>Bokessay Prosa 02|09

Hemningsløs subjektivitet og klisjefylt skjønnmaling. Om sykdom, smerte og sorg i ny sakprosa

Drude von der Fehr

Det er når litteraturen om sykdom, smerte og sorg er minst informativ at den er mest engasjerende, hevder Drude von der Fehr etter sin lesning av ti nye sakprosautgivelser om disse temaene. Men hvorfor er den mest hemningsløst subjektive og minst mestringsorienterte litteraturen den mest interessante?

Prosa 02 09

Knut Olav Amås (red.)
Livet med kreft
288 sider
Aschehoug 2007

Astrid Høgevold
En beretning om anoreksi. Noe i meg er sterkere enn jeg
269 sider
Gyldendal 2008

Nina W. Palmer
Sulten på livet. En historie om spiseforstyrrelser
201 sider
Pax Forlag 2008

Jon Michelet
Brev fra de troende. Ei bok om tro og tvil
236 sider
Forlaget Manifest 2008

Bjarte Stubhaug
Når livet røyner på. Livskriser og meistring
95 sider
Det Norske Samlaget 2008

John Galt
Døden ved min side. Å leve med hiv
277 sider
Aschehoug 2008

Hege Holm
Pappa er en stjerne
216 sider
Aschehoug 2008

Anbjørg Sætre Håtun
Livslyst
224 sider
Aschehoug 2008

Espen Andresen
Fri fra avhengighet
182 sider
Cappelen Damm 2008

Ingar Sletten­­ ­Kolloen
Snåsamannen. ­Kraften som ­helbreder
237 sider
Gyldendal 2008

SOM SÅ MANGE andre nordmenn har jeg hatt noen sengeliggende dager i vinter. Men til forskjell fra de fleste leste jeg hver dag i ti dager en ny bok om livstruende sykdom, smerte og sorg. Studerer man forlagskataloger og bokhandlenes nettsider, ser man at disse bøkene inngår i den store sjangeren med personlige vitnesbyrd om sykdom, smerte og sorg. At sjangeren – eller kanskje heller temaene – tiltrekker dem som lever av å selge bøker, er ikke underlig. Vi vet at hver tredje nordmann får kreft. I tillegg kommer en rekke andre livstruende sykdommer. Legger man til rusproblemer og andre tilstander som er eller kan bli livstruende, og at det skjer utallige ulykker, begynner markedet å nærme seg hele befolkningen. I alle fall om man regner med at alle de som selv rammes, har en rekke pårørende.
    Sakprosaen om selvopplevd sykdom, smerte og sorg, som vi kanskje kan kalle «vitnesbyrdlitteraturen», er altså en stor sjanger som angår mange: Hvorfor blir den da så sjelden anmeldt? Er det forhold ved sjanger og tema som gjør disse bøkene nærmest usynlige i en bredere offentlighet? En opplagt grunn til at medier vegrer seg for å anmelde bøkene, er at det kan oppleves vemmelig å skrive kritisk om bøker der folk skriver om erfaringer som har vært svært vonde. Det kan være vanskelig å stille kvalitetskrav til personlige fremstillinger av vanskelige tema. Selv om anmelderen anmelder boken, ikke personen eller erfaringen, kan det både for leserne og for den som har skrevet boken, ikke så lett skilles.
    I dette bokessayet er mitt hovedanliggende spørsmålet om kvalitet. Jeg vil diskutere hvilke bøker som kan ha en kvalitativ virkning på leseren, enten fordi de er kunnskapsgenerende eller fordi de utvider leserens erfaringsrom og kroppsopplevelse – eller fordi de gjør begge deler.

