>Artikler Prosa 02|09

>Biblio9: Bok, håp og kjærlighet. Om Tromsøs nye multikulturelle møtested

Danny J. Pellicer

Fra nedslitt lager til flerkulturell storstue. Nå skjer det mye på Tromsø bibliotek. Men de låner fortsatt ut bøker.

Prosa 02 09

> BIBLIO9 Hvorfor skjer det enorme endringer i norske folkebibliotek uten offentlig debatt? I reportasjeserien Biblio9 i Prosas seks nummer i 2009 oppsøker seks skribenter sentrale personer og steder på jakt etter svar.

Se de andre artiklene i reportasjeserien på denne siden.

JEG ANER IKKE hvor langt pannekaka hadde kommet da hun begynte å le. Den hadde antakelig ristet av seg noe sånt som kone krone, gamlefar, sju skrikerunger, mann brann, høne pøne – og sto kanskje overfor selveste hane pane. Eller, enda verre, den slue rakkeren gylte grisesylte. Var den nå bare sekunder fra den sikre død? Ikke godt å si. Ikke for meg. Det klassiske folkeeventyret Pannekaka ble lest på arabisk, og oppleser Leila El Hachimi (27) fra Marokko var midt i en god, gammeldags, universell – og smittsom – latterkrampe. Snart ler de fleste av de 30 personene som har benket seg nede i det runde, knallrøde eventyrrommet som ligger som en hemmelig hule midt i barneavdelingen i Tromsø biblioteks underetasje.
    Biblioteket samarbeidet med Voksenopplæringa i Tromsø om å markere den internasjonale morsmålsdagen 21. februar. I løpet av tre dager leses, framføres og spilles Pannekaka på arabisk, somalisk, norsk, russisk og tigrinji. Tilhørerne er voksne fra voksenopplæringen og barn fra barnehagen. De minste bidrar med russiske sanger, og er mer enn villig til å debattere dagens tematikk i forkant.
    – Har dere spist pannekake?
    – Ja, jeg. I går.
    – Ikke jeg, jeg skulle på svømming.
    – Kan pannekaka svømme?
    – Neeeei, den har jo ingen arma og
ingen fota.
    Viktigste ressurs under morsmålsdagen er voksenopplæringens egne elever. Et enkelt: Hei, det er bruk for dere. Banalt? Mulig, men i en nasjon som lar ingeniører vaske toaletter og siviløkonomer stable på lageret, må man begynne et sted. Om så med ei pannekake på vidvanke. Det er tanken. Den er ikke så liten, den er en start. Et signal.

