>Anmeldelser Prosa 01|09

Spurven og ugla

Morten A. Strøksnes

Israel er en fredselskende og rettferdig nasjon omringet av irrasjonelle, fascistiske fiender, ifølge Herman Willis i reiseessayet Katten og elefanten. Hadde forfatteren hatt Nils A. Butenschøns Midtøsten i bagasjen, kunne han muligens unngått noen av de verste blunderne.



<empty>

Herman Willis
Katten og elefanten. Israels triumf og tragedie
216 sider
Schibsted Forlag 2008

Nils A. Butenschøn
Midtøsten. Imperiefall, statsutvikling, kriger
432 sider
Universitetsforlaget 2008

Anmeldt av Morten A. Strøksnes

«Herman Willis besøker israel på jakt etter spørsmål. Svarene kan han godt fra før.» Slik presenteres Katten og elefanten. Israels triumf og tragedie. Men Willis’ bok er ikke åpen og søkende. Fra første side skinner forfatterens intensjon igjennom: Å vise at nærmest all kritikk mot staten Israel er urettferdig, ja, antisemittisk. Dette er ikke Willis’ konklusjon. Det er hans premiss.
    Boka er et slags polemisk reiseessay, og en skråsikker stil kan kle sjangeren godt. Men skråsikkerhet går ikke like godt overens med opplagte feil, dårlig research, svak logikk og ytterst tendensiøse tolkninger. Trafikkorken av uriktigheter skaper til slutt kjedekollisjoner som forplanter seg gjennom hele boka.1
    Det starter på en måte i Hebron, selv om Willis knapt forlater taxien som har brakt ham dit fra Jerusalem. Han rekker imidlertid å fortelle guiden at palestinerne i Hebron har valgt å leve slik de gjør. De kunne jo bare dratt. Ja, hvorfor overlater ikke de 170 000 palestinerne i Hebron hjemmene og forretningene sine til den lille klikken voldelige og rasistiske bosettere som har forpestet alle aspekter ved livet deres i 30 år? Interessant spørsmål, Willis. Bosetterne får derimot ingen spørsmål. Hadde Willis snakket med dem, ville han oppdaget at mange av de mest rabiate er amerikanere og konverterte sørafrikanere med apartheiderfaring. Han kunne spurt dem om hvorfor de ikke dro hjem. Men det ville passet dårlig inn i hans forehavende, som ikke er å si sannheten, men det motsatte av Israels kritikere.

Blindsoner
Willis tror bosetterne er en marginal gruppe uten støtte i det israelske samfunnet. Ifølge ham er deres eksistens først og fremst bevis på at Israel er et demokrati, og ikke et resultat av en villet politikk. Willis «glemmer» i farten å bortforklare at samtlige israelske regjeringer har arbeidet planmessig med koloniseringen av «territoriene» på Vestbredden i 40 år, og gitt prosjektet all nødvendig økonomisk og militær støtte. Målet er å overta mest mulig palestinsk land, og mange israelske politikere og administratorer har sagt dette rett ut i alle år. Willis overser også en 720 kilometer lang og seks meter høy mur som skjærer dypt inn i Vestbredden. «Alle som måtte tro at Israel ser for seg en fremtid der man beholder de okkuperte territoriene, lever i en parallell virkelighet,» skriver Willis. At Israel ikke kan beholde hele Vestbredden, siden det dessverre bor noen millioner palestinere der, er jo relativt selvinnlysende – selv om det har sittet folk i Israels regjering de senere år som har tatt til orde for en massiv etnisk rensing av Vestbredden. Uansett er det åpenbart at Israel aldri kommer til å gi tilbake alt land som ble okkupert i 1967. Israel har hatt mer enn 40 år på seg til å avslutte det som er den lengste okkupasjonen i nyere tid. De har blankt avvist og latterliggjort seriøse fredsinitiativ fra både Saudi-Arabia (på vegne av alle arabiske land) og Syria. Men Israels politikk har konsekvent vært å stjele land fra palestinerne og å gjøre deres liv mest mulig uutholdelig gjennom ydmykelser, vold og en kontrollmatrise som lammer alt normalt liv. Israel krever nå en klekkelig belønning for å ha endret «facts on the ground», helt i strid med folkeretten. USA er med på dette spillet.