Til de berørte Sjangermessig spriker bøkene jeg har lest, i flere retninger. De kan likevel, litt grovkornet, deles inn i tre typer fremstillinger: de som i hovedsak gir leseren del i den subjektive sykdomserfaringen, de som i tillegg har til hensikt å informere eller gi råd til personer i en bestemt sykdomssituasjon, og de som tar opp terapeutiske spørsmål eller spørsmål om tro eller tvil.
    Alle bøkene er i og for seg godt skrevet – ut fra en generell vurdering av stil og språk innen sjangrene som er valgt. Likevel: som i mye annen sakprosa er det nok primært temaene som tiltrekker seg oppmerksomheten – eller nettopp ikke gjør det. Mange av disse bøkene er nok rett og slett ikke særlig interessante for folk som ikke har den sykdommen det skrives om (eller er i berøring med sykdommen som pårørende, venn, kollega). Dette kan også være en av grunnene til at bøkene ikke blir anmeldt. De bøkene som primært er informative, slik som Knut Olav Åmås’ (red.) Livet med kreft, er i og for seg utmerkede bøker som kan ha en virkning på en som har kreft. Ser man derimot boken fra en ikke-kreftsyks vinkel, er førsteinntrykket en praktbok med mange vakre bilder blant annet av blomster. Det er mye informasjon her og mange positive eksempler på folk som takler sin skjebne på en forbilledlig måte. Boken egner seg muligens utmerket på et sykehus­bibliotek, men fremstår mindre interessant for en som ikke er berørt av kreft. Selv om både redaktøren og andre bidragsytere opplyser at de ikke selv er rammet av sykdommen, hevdes det at boken er aktuell for «alle» nettopp fordi så mange, som syke eller pårørende, er i berøring med denne folkesykdommen. Det er riktig at temaet er relevant, men betyr det at fremstillingen er det?
    Selv ble jeg opprørt over flere av bidragenes klisjefylte skjønnmaling. Det er selvsagt fint at folk kan leve bra med kreft, slik boken gir eksempler på. Men hele fremstillingsmåten med blandingen av saklig informasjon, didaktiske fortellinger og pene bilder virker tilslørende. Finner man best trøst der smerten er skjult og pyntet på? Jeg er ikke sikker på det.

