>Bokessay Prosa 01|09

Konge i flomlys og skygge. Om Tor Bomann-Larsens imponerende, men ensporede historieframstilling

Nils Ivar Agøy

Hvis man ville være slem, kunne man kalt Tor Bomann-Larsens kongebøker en tabloid, uforpliktende raffinering av hoffkorrespondanse og sosietetssladder. Men det ville være urimelig. Tvert imot står det respekt av forfatterens pågangsmot og evne til å kombinere opplysninger. Det har resultert i et avgjort leseverdig bokverk, som med Makten nå er oppe i fire bind. Men leseren bør ikke nøye seg bare med Bomann-Larsens smale utvalg fra fortiden, for utelatelsene er påfallende.

<empty>

Tor Bomann-Larsen
Vintertronen
382 sider
Cappelen Damm 2006

Tor Bomann-Larsen
Makten
462 sider
Cappelen Damm 2008

Annet bind av Tor Bomann-Larsens bokserie om kong Haakon og dronning Maud sluttet med kongeparets inntog i Kristiania i november 1905. I tredje bind, Vintertronen, føres fortellingen fram til 1913, mens fjerde bind, Makten, går fram til våren 1928. Bind tre og fire er mindre flakkende enn de foregående; verden betraktes overveiende fra Slottet i Norges hovedstad. For øvrig har de nyeste bindene samme grunnpreg som de første, på godt og vondt.1 Som før ligger deres betydelige styrke i at de hviler på kongelige kilder som før er lite eller slett ikke utnyttet, og i forfatterens smittende fortellerglede. Men svakhetene er også de samme: at verket er knugende innestengt i de samme kildene. Leseren får mange fargerike nærbilder, men ikke noe utenfrablikk og dermed heller ikke noe helhetsbilde.

En ny kongerolle
Bomann-Larsens hovedtema er det politiske, ikke det biografiske. Haakon ble valgt til konge i et land med sterke egalitære tradisjoner og hvor mange av de førende politikerne hadde vunnet sine sporer ved å kjempe for å fjerne de siste restene av personlig kongemakt. Bare 21 prosent hadde stemt for republikk i 1905, men antall republikanere var i virkeligheten mye høyere. Det er velkjent at monarkiet ble valgt ut fra taktiske hensyn og for å hindre at løsrivelsen fra unionen med Sverige skulle få sterkere preg av å være en revolusjon enn nødvendig. Det lå i kortene at kongen i det nye, «nasjonale» kongedømmet måtte få enda mindre å si politisk enn den avsatte kong Oscar hadde hatt, men det var også gitt at man ikke ønsket noen radikal omforming av Grunnloven. Den nye kongerollen måtte dermed defineres, og det er denne prosessen som er den røde tråden i bøkene. I Bomann-Larsens livfullt fortalte versjon arter den seg som en langtrukken dragkamp mellom Haakon, som forståelig nok ønsket å ha en personlig innflytelse innenfor rammene av en grunnlov som ikke utelukket den helt, og et norsk politisk establishment som med få unntak like naturlig samstemte i at kongen var og skulle være en gallionsfigur. Det er et fortjenstfullt trekk ved Bomann-Larsens verk at han får fram hvor mye det var i Haakons erfaringsbakgrunn som disponerte ham for å tro på en aktiv kongerolle selv i det 20. århundre.
    I dragkampen ligger forfatterens sympati klart på Haakons side. I Vintertronen gjøres et stort poeng ut av et knippe reformer som republikaneren Gunnar Knudsens regjering ønsket gjennomført i 1913 og som kongen likte dårlig. Regjeringen foreslo at grunnlovs­endringer heretter ikke lenger skulle behøve sanksjon i statsråd; at kongens rett til i visse tilfeller å foreslå sin etterfølger skulle falle bort; at kongen ikke lenger skulle åpne og lukke stortingssesjonene og at ordensvesenet skulle avskaffes. Det er ikke rart at konge og ordensstormester Haakon gikk imot dette, heller ikke at Bomann-Larsen utpensler kongens syn. Derimot er det rart at han ikke balanserer det med å fortelle hvorfor forslagene ble framsatt i utgangspunktet. Resultatet blir at de framstår nærmest som smålige og unødvendige forsøk på å plage og isolere monarken, i strid med inngåtte avtaler.
    Konflikten om disse sakene toppet seg i 1913. Kongen tapte bare én, den om at Stortinget kunne endre Grunnloven uten sanksjon fra kongens råd. Men kampen var blitt svært tilspisset, mer enn tidligere historieskrivning har tatt høyde for. Kongen følte seg så krenket at han sogar truet med abdikasjon i et brev til statsminister Knudsen og stortingspresidentene. De sistnevnte bønnfalt ham om å trekke brevet tilbake. Det ville han ikke, men han gikk ikke videre med saken heller, så trusselen forble ukjent for offentligheten. Han skrev imidlertid en lang redegjørelse til ettertiden hvor han forklarte at han betraktet grunnlovsendringene som et «Kontraktbrud», og at det bare var hensynet til den mindreårige kronprins Olav som var grunnen til at han ikke hadde satt saken på spissen.

