>Artikler Prosa 02|09

>Agenda: Finansprosa i krisetider. Hvilke alternativer finnes til finansaktørenes eget verdensbilde?

Einar Lie

Finanskrisen har medført mer makt til markedets egne aktører. Med sine kjappe analyser dominerer de mediebildet, samtidig som de uavhengige økonomene har marginalisert seg selv som sakprosaforfattere. På leting etter kunnskap om hvordan den kriserammede økonomien faktisk fungerer, blir vi stående mellom disse fragmentariske, dagsaktuelle analysene og bøkene til kritiske økonomer som ønsker en annen økonomisk verdensorden.

Prosa 02 09

DEN SOM SØKER NYE sakprosautgivelser om norsk økonomi og økonomisk politikk, skal lete lenge for å finne gode bøker. Det nærmeste man kommer en oppdatert sakprosautgivelse om norsk økonomisk politikk i dag, er nasjonalbudsjettet – som neppe kan regnes som bok ut fra konvensjonelle kriterier. I bøker og artikler for allmennmarkedet finner vi riktignok enkelte analyser av vårt økonomiske system. Men disse er for det meste skrevet av alternative, «kritiske» økonomer. Vi finner bøker som argumenterer for hvorfor vårt økonomiske system bør endres, men ingen som sier hvorfor det er som det er.
    Det har ikke alltid vært slik. Gjennom hele mellomkrigstiden, frem til og med 1970-tallet, skrev økonomer bøker for allmenne lesere. Særlig i årene etter siste krig, da de politiske konsekvensene av forrige store krise ble diskutert, deltok sentrale personer i det norske økonommiljøet som Odd Aukrust, Petter Jakob Bjerve, Knut Getz Wold, Johan Vogt og Wilhelm Keilhau. De bidro ikke bare med bøker som fikk en bred offentlig omtale. Ser vi på allmenntidsskifter fra 1940-tallet og 1950-tallet, finner vi en helt annen bredde enn i dag. I Samtiden i 1947 skrev for eksempel Hartvig Frisch om «Humanismen og dens fremtid» og Ragnar Frisch om «Mål og midler i den økonomiske politikk»; Francis Bull skrev om «Bjørnson kontra Nietzsche» og en ung sosialøkonom, senere departementsråd Bjørn Larsen om «Den kommende krisen i USA» (som den gang ikke kom). I dag er det i hovedsak de «kritiske» økonomene som skriver i allmenntidsskriftene, mens akademias økonomer stort sett skriver i spesialtidsskrifter for hverandre.

Formidlingskrise Blant medienes ekspertkommentatorer kan vi selvsagt finne akademisk orienterte økonomer av den typen som fylte bokmarkedet, allmenntidsskrifter og rikskommentatorrollen for et par-tre tiår siden. Men ikke i samme grad som før. Og ikke i samme bredde som før.1 De viktigste, mest brukte kommentatorene og intervjuobjektene er i dag analytikere og sjeføkonomer fra finansinstitusjonene selv. I forbindelse med et arbeid jeg gjorde for Maktutredningen for noen år siden, undersøkte jeg hvilke økonomer som var mest sitert i to perioder, én sent på 1980-tallet og én sent på 1990-tallet. Sent på 1980-tallet var de mest benyttede intervjuobjektene Statistisk sentralbyrås økonomer, sammen med noen universitetsøkonomer, LOs sjeføkonom og økonomer fra et par større interesse­organisasjoner. Ti år senere var det sjeføkonomene i meklerhusene og bankene som dominerte. Og det er liten tvil om at det fortsatt er slik.2
    At norske uavhengige samfunnsøkonomer holder en relativt lav profil i den aktuelle situasjonen i verdensøkonomien, kan i tidens terminologi kanskje karakteriseres som en «formidlingskrise» i disse fagmiljøene. Men denne krisens årsaker er kanskje enklere å forstå enn finanskrisen selv. Vi har i ekstrem grad gjort oss avhengige og opptatt av hva som skjer i finansmarkedene. Dagens eksperter er de økonomene som er tett på markedet, med nær kontakt til finansmarkedenes beslutningstakere og hovedaktører, og som derfor regnes som de beste fortolkerne av den aktuelle økonomiske situasjonen. Disse skriver slett ikke bøker. «På nattbordet»-spalten bakerst i Norges største næringslivsavis kan også skape tvil om de leser bøker.
    Men det er ikke bare slik at mediene har blitt mer interessert i markedets økonomer. Akademias konsentrasjon om publisering i utenlandske fagtidsskrifter har gjort mange økonomer mindre orientert mot aktuelle økonomiske spørsmål, og særlig dem som spesifikt er knyttet til norsk økonomi. Dette fjerner dem fra løpende formidling, og gjør det tyngre og fjernere å skulle skrive aktuelle norske tidsskriftartikler eller sakprosabøker. Det er for eksempel symptomatisk at Universitetsforlaget ikke har greid å finne forfatter til en bok om samfunnsøkonomi i sin utmerkede «Hva er»-serie, tross årelang iherdig innsats. Forlaget har visstnok funnet frem til personen som skal være i stand til å skrive boka, men han har ennå ikke gitt et definitivt ja.3

