>Anmeldelser Prosa 01|09

Radøys reiser på Sri Lanka

Ragnhild Lund

Hvorfor er ikke Norge like opptatt av Sri Lanka som vi var for få tiår siden – på slutten av 1970-tallet da øya ble NORADs nye hovedsamarbeidsland? Når Norges nåværende bistandsminister har en så sentral posisjon her, burde vel norske mediers kriterium om nærhet være oppfylt? Sverre Tom Radøys Reiser på Sri Lanka viser at øya virkelig er «Norges øy i tropene».

<empty>

Sverre Tom Radøy
Reiser på Sri Lanka.
Norges øy i tropene
248 sider
Cappelen Damm 2008

Anmeldt av
Ragnhild Lund

NRK-journalist Sverre Tom Radøys reiser og møter med folk i perioden 2002–2008 er rammen for Reiser på Sri Lanka. Norges øy i tropene: Sørover fra Colombo til Hik­kaduwa og Matare, østover til Ratnapura, Mahiyangana, Batticaloa og Trincomalee, og nordveien fra Nuwara Eliya, Kandy, Sigiriya, Anuradhapura og inn i det såkalte Tigerland over Elephant Pass og opp langs hovedveien A9 til Jaffna. Boka beveger seg på to plan: det politiske, der Norge gjennom sin mekling har forsøkt å skape fred på den krigsherjede øya uten å lykkes, og det personlige, som beretter om møter med folk fra alle samfunnslag, i ulike deler av landet og hva de forteller om øyas kultur og historie, konflikten og fredsprosessen og om den norske innsatsen. Boka er en page-turner, drivende godt skrevet, og gir noe både til den som vet en del om landet og humrer over det gjenkjennelige, og til den som skal lære landet å kjenne for første gang. 

Sterke synspunkter på Solheim Hovedstaden Colombo er møteplass for tamiler, singalesere, burgere, muslimer, turister og bistandsarbeidere. Møteplassene er blant andre Galle Face Green og de gamle koloniale hotellene. Mot dette teppet av tilsynelatende idyll og fargerike kulturmøter treffer vi tamilen Janagan som beskriver blodige juli 1983, av mange regnet som starten på borgerkrigen i Sri Lanka. Janagan beskriver også tamilenes problemer i hverdagen. På reisen sørover til Matare forteller Karaviratne, journalisten som vi følger boka igjennom, om landets politiske historie, mens vi i Matare møter noen av landets mest uforsonlige nasjonalister, representanter for Folkets Frigjøringsfront, JVP. De fleste har et negativt syn på fredsprosessen og megleren: «Norway is to blame for all this.» «[Erik] Solheim er en fiende av det singalesiske folket. Han må bort.»
    På reiser østover besøker Radøy smykkebyen Ratnapura, og vi leser om utnytting, elendige arbeidsvilkår, men samtidig den besnærende historien om juvelene – rubiner, safirer, cats eye, månesteiner og sirikoner – som folk i landet har besmykket seg selv og sine elefanter med siden tidenes morgen. Besøket hos urbefolkningen i Dambana viser folks kunnskapsnivå. Lederen i lendeklede og med øksa over skulderen manifesterer sin egen identitet og kultur, men ønsker samtidig Norge og Solheim lykke til i den videre fredsprosessen.

Tsunamien Bala, bistandsarbeideren som arbeider for en norsk organisasjon i øst, beskriver den kaotiske situasjonen i landet etter tsunamien og hvordan gjenreisningsarbeidet utviklet seg til å bli et ulykksalig og kynisk spill om penger og makt. Både pressen og bistandsorganisasjonene manglet profesjonalitet og etiske standarder i kavet etter for store bevilgninger. Radøy er, lik mange forskere og bistandsarbeidere, kritisk til gjenreisningsarbeidet etter tsunamien. Husbygging har blitt brukt som avgjørende bevis på bistandens utilstrekkelighet. Flyktninghjelpen hadde for eksempel to år etter tsunamien ikke levert én eneste av de hundre skolene organisasjonen skulle bygge opp. Og Radøy er også kritisk mot egen arbeidsgiver, og forteller en avslørende historie om egeninteresse, penger og publisitet der skøyteveteranen Sten Stensen, Kirkens Nødhjelp og NRK spiller hovedrollene. Eksemplene burde skapt debatt om hvorfor ikke mediene på linje med hjelpeorganisasjonene er blitt stilt til regnskap for sitt virke.