Tomrom Det er merkelige tomrom i Bomann-Larsens framstilling av dragkampen om kongerollen. Noe av det mest påfallende er at han, når han altså lar de fire nevnte, dels nokså ubetydelige grunnlovsendringene danne rammeverk for store deler av bind tre, ikke med ett eneste ord nevner at kongen hadde mistet sin grunnlovsfestede militære kommandomyndighet to år før, i 1911. Kongens rett til å avgjøre kommandosaker på egen hånd, uten å måtte rådspørre regjeringen, var trolig den største resten av personlig kongemakt som var igjen fra 1814. Den innebar i siste instans at kongen kunne bruke militær makt mot det han oppfattet som opprør og grunnlovsbrudd, uansett hva regjeringen måtte mene. Det var aldri lykkes å legge den militære makt under regjeringskontroll i unionstiden, til tross for at Venstre prøvde flere ganger. Gjennom «arméen og marinen, over hvilke Kongen som høistbefalende råder udenom regjeringen» hadde han beholdt et selvstendig, «andet organ til opretholdelse af lovlig orden i landet end regjeringsmagten», bekreftet generaladvokat og høyremann Jens Bratlie i 1903, etter Venstres siste forsøk.2 Kong Oscar hadde (klokelig) ikke forsøkt å bruke kommandomakten i 1905, noe som innebar at den formelt ble overtatt intakt av kong Haakon. Det er utenkelig at Haakon, som altså reagerte så kraftig på de fire andre sakene, ikke skal ha reagert også på denne, og gode grunner til at han skulle ha reagert enda kraftigere. Men Bomann-Larsen tier altså fullstendig med den. Enten han ikke har vært klar over at den fantes, eller ikke har sett betydningen av den, reiser utelatelsen ubehagelige spørsmål om hvilke andre huller som finnes.

Vintersport og høvdinger Utmeislingen av kongerollen hadde selvsagt mange sider. Bomann-Larsen beretter om noen av dem, spesielt én som opptar ham selv sterkt, nemlig kongefamiliens forhold til skisporten. Her får familien godkjentkarakter for innsats. Andre sider var det verre med. De kongelige skaffet seg ingen stor privat omgang i Norge, men nøyde seg visst med å omgås en liten gruppe fra hovedstadsområdets rikmannsklasse og enkelte diplomater. De var ikke så ofte på reise rundt i sitt nye rike heller, og Mauds vegring mot å representere ut over det strengt nødvendige er et gjennomgangstema.
    Her er det noe som skurrer. Bomann-Larsen framstiller det slik at kongen følte seg isolert og maktløs i sin konstitusjonelle rolle, et veritabelt «ministeriets gissel». «Haakon VII hadde ingen fri forbindelseslinje til dem som hadde valgt ham, til det norske folk,» heter det med patos.3 Samtidig er det vanskelig å fri seg fra følelsen av at kongen nokså lett kunne ha gjort noe med dette hvis det virkelig hadde vært viktig for ham. Kan hende er forklaringen så enkel at kongeparets felles sjenerthet og deres ønske om å ta vare på båndene til familie og venner i utlandet veide tyngre enn behovet for en forbindelseslinje til folket som Bomann-Larsen postulerer? Han forutsetter nemlig at det fantes et mystisk, mytologisk lengselsforhold mellom Konge og Folk. Jeg er ikke overbevist om annet enn at «Folket» ofte var greit å ty til i kongens retorikk.
    Det er plass til enkelte bitemaer. Bomann-Larsens misjonerende lidenskap for ski og polare bragder sikrer bred omtale av Holmenkollrennene, Roald Amundsen og Fridtjof Nansen. Nansen, inkludert hans kjærlighetsliv, er i det hele tatt viet stor oppmerksomhet. Da handler det ikke bare om ski, men også om at han var en av de få nordmennene som stod i et virkelig fortrolig forhold til kongeparet gjennom mange år. Ved siden av Christian Michelsen er han også en av de fremste representantene for den elitistiske og antidemokratiske høvdingideologien som skulle få sine ytre uttrykk i bl.a. Frisinnede Venstre og Fedrelandslaget. Bomann-Larsen har all ære av å vise hvor nære forbindelsene var mellom denne retningen og kongen, som jo ellers hevdet at han ville unngå å være noen «partikonge», og som trolig svelget rå forestillingen om at retningen stod «over partiene».