3. august 2005 åpnet Tromsøs nye bibliotek. En pinlig ørkenvandring, omtrent like lang som Moses sin, var over. I tiår etter tiår hadde debatten og kranglingen pågått. Hvor skulle det nye biblioteket ligge? Den ene tomta etter den andre ble lansert. Og forkastet. Hadde kommunen råd? Nei, aldri. Og for hvert år som gikk, ble det gamle biblioteket mer og mer utdatert der det lå bortgjemt i en eldre forretningsgård. Gammeldags. Slitt. Umoderne. Trangt. Til slutt var det bare pinlig.
    I 2001 sørget Arbeiderpartiet, SV og RV for et flertall for å bygge nytt rådhuskvartal. Flerkinoanlegg i kjelleren. Og biblioteket skulle flytte inn i gamle Fokus kino.
    – Til å begynne med var det meningen å bygge flere kinosaler i bygget, men arkitektene sa nei. Kinoen trenger ikke lys, men det gjør biblioteket, sa de, forteller biblioteksjef Paul Henrik Kielland.
    Arkitektfirmaet HRTB AS arkitekter MNAL, som blant annet fikk Oslo bys arkitekturpris i 2002 for ombyggingen av den gamle kornsiloen ved Akerselva til Grünerløkka Studenthus, vant konkurransen om Tromsøs rådhuskvartal. Ærverdige Fokus kino sto ferdig i 1969, og var tegnet av arkitekt Gunnar Bøgeberg Haugen. Det karakteristiske betongtaket – et såkalt Candelaskall, oppkalt etter den spanske arkitekten Felix Candela – ble stående også etter ombyggingen. Takkonstruksjonen er utformet som fire store buer som danner en hyperbolsk paraboloid form. Alt under betongskallet ble fjernet. Nye vegger ble satt på plass. Kun glass. Ombyggingen kostet 121,8 millioner kroner, og biblioteket tilbyr nå sine tjenester på 3710 kvadratmeter over fire etasjer bjørkeparkett fra Troms. Det er god plass. Bjørkegulvet er på langt nær fylt opp av bokhyller. Her er knallrøde sofaer og svingbare lenestoler med panoramautsikt mot sentrum og Tromsdalstinden i all sin prakt. Store arbeidsbord. Små pulter. 26 pc-er. Sittegrupper med aviser og kaffemaskin med rettferdig kaffe. Det er elegant, lyst og åpent. Man kan godt stå oppe på mesaninen helt oppunder taket og se viltre andreklassinger rase rundt i underetasjen på jakt etter de ti bøkene de trenger for å få tatt Leseknappen, bibliotekets svar på Svømmeknappen og Skimerket. En knappenål ville falt langt. Og man ville ikke hørt den.
    Nå står Tromsø bibliotek og byarkiv midt i sentrum som en opplyst arkitektonisk perle som beviselig frister befolkningen til å komme innom. Blant dem noen tyske turister som lurte på om de var kommet til Ishavskatedralen.
590 000­ besøk hadde biblioteket i fjor. Det er en økning på hele 28 prosent sammenliknet med 2007. En firedobling sammenliknet med det gamle bibliotekets siste år. Gjestene lånte med seg 316 535 bøker, cd-er og dvd-er i fjor. Antall utlån har også økt kraftig, men på langt nær like mye som antall besøk.
    – På det gamle biblioteket kom du for å låne, og så gikk du igjen. Hva i herrens navn skulle du ellers gjøre der? spør Kielland.

Luftig. Lyst. Åpent.
Det er noe med høyden under taket, de lyse buene der oppe, som innbyr til å finne noe nytt, til refleksjon, til berikende erkjennelser som åpner sjela og utvider bevisstheten. Det er bare å dra det ut av hylla. Så lenge du har lånekort, er det håp.
    Proust. Joyce. Er det disse omgivelsene som endelig skal få meg i mål? Jeg ender opp med selvbiografien til sir Alex Ferguson (igjen), men det får så være. Jeg var ikke klar over at Ferguson faktisk mente at United styrte finalen mot Bayern München i 1999, tyskerne hadde tross alt to i stanga på 0–1. 1–1 i sluttsekundene, assistent Carlos Queiroz begynte å stresse med ekstraomganger og straffeskyttere, men Ferguson sa bare rolig: «Denne kampen er ikke over.» Og så plutselig var den det likevel. Solskjær. 2–1. Ren poesi.
Skrålingen fra ungene langt der nede absorberes mykt. Som mot mose, duvende bartrær. Hans Børli-mat. Jeg må takke den gamle bibliotektjenesten til den norske handelsflåten for Børli. Hvorfor tok min far med seg akkurat ham? Ingen åpenbare linker til hans bakgrunn fra Caracas’ bakgater. Jeg aner ikke. Men den lå hjemme.
    Og Børli burde aldri blitt fjernet permanent fra samlingen heller. Sånt gjør man jo ikke. En forglemmelse antakelig. Jeg kjenner til vennskap som har blitt brutt, svært brått, på grunn av et bibliotekstjålet eksemplar av Norges fugler. Tyven skrøt til og med av det til sin eks-venn, den gang venn. Og ble æreskjelt. Eks-vennen og bibliotektilhengeren tok med seg boka, og leverte den tilbake neste dag.

