>Minibiografi Prosa 02|09

Marxisten fra Øvre Singsaker. Dag Østerberg som sosiolog og forfatter

Håvard Nilsen



Foto: Res Publica

I denne minibiografien presenteres utvalgte deler av Dag Østerbergs forfatterskap. For en mer utfyllende bibliografi, se http://ask.bibsys.no

Dag Østerberg
Metasociology
An Inquiry into the Origins and Validity of Social Thought
270 sider
Norwegian University Press 1988

Dag Østerberg
Fortolkende sosiologi I
282 sider
Universitetsforlaget 1993

Dag Østerberg
Sartre
374 sider
Gyldendal 1994

Dag Østerberg
Sosialfilosofi
220 sider
Gyldendal 1996

Dag Østerberg
Den sosiale realitet
196 sider
Sosiologisk Årbok 2001

Dag Østerberg
Sosiologiens nøkkelbegreper
176 sider
Cappelen Akademisk
2003

FORELDRENE TIL Dag Østerberg fortalte ham aldri hva som skjedde natten han ble født den 9.11.1938. Det oppdaget han først i historiebøkene. De fleste foreldre synes hyggelige begivenheter som sammenfaller med en barnefødsel, er en glede, men grufulle begivenheter som skjer samtidig med en fødsel, snakker man nødig om. Krystallnatten, da jødeforfølgelser i Tyskland og Østerrike kom til uttrykk i en enkelt terrornatt, der 7500 jødiske butikker ble knust og vandalisert, hundrevis av mennesker vilkårlig drept og 26 000 jøder deportert til konsentrasjonsleire, ble ikke nevnt av Østerbergs foreldre. Sikkert var det at deres sønn ble født inn i en verden preget av sterke rivninger, på vei inn i den verste krigen i verdenshistorien.

Ondskapen
Etter krigen ble faren, Erling Østerberg, som var politimester i Trondheim, ansvarlig for fangenskapet til den nazistiske torturisten Henry Rinnan, som hadde gitt ondskapen et norsk ansikt. Da filosofen Egil A. Wyller i sin anmeldelse i Aftenposten av Østerbergs første bok Forståelsesformer i 1967 påpekte at forfatteren var betenkelig opptatt av ondskapens forståelsesform, kan det ha vært klart sett. Østerbergs følelse av nærhet til ondskapen i sin barndom kan ha preget ham, og en av hans store oversettergjerninger skulle bli oversettelsen av Thomas Manns Doktor Faustus, om komponisten Adrian Leverkühn som selger sin sjel til djevelen, samtidig som Tyskland som nasjon gjør det samme. Et overveldende inntrykk av grusomheter preget en hel generasjon som vokste opp under krigen. For et menneske med så stor evne til innlevelse som Østerberg, kan det ha ført til en viss politisk kompromissløshet­: Kampen for et bedre samfunn er en plikt, også for de kultiverte og privilegerte. Manglende ansvar eller opportunistisk tilpasning til «de herskendes tanker» kan føre til en ond verden.

Ideologikritikk
Dag Østerberg debuterte for femti år siden med en studentrevyvise som fremdeles står i NTH-studentenes legendariske sangbok Smørekoppen («Evig student», 1959). Han leverte sin magisteravhandling i sosiologi tre år senere, og er ennå aktiv skribent og foredragsholder. Han arbeider for tiden med en sammenfatning av sine filosofiske og sosiologiske arbeider, samtidig som finanskrisen har aktualisert mange av hans tidligere tekster: Både den samfunnskritikk han i årevis har formidlet via sosiologiens klassikere som Marx, Durkheim og Sartre, men også den ideologikritikk han har formulert mot økonomisk liberalisme og nyklassisk økonomi, har fått ny relevans. Østerberg betrakter liberalismen som bunnfalsk, som ideologi og skinn. Det betyr ikke at han forakter individualisme eller frihet som tematikk, tvert imot er friheten et sentralt tema hos ham, og mye av hans beskjeftigelse med Sartre og Bourdieu er rettet mot en sosial teori som ikke underkjenner menneskelig frihet og individuelle valg, selv om man har blikk for sosiale strukturer og mønstre.