Verdenskrig og regjeringskriser I Makten vies naturlig nok første verdenskrig bred omtale. To tradisjonsrike kongelige politikkfelter, forsvar og internasjonale forbindelser, rykket i forgrunnen på grunn av den. I hvilken grad Haakon forsøkte å påvirke militærpolitikken forteller Bomann-Larsen ikke, men vi får vite en god del om hans syn på utenrikspolitikken og om hans følelse av å bli holdt utenfor beslutningsprosessene. Kongen var klart og konsekvent entente-vennlig, mens Knudsen-regjeringen bautet seg fram med en mer pragmatisk nøytralitetspolitikk. Den viste seg til syvende og sist å være en suksess, men den førte til stadige rivninger med kongen. Bo­mann-Larsen gir Knudsen liten anerkjennelse for vellykket bauting; tvert imot går han langt i å framstille statsministeren som virkelighetsfjern, en mann som «insisterte på å styre landet som i fredstid, som om kanontordenen var et forbipasserende uvær».4
    Bomann-Larsen skildrer også en rekke politiske initiativer fra dem som lengtet etter høvdinger og samling til høyre. De høydramatiske beskrivelsene av slikt – «Hvor lenge sto Norges klokker stille?»5 – springer nok hovedsakelig ut av forfatterens fascinasjon over de store menn, for kongens engasjement i det kan ikke sies å ha vært spesielt stort, ei heller planene for nasjonale samlingsregjeringer spesielt realistiske. Da er det mer naturlig at han bruker stor plass på kongens velkjente rolle – konstitusjonelt korrekt, skjønt ikke mindre upopulær på borgerlig hold av den grunn – i Arbeiderpartiets regjeringsdannelse i 1928. Her utdyper og bekrefter Bomann-Larsens kongelige kilder bildet, men de endrer det ikke vesentlig i forhold til tidligere framstillinger.