I forbindelse
med det nye biblioteket i Tromsø ble det laget en Bibliotekplan 2006–10 med åtte satsingsområder: skoletjenesten, lokalhistorisk senter, det digitale bibliotek, en åpen arena for læring, film/musikk, tilpassede bibliotektjenester (epleklistremerker langs trapper og gulv viser vei til avdelingen for barn med spesielle behov), litteraturformidling og det multikulturelle bibliotek. Målet med det siste er å gjøre biblioteket til Tromsøs viktigste og mest pulserende multikulturelle møteplass. Mer konkret betyr det at Tromsø bibliotek blant annet vil bygge opp og markedsføre en god mediesamling i samarbeid med brukerne og Interinfo, som er kommunens flerkulturelle informasjons- og servicesenter. Biblioteket vil også samarbeide tettere med skoler, flyktningtjeneste, voksenopplæring, asylmottak og innvandrerorganisasjoner.
    – Det første asylsøkere gjør, er å komme hit. Ryggraden i multikulturprosjektet er samarbeidet med voksenopplæringen. En av bibliotekarene jobber 50 prosent her og 50 prosent som lærer på voksenopplæringen, sier Paul Henrik Kielland. Rapporten «Hvem er de og hvor går de? Brukeratferd i norske storbybibliotek» (ABM Skrift «46) viser at bibliotekbrukere med et annet morsmål en norsk er sterkt overrepresentert i forhold til andelen de utgjør i befolkningen. 79 prosent av bibliotekbrukerne har norsk som hovedspråk. 10 prosent snakker et ikke-vestlig språk, mens 9 prosent snakker et vestlig språk. Av bibliotekbrukerne med norsk morsmål er det en overvekt av kvinner, mens det blant brukere med utenlandsk bakgrunn er flest menn. Undersøkelsen viser at de fremmedspråklige låner mindre enn brukerne med norsk morsmål, mens de  bruker datamaskinene og Internett mer. Når det gjelder bruken av bibliotek som et arena for studier/arbeid, er det små forskjeller mellom språkgruppene. Et annet trekk undersøkelsen viser, er at de ikke-vestlige brukerne i større grad er på biblioteket sammen med andre, samt oppholder seg på biblioteket uten å benytte noen av tjenestene. I underkant av en tredel av alle fremmedspråklige brukere mellom 0–18 år møter kjente på biblioteket, atskillig flere enn de med norsk som morsmål. Forskerne tolker dette dit hen at «biblioteket i større grad fungerer som et uformelt møtested for de som ikke har norsk som morsmål». Men hva betyr det? Er bibliotekene et venterom? En billig kafé med gratis aviser hvor ingen muskelbuntdørvakter eller engstelige latte-nippere skuler usikkert. oj, oj, varsku her. Somaliere. Også så mange da gitt. Ikke sånn med bibliotekene, kom inn, kom inn, ikke stå ute og frys. Velkommen, her kan du vente på avslaget ditt i ro og mak, og se gode nordmenn låne bøker mens du er her. Er bibliotekene en bekvem avlatsøvelse for det norske samfunnets unnfallenhet? Robert Vaagan anbefaler i «Bibliotekene og det flerkulturelle Norge» (ABM-skrift «22), en delrapport i Bibliotekutredningen fra 2006, at en ny biblioteklov bør inneholde en egen paragraf om betjening av minoriteter, innvandrere og deres etterkommere, flyktninger og asylsøkere. Vaagan tar til orde for at en ny biblioteklov bør ta utgangspunkt i kravene Grunnloven § 100 stiller til myndighetenes forpliktelse til å legge til rette for en åpen og opplyst samtale.

