>Bokessay Prosa 02|09

Det brutale oljeeventyret

Helge Ryggvik

For nøyaktig 30 år siden, i mars 1979, kom Bjørn Nilsen og Bernt Eggens bok Det brutale oljeeventyret. Her dokumenterte forfatterne blant annet alvorlige tilstander for Nordsjø-dykkerne. Det mest oppsiktsvekkende med å lese boken i dag, er at den fremdeles er aktuell.

Det brutale oljeeventyret

Bjørn Nilsen/Bernt Eggen
Det brutale olje­eventyret
160 sider
Forlaget Oktober 1979

JEG HAR MANGE ganger tenkt at hvis jeg skulle fremheve en fagbok om det mangslungne norske «oljeeventyret», så måtte det bli denne boken. Trettiårsdagen ble anledningen.
    Mange Prosa-lesere har sikkert fulgt med på NRKs tv-serie «Olje». Jeg har et spesielt forhold til den fordi jeg har fungert som fagkonsulent, uten at jeg på noen måte skal ta noen ære (eller skyld) for seriens endelige innhold. Min rolle har stort sett vært å komme med motforestillinger i situasjoner hvor intervjuobjektene som bærer fortellingen, sprer myter.
    Den norske oljehistorien har mange sider. Én er historien om de teknologiske bragdene. En annen er historien om et norsk samfunn som var i stand til å stå opp mot de utenlandske oljeselskapene og sikre at en betydelig andel av oljemilliardene havnet i statskassen. Men det er også én sentral historie med en bakside. Den kom blant annet frem i NRK-seriens tredje episode. Jeg tør påstå at det er en side av historien som ikke hadde vært like tydelig til stede i dag hvis det ikke hadde vært for den innsatsen Bjørn Nilsen gjorde som journalist og sakprosaskribent på slutten av 1970-tallet.

Dykkersaken I 1999 eksploderte den såkalte «dykkersaken» i norske medier. Den har fulgt oss siden, med offentlig utredning, høring i Stortinget, stortingsmelding og tilsynelatende endeløse rettssaker. Spørsmålene mange utenforstående har stilt seg underveis, har vært: Hvordan kunne det være så ille, uten at det kom frem der og da? Og hvis noen virkelig kjente til forholdene, hvorfor ble det ikke gjort noe? Den som leser Det brutale ­oljeeventyret i dag vil få et svar på det første spørsmålet. Noen visste. I boken finner man de aller fleste elementene som utgjør «dykkersaken» den dag i dag. Knut Ørjasæters bok Dykkerne. Ofret i Rikets interesse fra 2006 og Christian Catomeris og Olivier Trucs bok Fra dypet. Nordsjødykkernes historie fra 2008, lener begge seg tungt til Nilsen og Eggens bok. Spørsmålet blir derfor heller: Hvordan kunne Bjørn Nilsen ha rett, mens alle offisielle instanser insisterte på at man hadde kontroll over alle sikkerhetsutfordringer knyttet til ­oljevirksomheten? Og like viktig: Hvorfor fikk ikke boken større gjennomslag?

Konteksten Det brutale oljeeventyret kan også i dag leses som en skarp beskrivelse av viktige sider av norsk oljevirksomhet. Boken gir like fullt mest mening hvis den leses inn i den kontekst den ble til i.
    De første årene, fra Ekofisk-funnet og frem til midten av 1970-tallet, var det drømmen om det gode samfunn og fremtidige milliardinntekter som preget offentlighetens tilnærming til oljespørsmål i Norge. Det ville imidlertid ikke komme en eneste oljemilliard før de store feltene Ekofisk, Frigg og Statfjord var utbygd og klare til å produsere. Det meste av selve arbeidet ble utført av utenlandske selskaper – og var preget av en arbeidskultur som var fremmed for de fleste norske oljearbeiderne som slapp til. Til tross for at mange norske embetsmenn forsøkte å ta tak i dette, ble de utenlandske selskapene stort sett overlatt til seg selv.
    Den gang, som nå, var mye av pressedekningen av oljevirksomheten preget av at NRK og andre store medier ble invitert med på tur. De kvitterte med reportasjer som viste imponerende tekniske installasjoner. Midt ute i Nordsjøen, ved Ekofisk-feltet, var det i ferd å bli etablert en liten by. Jo, det var imponerende.
    Fra andre halvparten av 1970-tallet, var det likevel vanskelig å komme utenom at også oljevirksomheten hadde en bakside. Flere alvorlige ulykker tvang frem en mer kritisk offentlighet: Deep Sea Driller-havariet, Bravo-utblåsningen, brann i skaftet på Statfjord A. Men det fantes ennå ingen tydelig stemme som kunne fortelle oljearbeidernes versjon. Mange fryktet å bli oppsagt hvis de sto frem.
    Det var denne virkeligheten Bjørn Nilsen grep fatt i da han i 1978 bestemte seg for å lage en tv-dokumentar for NRK, og rett etter på en bok, om arbeidsforholdene i norsk oljevirksomhet. Ut fra datidens politiske virkelighet var det utvilsomt modig av NRK å slippe Bjørn Nilsen til med å lage en kritisk tv-dokumentar om landets nye viktige næring. Nilsen var kjent som en radikaler. Han hadde ledet Den norske forfatterforening i sin mest opprørske periode på 1970-tallet (75–77). Allerede et halvt år før det første tv-programmet kunne VG vise til at programmene ville inneholde «nok sprengstoff til å gi gjenlyd langt inn i de ansvarliges rekker». I et oppslag i Adresseavisen under overskriften «Fagfolk imøteser oljeprogram med engstelse og bange anelser», stilte lederen for Oljedirektoratets sikkerhetsavdeling spørsmål ved om Nilsens uttalelser var i strid med NRKs retningslinjer. Han antydet at Nilsen hadde gjort seg opp en mening allerede før han hadde laget et program. NRK stilte seg bak Nilsen, og avviste enhver form for forhåndssensur. Med en slik forhåndsomtale var spenningen stor blant de fleste som var involvert i oljevirksomheten, da det første programmet i en serie omsider ble vist klokken 20.10, torsdag den 4. januar 1979. NRKs nye oljeserie, som startet nøyaktig 30 år senere, søndag den 4. januar 2009, lånte både intervjuer og bilder fra Nilsen.