Systemkrise og -kritikk I klassen for systemkritikk finnes noen få boktitler. De nyeste er Fritz C. Holtes En fjerde vei. Alternativer til internasjonal markedsliberalisme og Rune Skarsteins Økonomi på en annen måte. Makt og penger fra europeisk føydalisme til globalisert kapitalisme. 4 Disse bøkene er interessante nok; de representerer kritiske røster som plasserer seg på siden eller utenfor en ganske bred konsensus omkring politikkens hovedprinsipper. Men derfor har de også sine begrensninger som bidrag til en forståelse av dagens økonomiske system – og hvordan den aktuelle globale finanskrisen blir forstått, mottatt og håndtert av politikere som i dag ikke er særlig opptatt av å lytte til systemkritiske røster når dagens systemkrise skal håndteres.
    Av systemkritiske bøker kan også nevnes Erik Reinerts Global økonomi og Bent Sofus Tranøys Markedets makt over sinnene, som tidligere er omtalt i Prosa.5 Begge bøkene og forfatterne har som sentralt budskap at tradisjonelle økonomer tar feil, at politikere likevel baserer seg på deres råd, og at dette har en rekke triste konsekvenser. At de «tradisjonelt» orienterte økonomene ikke alltid føler at eksemplene og argumentene er like treffende, vet vi fra den offentlige debatten omkring både Reinerts og Tranøys forfatterskap. Men vi finner ikke disse argumentene i bokform. Det ser rett og slett ikke ut til at økonomer innenfor det gode selskap i særlig grad skriver bøker, hvis ikke formålet er å selge enkle fremstillinger til bredere grupper av studenter.

