjedde nå? Hvorfor gikk det bra, hvorfor gikk det galt?
    Som for eksempel Heyerdahls reise til en ukjent øy i Stillehavet med sin unge brud, selvsagt med navn Liv. Denne ekspedisjonen starter jo ikke klokt, slik en erfaren antropolog ville gått fram på et feltarbeid. Thor og Liv Heyerdahl settes i land på Fatuhiva og farter raskt gjennom landsbyen, for raskest mulig å finne og bygge sitt sted, i fred. Den lokale befolkningen forstår ikke helt hvem de er og hva de vil. Paret havner av vanvare midt opp i en strid mellom en protestantisk prest som ble Heyerdahl-parets venn, og den katolske menigheten på øya.
    Kvam drøfter Heyerdahls overraskende fordommer og forakt overfor polynesiere når han omtaler dem etter hjemkomsten til Berlin først og så Norge. Han hadde forestilt seg, ganske så romantisk, at sydhavsparadiset var et sted man bare kunne forsyne seg, en oase uten eiendomsrett. Han erfarte på Fatuhiva at maten tilhørte befolkningen, han kunne ikke bare forsyne seg fritt. Blant Heyerdahls vidløftige avtaler før avreise til stillehavsøya, var å ta med en hodeskalle tilbake til professor Hans Günther, det nye Tysklands ledende raseantropolog – og norskgift med en kvinne som var barndomsvenninne med Livs mor. Kvam skriver om Heyerdahls besøk hos Günther i februar 1938: «Det er likevel underlig å legge merke til hvor lite utviklet Heyerdahls motforestillinger på dette tidspunkt synes å ha vært mot det nasjonalsosialistiske Tyskland, enn si mot å møte en fremtredende representant for det nye regime.» Riktignok hadde han vært borte fra alt i ett år, men uniformsmylderet og de markante symbolene i Det tredje rike var rikelig til stede i Berlin både før og etter reisen til Fatuhiva. Kvam påpeker også tidlig det doble hos idealisten Heyerdahl: Han hadde med både kamera og rikelig film til lysbilder, og i passet kalte han seg zoolog og journalist. Reiste Thor og Liv virkelig bort for alltid?
    Heyerdahls krigsår i Canada og USA ble kjent gjennom hans egen selvbiografi, men Kvam får fram et mer bredspektret bilde – ikke minst av familien, sett fra hustruens og barnas ståsted. Thor og Liv Heyerdahl fikk to sønner, hun bar byrden med ustabil økonomi  i krig og etterkrigstid samt en rastløs ektemann og fraværende far. Utroskap, nytt ekteskap og fortsatt utroskap ble behørig løftet fram i mediene da bind to utkom, men dette er ikke det bærende i Mannen og verden. Selv om her er hjerteskjærende formuleringer om en far som ikke er til stede i sønnenes brylluper, så er annet bind først og fremst en fascinerende beskrivelse av Heyerdahl i møte med verden, hans formidling til et bredt publikum, hans vitenskapelige ambisjoner og kamp for aksept i toneangivende internasjonale fagmiljøer. Historien om Heyerdahl på Påskeøya er brettet ut, med mange nye kilder og i en detaljrikdom som fascinerer.

Mislykket avslutning
Det er tydelig at bind to er «kunstig» avsluttet. Planen om en tobinds biografi har blitt kastet om kull på grunn av stoffmengde (og utvilsomt forlagets tro på Kvam som forfatter og bestselger) og blitt et trebinds verk. Bind to halter merkbart på slutten. En mislykket Ra-ekspedisjon toner ut i et forunderlig «Etterord» om det nye og vellykkede forsøket med Ra-II, der sivbåten lyktes i å nå fram over Atlanteren. Boken avslutter med at Kvam forteller at Heyerdahl selv mente at Ra var den viktigste av alle hans ekspedisjoner. Men stoffet om Ra er ikke disponert slik at vi lesere fester oss ved det eller blir overbevist. Slutten er den minst vellykkede bokavrunding denne anmelder har lest av Ragnar Kvam jr. – et aldri så lite mageplask. Det springer en leser i øynene at her har Ragnar Kvam jr. raket unna noen godbiter for å holde koken gjennom et tredje bind.
    I likhet med den biograferte er det definitivt noe potent også over biografen. Titlene på de to bindene handler om intet mindre enn Mannen med stor M. Mannen og havet – for ikke å snakke om den bibelske videreutvikling fra Heyerdahls egen I Adams fotspor til Kvams bind to, Mannen og verden.
    Hva blir mon grepet i Kvams neste, tredje bind? Hva finnes etter «verden»? Skal vi gjette – etter den abrupte avrundingen i bind to, ja, da vil Ragnar Kvam jr. måtte ta for seg Thor Heyerdahls siste tiår, Tigris-ekspedisjonen og hans øvrige vellykkede og mindre vellykkede reiser og utgravninger, samt hans kamp mot universitetsakademikere og forskere. Skal vi tippe at tittel på siste bind vil lyde «Mannen og Norge»? Uansett, det er en bok vi venter på. Dette store biografiprosjektet er meislet systematisk ut av Ragnar Kvam jr. Med et lite hvileskjær på tampen av bind to, har han utvilsomt vind nok i seilene til å føre skuta vel i havn.
    Heyerdahls bøker kommer aldri på pensum på universitetene, men biografien om ham tåler lesning både av folket og av akademia – her er kulturell naivitet, overmot, pågangsmot, erobrervilje – veldokumentert og velskrevet.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>