Skarpt blikk Hans bakgrunn fra et «kondisjonert hjem» på Øvre Singsaker bidro til å utvikle hans mange talenter og gi dem retning: språkfølelse, klaver- og sjakkspill. Musikken bidro til sansen for form og tone i en tekst, sjakken skjerpet blikket for strategisk tenkning. Han utviklet også en forakt for autoriteter, en treffsikker replikk, evne til parodi, absurd humor, samt et blikk for sosiale mønstre: likheter og forskjeller, klassebevissthet og -konflikt. Han ønsket egentlig å bli skjønnlitterær forfatter, og var særlig tiltrukket av forfattere med et utpreget sosiologisk blikk: Thomas Mann, Aldous Huxley, Cora Sandel, alle forfattere med rikt utviklet sans både for de materielle tingene som omgir oss og de sosiale mønstre mellom oss. I sosiologien fant han et område som kunne samle talentene i én form, studiet av samfunnsmessig integrasjon og desintegrasjon, det som binder oss sammen eller splitter oss. Østerbergs doktoravhandling var om Durkheim og Marx, og han har i norsk sammenheng vært sentral  i å vise den faglige betydningen av Marx’ verk, noe som i årevis ble ansett som utidig. Selv stod han for en antiautoritær marxisme som stod i skarp kontrast til Mao-dyrkingen i AKP m-l.
    Som ung filosofistudent i Oslo var Østerberg opprinnelig en beundrer av Næss, delvis på grunn av hans forakt for konvensjoner, og hans åpne stil. Men aktelsen kjølnet betraktelig, han ble skuffet, og mente Næss ikke tok sine egne standpunkter alvorlig. Som positivismens bannerfører i Norge ble Næss en av Østerbergs motpoler. Med tiden graviterte Næss mot en del av de posisjoner positivismekritikere som Skjervheim og Østerberg hadde vært opptatt av, som fenomenologi og gestaltpsykologi, men i en innpakning ­Østerberg ikke hadde synderlig sans for: Livsfilosofi. Et personlig bidrag om følelser og fornuft, en nasjonal bestselger. «Jaha, nå er altså Næss blitt sentimental også, da er det ikke mye igjen av ham.»

Ensom ulv Mange ønsker å tilhøre eller bli identifisert som del av en krets, en intellektuell «generasjon» eller et miljø omkring et tidsskrift eller lignende. Østerberg har derimot vært bevisst tilbaketrukket og unngått konstellasjoner av likesinnede. «Jeg fryktet at jeg kunne bli usikker på hva som var mitt eget.» Av denne grunn er Østerbergs tekster behagelig fri for velvillige noter til et «nettverk» av venner, som etter hvert er blitt så utbredt i forskningen. Han har ikke vært utpreget redd for å stå alene. Med boken Makt og materiell ble han imidlertid satt på kartet i sin generasjon, som en forfatter med politisk relevans, nye perspektiver og skarpt blikk for den stilltiende makten vi ikke tenker over til daglig. Da var han allerede for lengst etablert som en sentral nytenker i sosiologifaget, noe teksten «Metasosiologisk essay», som han skrev 25 år gammel, hadde vist.
    Da Pierre Bourdieu kort tid før han døde, mottok en pris ved Universitetet i Oslo, sa han i sin takketale at han var stolt av å motta en pris ved et universitet som hadde frembrakt en så betydelig sosiolog som Dag Østerberg. Det var en slående attest for en mann som har skrevet det meste av sitt forfatterskap på norsk, og som tross høy produktivitet ikke har forholdt seg til forskningens tellekanter. Men det som forelå på verdensspråk var nok til å vise Bourdieu mesterskapet. Så er da også mye av forfatterskapet påvirket av et dypt kjennskap til fransk filosofi og sosiologi, det være seg fenomenologien, strukturalismen eller post-strukturalismen. Men Østerberg foregrep også vesentlige strømninger i anglo-amerikansk sosiologi; som Rune Slagstad har pekt på i De nasjonale strateger, skrev Østerberg (og Hans Skjervheim) om refleksivitet i vitenskapene og moderne samfunn alt på 60-tallet, tredve år før Anthony Giddens’ oppdagelse av samme tematikk gjorde ham til en internasjonal berømthet.