En fjerde vei De foreliggende sakprosautgivelsene til Holte og Skarstein er interessante både for hva de sier noe om, og for hva de mangler.
    Fritz C. Holtes En fjerde vei følger opp tidligere bøker og pamfletter fra hans side, som uttrykker en sterk skepsis til den rådende markedstenkningen i Norge og til de markedsliberale regimene som i økende grad preger verdens vare- og kapitaltransaksjoner. Holte er tidligere professor i sosialøkonomi ved Norges Landbrukshøyskole og tilhører den innflytelsesrike etterkrigsgenerasjonen av norske sosialøkonomer. Denne generasjonen var sentrale rådgivere først for å bygge opp et finmasket system for økonomisk planlegging og styring, og deretter for å deregulere og liberalisere det samme systemet fra midten av 1970-tallet. Skjønt alle var ikke med på den siste vendingen mot markedet; Holtes synspunkter er mer i tråd med dem som dominerte tidlig i etterkrigstiden, enn med dem som er rådende i dag.
    Boka innledes med en presentasjon av fem problemer knyttet til det økonomiske ­systemet i Norge. Disse er en offentlig fattigdom, høy arbeids­ledighet, skjev fordeling av inntekter, et brutalt arbeidsliv for noen og miljøødeleggende produksjon. Mange lesere vil nok skille lag med Holte allerede ved hans situasjons­beskrivelse. De som følger ham, hadde fortjent en noe sterkere begrunnelse for hvorfor disse punktene bør fungere som premisser for å endre norsk politikk radikalt. I Norge bruker stat og kommuner mer penger på sine innbyggere enn noe annet land vi kjenner. Ledigheten er internasjonalt og historisk lav, og inntektsforskjellene er små sammen­liknet med andre vestlige og ikke-vestlige land. At arbeidslivet er brutalt for «noen», er antakelig like riktig som å si at det er nokså mye mindre brutalt enn det tidligere har vært, for mange andre. Derimot er det liten tvil om at den globale miljøsituasjonen presenterer utfordringer som de eksisterende systemene for nasjonal styring og internasjonal koordinering har problemer med å håndtere.
    Holtes løsning er overgang til «Det alternative økonomiske systemet for Norge» og «Det alternative økonomiske systemet for industrisamfunnet». Han vil strengt regulere kapitaloverføringer, han vil innføre sentral regulering av handelen med varer og tjenester, begrense utlendingers mulighet til å arbeide i Norge, og stanse utvinningen av olje og gass på norsk sektor. Hans internasjonale system er en utvidet versjon av dette, med en streng regulering av en rekke sentrale forhold i det internasjonale økonomiske samkvem.
    Jeg skal ikke begi meg inn på diskusjoner av hvordan disse tiltakene, inkludert ned­stengingen av petroleumssektoren, vil virke på offentlig fattigdom, skjev inntektsfordeling og mye annet. Holte selv er lite presis, bortsett fra at han påpeker at vår levestandard vil bli lavere, og at dette på mange måter er ønskelig (s. 134). Det påfallende med Holtes bok er imidlertid at han ikke i større grad tar utgangspunkt i hvorfor mange er noenlunde fornøyd med hovedstrukturen i det økonomiske systemet vi faktisk har.
    Det er i dag ingen folkevalgte stortingspolitikere som er i nærheten av å ville vurdere tiltakene i Holtes «fjerde vei». Er det fordi ingen av dem er opptatt av offentlig fattigdom, skjev fordeling, arbeidsledighet og klima? Eller er ikke situasjonen så graverende som Holte beskriver på alle disse områdene? Eller er det kanskje slik at Holte har få meningsfeller som tror at hans fjerde vei kan virke gunstig på de problemene han formulerer? Selv tror jeg de to siste av disse retoriske spørsmålene viser hvorfor Holtes synspunkter ikke har mer gjennomslag. Men Holte selv stiller ingen slike spørsmål, som kunne brakt ham i kontakt med de rådende oppfatningene han forsøker å bekjempe. Han byr på konkrete forslag, men er veldig mager i analyse og fortolkning av vår politiske økonomi.