Hemningsløs subjektivitet De bøkene som virkelig evner å interessere en hvilken som helst leser, syk eller frisk, er de bøkene som er hemningsløst subjektive i sin avsløring av egne erfaringer. Det interessante er ikke primært om de er godt skrevet. Hemningsløsheten i beskrivelsen av den subjektive erfaringen gjør at disse bøkene blir verdifulle som litteratur. Det betyr at tekstene åpner for medopplevelse og for tolkning. Leseren vil tolke jegpersonens fortelling og vurdere om vedkommende har forstått seg selv og sitt eget liv – og kan ikke unngå å se dette i sammenheng med egen erkjennelse og kunnskap. Det er altså når litteraturen om sykdom, smerte og sorg er minst informativ at den er mest engasjerende, og i mitt materiale gjelder dette først og fremst Nina Palmers Sulten på livet og Astrid Høgevolds En beretning om anoreksi. Det gjør voldsomt inntrykk å lese om overspising som fratar individet all verdighet. Og det er direkte uhyggelig å lese om hvordan man kan sulte og trene seg nesten til døde. Astrid Høgevold i En beretning om anoreksi. Noe i meg er sterkere enn jeg forteller om sin selvdestruktive atferd og om stemmen inne i henne som hun kaller djevelen, og som hun lenge trodde ville henne vel. Det er først da terapeuten hennes, Lisbeth, har klart å overtale henne til å stole på seg, i stedet for på djevelen, at Astrid klarer å motstå stemmen i sitt eget indre som sier at kalorier er livsfarlige: «Lisbeth sier: ‹Du kan ikke stole på deg selv, Astrid, for spiseforstyrrelsen er ikke til å stole på.› Det var djevelen som ville lure Lisbeth, og som sviktet meg. Jeg hadde stolt på djevelen i over fem år, og nå var han visst ikke til å stole på, han sviktet meg. Var djevelen syk? Hvem kunne jeg stole på nå?» Lisbeth ber Astrid om å overføre troen på djevelen til tro på den terapeutiske fornuften som hun representerer. Dette viser seg å være meget klokt. Astrid Høgevold er ennå mens hun skriver, svært nær sin sykdomserfaring og har liten analytisk avstand. Men hun vet dette om seg selv: Hun ville verken være ungdom eller voksen, hun ville være barn for bestandig. Djevelen hadde lovet henne, sier hun, at hun skulle få bli et barn bestandig. Nettopp det løftet holdt djevelen. Så lenge Astrid er syk, er hun sikret familiens ustanselige omsorg.
    Nina Palmer berører noe av det samme når hun spør seg i Sulten på livet. En historie om spiseforstyrrelser om hun innerst inne fremdeles ønsket å være mammas lille uskyldige jente. Palmer er eldre og mer analytisk enn Høgevold, men deler av boken er skrevet mens hun var på det sykeste, og gir et like uutholdelig inntrykk av en selvødeleggende logikk. Til tider kan det være en direkte påkjenning å lese boken, som når hun foreller om hvordan hun stapper i seg mat med det for øye at den skal bli lett å kaste opp igjen. For kaloriene må jo vekk. Overspisingen og de smertefulle oppkastrundene på badet skyldes en hjelpeløshetsfølelse overfor livet. De analytiske betraktningene gir et klart bilde av den angsten som ligger bak sykdommen. Hun sier: «Innerst inne vet jeg jo at anoreksien er et forsøk på å flykte fra hverdagens krav og avgjørelser. Fordi livet virker for krevende og komplisert, har jeg meldt meg ut.» Eller hun konkluderer: «Sjokolade kan ikke tilfredsstille indre drømmer og eksistensielle behov.» Et annet sted sier hun: «I stedet for å møte virkeligheten med selvtillit og pågangsmot, er jeg redd for at jeg vil la meg knekke av min egen følelsesverden og bli tilintetgjort av mangel på magemål. Mitt fryktsomme vesen er definitivt mye av roten til problemet. Fylt av redselen for ikke å være god nok og ikke bli akseptert, har jeg beskyttet meg bak et beskyttende skall i en ensom tilværelse (…) Maten er blitt mer fristende enn muligheten for sosiale nederlag. Maten blir tildelt en håpløs rolle. Den skal tilfredsstille behov den ikke kan fylle. Samme hvor mye jeg spiser vil behovene ikke forsvinne. De vil bare bli sterkere. Derfor vil det aldri bli nok. I takt med at jeg har lukket meg inne i min egen verden og søkt trøst i maten, har jeg endt opp med å kjøre meg selv mer og mer i senk.» Leseren tolker sammen med Palmer. Hva er det som skjer med henne? Hvorfor skjer det? Spørsmålene er mange.
    En annen bok i mitt utvalg, med et godt utgangspunkt for medtolking fra leserens side, er Jon Michelets bok Brev fra de troende. Ei bok om tro og tvil. Her har vi en profesjonell (skjønnlitterær) forfatter som skriver om sine problemer med depresjon og om behovet for en mening med livet etter to livstruende sykdommer. Michelet trenger å føle en tro på livet til tross for sin ateistiske livsholdning. Og hvorfor skulle ikke en ikke-religiøs person ha et slikt behov? Er ikke valget mellom tro og tvil et legitimt valg? Jo, naturligvis, men så er Michelet like langt. Han prøver å finne trøst i sitt leksikon og slår opp på både Schopenhauer og Kirkegaard. Det finnes nok filosofi som kunne gi lindring i en eksistensiell krise, men da måtte man nok studere filosofien i dybden. Michelet sier at han ikke har slik litteratur i bokhyllen. Det er synd, og det er så man blir fristet til å foreslå en tur på biblioteket. For uten mer substans enn som så, blir denne boken rett og slett for overflatisk til å være god sakprosa, og ikke nær nok den subjektive erfaringen til å ha de kvalitetene vi forbinder med det beste av skjønnlitteraturen.

