>Anmeldelser Prosa 01|09

Den bortkomne far

Torill Torp-Holte

Fortellerstemmen i den Brageprisbelønte Fars krig er en legering av farens og sønnens stemmer og blikk, der også farens har vært sterkt premissgivende – og ikke bare der han er direkte sitert. Bjørn Westlie har skapt et imponerende stykke norsk sakprosa. Men fortsatt kan leseren ha spørsmål å stille.

<empty>

Bjørn Westlie
Fars krig
248 sider

Anmeldt av
Torill Torp-Holte

«Jeg dro ut på en reise i min egen historie. Fars historie var også blitt min» (s. 179). Dette skriver Bjørn Westlie om sin egen reise til Ukraina i 2005, med formålet å oppsøke stedene der hans norske far, Petter Westlie, var frivillig soldat – frontkjemper – på tysk side under 2. verdenskrig. De to knappe, men megetsigende, utsagnene kan imidlertid også leses som en metakommentar til bokprosjektet Fars krig som helhet og til familiehistorien som ligger bak. Forutsetningen for utnøstingen av denne lenge innkapslede historien har vært at to nærstående, men svært ulike psyker og intellekt, tok til å kommunisere omkring en sterkt tabubelagt historie. Et møte over generasjonskløften som sønnen svært lenge hadde vegret seg mot. Gjennom hans oppvekst var et tilnærmet normalt far-sønn-forhold blitt opprettholdt ved at visse temaer forble urørt. «Fram til 1992 utviklet forholdet mellom far og meg seg til en slags stille overenskomst om at vi ikke skulle diskutere mer enn overflatespørsmål.» Men så holdt det ikke. Reaktiveringen av farens fremmedfiendlighet og paranoia i en isolert pensjonisttilværelse i et innvandrerpreget Oslo sentrum, førte til et fullstendig brudd mellom far og sønn på 1990-tallet. («Far trodde det han så i Torggata, var representativt for hele landet» s. 174.). «Har du ingenting lært,» var sønnens replikk til faren, som utløste det åpne skismaet. Den bebreidende og irettesettende referansen til farens frontkjemperfortid såret faren dypt. «Jeg innså ikke da at jeg var den sterkeste i vårt forhold,» reflekterer Westlie 15 år senere. Men nettopp dette, styrkeforholdet mellom far og sønn, er et svært interessant tema når vi i dette forum, Prosa, skal forsøke å hacke oss inn i disse to mennenes felles bok (som det i realiteten er) og dens tilblivelse.

Vei og omvei Hvordan har så far og sønn hjulpet hverandre i den narrative prosessen? På hvilken måte kom den i det hele tatt i stand? I de fire årene da det var et absolutt brudd mellom far og sønn (1992–1996), gikk de to hver sin nødvendige omvei til den betente problematikken. Da Kristian Ottosens bok I slik en natt utkom i 1994, ble Bjørn Westlie en særdeles aktiv leser. Den gravende journalist fant her et yrkesmessig imperativ til å gå dypere inn i noen essensielle opplysninger i teksten. For hva hadde egentlig skjedd i Norge med de deporterte eller flyktede jøders leiligheter, innbo, forretninger og andre eiendeler i løpet av krigen? Hvorfor var det så vanskelig for de overlevende og hjemvendte å få eiendommer og verdier tilbake? Westlie hadde avdekket en sak med stor S. Langt på vei ubevisst, sier han selv, for han erkjente ikke da sammenhengen mellom sin egen/farens bakgrunn og årvåkenheten overfor denne siden av krigshistorien. Reportasjen «Det norske jøderanet» i Dagens Næringsliv i 1995 initierte den norske restitusjonssaken; prosessen der tilbakeføringen av verdier til den jødiske del av befolkningen til slutt ble underlagt en helt ny vurdering. Faren Petter, på sin side, fikk kraftig skjerpet sitt isolerte vilkår etter bruddet. I sin forserte ensomhet la han endelig en demper på den private enmannsaktivismen mot innvandring og islam. I stedet begynte han å fortelle om seg selv, sin historie og sitt syn på styringen av landet, lest inn på kasetter som han sendte sønnen. Han fikk ingen umiddelbar respons. Bjørn Westlie arbeidet på dette tidspunkt videre med de norske jødenes skjebne under krigen i boken Oppgjør. I skyggen av Holocaust, som utkom i 2002. Denne gang flagget han også sin egen identitet som NS-barn.

