>Anmeldelser Prosa 01|09

Innvandrere som gisler i velferdsdebatten

Julia Orupabo

Gerhard Helskog gir i boken Innvandrernes supermakt nytt liv til den amerikanske drømmen: «from rags to riches». Han hevder at først når Norge gir sine innvandrere frihet til å klare seg selv («sink or swim») i stedet for å sy puter under armene på dem, kan vi snakke om et inkluderende arbeidsliv. Hadde integrasjonsproblematikken bare vært så enkel.

<empty>

Er det brutalt at en somalisk taxisjåfør sovner over rattet i et veikryss i Minneapolis fordi han har jobbet tre skift det siste døgnet? Følger vi argumentene til Gerhard Helskog i Innvandrernes supermakt, blir svaret nei. I USA vil innvandrere med lave kvalifikasjoner komme raskt i jobb, kanskje som ryddehjelp eller toalettvert. I Norge har vi for få jobber å tilby. Konsekvensen er ekskludering fra arbeidslivet. Til syvende og sist er det altså Norge som står igjen som den brutale part, ifølge Helskog.
hva er galt med Norge? Helskog skriver godt og trekker leseren raskt inn i bokens problemstillinger. Og han er heldig med timingen av hovedargumentet, at Norge bør lære av USAs integrasjon av innvandrere. Med Obama på bokomslaget, lanseres argumentet i en tid der mange stiller seg tvilende til om Norge ville vært klar for en svart statsleder.
    Prosjektet til Helskog er å slå sprekker i det han oppfatter som den norske selvgodheten når det gjelder inkludering av innvandrere. Norske somaliere som lever på trygd kontrasteres til amerikanske somaliere som er kjent for å være noen arbeidsjern. Helskogs utgangspunkt er enkelt og svært relevant: etniske minoriteters suksess og evne til å realisere seg i arbeidslivet avhenger ikke bare av deres vilje og pågangsmot, men først og fremst av hvordan majoritetssamfunnet evner å inkorporere dem i samfunnet. Som bokens tittel indikerer, spør han hva som er galt med Norge, snarere enn hva som feiler innvandrerne her til lands.
    USAs oppskrift på et inkluderende samfunn er arbeidsdeltagelse, sier Helskog, og forer fra første stund leserne med ulike skrekkscenarier for å gjøre budskapet helt klart. I bokens innledende del kobles arbeidsløshet i Europa til tragiske episoder som ungdomsopprørene i Paris, selvmordsbomberne på t-banen i London og drapet på Theo van Gogh i Nederland. Ifølge Helskog tas ikke Europas muslimer inn i varmen, og dette skaper terrorister og eks­tremister. Slike teser og til dels forenklede årsakssammenhenger preger boken. Det ville likevel være for enkelt bare å ta Helskog for dette. Så derfor: Hvordan argumenterer han for sitt overordnede budskap: at Norge må anerkjenne innvandrere som ressurser, og åpne opp for et arbeidsmarked der også innvandrere kan få innpass?

Man fødes ikke som minoritet De fleste av Helskogs lesere vil trolig gi ham rett i at det er viktig å anerkjenne innvandrere som muligheter, ikke bare problemer (eller som det heter nå: utfordringer) i arbeidslivet. Det norske blikket på innvandrere fremstår som begrensende, fordi det bidrar til å skjule og nedvurdere deres ferdigheter: «der europeerne har en tendens til å se en innvandrer som en sosialklient, ser amerikanerne et myndig menneske som kan ta vare på seg selv» (s. 12). Til å sammenligne innvandreres situasjon i USA og Norge bruker Helskog blant annet eksempler fra eget liv. Som når han møter en flyktningkonsulent i Arizona, og spør henne om hvordan hun oppfatter fremtidsmulighetene til den somaliske flyktningen Said som verken kan klokka, skrive eller lese på eget språk. Flyktningkonsulenten svarte: «They walked from Somalia to Kenya. They’ve been through many more challenges than here. So they can do anything they put their mind into» (s. 116). Helskogs personlige erfaringer fungerer godt til å utfordre og problematisere et blikk som nedvurderer etniske minoriteter. Han illustrerer at man ikke fødes som minoritet, man blir det. Og ifølge Helskog er det å bli minoritet i USA, en helt annen fortelling enn å bli det i Norge. I dagens USA kan de faktisk bli presidenter. Flertallet blir det imidlertid ikke.

Mindre stat, mer marked
Når Helskog argumenterer for at et inkluderende samfunn vil være å innføre jobber med lav timelønn og lavt ansettelsesvern, får imidlertid anerkjennelsesbegrepet en vond bismak. For hva er det egentlig Helskog anerkjenner? Hvorfor vil innvandrere lykkes om vi bygger ned velferdsstaten? Helskogs første poeng er at hamburgerøkonomien i USA inkluderer alle. Ergo: mer ukvalifisert og lavt betalt arbeid i Norge vil bidra til at innvandrere som står utenfor arbeidsmarkedet, får innpass, språkkunnskaper og en opplevelse av at de anerkjennes. Og når man først har en jobb, kan dette tjene som et springbrett for videre karriere. Taxisjåføren som sovner i et kryss i Minneapolis sitter på muligheten til å klatre videre i stillingshierarkiet. Og denne muligheten får han ifølge Helskog ikke i Norge.
    Det andre poenget, at de norske velferdsgodene skaper arbeidsskye og passive innvandrere, er velkjent. Helskog hører til dem som mener staten har fått altfor mye makt på områder som heller ville vært tjent med å tilhøre det sivile samfunnet og den private sektor. Velferdsstaten er et sikkerhetsnett som låser innvandrere fast i elendighet, da det ikke er noe som lønner seg mer for en innvandrer enn å leve på trygd. Argumentene er basert på antagelser om at velferdsgoder passiviserer, umyndiggjør og skaper avhengighet. Helskogs angrep på den norske velferdsstaten plasserer seg dermed inn i en tradisjon av nyliberal kritikk, som han pussig nok ikke vier en eneste referanse.

