>Anmeldelser Prosa 01|09

Gammelmodig rapport om et rikt liv

Kristine Isaksen

I 2009 er det 60 år siden fagforeningsforkjemperen og åndsmennesket Ellisif Wessel døde, og endelig foreligger en oppdatert biografi om henne. Mens Cecilie Engers roman om Wessels liv dybdeboret i de mange abortene og det dårlige forholdet til moren, er det fint å få innsikt i hva hun faktisk brant for og ikke minst, gjorde. Men teksten og selve boka skjemmes dessverre av gammelmodig og lite appellerende form og språk.

<empty>

Steinar Wikan
Ellisif Wessel. En biografi
360 sider, illustrert
Pax Forlag 2008

Anmeldt av
Kristine Isaksen

Det er ingen tvil om at romanen Himmelstormeren (Gyldendal 2007) førte til fornyet interesse for Ellisif Wessel, og Cecilie Enger har slik banet vei for historiker Steinar Wikans biografi. Og leseren får definitivt vite mer om Wessel – Wikan har dykket ned i arkiver og samlinger og overbeviser med fakta og kilder.
    Ellisif giftet seg med søskenbarnet og lege Andreas Wessel, og de nygifte dro straks til Kirkenes hvor de ble livet ut. Det fantes ikke noen Hurtigrute på slutten av 1800-tallet, og det er et modig og annerledes valg det unge ekteparet tar, som den lange og tungvinte reiseruten nordover illustrerer. Kirkenes anno 1897 besto av fire gårder, en kirke og et kommunehus. Samer, russere og finner var jevnlig innom bygda, og de første fotografiene til Wessel er preget av alt dette nye. Wessel fotograferer den samiske befolkningen, viktige lokale begivenheter og drar på fotoekspedisjoner i nærområdene. Disse bildene er uhyre interessante og ikke så rent lite eksotiske. De henstiller oss til en annen tid og nær sagt et annet land; de viser frem Wessels liv som ingen andre kilder kan.

Politisk oppvåkning Ekteparet Wessel blir snart aktive borgere i lokalsamfunnet; Andreas som lege med solid sosial bevissthet og venstrepolitiker, og Ellisif som skribent og fagforeningsforkjemper. Sistnevnte etter hvert som glødende kommunist og sovjetvenn, og et forbindelsesledd mellom Russland og Norge. På doktorgården får bolsjeviker på flukt ly og bevertning, og ulovlig arbeiderlitteratur bytter hender. Ellisif lærer seg russisk, oversetter pamfletter og verker og gir dem ut på eget forlag. Hun deltar i heftige debatter i avisene,  i alle mulige innsamlingsaksjoner og brevveksler med bl.a. Johan Falkberget, Lenin og Leo Trotskij. Fagforeningen Nordens Klippe hadde sannsynligvis aldri sett dagens lys uten Ellisifs innsats og finansiering.
    Dette er uten tvil spennende lesning og velegnet materiale for en filmatisering. Wikan har allerede gitt ut en bok om Nordens Klippe (Nordens Klippe, Pax 2006), og om denne delen av Wessels liv har han funnet frem mange interessante opplysninger og kilder. Men jeg skulle gjerne hørt mer om dikteren, fotografen og oversetteren Ellisif, og jeg håper neste biografi om henne kommer nærmere inn på disse aspektene. Wikan nevner at hun debuterer på Aschehoug og senere gir ut flere diktsamlinger på eget forlag, og han gjengir noen dikt, men det er også alt vi får vite om denne siden av hennes liv. Er det virkelig slik som Wikan hevder at diktene skal forstås kun som dagboksnotater? Wikan farer for fort forbi dette til at hans påstand kan aksepteres.

Omstendelig Boka er lett å lese, har korte kapitler og følger tradisjonell kronologi – fra «født i Gausdal» til «Siste år». Unntaket er bildetekstene der forfatteren ofte foregriper handlingen og dessuten pøser på med fakta. Flere steder er bildetekstene lengre enn bildene de kommenterer, og er med på å stykke opp teksten på lite leservennlig vis. Hvorfor må for eksempel hele Andreas Wessels liv oppsummeres i en bildetekst allerede på side 35?
    Boka har breie marger, masse bilder og veier to kilo på grunn av glanset kvalitetspapir. Gjengivelsene av Wessels fotografier er som nevnt en av bokas styrker, men her finnes også en del illustrerende materiale som oppleves som unødvendig. Noen eksempler er fotografi av vindfløyen til Follebu kirke som faren til Ellisif traff med rifle en gang, helsides portretter av foreldrene og fotografier av russiske bøker lånt på biblioteket i Murmansk, som Wessel skal ha satt pris på.
    Det blir litt for omstendelig, og nerven i fortellingen om Ellisif Wessel forsvinner innimellom. Kanskje hadde det vært bedre hvis bildene ble samlet i egne bolker slik at også selve brødteksten kunne vært trykket på mer leservennlig papir. Forfatteren er dessuten opptatt av å argumentere mot tidligere fremstillinger av Wessel, og det er ikke alltid klart hvem han argumenterer mot. Det er vel meningen at biografien også skal fungere som inngangsport til Wessel for nye lesere, og jeg skulle gjerne sett at fotnoteapparatet ble brukt til slike «disputter», og med klarere kildeangivelser.
    Språket til Wikan er litt knotete, og han har en forkjærlighet for substantiver, man «tilvirker brød», Ellisif eier «fotografisk utstyr» og man «spør etter lovligheten ved noe». Alt dette gjør at boka virker tung og gammeldags og ikke direkte appellerende på en allment interessert leser.

Raus og gjerrig Forfatteren er god til å sette karakterene inn i sin samfunnsmessige kontekst, og man lærer mye om Norge og Nord-Norge og gryende sosialisme ved å lese denne biografien. Samtidig tar Wikan med små anekdoter som gjør at vi kommer nærmere personen Ellisif Wessel. Vi får flere eksempler på at hun var både raus og gjerrig, og Wikan lar det skinne igjennom at hun ble borgerlig på sine gamle dager. Før krigens utbrudd  i 1939 møttes alltid de fine fruene på kafé Ritz om formiddagene, og Ellisif var en av dem.
    Alt i alt er Wikans Wessel-biografi grundig og allsidig. Boka kunne imidlertid blitt bedre med en høyere bevissthet om form og språklig fremstilling. Det kreves i banebrytende sakprosa like mye omtanke og arbeid med form og språk som i banebrytende skjønnlitteratur. Cecilie Engers bok er i dette henseende et hestehode foran Steinar Wikans.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>