Fra tale til skrift Av prologen i Fars krig framgår det at sønnen mottok de fleste av farens kasetter først i 2003. Deretter skjedde følgende: «Skoesken ble liggende lenge gjemt i et skap. Så en dag hentet jeg den likevel frem og begynte å lytte, time etter time. Langsomt begynte jeg å se på far på en ny måte. Jeg begynte å drømme om ham – forsøkte også å forestille meg hvordan han levde.» Fars krig har altså begynt som en rekke muntlige monologer; taler fra en far som har hatt et sterkt behov for å få kontakt med sin sønn, men som intuitivt har kjent forutsetningen: at sønnen var villig til å lytte, bli hans tilhører. Den som taler lenge og innstendig nok, gjør det sjelden forgjeves. Da sønnen vender tilbake til sin far, er det som forfatter, med nysgjerrigheten vakt og skriften som redskap.
    For leseren ligger det to store spenningsfelt i Fars krig, noe Bjørn Westlie også har vært seg bevisst. Det ene dreier seg om hva som gjorde faren til frontkjemper, men ikke minst: hva han gjorde som frontkjemper. Denne historien fortelles i bokens kjerneberetning, fra s. 21 til 169. Det andre spenningsfeltet er forholdet mellom far og sønn, særlig med tanke på hvordan det til slutt ble mulig å få historien man sitter med i hånden, fortalt og skrevet. Dette temaet er lagt til bokens nåtidige rammeberetning, som inkluderer den korte introduserende prologen og en etterhistorie i flere ledd. Bjørn Westlie har disponert og økonomisert svært dyktig med sine to plot, noe som er med på å gjøre boken til en stor og behagelig leseropplevelse, midt i den på alle måter vanskelige historien. Bokens tilblivelseshistorie mer i detalj kjenner vi imidlertid ikke, idet fars historie tar fatt umiddelbart etter prologen.

Bondeland og ammunisjonsfabrikk Fra hvilken synsvinkel og med hvis stemme formidles kjernehistorien i Fars krig? Forfatteren har her unngått et mulig problem ved å benytte seg av 3. personfortellingen og en svært fleksibel allvitende beretterposisjon. Vi møter straks protagonisten, Petter fra Raufoss, som gjennom siste del av 30-tallet er i ferd med å bli en overbevist tenårig nasjonalsosialist, godt hjulpet av manende røster i tysk radio: «Kveld etter kveld lå Petter med radioen presset inn til øret.» Da han vekkes av sin mor 9. april 1940 er det likevel ikke med glede. For én ting er å beundre Hitler og Tyskland, noe helt annet er Tyskland som okkupasjonsmakt i Norge. I Bjørn Westlies kyndige hender utvides snart det første romanpregede fortellermoduset til å omfatte både familiehistoriske og lokalhistoriske linjer og fakta. Han makter å gi et svært godt bilde av det rurale stedet med den store ammunisjonsfabrikken, der Petter vokser opp i mellomkrigsårene. Dype sosiale endringer og konflikter bidro til et skjerpet politisk klima. Hvorfor faller Petter ned på et nasjonalsosialistisk ståsted? Ingen andre i hans nærmeste familie tok dette standpunktet. Også i sin stand og klasse er Petter en avviker. Er det slik at bakom synger likevel familien?
    Forfatteren ser det bitre tapet av gården Vestli (Westlie-navnet er en senere påpyntet utgave fra Petters side) og en svekket farsfigur/farskontakt som en mulig bakgrunn for Petters attraksjon til de nye, ekstreme ideene. Men når det kommer til stykket: hvor alene er Petter på Raufoss? I Bjørn Westlies framstilling, som bl.a. bygger på to lokalhistoriske verk om Raufoss Ammunisjonsfabrikk, er det tilpasningen til den nye situasjonen, ikke minst fra fagforeningens side, som vektlegges. Westlie går lenger enn sine referanser når han betegner og beskriver «fagbevegelsens samarbeid med okkupantene på RA» (s. 49). Fordi han for eksempel i liten grad forteller hvordan maktforholdene ved aktiv inngripen forrykkes i okkupantenes favør (som ved utskifting av fagforeningsledelsen sentralt), kan framstillingen av Raufoss-samfunnets pragmatisme falle noe urettferdig ut. Men Petter Westlie framstår på denne måten kanskje litt mindre som en avviker?