Bokens paradoks
Så tilbake til spørsmålet: Hva er det Helskog anerkjenner, og hva innebærer denne formen for anerkjennelse? Boken bygger på en idé om at innvandrere både har lave kvalifikasjoner og at de har en annen in­sentivstruktur enn andre (nordmenn). Samtidig som Helskog bedyrer innvandreres ressurser, fremstiller han innvandrere som en spesifikk gruppe som enten ikke gidder å jobbe, eller som ikke er kvalifiserte nok til å jobbe. Dette er bokens paradoks. Innvandrere blir hva den svenske forskeren Katarina Mattsson omtaler som «gisler i velferdsdebatten».1
    Helskog opprettholder myter om de to ulike velferdsstatene Norge og USA. Dette gjør han ved å snakke om innvandrere som én gruppe. Han benytter de eksemplene som passer best inn i fortellingen om Norge som et samfunn som ekskluderer innvandrere, og de eksemplene som egner seg best i fortellingen om USA som et samfunn som integrerer innvandrere. Dette er to ensidige fortellinger. Helskog har riktignok levert en debattbok, men spørsmålet er om han er tjent med å nonchalant avfeie forskningsresultater og andre stemmer som nyanserer hans fortellinger om Norge og USA. Norge har helt klart sitt å stri med i integrasjon av innvandrere i arbeidslivet og på andre arenaer. Innvandrere befinner seg oftere nederst i det norske yrkeshierarkiet, uavhengig av om de har høy utdannelse. Men det norske arbeidsmarkedet er ikke stengt for etniske minoriteter. Arbeidsløsheten er, i alle fall ved inngangen av 2009, den laveste som er registrert i denne gruppen siden SSB etab­lerte levekårsstatistikken på 80-tallet.2 Også når Helskog tar utgangspunkt i en studie som viser at innvandrere har en raskere inntektsopptjening og mobilitet i USA enn i Norge, unnlater han å inkludere en av forklaringene som lanseres i denne studien.3 At gapet mellom fattig og rik er enormt mye større i USA, er for eksempel relevant informasjon. Etter å ha lest Helskog, opplever jeg det som viktig å presisere følgende: yrkesinntekt er den viktigste inntektskilden til innvandrere i Norge. Og personer med innvandrerbakgrunn som mottar sosialhjelp, gjør dette hovedsakelig i en etableringsfase.4

Urovekkende bidrag Innvandrernes supermakt svekkes av at den unnlater å lansere tydelige alternativer til hvordan den norske staten kan inkludere innvandrere i arbeidslivet. En ting er klart, Helskog ønsker seg mindre stat og byråkrati, og mer marked og frivillighet. Men vil han ha færre arbeider- og sosiale rettigheter, en svakere fagbevegelse og større klasseskiller? Og hva slags rolle skal staten ha? Ingen? Jeg savner refleksjoner og referanser. Helskog plasserer seg dessverre bare bak eksisterende posisjoner, i en svært viktig debatt. Dette er synd, for utgangspunktet hans er interessant. Kunne vi ikke snart kommet dit at vi kan diskutere temaet uten å innta et enten/eller-ståsted til hvilken rolle staten og markedet skal spille i et inkluderende samfunn? Innvandrernes supermakt ender opp som et urovekkende bidrag i en tid der også Norge er rammet av finanskrise og nedgangstider. Å begrense ansettelsesvernet for en gruppe som allerede har en utsatt posisjon, fremstår ikke som en smart vei til integrering om «last hired first fired» blir et gjeldende prinsipp også i norsk arbeidsliv.

noter

  1. Katarina Mattsson (2002) «Gisslan i välfärdsdebatten? Föreställningar om ’de Andra’ i debatten om den svenska modellen» i Befolkning och välfärd. Perspektiv på framtidens välfärdspolitik (red.) B. Malmberg, L. Sommestad. Institutet för Framtidsstudiers skriftserie: Framtidsstudier nr 4, 2002.
  2. SSB (2008) «Levekår blant innvandrere i Norge 2005/2006», i Rapport 2008/5 (red.) Blom, S og Henriksen, K. Oslo-Kongsvinger: Statistisk sentralbyråd
  3. Barth, E. Bratsberg, B. og Raaum, O. (2004), «Mulighetenes land? Inntektsprofiler for innvandrere til Norge og USA», i Tidsskrift for samfunnsforskning. 45 (4): 637-658.
  4. Kirsti Gaasø (2005) «Sosialhjelp og innvandrere: mest hjelp til å etablere seg», i Samfunnspeilet 1/2005, SSB.

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>