Avledningsmanøvre Willis vil ha slutt på kritikken mot Israel. Samtidig holder han seg langt unna grunnen til at Israel kritiseres. Nesten alle som setter seg inn i forholdene blir sjokkert over okkupasjonens brutalitet, og herrefolkmentaliteten som dominerer innenfor den etnoreligiøse staten Israel. Én part har alle maktmidler, den andre har ingen rettigheter. Journalister, observatører, menneskerettighetsforkjempere og andre – for eksempel israelske psykologer som har intervjuet israelske soldater og offiser om deres aktiviteter i de okkuperte områdene – har avdekket dette i stor detalj gjennom mange tiår.
    Visst begår palestinere terror mot sivile israelere. Men den israelske militærmaskinen dreper rundt ti sivile palestinere for hver israeler som drepes av palestinere – en «vekslingskurs» okkupasjonsmakten holder forbausende konstant fra år til år. Når Israel går til krig, og bomber byer som Gaza eller Beirut, blir forholdstallet fort hundre til en. Derfor kritiseres Israel.
    Istedenfor å ta opp innholdet i kritikken mot Israels overgrep, skriver Willis mest om overgrep begått mot jødene gjennom de siste 2100 år – og om antisemittisme, den skjulte årsak til Israel-kritikken og palestinernes motstand. «Logikken» er noe slikt som dette: Når en israelers jernbeslåtte støvel tråkker på en palestinsk nakke, klager ikke palestineren fordi det gjør vondt eller fordi han ikke får puste. Han gjør det fordi foten på innsiden er jødisk! Det handler altså om et evig jødehat som i den arabiske verden næres av islamsk ekstremisme. Konflikten handler ikke om land, men om religion, ifølge Willis. Ikke om jødedom, vel og merke, for Israel er i Willis’ øyne en sekulær stat. Det handler om islam, og radikale muslimer, inkludert Arafat, er fascister.
    Willis skriver at boka handler om Israel, ikke om palestinerne. Men han skriver masse om palestinere når informasjonen kan brukes til å stille Israel i et bedre lys. Han skriver blant annet om Haj Amin al-Husseini, stormuftien av Jerusalem, som Willis forsøker å gjøre til en jødemorder på linje med Adolf Eichmann – enda han vet det er tøys. Målet er å sverte Arafat, og vise at han også var en nazi på bunnen. Altså var palestinernes motstand mot at europeiske settlerkolonister opprettet et jødisk land på deres jord eo ipso nazistisk.2
    Fascisme betyr altså egentlig «det Herman Willis ikke liker», fra kommunisme til radikale sekulære og religiøse bevegelser i den islamske verden. Ved å ribbe alle ubehagelige ideologier for sin individualitet, istedenfor å la dem være negative på sin egen måte, utvanner Willis fascismebegrepet.

