>Min debut Prosa 02|09

Trango triumf og tragedie

Stein P. Aasheim



Steinar P. Aasheim. Foto: Privat

Stein P. Aasheims (57) første bokutgivelse ble et minneord over klatre­kompisene Hans Chr. Doseth og Finn Dæhlie, som omkom under klatreekspedisjonen i 1984 til Great Trango nordøst i Pakistan, på grensen til Kina.

Stein P. Aasheim
Trango – triumf og tragedie
139 sider
Scanbok Forlag 1985

DA DET AMERIKANSKE bladet Climbing gjorde opp status ved siste årtusenskifte, under tittelen «The climbs that made history», ble norskeruta på Trango fra 1984 presentert som en av de ti mest banebrytende klatreekspedisjonene i forrige århundre. Jeg skulle gjerne ha byttet «norskeruta på Trango» mot livet til klatrekompisene mine. Den første boka var egentlig et minneord.
    Allerede i Islamabad kom det en henvendelse om å skrive boka om dramaet som ennå ikke var over. Det pakistanske forsvaret stilte helikopter til disposisjon. Vi firte oss ut midt i fjellveggen. Leteaksjonen var hårfint unna nok en katastrofe. Aviser og media ringte. Pårørende var på vei fra Norge. Forespørselen om bokmanus kom fra et lite, nystartet forlag ved navn Scanbok Forlag. At jeg ikke oppfattet henvendelsen som mer upassende, midt oppi likbager, helikoptersøk, sjokket og pårørende, må være fordi alt var så uvirkelig i de dagene.
    Det var romsdalsklatreren Hans Chr. ­Doseth som var drivkraften i prosjektet. Østveggen på Great Trango, «the highest rock face in the world», ligger nordøst i Pakistan, på grensen til Kina. Det er en loddrett 1500 meters granittvegg som ender 6200 meter over havet. Ingen hadde tidligere gjort noe lignende i slike høyder. Etter to-tre uker, med dagsetapper nede i 30 høydemeter, hadde vi ikke igjen nok mat til alle fire. Vi skilte lag da det gjensto en fjerdedel av veggen. Hans Chr. og Finn Dæhlie skulle prøve å komme til topps, med resten av maten. Dag Kolsrud og jeg brukte to dager på å returnere samme vei vi hadde kommet.
    Fra foten av fjellet så vi de to stå på toppen en snau uke senere. Ulykken skjedde på vei ned. Finn og Hans Chr. kom aldri tilbake, og de ble aldri funnet. Jeg hadde aldri mistet noen som sto meg nærmere enn Hans Chr.
    I forståelse med de pårørende gikk jeg i gang med å skrive boka ganske kort etter at vi kom hjem. Vi hadde trodd vi skulle lage tv, og hadde gjort opptak av samtalene våre helt fram til den siste diskusjonen før vi skilte lag. Jeg gjorde utstrakt bruk av disse i boka. Det ga en nærhet til opplevelsen og et innblikk i vår egen psyke som jeg aldri senere har vært i stand til å kopiere.
    Trango – triumf og tragedie ble boka hetende. Den ble utgitt i 1985. Jeg har ingen følelse av at den åpnet veien for senere bokutgivelser. Til det var omstendighetene for spesielle. Fortsatt synes jeg det er rart når folk sier at det er en fin bok. Det er en bok jeg skulle ønske det ikke hadde vært mulig å skrive.
    Førsteopplaget på 5000 ble etter hvert utsolgt. Inntekten la grunnlaget for et fond til minne om Hans Chr. og Finn, som fortsatt administreres av Norsk Tindeklub. I dag har både Trango-ekspedisjonen og boka en nærmest mytisk status i det norske klatremiljøet. Hans Chr. Doseth var legendarisk allerede før han omkom. I dag er han norsk klatrehistories mest myteomspunnete person. Jeg har fått henvendelser fra flere forlag om å trykke opp boka på nytt. Senest i fjor høst. Ingen hendelse har vært mer bestemmende for mitt liv enn Trango. Ingen. Historien er utgitt én gang. Det er nok.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>