>Form & Design Prosa 01|09

Semikolonialisme

 



<empty>

«Også i fransk skal point-virgule være på vikende front; de tidligere storforbrukerne av tegnet skylder på globalisering og engelskens hegemoni.»

I boken Notar til litteraturen besynger Theodor W. Adorno, sosiolog, kunstteoretiker og en av Frankfurterskolens ledende skikkelser, skilletegnenes musikalske kvaliteter; de er elementene i språket som kommer musikken nærmest, skal vi tro ham. I essayet «Skiljeteikn» forteller Adorno om den tyske forfatteren Theodor Haeckers redsel for at semikolonet skulle dø; «han slutta av det at ingen lenger kunne skrive ein periode». Georg Johannesen gjorde seg lignende bekymringer når det gjaldt den norske skrivemåten; han advarte mot redaktører, journalister og forfattere som fikk betalt pr. punktum. Både Adorno og Johannesen fremholdt at perioden må beherskes; den må skrives helt ut, med alle sine ledd.
    At semikolonet har måttet vike plassen for punktum, tankestrek eller komma som satsplanke mellom to på hverandre følgende logisk sammenhengende helsetninger, torde være kjent stoff. Også i fransk skal point-virgule være på vikende front; de tidligere storforbrukerne av tegnet skylder på globalisering og engelskens hegemoni. I den engelskspråklige verden har skilletegnet i mer enn hundre år satt gemytter i kok; selv om det skal virke samlende og binde tanker sammen, er nok semikolon det tegnet som har skapt mest kiv og strid av dem alle. Kurt Vonnegut uttalte for eksempel en gang at alt semikolonet gjør, er å vise at forfatteren har gått på college. Og i 1970-årene spekulerte New York-politiet på om seriemorderen Son of Sam kunne være journalist, idet han brukte så mange semikolon. I England og USA er det særlig redaktører i toneangivende aviser som synger semikolonets pris; i norske aviser er det – med VG som hederlig unntak – derimot sjelden kost at lederartiklene når slike stilistiske høyder. – Med mindre den skrivende da bruker semikolon istedenfor kolon; selv om dette er helt galt, er det slett ikke noe sjeldsynt fenomen. Dette kunne kanskje bringe trøst og husvalelse til dem som bekymrer seg for at semikolonet desimeres. Men feilbruk er vel neppe særlig bedre enn ikke-bruk. I dette tilfellet er det ikke lenger manglende verdsettelse av fine forskjeller mellom komma, punktum og tankestrek på den ene side og semikolon på den annen som er utslagsgivende; her er drivkraften snarere det blotte og bare jåleri. Men de som sverger til denne språklige avantgardismen, er i godt selskap; både høyesterettsdommere, professorer og politikere ligger under for samme last. Ett eksempel er fra professor i litteraturvitenskap Arild Linnebergs forord i Notar til litteraturen: «Det vitskapsidealet som Frankfurterskulen kritiserte, var dominerande i USA; den empiriske sosiologien som nøgde seg med ‘registrering av data’.» «Det begynner med tapet av semikolon og endar med ratifiseringa av dumskapen,» advarte den alltid hyperboliske Adorno.

Av Eirik Bjørge

 

 

Kilder:
Adorno, Theodor W., Notar til litteraturen. Det Norske Samlaget, 1992.
Johannesen, Georg, Om den norske skrivemåten: Eksempler og moteksempler til belysning av nyere norsk retorikk 1975–1980. Cappelen, 1981 (2004).

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>