Uviktig og ufarlig Når det er så mange som bærer på en stor smerte i Norge i dag, hva har vi egentlig å stille opp med mot dette? Skulle vi ikke forvente at all denne sykdomslitteraturen kunne si oss alle noe viktig om smerte og sorg? På bakgrunn av en slik forventning ble jeg opprørt ved lesningen av bøkene i mitt utvalg. Bøkene signaliserer at de vil si noe viktig om sykdom, smerte og sorg. Men når et menneske er inne i en dødelig spiral av angst og selvødeleggelse, viser man vel ikke et pent bilde av norske hvitveis? Er det ikke mulig å uttrykke sin fortvilelse i dagens Norge uten at det må tilsløres og ufarliggjøres? Har vi ikke noe annet å møte folks fortvilelse med enn snusfornuft og estetisering? Er det derfor 50 000 mennesker har valfartet til Snåsamannen? Er han den eneste i dette landet som legger varme hender på ulykkelige?
    Filosofen Arne Johan Vetlesen begynner boken Smerte slik: «Uten smerte er livet vårt ikke til å leve. Med smerte er livet knapt til å holde ut. Når smerten blir total, tar den livet fra oss i levende live og får oss til å lengte etter smertens fravær – selv om det i siste instans vil være ensbetydende med livets slutt. Dersom livet bare handler om smerte, blir det et spørsmål om det er verdt å leve.»
    Vetlesen hevder at vi i dag har å gjøre med «en krigserklæring mot smerten og all dens vesen, en krigserklæring som er både støttet og artikulert av moderne medisinsk vitenskap». Smerte er med på å definere våre grunnvilkår som menneske. Sykdom og sorg er med andre ord en del av vår eksistens og ikke noe vi fullstendig kan helbredes for. Dette er interessant.
    Ut fra det utvalget av bøker jeg har lest meg igjennom, skjønner jeg godt hva Vetlesen mener når han kritiserer den moderne holdningen om at all smerte er uønsket. Psykiater Bjarte Stubhaugs Når livet røyner på. Livskriser og meistring er den boken i mitt utvalg som representerer terapeutisk snusfornuft av typen «det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det». Det liv som ikke tåler smerte, er fattigslig, hevder Vetlesen. Stubhaug prøver å gjøre sorg og sykdom til noe som kan bæres og som til og med kan gi styrke. Formålet er bra, og vi vet jo at kriser og smerte kan føre til vekst. Men boken fungerer ikke, fordi den hele tiden skjemmes av overflatiske utsagn som verken gir mulighet til kunnskap eller til ny erfaring: «Det eg skriv om i denne boka, er tufta på denne typen kunnskap og innsikt, på det som hjarta alltid har visst.» «Dette er kunnskap som finns hos folk, hjå dei kloke menneska, i dei gode tradisjonane, i det sunne bondevitet, i den tause kunnskapen som er vidare enn all bokleg lærdom.»
    Sett fra en faglig – og også faglitterær – synsvinkel er egentlig ingen av bøkene i mitt utvalg interessante. Unntaket er Døden ved min side. Å leve med hiv av John Galt (psevd). Denne boken klarer til en viss grad å blande saklig informasjon om hiv og aids med den subjektive sykdomsopplevelsen og med den private familiefortellingen. Det at så mange av bøkene blander sjangre og verken er oppdaterte fagbøker eller engasjerende vitnemål, gjør at de fremstår som lite interessant faglitteratur. Det er rett og slett for liten faglig tyngde i dem. Det at en person har en sykdom ,kvalifiserer jo ikke denne personen til å skrive en virkelig god bok om denne sykdommen.