Ich bin ein likudnik Av og til må man gni seg i øynene når man leser Willis klønete forsøk på å få terrenget til å passe overens med kartet han tegnet før han dro til Israel – ifølge bokas baksidetekst «med solide kunnskaper og en haug med bøker i bagasjen». Han kunne brukt noen av de ni blanksidene bakerst i boka til å opplyse hvilke bøker som har forvirret ham så kraftig.
    For hvem er det som tviholder på offerrollen? Jo, det er fascistene og palestinerne det, ifølge et av Willis’ sannhetsvitner. For øvrig er flere av disse tilfeldige turister han møter på bar, og de fyller kun rollen som stråmenn for Willis. Hvem har perfeksjonert offerrollen om ikke Israel? Alle statsledere og offisielle besøkende kjøres i dag rett til Holocaustmuseet i Jerusalem. Israelske politikere bruker i dag offerstatusen mer systematisk og kynisk enn noen annen stat i verden. Hvem tør å kritisere et folk som har lidd så mye? Ikke så mange av betydning, og de som gjør det møtes med anklager om antisemittisme. Derfor kan Israel okkupere, bombe sivilbefolkninger og vise forakt for FN uten å risikere represalier fra det internasjonale samfunnet.
    Og hvem omgir seg med religiøse symboler og usunn religiøs tankegang? Du har skjønt tegninga nå. Det er muslimene, inkludert palestinerne – og bare glem at mange av dem er kristne. Willis er blind for at den israelske staten bader i religiøse symboler og metaforikk, og bruker denne på alle nivå for å legitimere sin (bibel)historiske rett til landet. Han ser ikke engang at hans egen bok er dekket av Davidsstjernen, eller at den israelske nasjonalsangen, som Willis hevder «ikke er det spor religiøs», snakker om Sion i begge vers. Diktet linjene er klippet fra, handler om kong David, Klagemuren, Tempelet og om den vredefulle Gud som skal hjelpe jødene.
    Israel er «katten» i Willis’ tittel. Islamsk fascisme er «elefanten» som ingen snakker om, bortsett fra «et par modige sjeler». Forfengeligheten lenge leve. Willis er ikke bare blant verdens to modigste. I tillegg opplyser han til stadighet at han er personlig venn med mange navngitte norske kjendiser, og imponerer israelere med at han kjenner Israels ambassadør i Oslo.
    Willis gjør gjentatte ganger et kjempepoeng av at filmen Jellyfish ble vist som lukket forestilling under stort politioppbud på Frogner Kino i slutten av 2007. Den ukontroversielle filmen måtte beskyttes med maskinpistoler bare fordi den var israelsk, ifølge Willis. Han skriver blant annet: «Hadde filmen kommet fra et annet land – et hvilket som helst annet land – ville det skapt et svare rabalder. At en seriøs film om unge, stillferdige og fremmedgjorte mennesker i en storby skulle trenge all denne sikkerheten, ville vært en viktig nyhet. ... Men ingen reagerte. Alt var som ventet. Siden filmen var israelsk, var det business as usual.»
    Willis drar den samme historien for filmens regissør Shira Geffen når han møter henne i Israel. Hun blir svært overrasket. Så Israel-fiendtlig er altså Norge! Jeg synes dette skurret. En rekke israelske filmer har vært satt opp i Oslo de siste årene, uten at det har vært noe fuzz. Frogner Kino er en uteleiekino. En telefon til kinoen bekrefter mistanken: Den israelske ambassaden leide Frogner Kino i begynnelsen av desember 2007, for en lukket visning av Jellyfish. Willis venninne, den israelske ambassadøren, var til stede – i likhet med ambassadens sikkerhetsfolk og norsk politi, som rutinemessig følger ambassadøren på slike tilstelninger.
Har Willis virkelig ikke mer enn slik diktning å banke i bordet med? Hans historiesyn er identisk med det en finner hos offisielle israelske propagandakilder og kristensionister i Vesten. Hans gummikule av en bok penetrerer aldri det han sikter på, men rikosjetterer mellom overflater. Rykk tilbake til Kåre Kristiansen, pluss mye Gin&Tonic. Willis’ forrige bok hadde tittelen Ich bin ein Amerikaner. Den nye kunne hett Ich bin ein Likudnik.