Sterkest i bokform Reaksjonen på det første programmet var relativt positiv. «Ingen hoppet i taket», skrev Rogalands avis, og bekreftet dermed forventningen i oljehovedstaden. I de første anmeldelsene var det allmenn enighet om at Nilsen hadde gjort et godt forarbeid. Med det sterke presset på forhånd hadde nok også Nilsen dempet profilen en god del. Nilsens store problem, som samtidig var en del av den fortellingen han ville formidle, var at mange av de kildene han brukte, fryktet for represalier hvis de sto frem. En senere episode, som tok for seg dykking, skapte sterkere motreaksjoner. Nilsen ble beskyldt for å være ensidig, negativ og å svartmale forholdene. Vel hadde man hatt visse problemer før, men nå var alt blitt bedre.
    Det var først i bokform at Nilsen fikk anledning til å føre sin argumentasjon fullt ut. Boken ble utgitt på Oktober Forlag. Nilsen hadde fått hjelp til skrivingen av Bernt Eggen. Som underlag for fremstillingen bruker boken både en til dels omfattende skriftlig dokumentasjon, samt muntlige, anonyme kilder. Til forskjell fra tv-serien fremstår forfatterne med en stemme som utvetydig tar stilling.
    Det brutale oljeeventyret starter med en dramatisk beskrivelse av at politiet ble satt inn mot streikende spanske arbeidere på Statfjord A i 1978. De færreste husker nok det. Det var knapt kjent i samtiden at en vesentlig del av arbeidskraften som deltok i konstruksjons­arbeidene ved oppkoblingen av Ekofisk og Statfjord A, var spansktalende «fremmedarbeidere». De spansktalende arbeiderne ble ofte fraktet ut til oljefeltene i åpne båter fra Rotterdam. De arbeidet under enda verre forhold enn de første norske oljearbeiderne. Dette er for øvrig en begivenhet som dokumenteres i en annen viktig bok fra 1979. Den spanske journalisten Augustin Asenjos Norsk olje – spansk svette, som kom på det andre radikale forlaget, Pax.
    Nilsen og Eggen følger opp med en gjennomgang av de høye ulykkestallene. Fantes det en mer eller mindre systematisk underrapportering av dødsulykker? Nilsen hadde fanget opp et utbredt rykte blant oljearbeiderne på den tiden. Det var all grunn til å stille spørsmålet. På dette punktet tok trolig Nilsen feil. Det er i hvert fall ikke i ettertid påvist konkrete eksempler på at noen døds­ulykker bevisst er blitt holdt unna statistikken. De offisielle ulykkestallene som forelå, var like fullt mer enn høye nok til å støtte en av bokens teser, at oljevirksomheten var blitt et teknologisk laboratorium, hvor menneskeliv var en del av innsatsfaktoren. Boken kom ut et år før Alexander Kielland-ulykken.