Litteraturens forsømmelse
Litteratur kan være varme hender. Kunst og litteratur kan være en kilde til eksistensiell erfaring og opplevelse av livskvalitet og dybde. Men hva betyr litteratur for nordmenn flest? Litteratur er for de fleste ensbetydende med skjønnlitteratur, og leses enten som underholdning eller som dannelse for dem som bryr seg om sånt. Litteratur er sjelden noe som har med livskvalitet å gjøre. Dessverre. I Norge sitter kunstforakten så dypt at selv forfattere som Jon Michelet i sin bok Brev fra de troende ikke et øyeblikk tenker på litteraturen som et middel til å gjøre eksistensielt livsviktige erfaringer.
    Det ser ut til at litteraturen har forsømt sin rolle. Jeg har i alle år vært opptatt av samtidens eksperimentelle litteratur og de teoriene som går hånd i hånd med denne, men nå er jeg sint. Hver tredje nordmann får kreft. Angsten og lidelsene er store. Det foreligger en eksistensiell situasjon som dagens skjønnlitteratur knapt rører ved – og som sakprosaen om sykdom, smerte og sorg bare med visse unntak klarer å gjøre til kvalitet. Burde ikke litteraturen gjøre noe for sine lesere? Når skal den ta på alvor medmenneskers smerte og sorg?
    Litteratur kan bare være virksom hvis den har en kvalitativ effekt. Litteratur må kunne gi sine lesere en erfaring av noe kvalitativt og i et formspråk som aktualiserer opplevelsen for den enkelte av å være her og nå i sin egen kropp. Det betyr ikke at samme litteratur virker på samme måte for alle, og det er langt fra sikkert at det er den litteraturen som kritikerne synes best om som har størst kvalitativ virkning. Leseren kan oppleve kvalitet i store verker fra verdenslitteraturen, men kvalitetsopplevelsen kan også skje på mange andre måter. For eksempel kan den finne sted i et teater som involverer tilskuere gjennom iscenesettelse av et felles erfaringsrom. Den mest hemningsløst fortvilte subjektive erfaringen står nær skjønnlitteraturen, og kan ha en effekt på leserens lesende kropp.

Helbredende bøker?
I England er fenomenet «bib­lioterapi» introdusert.1 Behandlingsformen er rett og slett legende høytlesning i grupper. Med legende menes ikke at man blir frisk av alvorlige somatiske lidelser ved å lese litteratur høyt eller innenat, men at litteratur kan ha en kvalitativ virkning på den som leser. Den fysiske kroppen er involvert i lesningen. Derfor kan det ha en betydning for den lidende kroppen å få en opplevelse av kvalitet. En kvalitetsopplevelse er en erfaring av dybde og sammenfall. John Galt avslutter sin bok Døden ved min side. Å leve med hiv slik: «En sølvskimrende augustmorgen – ved en kirke ved et vann – kjenner jeg at det er skapt et utvidet rom inne i meg. Et rom der det bor skapende ord.» Den positive avslutningen uttrykker et håp om at livet tross aidsen likevel kan bli fint å leve. Her gir Galt uttrykk for en kvalitetsopplevelse. Men når han gjør det, blir språket religiøst. Det kan være at Galt hadde en religiøs opplevelse. Men det kan like gjerne være at det nesten er umulig å gi språklig uttrykk for håp uten at språket blir religiøst. Religiøst språk egner seg til å uttrykke håp og tro, mens dagligspråket har vansker med å sette ord på det samme. Galt sier i boken sin at sykdom er en del av virkeligheten som språket rett og slett ikke er utviklet for å favne.
    Dette er godt sagt. Språk er kollektivt, og selv om en sykdomsdiagnose er felles for mange, er sykdomserfaringen individuell. Det betyr at hver og en må finne sin egen måte å uttrykke sykdomserfaringen på. Det å uttrykke en sykdomserfaring er en form for selvterapi som skjønnlitteraturen befinner seg meget nær. Blant mitt utvalg bøker er Nina Palmers bok et eksempel på en bok jeg tror kunne fungere som «biblioterapi» i en gruppe med denne typen pasienter.