Tirsdag klokka 18.
Det er en klar fordel at vi befinner oss på et møterom, for stillheten er ikke påtrengende. Langt ifra. Inger Seim, det er hun som deler arbeidstiden sin mellom biblioteket og voksenopplæringen, kakker en plastpenn mot et glass Nescafe Gull. Det er nytteløst, og hun skjønner det selv. Det skal mer til for å vekke oppmerksomheten til 25 kvinner fra 12 forskjellige nasjoner: Kina, Thailand, Polen, Frankrike, Liberia, Eritrea, Russland, Norge, Namibia, Algerie, Marokko, Rwanda. Damene er i alderen 20–50. Te og kjeks på bordet. På gangen utenfor, en barnevogn.
    I en time har de lest og hørt lydbok. Prinsesse Märtha Louise har lest sin egen Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet. Kvinnene har hørt Märtha Louise fortelle at krone på hodet til hverdags vanskelig lar seg kombinere med urnorsk skigåing. Kong Haakon gikk på snørra (han var jo dansk), kronene ble rett og slett herpet stygt. Kongefamilien måtte velge. Krone eller ski? Valget var enkelt. Kronene ble stilt ut i Erkebispegården i Trondheim, og kongefamilien kastet seg fryktløse ut i løypene igjen. For som dronning Maud så klokt sa (ifølge Märtha Louise): «Det som egentlig betyr noe, er at du bærer kronen i hjertet ditt.» Og snipp, snapp og så videre. Alt dette har de 25 utenlandske kvinnene i kvinnelesegruppa lært. De møtes to timer hver tirsdag ettermiddag. De siste månedene har de blant annet lest Anne Karin Elstad, André Bjerke, Arild Nyquist og Erlend Loes Kurt – inkludert «Kurt blir grusom» på kino. De har sittet stille og lyttet. Nå prater de. Skravler. På et ukjent antall språk. Og Inger Seim sliter. Men smiler. Hun vil snakke om 8. mars. Må heve stemmen litt. Kan kvinnene i lesegruppa gjøre noe på biblioteket på kvinnedagen? Eventuelt hva? Det blir stille. Men ikke lenge.
    – Magedans.
    – Vi kan holde magedanskurs.
    – På 8. mars? Latteren runger.
    – Vi kan synge.
    – Hadde det ikke vært fint om vi alle hadde tradisjonelle klær fra landet vi kommer fra på denne dagen? Inger Seim foreslår at damene bruker den neste uka til å tenke igjennom hva de kan bidra med på 8. mars. Tanken er igjen denne: Å vise både byen og de utenlandske kvinnene selv at de er en ressurs. Det er et behov. Olga Chebotareva (51), Larissa Malchikova (50) og Irina Kulagina (51) fra Russland har ikke sagt så mye til nå. De tar ordet. Skepsis. Men brede smil.
    – Dette er veldig uvant for oss. I Russland er vi vant til at mennene gjør alt på 8. mars. Det er den eneste dagen i året vi slapper helt av.
    – Få mennene deres til å bake kake da. Som vi kan servere på 8. mars. Ha-ha-ha.
    Lesegruppa avslutter for kvelden med en nølende, men hjertelig allsang av «Jeg snører min sekk». Jeg samler fire av kvinnene, blant annet Leila El Hachimi (27) fra Marokko, pannekake-oppleseren. I tillegg Krystyna Krzyszkowska (43) fra Polen, Jeyakala Kandeahpillai (42) fra Sri Lanka og Justine Antindi (23) fra Namibia. Bakgrunnen til de fire er vidt forskjellig, noen har flere år bak seg i Norge, andre har nettopp kommet. Religion, kultur og familiesituasjon er ulik, men gjennom disse faste tirsdagsseansene har de blitt godt kjent.
    – Jeg var så lei av å være alene og ikke å ha noen å snakke med, sier Leila.
    – Det blir et godt vennskap mellom oss. Vi er i samme situasjon, vi lærer om hvordan de andre har det, og lesegruppa gir en fellesskapsfølelse, sier Jeyakala, og legger til:
    – Vi gir hverandre omsorg. Jeg vil kalle det kjærlighet. Her kan vi åpne hjertene til hverandre.
    – Før var livet mitt sånn: hjem – voksenopplæringa – hjem – voksenopplæringa. Det var det eneste. Nå hender det at jeg treffer noen av de andre på gata. Da har jeg noen å hilse på. Da føler jeg at dette er min by også, sier Leila.
    – Jeg har følt mye ensomhet i Norge. Nå er vi en del av et fellesskap. Vi hadde ikke noe nettverk i det hele tatt da vi kom til Norge, sier Jeyakala. 
    – Hvordan var det å finne et bibliotek som dette?
    – Det var en overraskelse, sier Jeyakala.
    – Ja, men en god overraskelse, sier ­Justine.
    – Jeg er imponert over at man kan finne så mange ulike aktiviteter på et sted, mener Leila.
    – Og de som jobber her har ferdigheter på så mange områder, sier Krystyna.
Men kvinnene er enige om at de savner flere bøker på sine morsmål. Et visst utvalg er det, men ikke stort.
    – Ingen bøker fra Namibia, sier Justine.
Blant noen innvandrergrupper kan det være problematisk for kvinnene å bevege seg ute på samfunnets mange arenaer.
    – Noen har strenge menn, men gå på biblioteket, det får de lov til, sier Inger Seim.
    – Og når de er her, låner de til seg og barna sine, og rekrutterer nye brukere.

