>Anmeldelser Prosa 01|09

Det somaliske vepsebolet

Marjan Nadim

I løpet av det siste året har det kommet tre bøker som på ulike vis tar for seg somaliere i Norge: Se oss av Amal Aden, Suaads reise av Tormod Strand og Identitet og praksis av Katrine Fangen. Det er liten tvil om at somaliere i Norge er en stigmatisert gruppe. To av disse bøkene bekrefter bildet vi vanligvis får servert av somaliere, den tredje forholder seg dessverre i liten grad til dem.

<empty>

Katrine Fangen
Identitet og praksis. Etnisitet, klasse og kjønn blant somaliere i Norge
198 sider
Gyldendal 2008

Amal Aden
Se oss. En bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne
192  sider
Aschehoug 2008

Tormod Strand
Suaads reise. En dokumentar om kjønnslemlestelse
288 sider
NRK Aktivum 2008


Anmeldt av
Marjan Nadim

Jeg bor og jobber i Grønlandsområdet i Oslo, og går daglig forbi personer med bakgrunn fra Somalia. Likevel slår det meg at jeg aldri har snakket med noen av dem. Det meste av min kunnskap om somaliere har jeg, i likhet med mange andre, fra media. Der dreier det seg om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, kriminalitet, arbeidsløshet og i det siste også sjørøveri. Hvilket bilde gis av somaliere i de tre bøkene som har kommet om gruppen?

Dårlige foreldre Den av bøkene som har fått mest oppmerksomhet er Se oss. En bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne skrevet under pseudonymet Amal Aden. Dette er en bok det er vanskelig å plassere sjangermessig. Den begynner med en historie som «ikke er selvopplevd, men den er sann». Det er fiksjon skrevet i jeg-form som gjør krav på sannhet – noe som ikke er helt greit å forholde seg til. Her fortelles en urovekkende historie om en ung norsksomalisk jentes hverdag og familieliv. Det er historien om distanserte foreldre, vold, seksuelle overgrep, tvangsgifte og tapt barndom. Hverdagen som skildres oppleves som et parallelt univers til det de fleste unge i Oslo lever i. Er dette mitt Grønland? Det er vanskelig ikke å bli opprørt. Del to av boka, «Tanker og meninger», er Adens forsøk på å forklare og analysere situasjonen. Hun har snakket med noen andre norsksomaliere, og kommer med sine, nettopp, tanker og meninger. Boka avsluttes med en inderlig oppfordring til somaliske foreldre om å ta bedre vare på barna sine.
    Selv om Se oss er sterk lesning, forsøker forfatteren til en viss grad også å vise hvorfor de voksne handler som de gjør, uten at hun skjuler sin harme over situasjonen. Det mest påfallende ved boka, foruten de sterke anklagene rettet mot det norsksomaliske miljøet, er det barnslige og dårlige språket. Aden unnskylder dette innledningsvis med at hun ikke er forfatter, og at det hastet med å få ut historien. Det naive språket gir på en merkelig måte boka autentisitet, det oppleves (og er ment å oppleves) som en ung jente som skriver ut sin bekymring til den norske offentligheten. Det er  lett å si seg enig med barneombud Reidar Hjermann som er sitert på forsiden: «Hvis bare noe i denne boken stemmer, har vi en viktig jobb å gjøre.»