Formidlingskunst
Aldous Huxley, som hadde store problemer med øynene, har skrevet en fin liten bok som heter The Art of Seeing. Den slår fast at å se ikke handler bare om øynene og synssansen. Vårt fremste synsorgan er hjernen. Vi møter verden med oss selv; vår erfaring, vår hukommelse, våre følelser, vår smak – og hva vi ser, avhenger av dette. Dette er merkbart i Dag Østerbergs forfatterskap, i lesningen av hans tekster får vi følelsen av å se klarere. Han møter sitt stoff på høyden, og får det til å fremtre uten forstyrrelser. Det er ikke popularisering i betydningen forenkling, men stilistikk og formidlingskunst av ypperste merke. Han har evnen til å gå inn i det vanskeligste stoff og gjøre det klart, uten å miste mening. Sosiologiens nøkkelbegreper, som har preget generasjoner av studenter og er blitt hans største bestselger, er et godt eksempel. Boken om Sartre er et annet: en bredt anlagt biografi som presterte det få biografer har våget, nemlig å sammenfatte Sartres filosofiske hovedverk i samme bok som hans privatliv og romanforfatterskap blir presentert.

Kjedelige titler Østerberg har en aversjon mot morsomme titler på faglige bidrag. Amerikanske fagartikler med fengende titler av typen «Hit me with your rhythm stick: Sexual transgressions in New York’s gay culture» er noe av det verste han vet. Hans egne bøker har titler som Fortolkende sosiologi. Almene emner og metodologi, eller Arkitektur og sosiologi i Oslo – og artiklene har titler som «Den deskriptive sosialstatistikkens gyldighetsområde», «Sosialstatistikk, samfunnsforskning og sosiologi».
    «Titler skal være kjedelige, ja. Når forfatteren har landet på en fancy tittel, er som regel artikkelen mye kjedeligere enn tittelen,» er begrunnelsen. I hans tilfelle er det definitivt motsatt. En av mine favoritter er artikkelen «Latent funksjon og amfibisk samkvem» i Fortolkende sosiologi. Bak den tørre tittelen åpner det seg en verden av sosiale fenomener som ikke er «formålsrasjonelle». Mens handling generelt ses som resultat av et mål og en intensjon, finner vi her alle de handlinger der den latente spenningen i en utydelig, ikke helt definert situasjon er vesentlig: leken, dansen, flørten, festen, humoren, vitsen – her er det ikke klarhet, men dobbelthet, evne til smidighet og eleganse, amfibisk handling (etter amfibium, et kjøretøy til lands som til vanns) som gjelder.

Tre ønsker Ved siden av å arbeide med filosofi og sosiologi, har Østerberg de siste årene gått aktivt inn for å få oversikt over rockemusikken og tilgrensende felt, noe han ellers hadde viet liten interesse sammenliknet med klassisk musikk. Det er et typisk uttrykk for en mann som ennå holder seg levende opptatt av verden omkring. Det ble kvelder med alt fra Cure, Einstürzende Neubauten eller Rammstein til Nirvana eller Beatles. Generasjonsfellen John Lennon – som var bare to år yngre – hadde sammenfattet  noe av hans egen attitude i linjen «Keep you doped with religion and sex and TV, and you think you’re so classless and clever and free».
    «Jeg ønsket tre ting av mitt liv,» sa Dag Østerberg nylig, «nemlig at jeg skulle skrive, at samfunnet skulle bli sosialistisk, og at jeg skulle nå et høyere moralsk nivå enn gjennomsnittet i befolkningen. Skrivingen gikk greit, sosialismen ble det ikke noe av, og dette med min høyere moral – ja, det gikk også i vasken.» Heldigvis skriver han ennå.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>