Lærebok på godt og ondt Hadde Willis sittet inne med Niels A. Butenschøns kunnskaper, ville han unngått mange blemmer. Sistnevntes bok Midtøsten. Imperiefall, statsutvikling, kriger handler om de historiske prosessene som skapte det moderne Midtøsten. Dermed blir første verdenskrig Butenschøns startpunkt. Mange av dagens problemer og konfliktmønstre er uløselig knyttet til det osmanske rikets kollaps – der vestlige kolonimakter og Russland hjalp godt til. Midtøsten ble en arena for stormaktenes rivalisering seg imellom, og splitt-og-hersk-politikk overfor lokale eliter. Sluttresultatet ble en rekke nye mer eller mindre kunstige stater, inkludert Israel. Grensene ble trukket relativt tilfeldig, og ofte med liten følsomhet overfor lokale kulturer, tradisjoner – og konfliktlinjer. Innbakt i denne miksen lå flere tidsinnstilte kriger. I hvert fall ser mange av dem uunngåelige ut i ettertid. Palestina-problemet, som britene undervurderte betydningen av, er spesielt belyst i boka. Butenschøn synes å være på linje med israelske nyhistorikere, som har satt opprinnelsesmytene til den jødiske staten under grundig granskning.
    Midtøsten har mange av lærebokas styrker og noen av dens svakheter. Butenschøn er en trygg guide gjennom en svært omfattende materie, han har den autoritet som kommer med dyp kunnskap opparbeidet over lang tid. Samtidig bruker han evigheter på å komme i gang. Språket er av og til akademisk pompøst («vi» skal gjøre ditt og datt) noen ganger på grensen til det intetsigende – men stort sett tørt, opplysende og etterrettelig. Willis er en bedre og langt mer effektiv skribent – om enn litt for god til å forenkle – og stilistisk kunne utvilsomt Butenschøn plukket opp noen knep fra ham. Hadde han gjort det, ville han muligens fått plass til å føre boka helt fram til i dag, og ikke sluttet litt for brått ved seksdagerskrigen i 1967. Det går nemlig an å være både statsvitenskapelig og grundig uten å være riktig så omstendelig som Butenschøn. Men alt i alt har han skrevet en solid bok Herman Willis og andre studenter av Midtøsten vil kunne lære mye av.