En annen økonomi
Rune Skarsteins Økonomi på en annen måte har langt større dybde og kunnskapstilfang enn Holtes bok. Skarstein tilhører kretsen rundt Vardøger, et lite, marxistisk orientert tidsskrift med vekt på samfunnsanalyse og politisk økonomi, som har holdt det gående siden slutten av 1960-tallet.
    Denne boka hans er bygget opp gjennom en serie artikler. Noen er trykt tidligere i Vardøger, mens andre her er presentert for første gang. Én artikkel presenterer en samlende analyse av det kapitalistiske økonomiske system fra en marxistisk synsvinkel, to artikler tar for seg sentrale økonomisk-historiske temaer, mens de øvrige sju kapitlene tar for seg temaer som i varierende grad har et aktualitetspreg. Globaliseringens politiske økonomi, pengefondets krav om såkalt «kondisjonalitet», det internasjonale finanssystemet, gjeldskrisen og mye annet tas opp i disse kapitlene. Første­inntrykket av artikkelsammensetningen er litt forvirrende fordi flere av artiklene er skrevet for flere tiår siden. Temaene, som gjeldskrise og det internasjonale finans- og handels­systemet, er like aktuelle, men både samfunns­forholdene og foreliggende forsk­ning har i et par av kapitlene utdatert Skarsteins observasjoner og konklusjoner.
    Boka er skrevet for, og vil nok mest bli lest av, personer som deler Skarsteins politiske og faglige perspektiver. Mens Holtes bok gir assosiasjoner til de sene 1940- og tidlige 1950-årene, har Skarsteins bok mye av 1970-tallet i seg. Problemer skapes og spres av USA, IMF, strukturtilpasninger, finanskapitalen og frihandelsdogmer. Sammen skaper disse et system som rammer det fattige sør, lønnsarbeidere og produktiv kapital over hele verden.
    Denne måten å plassere årsak og ansvar på, forflater noen ganger Skarsteins analyser. I kapitlet «Frihandel og økonomisk underutvikling» avviser han for eksempel at problemene i sør kan skyldes autoritære regimer, korrupsjon, svakt utviklede institusjoner osv. Korrupsjon finnes, forklarer han, men dette er en relasjon mellom to parter. Og det koster å bestikke. De som kan bære kostnadene, og som underforstått bærer ansvaret, er råvarekjøpende vestlige stater og multinasjonale selskaper. Holdningen er nok korrekt, men slike betraktninger gjør utviklingsproblemene vel enkle og «økonomiske».
    Skarsteins bok er likevel noe annet enn en økonomisk-politisk situasjons­beskrivelse i syttitallsretro. Hans analyser er grundige, og særlig de siste to kapitlene er godt oppdatert innenfor et bredt faglig spekter. Kapitlet «Ingen tårer for Argentina» gir en god gjennomgang av situasjonen i et land som de siste hundre årene har gjennomlevd ekstreme økonomiske og politiske svingninger, og nærmest fungert som et laboratorium for den økonomiske historien – og for IMF. Bokas høydepunkt er likevel det siste kapitlet, «Et utsnitt av motstandens koordinater». Her diskuterer Skarstein enkelte nye trekk ved den globale økonomien, slik som Kinas fremvekst, store miljøproblemer knyttet til moderne industri­produksjonen, og den kraftige vekst i volum og forretningsinstrumenter i finanssektoren.
    Jeg har etter hvert lest mange fremstillinger av hvorfor den oppsvulmede amerikanske finanssektoren måtte komme i alvorlig trøbbel, og hvordan dens problemer også måtte bli resten av verdens problemer. Disse fremstillingene er imidlertid med ett unntak skrevet etter at AIG, Merryll Lynch, Lehman Brothers og flere andre finanskjemper gikk over ende. Unntaket er Skarsteins bok. Skarstein får klart frem hvordan enkelte nye «instrumenter» har ført til en ukontrollert vekst i volum og risiko knyttet til kredittgivning fra de store finansinstitusjonene. Han viser dels til fremveksten av nye hedgefonds og «private equity fonds», og dels til nye instrumenter som er brukt til juridisk og geografisk forflytting av kredittrisiko.
    Gjennom de siste tjue årene er en mengde likeartede kreditter pakket sammen og plassert i egne juridiske enheter. Andeler i avkastningen fra slike kredittderivater er deretter solgt til investorer, som også har overtatt en andel av risikoen knyttet til kredittene. Dette i og for seg fikse grepet har gjort det mulig for store finansinstitusjoner å vokse nærmest over alle grenser. Og kredittrisikoen har blitt forflyttet til en rekke nye institusjoner, slik som til Norges mye omtalte «Terrakommuner». Når de store amerikanske finansinstitusjonene i tillegg både har bidratt som kjøpere, selgere og meklere av disse pakkene, har de selv og tilsynsmyndighetene mistet oversikten. Skarstein forklarer deretter hvordan dette systemet legger til rette for en omfattende kredittørke hvis bankene begynner å tape penger – eller tillit til hverandre. Skarstein etterlater i sin bok fra mars 2008 ingen tvil om at systemet er så ustabilt at en større systemkrise vil inntreffe i løpet av nokså kort tid. Og i motsetning til Bjørn Larsen, fikk altså Rune Skarstein rett.