Flomlys og skygge
Vintertronen og Makten handler mye om politikkens rammer og utøvere. Det er forbløffende hvor lite de handler om dens innhold. Bøkene dekker en tid hvor raske og sterke økonomiske og kulturelle omstillinger gav seg tydelige politiske utslag. Bomann-Larsen synes imidlertid å være uinteressert i annet enn det som direkte berører kongens stilling. Dette kunne man ha forstått dersom verket var rent biografisk lagt opp og kongen dessuten ikke hadde vært politisk interessert, men ingen av disse forutsetningene er til stede. Ifølge både Bomann-Larsen og Haakon selv, fulgte kongen nøye med i norsk politikk, langt ut over det som krevdes for å presidere i statsråd. Fra et biografisk synspunkt kunne det ha vært interessant å få vite hva han mente om sakene, men det får vi ikke. Vi får riktignok høre at han fulgte bl.a. «Utenlandske Spørgsmaal» og «Arbeidet for Verdensrevolutionen» ivrig. Væpnet med saks, lim og blyanter produserte han fra 1921 til 1940 227 mapper med avisklipp om disse to emnene. Men vi får ikke vite hva han understreket. Satte han, i mappene om arbeiderbevegelsen, utropstegn i margen for spesielt revolusjonære ytringer, eller kom han med skriftlige sukk over borgerlige skribenters manglende forståelse for rimelige arbeiderkrav? Fulgte han utviklingen mest gjennom borgerlige aviser eller leste han også sosialistiske? Kanskje leste han langt flere borgerlige enn sosialistiske? Vi kan alltids spørre, men svarene finnes ikke hos Bomann-Larsen. Vi får vite at kongen, ikke overraskende, var motstander av nedskjæringene i Forsvaret på 1920-tallet, men hva med de store omorganiseringene i Forsvaret tidlig i hans regjeringstid – den splitternye og lenge forberedte hærordningen av 1911 og den sterkt omstridte flåteplanen av 1912? De er knapt nevnt. Den – under regjeringskontroll – øverstkommanderende Haakon må ha interessert seg for dem. Hva han syntes? Prøvde han å påvirke? Klarte han det i så fall? Tja, si det. Bomann-Larsen følger definitivt ikke Haakon på manøver.
    Han følger ham heller ikke til kirke. Admiral, general og stormester Haakon var også overhode for statskirken. Hvordan han skjøttet denne oppgaven får leseren ikke vite noe om, skjønt årene 1910–1920 var preget av intense strider om kirkereform, og 1920-tallet av stillingskrig mellom teologisk liberale og konservative. Haakon skal så vidt jeg vet ha vært en personlig from mann. Om det stemmer, kan jeg ikke lese meg til hos Bomann-Larsen.
    Temmelig store deler av Haakons liv blir altså liggende i skyggen. Det gjelder i enda høyere grad Maud, som sammenliknet med de to første bøkene definitivt er havnet i bakgrunnen nå. Hun framstår mest som en hemmende faktor, en sky dame som svært nødig beveger seg ut av familiens og vennenes krets.
    Den mest opplagte forklaringen på flombelysningen av noen sider av kongeparets liv og skyggeleggingen av andre, er at Bomann-Larsen har skrevet om det som figurerte sterkest i kildematerialet han har fått tilgang til. Da kan Mauds fravær forklares med at hun stort sett er fraværende i Haakons dagbøker. Dette ville i så fall være en uegnet framgangsmåte for en biograf som ønsket å skildre sine objekter i helfigur, men det skal innrømmes at fristelsen til å gjøre det ville være fantastisk sterk for nesten alle kildegranskere i Bomann-Larsens situasjon, særlig dersom det er mye kilder. Hvem vil gi seg ut på arbeidskrevende og trolig kjedelig jakt etter desidert usexy stoff om kongens deltakelse på kirkeinnvielser i Bygde-Norge når saftige anekdoter om amorøse erobringer og diplomatiske spydigheter under lysekronene finnes rikelig representert i det materialet man alt har på skrivebordet? Jeg tror slikt er en del av forklaringen, men ikke hele og muligens ikke den viktigste. Den nest mest opplagte grunnen er at Bomann-Larsen, i et kildemateriale som kunne ha latt ham forfølge mange emner, har valgt ut dem som interesserte ham selv mest og/eller som han mente ville appellere mest til det bokkjøpende norske publikum. I så fall er det forstemmende at det står mye mer om småligheter fra diplomatene i Kristiania enn om konsesjonslovene, og at årlige kongelige besøk i Holmenkollen er fyldig beskrevet, mens leseren ikke får noe begrep om hvordan en vanlig arbeidsuke på Slottet artet seg.
