>Minibiografi Prosa 01|09

«Ĺ vera med dei andre i verda». Hans Skjervheim som filosof og universitetsmenneske

Fredrik W. Thue



Foto: Knut Strand/Bergens Tidende

I februar 2009 er det 10 år siden filosofen Hans Skjervheim døde, og i fjor ble «Skjervheimseminaret», et filosofiseminar i hans ånd, arrangert for siste gang. I denne minibiografien presenteres utvalgte deler av Skjervheims forfatterskap. For en mer utfyllende bibliografi, se http://ask.bibsys.no eller Svein Sundbø: Hans Skjervheim. En kronologisk bibliografi over forfatterskapet 1948–2002 (Nasjonalbibliotekets bibliografier 6, 2002).

Hans Skjervheim
Vitskapen om mennesket og den filosofiske refleksjon
302 sider
Tanum Forlag 1964

Hans Skjervheim
Det liberale dilemma og andre essays
154 sider
Tanum Forlag 1968

Hans Skjervheim
Ideologianalyse, dialektikk, sosiologi
192 sider
Pax Forlag 1973

Hans Skjervheim
Objektivismen og studiet av mennesket
(Magisteravhandling overs. fra eng.)
107 sider
Gyldendal 1974

Hans Skjervheim
Teknikk, politikk og utopi
232 sider
Aschehoug 1996

Hans Skjervheim
Mennesket
232 sider
Universitetsforlaget 2002

Jeg tilhører den siste studentgenerasjon som opplevde Hans Skjervheim i full vigør. På orienteringsmøtet for nye filosofistudenter i Bergen høsten 1988 labbet han inn, tente seg en røyk (selvlysende forbudsskilt på alle fire vegger affiserte ham ikke det minste) og begynte å prate på sitt hakkete, assosiative vis:
    – Platon var eigentleg den fyrste mediefilosofen, han! For han skil mellom dei som talar med innsikt og dei som berre talar klingklang. Og det har dei gløymt i Dagbladet no! Difor skal eg halda eit seminar om Platon sin dialog Gorgias der han drøftar forholdet mellom retorikken og sofistikken. Og så la han til: – Når ein studerar er det viktig å fordjupa seg, men det er òg viktig å gå rundt og snusa.
    Mange var vi som snuste på Skjervheims essays og seminarer i de tre tiårene han virket som filosofilærer på Lillehammer, i Oslo, i Roskilde og Bergen. Dette gav et avgjørende tildriv til filosofisk refleksjon både i livet og vitenskapen. Skjervheim hadde også selv et særegent talent for å orientere seg ved hjelp av nesa ­– til nærmest å lukte seg frem til det springende punkt i et intrikat resonnement eller en sprenglærd avhandling. Dette kunne irritere både dem som ikke hadde like lett for det, og dem som syntes hans fyndige, poengterte form gikk for mye ut over nyansene i de tankestrømninger han polemiserte mot.
    Men nettopp denne evnen til å bevege seg mellom fagområder og fremsette prinsipielle problemer på en skarpskåren, selvstendig måte, var det som gjorde Skjervheim så uimotståelig for mange søkende typer. Slik bidro han til å holde det intellektuelle landskapet åpent ­i en tid da universitetet som et fritt agora kom under press fra mange kanter. Kanskje er det derfor mitt bilde av den røykende, gemyttlige vossingen i auditorium B på Sydneshaugen etter hvert har fått et visst vemodig skjær over seg: Hans Skjervheim personifiserte en universitetskultur som ikke lenger finnes.

