>Anmeldelser Prosa 01|09

Afghanistan-konflikten i perspektiv

Kristian Berg Harpviken

Fredrik Barths nye bok har kraft til å berike den norske Afghanistan-debatten. Han tvinger oss til å løfte blikket, se de lange linjene, stille de grunnleggende spørsmålene: Hvordan er det afghanske samfunnet skrudd sammen? Hva er drivkreftene i afghansk politikk? Kan det internasjonale samfunnet lykkes med sitt ambisiøse prosjekt?

Afganistan og Taliban

Fredrik Barth
Afghanistan og Taliban
99 sider
Pax Forlag 2008

Anmeldt av
Kristian Berg Harpviken

Gjennom de siste årene har Barth holdt en rekke foredrag om Afghanistan. Han har trukket på sine egne studier av den pashtunske befolkningsgruppen, og sine erfaringer fra et langt liv som antropolog, for å sette dagens konflikt i et videre historisk og kulturelt perspektiv. Nå får vi for første gang en helhetlig fremstilling av Barths analyse.1 Forfatteren beveger seg smidig mellom forskjellige epoker og sosiale nivåer, og boka er en nytelse å lese, med godt språk og virkelighetsnære illustrasjoner.

Statsløse samfunn Afghanistan og Taliban tar sitt utgangspunkt i Barths egne studier blant den pashtunske befolkningen i Swat-dalen i Pakistan på 1950-tallet, manifestert i boka Political Leadership among the Swat Pathans, som i år kan feire femtiårsjubileum og har fått nærmest legendarisk status.2 I denne boka gikk Barth i rette med strukturalistene og vektla betydningen av individuelle valg i analysen av skiftende politiske autoriteter. Barths «metodologiske individualisme» ble imøtegått fra flere hold, debatten som fulgte står fortsatt sentralt i antropologien. Dette var utgangspunktet da den anerkjente antropologen og Afghanistan-kjenneren David Edwards, i en artikkel i American Ethnologist i 1998, pekte på fraværet av en Barth-inspirert debatt om Afghanistan-konflikten som både foruroligende og uforståelig.3 Edwards uttrykte bekymring for at en viktig del av antropologien «utøver sin profesjon i et slags lydisolert rom», med minimal interesse utenfra. Samtidig er det ikke nødvendigvis innlysende at Barths analyse av lokale maktspill er overførbar til det som fremstår som tungt ideologiske, religiøse og etniske konfliktlinjer i 80- og 90-tallets konflikter.
    I Barths bok er det en sentral premiss at vi snakker om statsløse samfunn. Innenfor den pashtunske folkegruppen, som befinner seg på begge sider av grensen mellom Afghanistan og Pakistan, er det den frie mann som står sentralt, knyttet opp i et hierarki av stammer og understammer der alliansene skifter fort, avhengig av hva som er karakteren og omfanget til den trusselen en til enhver tid står overfor. Staten er knappest en relevant størrelse, hevder Barth, dette dreier seg om samfunn som preges av kontinuerlig rivalisering om lokal makt, der manglende stabilitet og vold er normaltilstanden. Æresbegrepet – kodifisert i Pashtunwali – har stor betydning. Å forstå pashtunerne er også nøkkelen til å forstå afghansk politikk, delvis fordi pashtunerne er den største etniske gruppen og den som makthaverne tradisjonelt har utgått fra, dels fordi også andre grupper emulerer pashtunerne.
    Barths premiss om statsløse samfunn kan diskuteres. Det er liten tvil om at fravær av stat sees som et ideal for mange, ikke minst innenfor den pashtunske befolkningen. Men selv om den afghanske staten er svak, så er dens nærvær tungt nok til at det å begrense dens lokale innflytelse i seg selv krever aktiv handling. Videre representerer staten ressurser, i form av posisjoner, penger, våpenmakt, som er attraktive for lokale ledere. Og den ytterst porøse grensen mellom Afghanistan og Pakistan representerer et skille mellom to administrative systemer. Pashtunere på begge sider av grensen føler et betydelig fellesskap, men det faktum at man er borger i forskjellige stater er ikke betydningsløst i alle sammenhenger. Taliban oppsto først som et afghansk fenomen (riktignok med tung basis blant flyktningene i Pakistan), men fikk ganske snart omfattende støtte fra den pakistanske staten. Over tid fikk Pakistan også sine egne Taliban-grupperinger som i vekslende grad har samarbeidet med de afghanske. Dette samspillet mellom, på den ene side, identitetsbaserte nettverk og grupperinger som opererer på tvers av grenser, og, på den annen side, statlige aktørers støtte til dem, er helt essensielt, men kan vanskelig forstås dersom statens relevans utdefineres på forhånd.