En bred mobilisering?
Skarstein ønsker en «bred sosial mobilisering», som kan bidra til en grunnleggende systemendring på det økonomiske området. Den globale krisen vi nå står oppe i, og som Skarstein langt på vei foregriper i sin bok, burde kanskje kunne bidra til mer omfattende systemendringer. Tanken om at vi trenger en omlegging av den økonomi­ske politikken, eller kanskje av de holdningene som preger næringslivets rovdyrkapitalisme og vår eget stadig eskalerende konsumjag, er blitt nevnt av flere.
    I sin spalte i Dagbladets lørdagsmagasin i november i fjor mente Thomas Hylland Eriksen at finanskrisen kunne åpne for en tro på at en annen verden er mulig. I denne verdenen kunne det skapes andre jobber, som fremmer nærhet og omsorg, skjønnhet og glede, selv om hjulene går langsommere rundt. Som eksempel på at en ny giv er mulig, pekte Hylland Eriksen på Roosevelts New Deal-politikk, som vokste frem av den forrige virkelig dype økonomiske krisen verden har sett. Han kunne også pekt på de politiske og økonomiske endringene i de europeiske landene i 1930-årene og i tiåret etter andre verdenskrig, som gjennomgående var vel så dype og omfattende som de i USA.
    Selv om den krisen vi er inne i skulle bli mer omfattende og langvarig enn de økonomiske prognosemakerne nå frykter, tror jeg ikke man vil få noe som kan minne om systemendring på det økonomiske området. Forskjellene på den løpende norske debatten nå og den som kom i kjølvannet av 1930-tallsdepresjonen, er slående: Den økonomisk-politiske debatten på trettitallet og sent på førtitallet var sterk, hard og polarisert. Systembevarende krefter møtte sterkt systemkritiske krefter som krevde omfattende endringer i den økonomiske politikken, og viste til en mer omfattende og aktivistisk statlig inngripen i økonomien som eneste løsning.
    Mange av forslagene som kom opp i krise­debattene, ble realisert gjennom 1930-tallet og særlig etter krigen. Handelen ble sterkere regulert. Kredittvesenet og banksektoren ble gjenstand for statlig styring i en helt annen grad enn tidligere. Renten ble regulert ned til et lavnivå, ikke bare i Norge, men i en rekke andre vestlige land. Børsen og aksjemarkedet kom som en følge av disse og andre reguleringer til å spille en helt underordnet rolle for å stimulere til økonomisk vekst. Verdiene på det nokså beskjedne aksjemarkedet ble heller ikke oppfattet som et interessant uttrykk for om økonomien og næringslivet fungerte godt eller ikke, eller om optimismen var stor eller liten overfor hva fremtiden ville bringe.

Den indre fiende Det er i synet på børs og aksjemarkeder at det siden mellomkrigstiden har skjedd en virkelig bred redefinering av hvordan verdier skapes, måles og fordeles. Eierskap til næringslivet var den gang noe for de få. Datidens karikatur­tegninger kunne personifisere kapitalismen i en fet, dekadent bedriftseier med sigar, flosshatt og stor bil. Han var definitivt en mann som sto utenfor både de endringsgenererende intellektuelle miljøene som formulerte forslag til en ny politikk, og de brede folkelige bevegelsene som gjennom valg og annen kollektiv opptreden skjøv denne politikken frem til innflytelse.
    Det er mer uklart hvem og hva som i dag personifiserer kapitalismen. Rune Skarsteins bok er skarp og god i sin analyse av hvordan den finansielle sektoren har vokst og spredd seg og nå har fått en ny form for lederposisjon over industriell, arbeidende kapital. Men hans underforståtte skille mellom «dem» og «oss», mellom de profitthungrige finanskapitalistene og alle oss uskyldige lønnsmottakere som blir rammet av krisen, har mye mindre gyldighet nå enn for bare et par-tre tiår siden. Det Skarstein ikke får frem, er hvordan stater, offentlige og private pensjonsfond, og privatpersoner i meget stort antall har flyttet sine sparepenger og finansielle reserver fra trege, sikre kilder som bankkonti og obligasjoner og over til aksjer, aksjefond og direkte eller indirekte til nettopp de finansielle utvekstene som kritiseres i Økonomi på en annen måte.
De pinligste og grådigste utslagene av norsk offentlig finanskapitalisme er norske småkommuner som Bremanger, Narvik og Hatfjelldal, som kjøpte amerikanske «strukturerte» finansprodukter som visstnok skulle gi meget høy avkastning og lav risiko på samme tid. En mer intelligent og attpåtil «etisk» kapitalisme finner vi i det norske oljefondet, som har plassert en stadig større del av sine reserver på børs – der vi også finner livsforsikringsfond, KLP, Statens pensjonskasse og små og store sparepenger til norske lønnsmottakere. Når finanskapitalen nå er så stor og omseggripende, ligger årsakene ikke mest i Skarsteins utspekulerte og grådige finansforvaltere og -meklere. Årsakene ligger snarere i at børsene nå forvalter verdier i et radikalt større omfang enn tidligere. Og de forvalter det på vegne av oss alle sammen, ikke på vegne av en tjukk mann med sigar og flosshatt.