Kjønnslemlestelse Suaads reise. En dokumentar om kjønnslemlestelse er en bok om NRK-journalist Tormod Strands arbeid med en dokumentar om kjønnslemlestelse, som ble vist på NRK i 2007. Suaad er Strands medhjelper, tolk og inngangsport til det somaliske miljøet. Samtidig som Suaad bidrar i forfatterens jakt etter informasjon og dokumentasjon av kjønnslemlestelse, står hennes egen historie svært sentralt i boka. Boka veksler mellom Suaads personlige historie, Strands beretning om arbeidet med dokumentaren og en grundig gjennomgang av praksisen med kjønnslemlestelse. Et imponerende stykke arbeid er nedlagt i dokumentaren, og Strand og hans medhjelper mener å ha funnet bevis for at også norske jenter med somalisk bakgrunn blir utsatt for kjønnslemlestelse på ferieturer til Somalia. Vi får servert detaljerte beskrivelser av hva denne grufulle praksisen går ut på, rasjonalet for praksisen, hvorfor den ikke dør ut, og forfatterens reaksjoner på det hele. Det siste er noe leseren godt kunne klart seg uten; Strands private tanker og bekymringer rundt reisen til Somalia og hva han opplever der, føles litt overflødig for historien som fortelles. Mer enn en dokumentar om kjønnslemlestelse, er denne boka en dokumentar om hvordan TV-dokumentaren om kjønnslemlestelse ble til. Iblandet en personlig beretning og en god dose fakta.

Nyanserte forskerblikk Mens bøkene til Aden og Strand har en klar agenda om å vekke den norske offentligheten, og dermed gir en tidvis sjokkerende skildring av inhumane praksiser som foregår i det norsksomaliske miljøet, har sosiolog Katrine Fangen et annet utgangspunkt. Boka Identitet og praksis. Etnisitet, klasse og kjønn blant somaliere i Norge er basert på et omfattende forsk­ningsarbeid blant norsksomaliere. Fangen har snakket med et utvalg norsksomaliere, og lar dem selv få berette om sitt liv for å gi et mer nyansert bilde av somaliere i Norge. I likhet med Strand, tar Fangen oss med gjennom deler av Somalias nyere historie for å sette rammen for vår forståelse. Boka tar så opp temaer som migrasjonserfaringer, identitet, tilhørighet og ulike tilpasningsstrategier til en ny tilværelse i Norge. Fangen peker videre på den «somaliske stoltheten» og beskriver hvordan norsksomaliere opplever krenkelser på en lang rekke områder. Sivil og politisk deltagelse blir viet stor plass, og forfatteren viser hvordan medborgerskap og engasjement kan ta ulike former. Dette er alle viktige og høyst relevante temaer i møte med enhver gruppe som har innvandret til Norge.
    Identitet og praksis lar norsksomaliere selv komme til orde, og vi blir godt kjent med Fangens informanter. Gjennom å gi informantene såpass mye plass, blir det rom for å få fram kompleksiteten i det norsksomaliske miljøet og i enkeltmenneskene som er intervjuet. Det endimensjonale bildet vi så ofte får av denne gruppen blir utfordret, og vi møter mennesker med tanker og bekymringer en kan kjenne seg igjen i og sympatisere med.
    Faren ved å legge boka tett opp mot informantenes historier, er at innholdet kan bli veldig deskriptivt. Rett nok er målet med boka å beskrive ulike aspekter ved norsksomalieres liv, men når det først skulle komme en forskningsbasert bok om en innvandrergruppe det har vært så mye oppmerksomhet rundt, kunne gjerne siktemålet vært noe mer ambisiøst og spenstig. Man blir sittende med en følelse av at Fangen bare gjengir historier slik hun har fått dem fortalt, og ikke alltid evner å sette disse inn i en større kontekst. Det blir rett og slett for lite fortolkning og for mye gjengivelse. Av en god sosiologisk analyse forventer man at den strekker seg lenger enn et rent referat av hva noen har sagt. For å kunne forstå hva noen sier, må man kunne  gi et bilde av hvem de er og hvilken posisjon de snakker fra. Fangen er god når hun først trekker inn historiske og kulturelle forhold i Somalia og bruker disse til å kontekstualisere norsksomalieres utsagn eller praksis. For eksempel når hun tar opp holdninger til statsansatte, og viser hvordan møtet mellom norsksomaliere og det offentlige apparatet ser ut fra begge sider av bordet. Men selv om boka tidvis glimter til med gode analyser, er det et savn i store deler av teksten.