Religionsanalyse I Barths analyse er religionen i stor grad frikoblet fra stammestrukturene. De hellige menn tilbyr legitimitet til lokale høvdinger, men i krisetider har de potensial til å mobilisere bredt, slik vi så med Talibans fremvekst midt på 1990-tallet. Dette er interessant, ikke minst fordi det viser at Talibans fremvekst har historiske paralleller. Samtidig er det rom for flere nyanser i analysen av religionen og dens politiske rolle. Det gjelder spesielt betydningen av forskjellige islamistiske retninger, som har til felles at de er grunnleggende moderne både i sin ideologi og sin rekrutteringsbasis, og dermed står i en naturlig spenning til de mer tradisjonalistiske og ortodokse formene for islam som har vært dominerende blant pashtunerne. Noe av det mest interessante ved Taliban er at de i så stor grad har lykkes med å bygge bro over denne spenningen. Barths begrepsapparat har her ikke de grunnleggende distinksjonene, og på dette punktet evner han ikke å hjelpe oss henimot en forståelse vi fortsatt mangler.

Politisk dynamikk
Barths vektlegging av lokal politisk dynamikk er viktig. I analysen av Afghanistan på 1980-tallet så mange internasjonale analytikere seg blind på den ideologiske konfrontasjonen, som avspeilet den kalde krigens konflikt mellom øst og vest (på tross av sterke innslag av radikal islamisme). På 1990-tallet kom den etniske konfrontasjonen i forgrunnen. Taliban, som selv oppfattet seg som et religiøst basert korrektiv til det herskende vanstyre, ble raskt oppfattet som pashtunernes parti. Etter 2001 har «krigen mot terror» blitt en sentral fortolkningsramme, og afghansk politikk forstås i stor grad ut fra et skille mellom de som fremmer global jihad og de andre.
    Barths analyse viser oss at det for mange av aktørene er temmelig tilfeldig hvilken side av skillelinjen de faller ned på. På det lokale nivået kan politikken være preget av rivalisering mellom to sterke personligheter. Dersom den ene oppnår velsignelse fra regjeringen og dens internasjonale støttespillere, så er den andre sårbar for rekruttering til opposisjonens rekker. Det er en slik lokal dynamikk som gjør det så viktig å presisere hva som menes når en snakker om «å forhandle med Taliban». Mens det å invitere toppsjefen Mullah Omar til forhandlingsbordet kan være vanskelig, og i verste fall bare styrke makten til en lite kompromissvillig leder, så kan det være stort rom for kreative løsninger på det lokale nivået. Barth mener dette er et spill bare afghanerne kan beherske. Han anbefaler at det internasjonale samfunnet overlater det politiske spillet til Karzai, og lar ham gjøre det slik maktpolitikk alltid har vært ført i Afghanistan, gjennom romslige kompromisser og rundhåndede belønninger, og uten å måtte skjele for mye til Vestens rettighetsbegrep.

Problematisk slutning En dramatisk konsekvens av de siste tre tiår med krig i Afghanistan er at pashtunerne har mistet sitt monopol på politisk makt. Det finnes sterke politiske grupperinger som gjør krav på å representere alle de større etniske identitetene: hazaraer, tadsjiker, usbekere. Det har vært vanlig i Afghanistan-antropologien å hevde at pashtunernes dominans, både politisk og kulturelt, er slik at afghansk politikk best forstås gjennom å forstå dem. Noen går så langt som til å hevde at pashtunwali er allmenngyldig i Afghanistan. Men når Barth i dag hevder at «det i første omgang er mest nyttig å konsentrere seg om pashtunerne», så er det problematisk. Tesen om at pashtunernes handlingsmønster gjelder alle afghanere, holder ikke. Videre går vi glipp av etnisitet som skillelinje i konflikten. Det siste er ironisk, gitt at Barths introduksjonskapittel til boka Ethnic Groups and Boundaries har vært banebrytende for vår forståelse av hvordan etnisitet er dynamisk, hvordan innholdet defineres i møteflaten mellom etniske grupper, noe som er en videreutvikling av den politiske økologien som vi fant allerede i Swat Pathans.4
    Det er mange gode grunner til å ønske Barths nye bok om Afghanistan velkommen. I dag gjøres det mye forskning på Afghani­stan, men det meste er drevet av overdrevent snevre ønsker om å være relevant her og nå, og mangler både etnografisk dybde og en historisk referanseramme. Dermed lærer vi også lite om hvordan Afghanistan har endret seg gjennom 30 år med krig. Barth kan anklages for å gå til den motsatte ytterlighet, men han gir et korrektiv vi sårt trenger. Boka er en berikelse for den norske Afghanistan-debatten. Den er viktig lesning for alle som er interessert i landet: diplomater, bistandsarbeidere, soldater, norsk-afghanere og andre. Boka gir ikke den utfyllende innføringen til Afghanistans historie, samfunn og politikk som så mange har etterspurt, men som fortsatt ikke finnes på norsk. Men bokas kvaliteter gjør at den absolutt burde gjøres tilgjengelig for et større publikum enn det norske. La oss håpe at forlaget arbeider for å få den oversatt til engelsk.

noter

  1. Elementer av dette finner vi allerede i boka Vi mennesker: Fra en antropologs reiser, Oslo: Gyldendal (2005)
  2. Political Leadership among the Swat Pathans, London: Athlone Press (1959)
  3. David B. Edwards, 1998, ’Learning from the Swat Pa­thans: Political Leadership in Afghanistan: 1978–97’, American Ethnologist, 25(4): 712–728
  4. ’Introduction’, side 1–38 i Ethnic Groups and Boundaries: The Social Organization of Culture Difference, Oslo: Universitetsforlaget.

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>