    Sitater, noter og emnevalg viser en sterk avhengighet av hoffkilder, stundom grensende til referat. Det er påfallende at selv sentrale saker i Stortinget konsekvent er kommentert ut fra avisklipp, ikke ut fra Tingets forhandlinger. Denne framgangsmåten har bl.a. den pris at mange av emnene som behandles, kastes fram med få eller ingen bakgrunnsopplysninger, også der hvor slike kunne være greie å ha. Den finske borgerkrigen i 1918 kostet «37 000 mennesker livet», skriver Bomann-Larsen. «Tallet oversteg en prosent av landets befolkning, mange falt i kamp, enda flere ble henrettet og massakrert.»6 OK. Men står det noe om at nesten seks ganger så mange «røde» som «hvite» mistet livet, eller at minst 37 prosent av den hvite sidens henrettelser av røde fant sted etter at kampene var over? Nei. Står det noe om at 12 500, og trolig enda flere, av dødsfallene gjaldt røde i fangeleirer etter krigen? Ikke et ord. Så vil vel leseren uten spesialkunnskaper gå ut fra at tapene var så noenlunde jevnt fordelt. Men det ville ha vært nyttig for Bomann-Larsens lesere å ha fått vite i alle fall noe av dette – siden Bomann-Larsen straks etterpå skriver om svensk, dansk og norsk arbeiderbevegelses reaksjoner på å få besøk av den hvite sidens leder, general Mannerheim, våren 1919. Uten denne informasjonen blir arbeidernes reaksjoner simpelthen mye vanskeligere å forstå. Jeg savner altså ofte at Bomann-Larsen setter det han skriver om inn i en sammenheng.
    Makten avsluttes, med dramaturgisk blikk for hva som skal komme, med at to av Venstrekommunistisk Ungdomsfylkings sentrale figurer, Arnfinn Vik og Einar Gerhardsen, slipper ut av fengselet våren 1928, benådet av den kortlevde Arbeiderpartiregjeringen. Det er to «politiske fanger» som løslates, skriver Bomann-Larsen, og de var begge «dømt for lovstridig agitasjon blant arbeidsløs ungdom».7 Vel, det høres jo ille ut, og får Norge til å framstå i et lys få av oss vil være bekjent av. Men det Vik og Gerhardsen ble dømt for, var ikke sine politiske oppfatninger som sådanne, eller agitasjon for dem, men mer prosaisk for å ha oppfordret til tyveri etter straffeloven § 140. De hadde skrevet i et opprop at de arbeidsledige (unge som gamle, for så vidt) burde gå «inn i de store og rike forretninger og ta den maten dere trenger».8 Vik hadde endog personlig knabbet en del kolonialvarer. Nå er det neppe noen som bestrider at VKUs aksjon var politisk motivert. Mange av oss vil kanskje også mene at den var høyst forståelig på bakgrunn av nøden i Oslo, men det er like fullt et spørsmål om Bomann-Larsen mener at det kvalifiserer til betegnelsen «politisk fange» å bli dømt for å oppfordre til simpelt butikktyveri. Han kunne eventuelt ha kostet på seg opplysningen om at det norske politiske miljøet midt på 1920-tallet faktisk avviste forslagene fra antibolsjevikisk hold om å kriminalisere revolusjonære politiske holdninger. Det gjør han ikke.
    Det ville være både dumt og uforskammet å anklage Bomann-Larsen for dårlig periodekunnskap, for på noen felter er han orientert som få. Jeg skal heller ikke hefte meg ved de temmelig hyppige småfeilene og pussighetene. Rusk må man regne med i store bok­verk. Imidlertid svikter det litt for ofte på punkter av større betydning. «At Venstre ikke ville gå i regjering med partier til høyre for seg selv, hadde vært et ufravikelig dogme siden Gunnar Knudsens velmaktsdager,» betror Bomann-Larsen oss.9 Dette er jo bare usant. Hvis det var noe «dogme», gikk det ut på at Venstre ville ha med partier til venstre for seg også. Det er ingen ubetydelig forskjell. «Mens ordinære politistyrker maktet å holde det bestående samfunns skanser i Syd-Norge, måtte 50 mann fra Altabataljonen tilkalles for å sikre ro og orden i Hammerfest,» skriver Bomann-Larsen om storstreiken i 1921.10 Skal man le eller gråte over slikt? Realiteten er at storstreiken utløste en av de største militære mobiliseringene i Norge i fredstid. Over 6550 stridende var inne til tjeneste 1. juli, de aller fleste i Sør-Norge. Det er heldigvis slik at de fleste av disse soldatene ikke kom i direkte kontakt med de streikende, men det er såpass mange unntak at Bomann-Larsens påstand uansett må stemples som feilaktig. Og han burde definitivt ha visst bedre. Pressen skrev om det som skjedde. Er det virkelig ikke nevnt i noen av kongens brev eller avisutklipp? Det er omtalt i nyere forskningslitteratur. Norsk forsvarshistorie, som finnes på Bomann-Larsens litteraturliste, er på den annen side notorisk upålitelig i slike saker.

