>Anmeldelser Prosa 02|09

Overflatisk om kulturpolitikk og -journalistikk

IdaLou Larsen

Endelig er det kommet to sakprosabøker som følger opp dagens interesse for «kultur», Jan Grunds Kulturpolitikk er kunst, og Karl Knapskog og Leif Ove Larsens Kulturjournalistikk. Dessverre går ingen av dem i dybden, men nøyer seg med å registrere overflatefenomener.

<empty>

Jan Grund
Kulturpolitikk er kunst
247 sider
Universitetsforlaget 2008

Karl Knapskog og Leif Ove Larsen
Kulturjournalistikk
341 sider
Spartacus/Scandinavian Academic Press 2008

Anmeldt av IdaLou Larsen

KULTURMINISTER TROND GISKE har satt kulturpolitikken på dagsordenen. Han er alltid velmenende og begeistret, selv om han ikke alltid er like konsekvent. Han er ikke bare den mektigste, men også den mest handlekraftige kulturministeren vi har hatt siden kulturen – og kunsten – fikk eget departement i 1982. Derfor er det neppe tilfeldig at det nettopp i hans «regjeringstid» er blitt gitt ut to sakprosabøker som vil drøfte fenomenet kultur.
    Kulturpolitikk er kunst er skrevet av Jan Grund, tidligere professor og prorektor ved Handelshøyskolen BI, nå rektor ved Høgskolen i Akershus, og styreleder for Oslo Nye Teater samt styremedlem i Black Box Teater og Norsk Film. Boka ble lansert på et seminar som fikk en del omtale fordi kulturministeren, som var en av innlederne, provoserte ved et innlegg der han nytolket begrepet «armlengdes avstand». Selve boka ser derimot ikke ut til å ha vakt særlig interesse blant et bredere publikum. Kanskje ikke så rart, i baksideteksten begrenser forlaget selv bokas nedslagsfelt ved å forklare at den «vil være spesielt nyttig lesing for studenter, personer i ledende stillinger i kulturinstitusjoner, samt politikere og ansatte i embedsverket».
    Ikke ett ord om at kulturjournalister hører til i målgruppen! Likevel grep jeg begjærlig fatt i Kulturpolitikk er kunst. Helt siden midten av 1980-årene har jeg som kulturjournalist fulgt nøye med i norsk kulturpolitikk. Blant årets høydepunkter for meg er lanseringen av kulturbudsjettet, stortingskomiteens innstilling og den påfølgende debatten i Stortinget, iallfall når mindretallsregjeringer fører til kontroversielle standpunkter og skarpe meningsutvekslinger. Kultur- og kunstnerorganisasjonenes arbeid for å nå fram hos politikerne, de stadige motsetningene mellom sentrum og periferi, Kulturdepartementets innbitte rivalisering med Kulturrådet, og stortingspolitikernes tradisjonelle «julekort hjem», vår spesielle norske avart for korrupsjon – alt dette, og mer til, har vært min spennende hverdag i mange, mange år.

Manglende sammenhenger Det var derfor med store forventninger jeg begynte på Jan Grunds bok. Jeg ble skuffet. Jan Grund sier selv at han har lagt vekt på «å plassere kunst og kultur innenfor en økonomisk-politisk ramme», men fordi han unnlater å trekke inn de interessante politiske sammenhengene, ender hans analyser altfor ofte i overfladiske beskrivelser. Hans behandling av Kulturrådet er ett godt eksempel: Det er ingen konkrete feil i informasjonen som gis, selv om den kan sies å være litt for komprimert. Problemet er at beskrivelsen er så politisk korrekt at den like gjerne kunne ha vært skrevet av departementets embetsmenn. Det skyldes først og fremst at Grund behendig unngår å rapportere om politiske spenninger og konflikter. Hans perspektiv på kulturpolitikken er saklig nøytralt til det kjedsommelige. Denne spesielle innfallsvinkelen kan kanskje gjøre Kulturpolitikk er kunst til et nyttig læreverk for «studenter, personer i ledende stillinger i kulturinstitusjoner, samt … ansatte i embedsverket». Men ikke for kulturpolitikerne: De trenger langt mer presise og mer omfattende kunnskaper.
    Baksideteksten forsikrer om at boka er «rikt illustrert med eksempler fra forskjellige sektorer av kulturlivet». Det er villedende reklame, for en av svakhetene ved boka er faktisk mangelen på slike «case studies». Det er kanskje like bra, for nettopp i enkelte eksempler avslører Jan Grund en skremmende mangel på kunnskap om aktuelle politiske saker. Som ett eksempel på verdifulle tiltak som har fått støtte gjennom de rødgrønnes Kulturløft, nevner han teaterbåten «Innvik», og skriver at «tidligere måtte båten ’ha hjelp’ av representantene fra Sogn og Fjordane i de årlige reviderte budsjettene for å få Stortinget til å supplere regjeringens budsjettforslag slik at båten klarte seg. Nå ligger «Innvik» til kai i Oslo – opprustet og drevet av Nordic Black Theatre, finansiert gjennom en egen post på statsbudsjettet som i 2008 økte med 800 000 kroner» (s. 45). Så langt korrekt. Men det Jan Grund ikke nevner er det mest sentrale med «Innvik»: at kulturentusiaster og kulturpolitikere i Distrikts-Norge hadde helt andre visjoner for kulturbåten enn at den skulle skvulpe i Oslofjorden ved siden av Operaen. Båten skulle bringe ikke bare teater, men kunst og kultur ut til alle interesserte i vår kronglete geografi, og til og med bli en viktig og unik eksportør av norsk kultur til utlandet. Det gjør desidert ikke «Innvik» i dag. Men Jan Grund har opplagt problemer med å heve blikket over Oslogryta.