Kvalitet, mestring og effekt Det mest påfallende ved de ti sykdomsbøkene jeg har, lest er altså at de som går tettest inn på den subjektive erfaringen, er de beste, som Galts bok og bøkene om spiseforstyrrelser. Disse bøkene ligger nærmest et litterært uttrykk og er i høy grad terapeutiske i sin funksjon. Disse forfatterne skriver seg frem til en eksistensiell erfaring som gir mening til livet deres. Men noen av bøkene har andre agendaer i tillegg til sykdomserfaringen og den terapeutiske målsettingen. Særlig folk som allerede har et navn i offentligheten, ser ut til å ha et behov for å fortsette en type imagebygging, selv om deres fortvilelse og angst ganske sikkert er ekte nok. Disse bøkene blir fort kjedelige og stereotype – litt som «historier fra virkeligheten» i ukebladsjangeren. I denne kategorien er Hege Holms Pappa er en stjerne som handler om hennes mestring av sorgerfaring gjennom ektemannens sykdom og død, og Anbjørg Sætre Håtuns Livslyst om mestring av kreft. Begge avsenderne er journalister, og det kan synes som om jo mer «profesjonell» skribent du er (forstått som at journalistikk/skriving er yrket ditt), desto vanskeligere ser det ut til å være å skrive medrivende om sykdoms- og sorgerfaringer. Det later til å være viktig å holde på et bilde av seg selv som nettopp en som mestrer, og det er betegnende at bøkene er skrevet med en viss avstand til erfaringen.
    Enkelte av bøkene er kritiske til behandlingstilbudet jegpersonen fikk. Dette er engasjerende stoff. Det er særlig Espen Andresens bok Fri fra avhengighet som gjør inntrykk. Den handler om hans eget rusmisbruk, og serverer sterk kritikk av behandlingstilbudet: «Jeg mener at få av dem som jobber i rusbehandlingen i dag, har relevant utdanning og forutsetninger for å jobbe med avhengighetsproblematikk. For eksempel har sosionomer, som er etterspurte som miljøterapeuter overalt på rusbehandlingsinstitusjoner, ikke noe pensum på avhengighet i sin utdanning … Leger og psykiatere har dobbeltroller som gjør at begrepet ubevisst dødshjelp igjen dukker opp i hodet mitt. Leger og legemiddel­industri har kidnappet hele sykdomsbegrepet. Det som er et samfunnsspørsmål og et politisk problem, er redusert til et forhold mellom lege og pasient, og avhengighet blir behandlet med alternative narkotiske stoffer.» Andresens kritikk gjør inntrykk fordi han knytter den så nær til sine egne erfaringer av mangel på kontroll og mestring.
    Det å bli fortalt om mestring trenger ikke å føre til at leseren vil klare å mestre noe som helst. Tvert imot, vil jeg nesten si – det er like gjerne bøkene som forteller om mangel på mestring, som kan virke sterkest på leserens evne til å ta tak i egne problemer. Vi vet, og det har betydning også for denne litteraturen, at det ikke er noe enkelt forhold mellom verbalteksten og leseren.

Ødeleggende og livgivende tro Blant bøkene i mitt utvalg er det særlig i Astrid Høgevolds vitnesbyrd at vi møter erfaringen av hvor des­truktiv troen på den egne indre stemmen kan være. I hennes tilfelle blir det å tvile på kroppens budskap helsebringende. Mange andre vitner om tro som noe positivt som hjalp dem ut av en ødeleggende sykdomstilstand. Espen Andresen sier i forbindelse med beskrivelsen av sin rusavhengighet: «Det at jeg våknet opp igjen etter å ha svevd mellom liv og død på et toalettgulv i Oslo sentrum, tror jeg skjedde fordi en eller annen høyere makt hadde en mening med meg. Jeg er ikke religiøs, men å tro på noe annet enn meg selv ble etter hvert en redning i livet mitt.» Både denne boken og Jon Michelets handler om behovet for å tro også for en person som ikke er religiøs.
    Dette er et viktig tema. Jeg tror at mennesker har et kroppslig behov for tro. Dette kommer til syne når kroppen blir tydelig for oss, slik den blir når man er syk. Men snakker vi ikke da om en annen type tro enn det vi vanligvis forbinder med dette begrepet? Tro oppfatter man jo vanligvis som noe annet enn kunnskap, noe som unnviker vitenskapen. Jeg har beskjeftiget meg med et alternativt trosbegrep, en form for tro som både er interessant for vitenskapen og som gir en eksistensiell gevinst. Og som ikke er religiøs. Denne kan ikke uttrykkes i dagligspråk, men bare indirekte for eksempel gjennom kunstens estetikk.
    I boken Når kroppen tenker (Universitetsforlaget 2008) har jeg lansert en hypotese om at tro kan være kroppslig. Hypotesen er utvik­let på bakgrunn av egne sykdomserfaringer som jeg har tolket i lys av pragmatisk filosofi og tegnteori. Tesen går ut på at kroppen på et lavt bevissthetsnivå befinner seg i en trostilstand. Den amerikanske filosofen William James har definert tro som en «følelse av visshet». En følelse er en tolkning og altså ikke ubevisst. Jeg tar utgangspunkt i James’ definisjon av tro, men sier at tro er en kroppslig fornemmelse av visshet. Det er kroppen som har foretatt «tolkninger» ut fra sin biologiske egenart, og disse er helt uavhengige av vår fornuft. Det er denne forståelsen av tro jeg lanserer som en hypotese.
    En trostilstand kan være god eller dårlig. Men man kan tenke seg at kroppen trenger å oppleve en fornemmelse av tro for å kunne yte maksimalt til egen helbredelse. Når en slik følelse av visshet gjennomsyrer kroppen, kan den forveksles med religiøs tro fordi de fleste ikke har tilgang til noe annet uttrykk for denne typen erfaringer enn det religiøse.