Gjetergutter og snekkere Jeg har tidligere framholdt det problematiske i at de to første bindene i Haakon & Maud i stor grad handler om hoffliv og at forfatteren synes fanget av kildenes perspektiver.11 Dette problemet har tiltatt snarere enn minket, for hoffperspektivet kan mindre forsvares når nå alle de dynastiske overlegningene som skulle til for å få Haakon og Maud plassert på slottet i Kristiania, er historie. Også de nye bindene preges av en viss nedlatenhet overfor dem som ikke er inne i sakene. Norsk mangel på belevenhet og europeisk sosietetslivs mangehånde attributter gjøres til komiske poenger. Bøkene er også preget av en gjennomgående eksotisering av fortiden, f.eks. av påkledning og yrkestitler. Bomann-Larsen passer nøye på å få sagt, flere ganger, at utenriksminister Ihlen var «vognfabrikant». Yrkene har klare, underforståtte hierarkier. I Vintertronen nevnes at stortingspresidentene, som søker kongen på kort varsel, må vente til en planlagt audiens er overstått, nemlig fra «en representant fra folket, en snekker Olsen fra vestlandet».12 Olsens fornavn får vi ikke vite; ikke ærendet hans heller, men Bomann-Larsen ironiserer over det og mener visst det var en slags fornærmelse at presidentene (som åpenbart ikke skal regnes som folkets representanter ved denne anledning) måtte vente til «herr Olsens minneverdige møte med kongen» var over. Haakons hverdag var «full av denne type perifere småkårsfolk og lokale storkarer». Leseren skal ikke være i tvil om hvor Sentrum med stor S ligger, som kontrast til periferien «vestlandet» med liten v.
    Det blir verre. Jørgen Løvland var på flere måter en betydelig politiker. I Vintertronen er han redusert til en svetteluktende plage for dronning Maud, som helst ikke ville ha ham til bords ved én anledning i 1906. En samtidig kilde bekrefter at han «transpirerer noe forskrekkelig», og Bomann-Larsen kaller ham «den velduftende gjetergutten fra Setesdal».13 Kong Haakon likte ham ikke, fordi han var utydelig, fordi han gjerne ville ha saker avgjort uformelt, og fordi han sikret seg og to kolleger gode embeter da han gikk av som statsminister. Dessuten kunne han ikke fremmedspråk, noe Bomann-Larsen kontrasterer med hans «særlige ambisjoner innen landsmålet».14 Festlig nok, for all del – problemet er bare at dette med dårlig lukt, skrale franskkunnskaper, retrettembeter og manglende formalisme er de vesentlige trekkene i bildet som gis av utenriks- og statsminister Løvland. Hvis det er en oppsummering av hoffets oppfatning, er det trist nok, men det er faktisk enda tristere hvis det er dette Bomann-Larsen mener leserne hans først og fremst bør få vite om mannen. Gunnar Knudsen, «Bismarck fra Borgestad», som skildres som Haakons hovedmotstander i perioden 1910–1920, får en atskillig fyldigere behandling. Den er imidlertid av samme type. Bomann-Larsen harselerer med Knudsens beskrivelse av sin personlige hygiene. Og det er da også godt, tabloid stoff, dette her. Flere kommentatorer har alt sitert Knudsens framgangsmåte med kaldt vann til hode og overkropp, varmt såpevann til føttene og så selve clouet: «Jeg bruker også en liten svamp dyppet i varmt vann og vasker mig for og bak, hvor det er illeluktende utdunstinger.»15 Joda, fortsatt festlig. Det er jo så helt andre standarder enn vår massivt deodorantduftende virkelighet i dag. Kontrasten kunne vært brukt til å gi et tidsbilde, men Bomann-Larsen gir ikke noe tidsbilde av hygienen. Det står ingenting hos ham om hvordan varme bad var en kostbar og ofte komplisert affære og hyppige varme bad en eksentrisk luksus forbeholdt de meget få. Vi får heller ikke vite noe særlig om bade- og toalettarrangementene på Slottet. Det er vel rimelig å tro at de var svært mye bedre enn Knudsens på Missionshotellet, og når Knudsens var interessante nok til at Bomann-Larsen minner om dem igjen og igjen, kunne det vel vært greit å redegjøre for kongens også? Men det er sant, Knudsen er jo skurk og motstander. Det implisitte budskap er at det må være greit å latterliggjøre ham og hans stinkende, bondefødte partifelle Løvland. Men det er i egentligste forstand et slag under beltestedet.
    Nedlatenheten rammer, som man måtte vente, ikke minst arbeiderbevegelsens folk. Det er betegnende at Bomann-Larsen ett sted identifiserer Kristianias fattige med Arbeiderpartiets velgere, noe det faktisk er all grunn til å problematisere.16 Om Arbeiderpartiets iherdige partibygger Carl Jeppesen skriver Bomann-Larsen at han i ungdommen «livnærte seg dels i piassava-industrien, med å lage koster som skulle feie brostenen foran landadelens bypaleer, dels med å sortere sigarer for borgerskapets middagsselskaper».17 Underforstått, arbeiderpioneren brukte sin tid så overklassen kunne ha det rent og borgerskapet kose seg. Det var landadel og borgere som gav ham levebrødet. Dette er en bagatell, men likevel problematisk, for passasjen er insinuerende. Det kan ikke utelukkes at en og annen kost ble kjøpt inn av paléeieres husholdere, men det er brennsikkert at svært mange flere av dem ble brukt til å feie gårdsplassene mellom gråbeingårdene i København. Selv sigaren var mer proletær den gang. Hvorfor skriver ikke Bomann-Larsen om rallarnes og ungsosialistenes sigarer?
    Jeg påstår ikke at Bomann-Larsen er en snobb; men jeg tror at han er fascinert av snobberi. I sjeldne tilfeller kan han drive gjøn med det, som i den fornøyelige anekdoten om da Christian Michelsen fikk Dannebrogordenen i 1906, fant den danske kronprinsessens neiing «urkomisk» og betrodde «en særlig gebrekkelig kammerherre» at han nok ikke hadde noe våpenskjold – men kunne tenke seg Mikkel Rev som motiv for et.18 I sum er det likevel lettest å lese Bomann-Larsens framstilling som en hyllest til et sterkt klassedelt samfunn, hvor noen skal opprettholde kultur og forfinelse på høyeste nivå, på bekostning av de brede lag. Slik er effekten. Jeg tror ikke det er ment slik.