Løs antologi Det var med enda større spenning jeg kastet meg over antologien Kulturjournalistikk. De to redaktørene, Karl Knapskog og Leif Ove Larsen, er begge tilknyttet Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen, og selve boka har utspring i et seminar om «Kulturjournalistikk og kunstkritikk» som i flere år har vært et tilbud til instituttets mastergradstudenter. «Denne antologien handler om pressen og den kulturelle offentligheten med særlig vekt på kulturjournalistikkens historie og betydning,» får vi opplyst. Den «særlige vekten» på historien utgjøres av tre artikler om ulike aspekter ved tidligere tiders kulturjournalistikk – musikk-kritikken i Europa mellom 1700 og 1900, en kritikk av Habermas’ offentlighetsteori illustrert med artikler fra kultur- og livsstilsjournalistikken på 1700-tallet som alle dreier seg «om kaffe i danske periodiske pub­likasjoner på 1700-tallet», og en artikkel om Vinje som «kulturjournalistisk portalfigur». Helt greie innspill, men neppe representative for kulturjournalistikkens historie. Redaktørene mener at boka også legger «særlig vekt på kulturjournalistikkens … betydning», men også dette fortoner seg dessverre som ønsketenkning fra deres side.
    Første kapittel oppsummerer bokas elleve forskjellige bidrag. Med utgangspunkt i kjønn, sosial bakgrunn, utdanning med mer plasserer deretter Karl Knapskog og Jan Fredrik Hovden kulturjournalistene i det totale journalistlandskapet. En god opptakt, tenker jeg, og blir litt forbauset over at problemstillingene ikke følges opp. I stedet kommer nå de tre nevnte historiske, og noe kuriøse, artiklene.
    I del tre, «I den moderne offentlighet», skal tråden fra de første kapitlene tas opp igjen, og søkelyset rettes mot dagens kulturjournalistikk. De fem første bidragene dreier seg imidlertid utelukkende om kritikk: musikk­kritikk, jazz- og populærmusikkritikk, kunstkritikk, scenekunstkritikk og filmkritikk, mens litteraturkritikken, på mange måter selve kritikkens alfa og omega, merkelig nok glimrer med sitt fravær. Ved nærmere ettertanke slår det meg at det kanskje er disse bidragene som ifølge redaktørene legger «særlig vekt på kulturjournalistikkens betydning». I så fall er det en feilslått konklusjon. Ingen av de fem skribentene er spesielt opptatt av kulturjournalistikkens betydning. Tre av forfatterne er akademikere og skriver fornuftig nok om musikk- og filmkritikk, mens to er aktive kritikere innen kunst og teater, og fortoner seg i overkant selvhøytidelige og selvtilfredse. Uansett er ingen av disse artiklene viktige nok til å beslaglegge en tredel av boka.