Vitenskap og filosofisk refleksjon Skjervheims faglige gjennombrudd var hans magisteravhandling Objectivism and the Study of Man (1959). Her gav han en sammenfattende begrunnelse for det som gjerne fremstilles som hans grunninnsikt: at vitenskapene om mennesket ikke kunne bygges på den samme erkjennelsesteoretiske modell som naturvitenskapene. Mens naturvitenskapene kunne betrakte sine studieobjekter nettopp som objekter for observasjon, forutsigelse og manipulasjon, måtte samfunnsvitenskapene ta hensyn til den intersubjektivitet som fantes mellom forskerne og de utforskede. Her var en tvetydighet i sosialvitenskapen som reflekterte en tvetydighet i selve den menneskelige situasjonen: at den andre er der både som objekt for meg og som et annet subjekt sammen med meg. En samfunnsvitenskap som systematisk fraskrev sitt studieobjekt nettopp de egenskaper som satte forskerne i stand til å drive samfunnsvitenskap – evnen til språk, observasjon og refleksjon, begikk en naturalistisk feilslutning: Den misforstod systematisk hva mennesket var, hva samfunnet var og hva vitenskapen om mennesket kunne yte.
    Objectivism and the Study of Man bar til en viss grad preg av å være en oppkjøring til den akademiske førerprøven. Den var det mest utpreget analytiske arbeid fra Skjervheims hånd, og det eneste han skrev på engelsk. Hans første publiserte bok, Vitskapen om mennesket og den filosofiske refleksjon (1964), gir slik et mer representativt bilde av Skjervheim som tenker og skribent. Det var en samling fortettede essays: knappe og antydende i formen, men frukter av langvarig tenkearbeid. Samtidig var de innspill i en konkret situasjon: essayene hadde opprinnelig vært foredrag i Studentersamfundet eller Sosialistisk studentlag, innledning til seminar, artikkel i festskrift … Hver tekst bød på dristige tankesprang og uventede sammenstillinger, alt i et effektivt tilhogd nynorsk fritt for enhver litterær affektasjon. Her fantes noen få ledemotiv, men samtidig en bredde som gav lesere med ulike faglige, personlige og politiske utgangspunkt en inngang til hans filosofiske univers.
    For å gripe den røde tråd i denne essaysamlingen kan vi ta utgangspunkt i et uferdig utkast, «Sløret og skiljeveggen» fra 1959. Det er først blitt publisert etter forfatterens død, men gir et sentralt oppslag til hans tenkning. Med utgangspunkt i den tyske filosofen Franz Brentano innfører Skjervheim her et skille mellom intentio recta («direkte intensjon») og intentio obliqua («indirekte intensjon»). Når vi lever vårt liv og søker å komme til klarhet om vår situasjon, befinner vi oss i intentio recta: direkte konfrontert, i første person, med livsproblemene og verden. De gamle grekerne, Sokrates, Platon og Aristoteles, stilte de filosofiske problemene i intentio recta. Det samme gjaldt Kant, og, tilføyde Skjervheim: den moderne naturvitenskapens utøvere. Men det er også mulig å innta en tilskuerholdning og bare referere eller forvalte andres tanker, meninger og problemstillinger. Man glir da over fra å stille problemene direkte i første person til å stille dem i tredje person, i intentio obliqua. Denne unnvikende manøveren var ifølge Skjervheim karakteristisk ikke bare for positivistisk samfunnsvitenskap, men like mye for «humanistisk» åndsdannelse og den romantiske subjektivisme i kunsten og litteraturen. Å leve i intentio obliqua var blitt det moderne menneskets forbannelse, og filosofiens oppgave var å føre tanken ut av dette blindsporet og tilbake til hovedsporet. Variasjoner av dette synspunktet går igjen i alle Skjervheims tidlige essays.