Dykkernes arbeidsforhold
Boken fortsetter med en diskusjon av den generelle motstanden mot fagorganisering, som gjorde seg gjeldende i de utenlandske selskapene som dominerte på norsk sokkel. Men det temaet som fikk mest oppmerksomhet i boken, var altså dykkernes arbeidsforhold. Boken la spesielt stor vekt på begivenhetene i tilknytning til en alvorlig dykkerulykke i Skåneviksfjorden i 1978.
    Hendelsen i Skånevik hadde stor symbolsk betydning. Det dreide seg om et forsøksdykk hvor et dykkerteam skulle demonstrere at det var mulig å gjennomføre en sveiseoperasjon på 360 meters dyp. Hensikten var å vise at det var mulig å foreta en reparasjon hvis noe skulle gå galt ved en eventuell rørledning over Norskerenna. De fleste store oljeselskapene og så å si alt som fantes av norske sikkerhetsinstitusjoner var om bord på lekteren hvor dykket ble utført fra. Likevel gikk det galt. En av de to første dykkerne som var nede, omkom under dykket. Den andre dykkeren opplevde flere livsfarlige situasjoner. Hydro, som var ansvarlig operatør, måtte avbryte eksperimentet. Det vil si, det ble sendt ned et team for å hente opp utstyret på bunn. Dykkerne ble så fraktet over til Skottland, hvor dykket ble gjennomført, men uten det store oppbudet av norske myndighetsrepresentanter. Begge deler skulle senere bli brukt som grunnlag for å si at selve hensikten med dykket likevel var oppnådd – en hadde vist at det var mulig å operere trygt nede på 360 meters dyp.
    Nilsens beskrivelse av hvordan det sentrale i hendelsesforløpet dekkes til, er så oppsiktsvekkende at det er vanskelig å tro at det er sant. Jeg har i ettertid gått gjennom mange av de samme kildene som Nilsen, og kan ikke konkludere med annet enn at hans beskrivelse er gjennomført etterrettelig. La meg enda en gang understreke den prinsipielle betydningen av det aktuelle dykket. Ved at de involverte partene konkluderte med at dykket var «vellykket», hadde en samtidig skapt det politiske grunnlaget som var nødvendig for å si ja til fremtidige rørledninger på så store dyp. Svært viktig for Olje-Norges fremtid med andre ord.
    Nå fikk Nilsens tv-dokumentar og bok en viss politisk konsekvens ved at det ble opprettet et utvalg som skulle se på Skånevik-ulykken på nytt. Saken kokte likevel snart bort til ingen ting. Det fantes ingen pressgrupper som hadde tid og kapasitet til å følge opp saken – før altså dykkersaken kom opp for fullt på slutten av 1990-tallet. Journalistene som mer enn 20 år senere tydelig sjokkert refererte dykkernes fortellinger, visste trolig ikke at flere av historiene var hentet fra Nilsens fremstilling. Den avslørte, men uoppgjorte tildekkingen som hadde foregått, hadde levd videre i dykkermiljøet, og var en del av fortellingene som verserte dykkerne imellom. Men flere detaljer hadde kommet til.

Ideologi, metode og ressurser Tilbake til spørsmålet: Hvorfor traff Bjørn Nilsen virkeligheten så mye bedre enn alle andre? Og hvorfor ble han aldri virkelig trodd? Det er ingen tvil om at Bjørn Nilsens politiske tilknytning ble brukt mot ham. Jeg må innrømme at da jeg leste boken noen år etter utgivelsen, var det faktum at boken ble utgitt på Oktober Forlag nok til at jeg startet opp med en solid dose skepsis. Det dreide seg om et forlag som utga bøker hvor diktatorer som Mao og Stalin var forfattere. Av samme grunn hadde jeg intuitivt langt større tillit til Augustin Asenjos bok, som ble utgitt samtidig, men altså på Pax. Slik var det den gangen. Jeg tror like fullt at den ideologisk motiverte mistilliten til hva som ble presentert av det offisielle Norge, som Nilsen og Eggen bar med seg, i dette tilfellet var avgjørende for å trenge igjennom alle de skranker som forelå.
    Samtidig gjorde Nilsen noe ingen hadde gjort like systematisk før ham. Han baserte sin historie på hva oljearbeiderne hadde å fortelle. Med utgangspunkt i disse fortellingene tok han så til å grave etter dokumentasjon. På det siste punktet hadde han en stor fordel sammenlignet med andre som måtte ønske å stille tilsvarende kritiske spørsmål. Nilsen hadde en stab i NRK til sin rådighet. Stats­kanalens autoritet lettet tilgangen til konkrete dokumenter. Samtidig kunne Nilsen på egen hånd reise ut å besøke oljeplattformene for å filme. Det siste var ikke lett, selv for en NRK-ansatt. I boken tar forfatterne gjentatte ganger opp det faktum at oljevirksomheten er et lukket samfunn ute i havet. Det er en viktig erkjennelse. Og den gjelder den dag i dag. Om det nå er filmfolk, pressefolk, forskere eller for den saks skyld historikere: Ingen får reise fritt rundt for å studere arbeidsforholdene. Det finnes både fysiske og sikkerhetsmessige grunner til at det er slik. En helikoptertur ut til oljeplattformene koster svært mye. I og med at det er selskapene selv som til enhver tid bestemmer hvem som får reise, og hvor, har de fortsatt en unik maktposisjon til å styre strømmen av informasjon. Da Nilsen og Eggen skrev sin bok, var aktiviteten på norsk sokkel konsentrert om tre felt, Ekofisk, Frigg og Statfjord. I dag er det mange hundre installasjoner, spredt over et område med et flateinnhold større enn Fastlands-Norge.
    Alt er blitt bedre nå, sies det. Det var også hovedreaksjonen når Nilsen kom med sine oppsiktsvekkende påstander. Jo, mye har nok blitt bedre. Like fullt, sannheten er at vi fremdeles, tretti år etter Nilsens kritiske studie, ikke vet all verden om hva som foregår der ute.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>