Den hvite tigeren Overalt hvor Radøy reiser, møter han folk som gir til kjenne stor misnøye mot nordmenn og Norge. I sør og øst møter forfatteren de sterkeste motstanderne av det norske fredsarbeidet: De som slår av TV-en når bildet av «den hvite tigeren», Erik Solheim kommer opp på skjermen, og som argumenterer med at Norge som et av verdens rikeste land undertrykker fattige land som Sri Lanka. Andre mener at Norge har imperialistiske baktanker med det vi gjør, og at vi med hjelp fra de tamilske tigrene prøver å få fatt i oljen i havet utenfor Jaffna. Men Radøy møter også dem som viser begeistring for Norge, som er hellig overbevist om at det ville vært et blodbad uten like om det ikke var for den norske innsatsen. Ikke bare veddaene ber for at Solheim skal få et godt liv. Flyktningene ber til gud og den norske regjeringen.

Bok for hvem? Er dette så en bok for de spesielt interesserte? Boka gir i alle fall gode argumenter for at nordmenn bør kjenne bedre til «sin» øy i tropene. Selv har jeg gjennom vel 30 år kommet og gått i Sri Lanka. Jeg har bodd i Mahaweli-området i sentralprovinsen, arbeidet på universitetet i Kandy, blant veddaene i øst og tsunamiofrene i sør og øst, og ellers reist på kryss og tvers. Landet fascinerer og forundrer. Radøys historier er gjenkjennelige, og slik sett en bok for en som kjenner landet. Samtidig gir boka en god innføring i landets kultur, historie og politiske utvikling også for dem som møter det for første gang. På en lettlest og underholdende måte beskriver Radøy både nåtid og historie, med empati kombinert med profesjonell avstand til de menneskene han beskriver. Han gjengir historier uten å fortolke, og likner forskeren som gjennom deltakende observasjon blir med på aktiviteter og utfordrende situasjoner. Samtidig demonstrerer han en god journalists teft for de gode historier.
    Radøy skriver i etterordet at han kunne ha vært mindre fokusert på det ekstreme og mer fokusert på det daglige livet. Slik jeg ser det, er «det ekstreme» derimot i ferd med å bli «det normale» på Sri Lanka. De sårbare i landet må mer enn noen gang takle usikkerhet og fattigdom – mot et bakteppe av krig og politisk fundamentalisme. Krigen i landet har bare siden Radøy samlet sine historier, tiltatt i styrke. Hovedveien A9 er igjen stengt, den singalesiske hæren og tigrene kjemper slaget om tigrenes hovedstad Kilinochchi, tamilene er igjen på flukt i eget land og bortføringer og brudd på menneskerettighetene pågår uavbrutt, spesielt i øst og nord.
    Noe av det jeg savner i boka er mer om den flerkulturelle historien, det nye politiske regimet med den såkalte menneskerettighetsforkjemperen president Mahinda i spissen for opptrappingen av krigen i nord, den singalesiske oppbyggingen i sør på beskostning av andre folk og områder, eksproprieringen av jord i øst, og ikke minst om folks oppfatning av fred. Men alt i alt viser Radøy at han har gode kunnskaper om Sri Lanka. Han har forstått folks mentalitet, forskjellen mellom folkegruppene og hva som karakteriserer dem. Han har også lest forskernes fremstillinger av situasjonen og folk i landet. Han har gjort research på en selektiv, men forbilledlig måte. Individuelle historier gjør imidlertid at boka fremstår noe fragmentert, og til tider repetitiv.
    Dessverre kan ikke bøker, selv få uker etter utgivelsen, gi et ajourført bilde av situasjonen i Sri Lanka. Hendelsene i boka stopper våren 2008. I dag raser krigen i tidligere tamilsk­kontrollerte områder, og FN og de frivillige organisasjonene er kastet ut av nordområdene uten at det internasjonale samfunnet ser ut til å bry seg nevneverdig. Pressen er også taus. Myndighetene hevdet ved utgangen av 2008 at krigen er inne i en siste fase og til deres favør. Men tigrene er kanskje ikke utryddet? Selv om det ser ut til at de kan bli slått i denne omgang, vet vi ikke hva som kommer. Historien er altså ikke avsluttet verken i Radøys bok eller i virkelighetens Sri Lanka. Men vil norske medier gi oss fortsettelsen?


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>