Biblioteksjef Paul Henrik Kielland er fornøyd når han viser rundt. Tegner og forteller. Men han legger ikke skjul på det ømme punktet heller. Det trange innkjøpsbudsjettet. I fjor satte Tromsø kommune av kun 1,5 millioner kroner til innkjøp. Det blir fattige 23 kroner per innbygger, langt under landsgjennomsnittet. Takket være statusen som fylkesbibliotek får Tromsø bibliotek ytterligere 680 000 kroner fra Troms fylkeskommune. Det trange budsjettet er årsaken til at utlånet ikke har økt like kraftig som man hadde håpet og trodd ved åpningen. Biblioteksjefen understreker at dagens bibliotek er noe helt annet enn det gamle.
    – Dette er en storstue, et torg, kulturhus og læringssenter. Beliggenheten er veldig sentral, dette er et sted hvor du får lyst til å gå inn og se hva er.
    Staben har tatt konsekvensen av storstue-tanken. En storstue må være åpen. Åpningstiden er gradvis utvidet. Behovet etter arbeidstid var der, det har gjort at man holder åpent til klokka 19 mandag til torsdag. Barnehagene og skolene foretrakk morgentimene, det gjorde at åpningstida ble skjøvet til klokka 09. Det er lørdagsåpent, og i vinterhalvåret holder man også åpent fire timer om søndagene. De ansatte går nå i en regelrett skiftordning.
    – Nå leker vi med tanken om å holde døgnåpent. Det er mange som trenger oss, ikke minst på helligdager. Det er mange andre familietyper enn den typiske A4-familien. Framtidas bibliotek vil holde enda mer åpent.
Tromsø bibliotek er basert på stordrift. Det meste er automatisert og datastyrt. Reservering, utlån og innlevering skjer som oftest uten nærkontakt med en eneste bibliotekar. Men må et nytt, supermoderne bibliotek nødvendigvis bety den visse død for filialene?
    – Filialen vår i Tromsdalen hadde faktisk sitt beste utlånsår i fjor. Jeg tror hovedbiblioteket bidrar til økt interesse for bøker generelt. Men på de mindre filialene er det mer intimt og hjemmekoselig. Mange føler nok at det kan bli litt mye supermarked her. Det blir som med nærbutikken, på den lokale filialen sier man hei til bibliotekaren når man kommer og adjø når man går. Det er jeg glad folk ikke gjør her, sier Kielland.
Et lite skilt rett innenfor inngangen: «Siste nytt: Vi har alt!» Beskjedenhet er en dyd, men hvorfor være fanatiker? Skiltet informerer om Library Pressdisplay, via to datamaskiner kan bibliotekets brukere bla i digitale kopier av 600 aviser fra hele verden.
    Hossein Qambari (20) fra Afghanistan var en av brukerne lenge. Det er han fortsatt, men nå jobber han på biblioteket også. For et par måneder siden fikk han praksisplass via NAV.
    – Jeg er veldig fornøyd. Jeg hadde ikke så mye å gjøre i Tromsø. Jeg var her nesten hver dag likevel. Her kan jeg møte nye folk, og jobben er spennende. De som kommer hit er åpne, og vil gjerne bli kjent med norsk kultur og norske mennesker.
    Hossein oversetter arabiske, ikke bøker, men titler til norsk. En forutsetning for at de øvrige bibliotekarene skal kunne finne fram blant de arabiske bøkene.
    Kontor, reisebyrå, jobbsøking, vente på bussen, studier – bruksområdene til biblioteket er mange. I en rød sofa sitter tre jenter og samarbeider om en oppgave om Amalie Skram. Men her er også levende forfattere.
   