Snåsamannen Er det dette Snåsamannens helbredelse handler om? At mennesker har et kroppslig behov for tro for å kunne leve liv som oppleves som meningsfulle? Og at kvalitetsopplevelser er noe religionene har fått nesten enerett på? Kan det være slik at denne mannen har en evne til å inngi menneskers kropper med positiv tro, altså ikke nødvendigvis religiøs tro, men en fornemmelse av visshet? Kan denne følelsen i visse tilfeller være selvhelbredende? Jeg bare spør. Jeg er ikke interessert i å bevise eller motbevise undere. Jeg er i det hele tatt ikke interessert i den religiøse siden av «fenomenet Snåsamannen». Det ville imidlertid vært interessant om man hadde kunnet nærme seg James’ definisjon av tro på en vitenskapelig måte. Vitenskapen er nemlig evig spørrende – og alltid fleksibel. Man får muligens ikke alltid inntrykk av det i møte med medisinens evidensbaserte konsensustenkning. Men hvis medisinen mates med interessante hypoteser som kan bidra med ny kunnskap, og som kan ha en virkning i det Elendighets-Norge som den har blitt gitt så mye ansvar for, da kan det kanskje skje noe som er til nytte for alle de som lider?

Vitenskap og vitnesbyrd Det virkelig interessante ved å lese disse bøkene om sykdom, sorg og smerte, har vært opplevelsen av at når vitnesbyrdene er på det mest subjektive, gir de størst mulighet til tolkning og dermed medopplevelse. Dette skyldes at den syke da prøver å skrive noe dagligspråket ikke kan uttrykke. Men det er også her at disse bøkene blir mest interessante i en kunskapsutviklingssammenheng. For vitenskapen ligger jo nettopp i denne sonen der man ennå ikke helt vet, men søker etter gode hypoteser som man kan arbeide ut fra for å få vite mer. Slik sett er de «sykeste» vitnesbyrdene de som kan gi den største kvalitative opplevelsen – der sakprosaen er nærmest kunsten og skjønnlitteraturen.
    Kunst og litteratur er ikke fremmed for vitenskap, men representerer en annen type eksperimentering enn vitenskapen, og har blant annet for øye å høyne livsopplevelsen. Skjønnlitteraturen uttrykker det mulige, ikke det sanne. Vitenskap frembringer kunnskap. Sakprosaen forholder seg i beste fall både til (skjønn)litteraturen og vitenskapen. Kroppens behov for tro, og den sykes forsøk på å ordlegge sin erfaring, er viktige områder for ny erkjennelse. Kanskje kan en slik erfarings-og kunnskapsutvidelse også med tiden tilby folk en mulighet til å oppleve større eksistensiell dybde i sine liv? Men da må litteraturen, vitnesbyrdene og vitenskapen forene sine anstrengelser. Vitnesbyrdlitteraturen kan på sitt beste gi uttrykk for en smerte som vi trenger å erfare for å motvirke eksistensiell fattigdom. Vi trenger å lære oss å leve med smerte på en slik måte at den beriker oss. Det er imidlertid kun når litteraturen er på sitt mest nådeløst subjektive, at den kan hjelpe oss til dette. En større bevissthet om vitnesbyrdlitteraturen, og mer diskusjon rundt fremstillingene av sykdom, sorg og smerte, er et første steg på veien.

note
1    Klassekampen, 12. januar 2008


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>