Fra raufoss til ukraina Uansett er historien om Petter i Fars krig så fengende og godt fortalt, at det tar tid før man oppdager følgende: Den sammenhengende og mangefasetterte historien om Petter fra Raufoss er vel så mye skapt av forfatterens vilje til å få grep om konteksten rundt sin far, som av farens egen personlige beretning. Dette er en konstatering og ingen egentlig kritikk. Sønnen evner jo nettopp hva faren ikke kan: se personen det gjelder innenfra og utenfra samtidig, sette deler av en historie inn i en helhet, skape forklarende horisonter og mening ut av større mengder innsamlede fakta, forholde seg spørrende og analytisk. Når beretningen etter hvert sikter seg inn mot «the crucial question»: hva Petter Westlie og hans medsoldater gjorde og ikke gjorde i Ukraina, får vi da mer av hans egne ord og refleksjoner? Både ja og nei. Bjørn Westlie for sin del beretter på generelt grunnlag at enkelte landsbyer «ble gjort om til rene slaktehus» (s. 103). Det forklares også hvilket helt spesielle frontavsnitt dette representerte i den nazistiske ideologien og for det tyske krigsmaskineriet. Hvilket bilde er det så Petter Westlie gir oss? Gjennom Ukraina-delen av historien festes frontkjemperen Westlie til leserens netthinne som en ganske diffus sliter-soldat i et like diffust krigslandskap. Døden framtrer først og fremst som noe han selv er ganske nær eller som rammer hans kamerater. Kroppslig og konkret blir han først for oss da han får store frostskader og havner på lasarett. I dette stykket er utvilsomt Petter den viktigste premissleverandøren for hva som fortelles; eller kanskje rettere: for måten det fortsatt ties på. Hva tenkte soldaten underveis? På den ene siden hører vi om hans sterke pliktfølelse og troen på den pågående kampen. Dette bringer ham endog tilbake til krigssonen, etter at han fritt kan forlate den på grunn av sine skader. Men vi hører også om hans bekymringer for jødene, en uro som bl.a. skal ha kommet over ham i et øyeblikk der han sammen med en tysk medsoldat ligger i fare for å moses til slintrer av sovjetiske stridsvogner. I dette dødsangstens øyeblikk skal han ha spurt den andre om hvorfor jødene var blitt behandlet så dårlig av tyskerne. Er dette sant – eller er det en erindringsforskyvning og gest til sønnen – som han ikke ønsker enda et brudd med?

Åstedets fravær Da Bjørn Westlie følger farens reiserute til Ukraina for å se og lukte landskapet der krigen pågikk, forstår vi ham godt. Skader det så jakten på sannheten at det han finner er et genuint, men i relasjon til faren, vikarierende åsted? Holder dette for beretningen? Bør også vi lytte til hva Ludmilla, Bjørn Westlies guide, forsøker å innprente ham: «– Du må sette det i perspektiv, sa hun. – Vil du straffe din far, vil du dømme ham eller gjør du dette for din egen skyld? Er det avgjørende for deg hvor mange han drepte? Han var her i Ukraina som soldat, er ikke det nok? Hvor mange jøder skal han ha drept for at du vil kalle det en forbrytelse?» (s. 183).
    For forfatteren Bjørn Westlie selv er svært mye vunnet ved denne boken. Hans far var bortkommet, men ikke tapt. Moren viser seg å ha båret Ruth Maiers skjebne tett til brystet. Identiteten som NS-barn er krakelert. Og Brage-prisen fikk Westlie med på kjøpet.

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>