Fredag klokka 1130. En ung, mager mann og en mikrofon på stativ. Vi er i foajeen rett ved inngangen. Den unge mannen gynger mot mikrofonen. Lyriker Morten Wintervold fra Tromsø er omtalt i Aftenposten. Det forteller han forsamlingen.
    – De mener jeg er en opprørsk poet med mange dårlige dikt. Men de klarer ikke å la være å like meg likevel.
    Så gynger han bakover mens han blar i Utfall, den første av tre diktsamlinger, stopper opp på en side, gynger tilbake igjen, ser skrått mot sitt publikum og begynner å lese diktet som bare går under navnet 5.11.: Men hva har du/bak ribbeina/som er så jævlig/viktig/at det eneste/av meg/som får plass/i deg/er denne lille/tisseluren?
    Litterær matpakke. Hver fredag. Ta med matpakka og ta lunsjen på biblioteket i stedet for kantina, og la hodet få påfyll også, ikke bare magen. Barn? Ingen hindring. De loses ned i eventyrrommet og får servert Løven som ikke kunne brøle blant palmer og en helt ordentlig, utstoppet krokodille. Wintervolds tilhørere, stort sett kvinner, humrer. Bare ei agurkskive ligger igjen i matpapirflaket ingen har våget å krølle sammen i frykt for at støyen skulle forstyrre poeten. Lukten av en skrelt appelsin. En klassisk saftflaske. Tom. I den litterære matpakka er menyen variert. Veldig variert. La oss skru tida nøyaktig en uke fram.

Fredag klokka 1130. Fortsatt en mikrofon på stativ. Vi er fortsatt i foajeen rett ved inngangen. Denne gangen er det en voksen dame som bøyer seg mot mikrofonen.
    – Er det noen som kan pjone her?
Det er Petra Mari Linaker, husflidskonsulent i Norges Husflidslag som spør. En dame rekker hånden i været.
    – Da skal vi ikke fortelle riktig ennå hvor enkelt det er. For hvis jeg sier at å pjone egentlig bare er å hekle kjedemasker, så høres det enkelt ut, ikke sant? De 30 kvinnene rundt bordene smiler og nikker medvitende.
    – Ja, da kan vi det.
    I en halvtime setter Linaker de frammøtte inn i pjoningens mange mysterier. Teknikken er internasjonal, og går også under navnene krokbinding, gobelinhekling og bosnisk hekling. Bosnia, Russland og Nederland er velkjente pjoneland. I Algerie pjoner mennene sine egne kalotter faktisk. Linaker viser fram votter og luer, og forteller at hun synes en vanlig heklekrok nesten er bedre å bruke enn den spesialtilpassede, skjeformede pjonekroken. Den er for ustabil.
    I 2008 var det 150 arrangementer på Tromsø bibliotek. I 2005 var tallet bare 30. Biblioteket skal være et kulturhus, og terskelen er lav. Her samles underskrifter mot ny havneterminal. Palestinakomiteen setter søkelyset på Gaza. Electronica-artisten Aggie Frost Peterson har babylounge med musikk, dempet belysning og uroer i taket. Utstillingen Døde penner tok for seg de over 42 russiske journalistene som er drept i tjeneste siden 1996. Sjakklubben har barnesjakk hver lørdag formiddag.  Lørdagene er travle. Da kryr det av barn, rundt det store bordet tegner de små, foreldrene leser avisen og de aller minste får mat fra oppvarmede glass med barnemat.
    – Du går ikke hit på lørdag hvis du søker den totale stillhet, sier biblioteksjef Kielland.

Tirsdager er det roligere. Har man flaks, kan man til og med høre knappenåla falle. Men ikke inne på møterommet til kvinnelesegruppa. Sånn er det med kjærlighet. Den går ikke alltid helt stille i dørene.
    – Hvordan hadde livet i Tromsø vært uten biblioteket?
    – Da ville vi vel gått mer på ski, det er ikke så lett å bare gå i byen, sier Justine.
    – Det hadde blitt vanskeligere å integrere folk i Tromsø, tror Krystyna.
    – Da hadde det jo ikke vært noen steder å treffe andre mennesker, sier Leila.
    – Hva er viktigst? Norskopplæringen og litteraturen eller det sosiale?
    – Begge deler, men det sosiale er morsomst, blir kvinnene enige om.
    – Hele uka går jeg og venter på at det skal bli tirsdag igjen, sier Jeyakala.
Justine smiler. Nikker enig.
–     Jeg føler at det er kjærlighet i lufta her.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>