Ideologier og politisk dømmekraft Skjervheims tidlige arbeid vitner om en vilje til å gå radikalt til verks i filosofien og omvurdere common wisdom både i vitenskapen, dagliglivet og etikken. Dette var det stikk motsatte av å la seg lede av intellektuelle moter. Likevel stemte Skjervheims holdning overens med en mer utbredt stemning av oppbrudd fra etterkrigstidens avideologiserte, funksjonalistiske snusfornuft. Kritikken av naturalistisk samfunnsvitenskap var også en kritikk av det avpolitiserte teknokratiet: Istedenfor å stille de store politiske spørsmål i første person, gled etterkrigstidens reformteknokrater over i intentio obliqua. Sosiale reformer ble et spørsmål om «kva det er nødvendig å gjera med andre».
    De radikale studentene som oppfattet Skjervheims filosofiske dialektikk som innledning til en overskridende politisk praksis, hadde forsåvidt sine gode grunner. Problemet om menneskets eksistensielle fremmedgjøring ledet Skjervheim mot den tidlige Marx, og alt i 1963 kritiserte han det skandinaviske sosialdemokratiet for å ha neglisjert fremmedgjøringens problem hos Marx. I essayet «Det liberale dilemma» (1967) hevdet han at liberalismen kunne fungere autoritært ved at den tenderte mot å oppheve seg til et toleransens og fordragelighetens meta-standpunkt hevet over den partikulære ideologiske strid. Når liberalismen slik gjorde seg til et uangripelig overstandpunkt, og ikke ville innse sin egen partikularitet, ble den i virkeligheten illiberal.
    Skjervheims kritikk av både sosialdemokratiet og liberalismen kunne leses som en kritikk av etterkrigstidens ideologiske hegemoni i Skandinavia og Vesten. Men da marx­istisk ideologikritikk selv ble en hegemonisk holdning i mange intellektuelle miljøer, var Skjervheim blant de skarpeste kritikerne. I Ideologianalyse, dialektikk, sosiologi (1973), som er blitt betegnet som hans hovedverk, viste han at ideologikritikken like lite som positivismen tok kravet om filosofisk grunngiving i første person tilstrekkelig på alvor. Resultatet ble enten dogmatisme eller en selvoppløsende skeptisisme.
    De som ville føre den eksistensielle grunnholdning fra filosofiens og etikkens sfære over i politisk praksis, fikk altså ingen støtte fra deres gamle forbilde: Slik Skjervheim så det, hadde alle ideologiene sine iboende dilemma som det var vesentlig å erkjenne, og som bare kunne takles i praksis ved hjelp av politisk dømmekraft. Mot dem som festet sin lit til «Das Prinzip Hoffnung» (Ernst Bloch), fastholdt Skjervheim «Das Prinzip Verantwortung». Her var han i slekt med Max Weber: I politikken, der det skal fattes beslutninger på vegne av oss alle, er det ansvarsetikken og ikke den subjektive sinnelagsetikken som må gjelde.

På den akademiske agora Jan Inge Sørbø har i sin biografi vist hvordan noe av gnisten i Skjervheims akademiske livsform ble kvalt i overgangen fra 1960- til 1970-årene: Fra et liv i ivrig diskusjon på mange ulike arenaer kjørte Skjervheim seg nå fast i en bitter strid med noen av de universitetsmarxister han en gang hadde inspirert. At den dogmatiske marxismen han møtte i Roskilde og senere i Bergen var en viktig årsak til hans vantrivsel, kan det ikke være tvil om. Men samtidig er det her nærliggende å se avtrykkene i en personlig biografi av en større historisk prosess: Det universitet Skjervheim hadde levd og åndet ved, var underlagt forvandlingens lov.
    I sitt virke uttrykte Skjervheim i praksis en sterk tro på universitetets enhet. Blant dem som etter krigen forsvarte denne ideen,var det mange som så hen til den engelske, delvis også amerikanske tradisjon, der colleget var en «total institusjon» som oppdro studentene til en åndelig elite. Ingenting kunne vært Skjervheim mer fremmed. For ham var universitetet en offentlig møteplass for mennesker som søkte å komme til klarhet om sin intellektuelle situasjon. Dette var det tyske universitetets prinsipp om Lehr- und Lehrfreiheit, og i noen grad var dette en realitet også ved Universitetet i Oslo i 1950-årene. De humanistiske fag var på dette tidspunkt i ferd med å organiseres i institutter, men disse mikrofellesskapene var bare én av mange arenaer studenter og lærere beveget seg mellom, og i mange tilfeller knapt de viktigste.
    Med masseuniversitetets fremvekst ble det akademiske livet fiksert til instituttene, som samtidig endret karakter fra intellektuelle fellesskap til undervisningsmaskiner og administrative organer, ofte med høyt fagpolitisk konfliktnivå. Ingen av delene passet Hans Skjervheim. I Bergen på 1980-tallet kunne Grillen og Wesselstuen ennå fungere som en svak skygge av Dovrehallen og Krølle Kro. Men en epoke i universitetets liv var slutt, og lot seg ikke bringe tilbake. Erindringsbildet av Skjervheim som med glimt i øyet oppfordrer nye studenter til å «gå rundt og snusa», forteller likevel at universitetet er en institusjon som ikke så lett forgår: Der to eller flere er samlet i dets navn, er det midt iblant oss.

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>