Ulike spørsmål Hva gir så disse bøkene oss til sammen, hvilket bilde av somaliere sitter vi igjen med, og får vi svar på spørsmålene som reiser seg? Se oss og Suaads reise har aktivistiske formål, og dermed et klart problemfokus. De roper så høyt som mulig for å vekke offentligheten og få oppmerksomhet om inhumane praksiser i det somaliske miljøet. Selv om begge bøkene i noen grad forsøker å forklare og nyansere, sitter en igjen med et rystende bilde, slik forfatterne ønsker. Det er positivt at bøkene har lykkes i å skape debatt, og de kan forhåpentlig også bidra til endring. Forsker Fangen er ute i annet ærend. Hun forholder seg i liten grad til debatten de to andre forfatterne reiser,  og tar, i motsetning til Aden og Strand, ikke utgangspunkt i den problematiserende diskursen rundt norsksomaliere. I det hele tatt er boka til Fangen påfallende lite konfliktorientert. Hun nevner så vidt en del problematiske områder som omskjæring, likestilling og khatbruk, men går ikke videre inn på dette. På mange måter er dette befriende. Det er befriende at det går an å snakke om norsksomaliere uten å begrense seg til å ta opp tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, arbeidsledighet og rusmisbruk. Det er befriende å se at andre temaer løftes opp. Det er svært tydelig at Fangen ikke vil begi seg ut på problemområdene,  men hennes egen begrunnelse er ikke overbevisende : «Årsaken til at jeg ikke skriver så mye om dette, er blant annet at disse temaene er behandlet fra før av, særlig i pressen, men også i forskningen.» Etter min mening kunne Fangen like gjerne kommet til motsatt konklusjon i sitt arbeid: Det er nettopp fordi disse temaene er blitt tatt opp i så stor skala i pressen, at det er viktig at de blir forsket på og formidlet med nyanser.
    I diskusjoner rundt innvandrere dreier det seg gjerne enten om temaer som manglende likestilling, undertrykking og manglende vilje til integrering på den ene siden, eller om diskriminering, fordommer og stigmatisering på den andre. Altså enten hvor vanskelige innvandrerne er, eller hvor vanskelig de har det. Forskere på innvandringsfeltet har ofte tatt utgangspunkt i det siste, og blir derfor med jevne mellomrom beskyldt for å ha berøringsangst når det gjelder problematiske tema og praksiser i innvandrermiljøene. Ønsket om ikke å bidra til ytterligere stigmatisering, polarisering og innelukking er forståelige grunner til  å unngå en problemorientert tilnærming. Poenget er bare at problemene ikke forsvinner selv om forskerne ikke ønsker å ta i dem. Og hvis forskerne kvier seg for å entre vepsebolet, hvem skal gjøre det da? Katrine Fangen er i sin fulle rett til å skrive en bok om norsksomaliere uten å gå inn på temaer vi har blitt vant til å assosiere med denne gruppen. Men når dette er en av svært få forskningsbaserte bøker som er skrevet på en tilgjengelig måte, er det et klart savn at den ikke tar tak i noen av de vanskelige temaene. I dagens debattklima ville man forventet at en bok om somaliere også tar opp stigmaet som er knyttet til gruppen.

De vanskelige temaene Etter å ha lest bøkene til Aden og Strand, sitter jeg igjen med flere spørsmål. Hvor representativt er det de beskriver? En ting er å beskrive inhumane praksiser og hvorfor de opprettholdes, men det er vel så interessant å se på brudd med tradisjoner og hvordan det legitimeres. Fangen viser oss at det er mangfold og bredde i det norsksomaliske miljøet knyttet til hvordan folk tilpasser seg det norske. Jeg skulle gjerne visst om, og eventuelt hvordan, dette mangfoldet også gjør seg gjeldende med hensyn til mer problematiske praksiser. Når boka til Fangen ikke tar tak i problemene de to andre forfatterne løfter fram, er den heller ikke i stand til å nyansere inntrykket de gir eller svare på de voldsomme anklagene. De tre bøkene om somaliere i Norge behandler ulike temaer, men de har også svært ulik tilnærming til disse. Jeg etterlyser en bok som tar opp de ubehagelige temaene til Aden og Strand, men som bruker Fangens åpne og reflekterende tilnærming.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>