Litterære (over)grep Bøkene er gjennomgående underholdende skrevet. Forfatteren fanger leserens oppmerksomhet med ordspill, kontraster og dramatikk. Det er en stil som passer bra til essays og kåserier. Prisen å betale i en lang sakprosatekst er at presisjonsnivået senkes og leseren trettes. Fordi en bondefamilie på Dovre mente å nedstamme fra Harald Hårfagre skal leseren synes det er godt sagt at kongefamilien ferdes i «hårfagre omgivelser» når de kommer til gards.19 Ved en annen anledning må Bomann-Larsen late som om de russiske byene Jekaterinburg og Perm trådte «frem i menneskehetens bevissthet» – intet mindre! – fordi Fridtjof Nansen besøkte dem som snarest i 1913, og kommenterte snødekket. Da nemlig, kan Bomann-Larsen få avsluttet kapitlet med at neste gang de så gjorde «var de ikke dekket av snø, men stenket med blod».20 Et tilfeldig besøk av en norsk «polarhelt» veier jo omtrent likt i «menneskehetens bevissthet» med mordet på tsarfamilien og langvarige strider under den russiske borgerkrigen, som er det blodstenket refererer til. Slikt er rent effektmakeri. Det kan være morsomt noen få ganger og i små porsjoner. Når det er en gjennomgående skrivestil over flere tusen sider, blir det en tålmodighetsprøve. Rådet for å få størst glede ut av bøkene må dermed bli: Les bare litt om gangen. Og les for all del ikke bokstavelig. Da går det galt. Bomann-Larsen dyrker den uforpliktende antydning og den vage påstand. Han foregir svært ofte å vite det som ikke kan vites, noe som kler sakprosa dårlig. Innbyggerne i Bayern hadde «gladelig […] latt seg regjere av sinnssyke fyrster gjennom årtier», skriver han.21 Det er nok ikke sant, men det passet vel i sammenhengen. Når Bomann-Larsen skriver at den sovjetiske minister Alexander Makar i juni 1927 holdt «den minst diplomatiske tale som var fremført av noen sendemann på norsk jord siden korpset ble opprettet i 1905», ligger det ingen undersøkelser av sendemenns taler bak; han vil bare ha sagt at Makars tale var lite diplomatisk.22 Men dét ville sett mye tammere ut på trykk.