Umotiverte perspektivskift Uten forvarsel skifter perspektivet igjen. Eivind Tjønneland, som i del to skrev ganske morsomt om den danske kaffen på 1700-tallet, vil nå med utgangspunkt i Ibsens Nora som hysteriker, komme med «en freudiansk kritikk» av den «hysteroide kulturjournalistikken». Utgangspunktet er originalt og spennende nok, og det ser ut til at forfatteren har hentet ideen i Hystories – Hysterical Epidemics and Modern Media, en tydeligvis svært interessant utgivelse av Elaine Showalter (1997). Dersom Tjønneland er blitt overbevist om at det er en sammenheng mellom medienes frenetiske kjendisdyrkelse og lesernes latente hysteri, er det en teori jeg gjerne skulle sett grundig underbygget og godt presentert. Det makter ikke forfatteren. Logikken i innlegget hans er stort sett fullstendig uforståelig, og kulminerer i analysen av Noras tarantella «som en fortrengt masturbasjonsfantasi som utageres kroppslig».
    Det aller siste innlegget, Leif Ove Larsens grundige undersøkelse av plassen sju norske aviser (Dagbladet, Aftenposten Morgen og Aften, Nationen, Bergens Tidende, Bergen Arbeiderblad/Bergensavisen og Sunnmørsposten) har gitt «kulturstoffet» i henholdsvis 1964, 1986 og 2005 er bokas mest interessante innlegg, og burde dannet opptakten til en seriøs og engasjerende debatt om kulturjournalistikkens innhold og funksjon – for eksempel med utgangspunkt i kulturjournalistikkens forhold til andre stoffområder som nyheter, innenrikspolitikk, sport, utenriks­politikk og økonomi.
    Leif Ove Larsens sammenligning er interessant, og viser at kulturstoffet står stadig mer sentralt i avisene: «Antall artikler om kultur er nesten doblet fra 1964 til 2005,» konstaterer han fornøyd, og mener det er all grunn til «å problematisere forestillinger om en kulturjournalistikkens ’gullalder’ i 1960-årene». Alt var slett ikke så mye bedre før, slik nostalgikerne vil ha det til. Den gangen var for eksempel «kulturdekningen preget av en paternalistisk, belærende stil … i nyere tid fortrengt av en mer nøktern og saklig framstillingsmåte» (s. 37). Ja, Larsen går så langt som å si at det i dag skjer «en kulturjournalistikkens renessanse i norsk presse» (s. 284).
    Er du blant dem som hevder oppslag om popstjerner og andre kjendiser har erstattet «den seriøse» kulturjournalistikken, får du noe å bryne deg på i det omfattende tallmaterialet som Leif Ove Larsen har samlet og studert. Og tall lyver som kjent aldri! «Det har blitt mer kulturjournalistikk, men økningen har i hovedsak skjedd innen populærkulturen, særlig musikk og fjernsyn. Journalistikken på populærkultur har ikke fortrengt tradisjonell høykultur fra spaltene, men kommet i tillegg til den. Denne emnemessige endringen kan på ingen måte i seg selv betegnes som tabloidisering, men er snarere pressens forsøk på å speile og kommentere kulturfeltets forvandlinger fra 1960-tallet» (s. 324). Selv om anmeldelser «utgjør en mindre andel av kulturstoffet i 2005 enn i 1964», har likevel «arealet til denne sjangeren nominelt økt med mer enn 250 prosent». I Dagbladet, for eksempel, «er anmelderiet en av de viktigste sjangrene» i 2005 (s. 312).

Er mye lik viktig? Alt dette er vel og bra. Det er utvilsomt riktig at en avis uten egne kultursider er utenkelig i dag. Men betyr det virkelig at kulturdekningen er blitt så mye viktigere? Det er noe naivt ved denne tallbaserte optimismen boka signaliserer, all den tid det ikke engang gjøres et forsøk på å gå nærmere inn på de nye kultursidenes innhold. Det er uten tvil flere anmeldelser i dag enn for femti år siden. Det skyldes i hovedsak at det er så mye mer som skal anmeldes: Det gis for eksempel ut ti ganger så mange bøker, og daglig står kulturbegivenhetene i kø. Men er nivået på anmeldelsene blitt bedre? Leif Ove Larsen stiller ikke engang spørsmålet, og drøfter ikke hva stadig økende tidspress og stadig krav om kortere tekster betyr for anmelderens mulighet til refleksjon.
    Med ukuelig fremtidsoptimisme hevder Leif Ove Larsen derimot at «papiravisene underlegger i økende grad populærkultur og fjernsyn en seriøs og kompetent journalistisk behandling» (s. 324). Han problematiserer overhodet ikke kulturdekningens innhold, han nøyer seg med å slå kategorisk fast at «kultursidenes innhold er kultur» (s. 305). Men blir «meldinger og notiser om filmstjerner og musikere, skilsmisser og skandaler» automatisk til kultur fordi om de står på kultursidene?
    Det er sikkert urettferdig å bebreide Leif Ove Larsen at han stort sett nøyer seg med å referere tall når det har vært målet med hans artikkel. Men hans konklusjoner ikke bare avslutter boka, de er dens eneste aktuelle og relevante bidrag – og han er bokas ene redaktør. Derfor må han ta sin del av ansvaret for at man nesten skulle tro at initiativet til Kulturjournalistikk kom fra Redaktørforeningen, og ikke fra et uavhengig akademisk miljø.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>