Finanskrise? Den nye avhengigheten av det finansielle systemet preger vår måte å tenke og snakke om krisen på.
    Norsk og internasjonal økonomi trues nå av en lavkonjunktur som kan gi flere år med høy arbeidsledighet. Likvel er avisenes vignetter fortsatt «finanskrisen», og regjeringenes tiltak benevnes som «krisepakker» eller «redningspakker». De mange lenkene til børskurser og kommentarer som forteller hvordan markedet reagerer på pakken, antyder at avisvignettene ikke er der for å minne oss om at det er finanssystemet som har skylda for det hele. De er der dels fordi redningspakkene har til hensikt å smøre og stabilisere det samme systemet, og fordi finanskrisen direkte eller indirekte oppfattes som avgjørende viktig for avisenes lesere.
    Finansminister Kristin Halvorsen var under lanseringen av redningspakkene omhyggelig med sitt ordvalg. Regjeringen skal ikke løse en «finanskrise», men demme opp for en internasjonal økonomisk krise som kan ramme eksportbedrifter og arbeidstakere over hele landet. Samtidig er det interessant, historisk interessant, for å si det slik, at lederen for Stortingets mest radikale parti ikke har noe mer systemendrende å komme med enn at bankdirektørene ikke skal gå opp i lønn i år. Bankdirektørene selv sier seg enig i dette, skjønt de har vel knapt noe valg; nesten hele det politiske miljø mener at dette er et naturlig krav. Og da Aftenposten i november i fjor arrangerte et debattmøte der blant andre Kristin Halvorsen deltok, forklarte hun tilhørerne hva som burde gjøres for å forhindre en liknende krise i fremtiden: Bedre finanstilsyn, større grad av transparens, og reguleringer eller fjerning av skatteparadisene.
    Dette er gode krav fra en radikal politiker. Men de ville vært like gode som krav fra liberalistiske økonomer, som alltid har vært klare på at markedene fungerer best under åpenhet og klart definerte spilleregler.

Vekst gjennom krise? Finanskapitalen er ikke noe som holder seg på Oslo Børs og i Amerika. Den er i og omkring sparepengene og pensjonsmidlene til både mørkeblå og rødgrønne kjernevelgere, og den påvirker politikkens innretning, medias valg av intervjuobjekter og hvordan vi snakker om og forstår krisen vi nå er inne i.
    Mens de markedsnære økonomene preger media, har altså allmennprosaen fra økonomer som sitter tilbakelent i forsker- og lærestoler, blitt mer sparsommelig. Er dette et problem? Vel, jeg tror iallfall ikke det oppleves som et problem av økonomene selv. Samfunnsøkonomene i byråene og instituttene ser ut til å greie seg godt blant internasjonale artikler og offentlige utredninger. Men det er et problem for den offentlige debatten, og for den allment interesserte leser som verken er på jakt etter en dagsaktuell markedsbetraktning, en fjerde vei eller en annen økonomi, men som vil forstå mer av den økonomien vi faktisk er innvevd i.
    Kanskje kan den økte interessen for økonomiske forhold som følger den internasjonale krisen, lokke frem noen boktitler. Når bare økonomene ser at markedet er der, vil jeg tro at en og annen tar tastaturet fatt.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>