Diagnose
Hva slags bøker er egentlig Bo­mann-Larsens kongeverk? Forfatter og forlag insisterer på å kalle dem biografier. Men de fungerer ikke som biografier; til det er de altfor fragmentariske og lite kritisk spørrende. De fungerer ikke som periodehistorie heller, av liknende grunner, og spesielt fordi de er så avhengige av noen få kildetyper. Selv ikke som framstilling av kongerollens utvikling er de så noenlunde fullstendige. Haakon følte seg oversett, forbigått og overflødig. Bomann-Larsen spør aldri om det var med rette eller urette, om kongen kanskje var overflødig. Slike spørsmål ville ha trukket inn stoff som nå ikke er der.
    Det foregikk en amper meningsutveksling i Klassekampen i november 2008. I en uvanlig skarp anmeldelse anklaget Trond Nordby Bomann-Larsen for manglende kunnskapsbredde og kontekstualisering i Makten. Forlegger Anders Heger svarte enda skarpere. Han viste til at verket Haakon & Maud til nå har mer enn tre hundre bøker på litteraturlistene, og ca. 3500 fotnoter. Det var ubetenksomt av Heger. Han mener forhåpentlig ikke at faglighet eller kunnskapsbredde kan måles i antall opplistede bøker eller fotnoter. Det er litteratur jeg absolutt savner på Bomann-Larsens lister. Det er f.eks. rart at han ikke viser til Jostein Nerbøviks avhandling om antiparlamentariske strømdrag, men den er jo gammel, fra 1969. Men at han skriver så mye som han gjør om Venstre og dets menn uten å bruke Leiv Mjeldheims Den gylne mellomvegen fra 2006, er intet mindre enn påfallende. Jeg er glad for at han (stort sett, ikke alltid) belegger sitater med noter, men kildebruken blir jo ikke mer dekkende av den grunn.
    Kongebøkene er flotte bidrag til kongeparets biografi og til det tidlige 1900-tallets norgeshistorie. De kan gjerne kalles en partiell, men god, morsom og møysommelig oppbygd redegjørelse for et spennende og lite utnyttet kildemateriale. Denne redegjørelsen trenger imidlertid å settes i sammenheng. Bomann-Larsens bøker bør derfor nytes avec.

noter

  1. Se Nils Ivar Agøy: «Innsmigrende fra den royale såpeboble. En foreløpig vurdering av Tor Bomann-Larsens store Haakon & Maud-biografi» i Prosa 04/05.
  2. Bratlie til kronprins Gustaf 3. januar 1903: Gustaf Vs arkiv, boks 57.
  3. Begge sitater: Makten: 222.
  4. Makten: 221.
  5. Makten: 244.
  6.  Makten: 242.
  7. Makten: 412 og 413.
  8. Den Røde Ungdom nr. 7, 1927.
  9. Makten: 345.
  10. Makten: 274.
  11. Prosa 04/05.
  12. Dette og de to neste sitatene: Vintertronen: 315.
  13. Vintertronen: 33 og 104, jf. 125, 186.
  14. Vintertronen: 226.
  15. Vintertronen: 33.
  16. Makten: 87 og 89. Det er snakk om året 1915.
  17. Makten: 236.
  18. Vintertronen: 87.
  19. Vintertronen: 74.
  20. Makten: 24.
  21. Makten: 206.
  22. Makten: 356.

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>