noter
1     For ikke å kjede leseren med for mange detaljer, og samtidig unngå at påstanden framstår som ubegrunnet, har jeg plassert et knippe eksempler i denne fotnoten. Willis hevder 150 000 jøder har «slått seg ned» på Vestbredden. Det riktige tallet er 271 400, pluss 200 000 i Øst-Jerusalem. Willis tror alle Intel-prosessorer er laget i Israel, men de lages også i Irland og på 6-7 digre fabrikker i USA. Willis tror tilsynelatende at historikeren Benny Morris er antisionist. Men Morris har hele tiden ment at den planlagte etniske rensingen av palestinerne, som han beskriver i sine bøker, var nødvendig for opprettelsen av den jødiske staten. Willis tror Egypt angrep Israel i 1967, mens det motsatte er riktig. Willis tror USA ikke støttet Israel under Suez-krigen fordi Israel var sosialistisk, og litt på grunn av amerikansk antisemittisme. Men Israel haiket med Frankrike og Storbritannia i denne kolonikrigen. Amerikanerne var ikke informert. De fordømte invasjonen av Egypt og la press på aggressorene fordi de fryktet sovjetisk innflytelse i Midtøsten og fordi krigen truet oljeleveransene fra Arabia.
         Willis tror Yassir Arafat iverksatte den andre intifadaen, mens denne i realiteten var en protest mot både Arafat og Israel (Ariel Sharons besøk på Tempelhøyden var en utløsende faktor). Willis tror at britene i 1921 planla å gi alt land vest for Jordan til jødene, som da utgjorde rundt 10 prosent av befolkningen i Palestina. Han tror sionismen var en fattig grasrotbevegelse av «arbeiderkjemper», og vet tilsynelatende ikke at sionistbevegelsen var politisk fraksjonert, eller at jødiske rikfolk finansierte landoppkjøp i Palestina gjennom internasjonale jødiske organisasjoner som Jewish Agency og Jewish National Fund.
         Willis slår med stor kraft fast ting som ikke er riktig og benekter ting som er grundig underbygd. Han mener for eksempel at det ikke finnes noen sammenheng mellom holocaust og Israels opprettelse. Men i 1945–47 var sympatien med jødene stor, naturlig nok. Derfor åpnet Vestmaktene opp for en massiv immigrasjon av jødiske flyktninger i Europa. Og derfor endret holdningen seg hos stater som tidligere hadde vært meget skeptisk til det sionistiske prosjektet. Willis avviser også kategorisk at Israel ble opprettet som et brohode for vestlig imperialisme. Men allerede fra 1915 arbeidet britiske sionister i og rundt den britiske regjeringen for en jødisk stat i Palestina. Den jødiske staten skulle indirekte sikre britisk kontroll i Palestina og over Suezkanalen.
        Ifølge Willis visste alle «opplyste mennesker» allerede på 1920-tallet at Sions vises protokoller var kokt sammen av tsarens hemmelige politi. I virkeligheten er det aldri bevist at de stod bak diktverket. Den mest akademiske gjennomgangen av denne ofte gjentatte påstanden finnes så vidt jeg vet i Charles Ruud og Sergei Stepanov bok Fontanka 16 (2001). De finner ingen bevis for at tsarens hemmelige politi var kilden. Willis sammenligner også den proisraelske lobbyen i USA med Senterpartiets i Norge. Forskjellen er selvsagt at AIPAC og lignende lobbyorganisasjoner i USA ikke er demokratisk valgte. Dessuten benytter de sin store innflytelse til å kneble all saklig debatt ved hjelp av forskjellige typer økonomisk press og trusler. De arbeider konsekvent for å fremme det israelske Likud-partiets interesser, ikke USAs, og er således en viktig hindring for enhver fredsavtale. (Willis burde lese Mearsheimer og Walts bok The Israel Lobby and US Foreign Policy for å finne ut mer om dette.) Analogien burde ikke vært Senterpartiet, men om for eksempel norske pakistanere med jihad-sympatier fikk bestemme norsk utenrikspolitikk, spesielt overfor Pakistan.
         Willis skriver et sted at nazistene hentet inspirasjon fra tyske romantiske filosofer som utviklet teorier om folke- og kulturfellesskap. Han gjenfinner den samme tankegangen hos det panarabiske Baath-partiet, som ble stiftet i 1940. Men Baath-ideologien er en uklar arabisk suppe av nasjonalisme og sosialisme. Å kalle den fascistisk duger ikke engang som en overforenkling. Den romantiske folkeåndfilosofien er derimot langt mer tydelig på et sted som ligger «closer to home» for Willis. Ledende sionister som Theodor Herzl og Aron Gordon var nemlig direkte inspirert av de samme Blot und Boden-ideene som nazistene, uten at det gjør dem til nazister. Poenget er at Willis maler i vilden sky med en ekstremt bred pensel, men uten at det kommer en dråpe maling på veggene som kanskje kunne trengt det mest.
         Willis tror at Arafat fikk et supertilbud på Camp David. Dette er grundig tilbakevist av flere som var til stede. Amerikanerne gikk med på Baraks idé om å legge hele skylden på Arafat, slik de gikk med på alt annet den israelske delegasjonen foreslo. Se Daniel C. Kurtzer/Scott B. Lasensky Negotiating Arab-Israeli Peace: American Leadership in the Middle East (2008); Martin Indyk, Innocent Abroad: An Intimate Account of American Peace Diplomacy in the Middle East (2008). Eller Malley/Agha: «A tragedy of Errors», New York Review of Books, ­­9. august 2001).

2     Willis skriver ingenting om den nære alliansen mellom Sør-Afrika og Israel under apartheidtiden, da Israel allierte seg med kjente sørafrikanske gammelnazister og antisemitter med like dårlig rulleblad som al-Husseini.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>