>Fagforleggeren Prosa 06|08

Astrid de Vibe: Pax Forlag

 



<empty>

Astrid de Vibe (58) har vært forlagsdirektør i Pax Forlag siden 2000, og har før dette en lang karriere i norsk fagforleggeri: Hun var redaktør i Universitetsforlaget (1981–1982), for så å ha et opphold fra forlagsbransjen som stipendiat og amanuensis i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo (1982–1988). Deretter ble det igjen forlag for fullt: redaktør i Ad Notam 1988–1993 (Ad Notam Gyldendal fra 1992), forlagssjef i TANO (1993–1995), forlagsdirektør i Gyldendal Litteratur (1995–2000).

Hvorfor jobber du med faglitteratur? Det begynte med et engasjement i Universitetsforlaget i 1981–82. Jeg var ansatt som redaktør for å skrive Samfunnsboka. Hvilke regler gjelder? Hvor henvender man seg? 1982-utgaven ble trykket i flere opplag og endte på 40 000. Boken ble utgitt annethvert år gjennom 1980- og 1990-tallet, og vi ble deprimerte da 1988-utgaven ikke passerte 20 000. Prosjektet skulle formidle relevant og anvendelig samfunnskunnskap til et bredt publikum. Det var en lærerik oppgave. Å undervise i humaniora gir også grei innsikt i hvilke bøker som er i stand til å nå leseren. Det fins utallige gode, smale fagbøker, ikke minst på Pax, men jakten på de kunnskapsrike forfatterne som er villige til å formidle, er motiverende i jobben. De må være modige, tørre å gi slipp på stammespråket og henvende seg til andre enn fagfellene. Universitets- og høgskolerådets tellekantsystem undergraver slik virksomhet.

Faglitterære favoritter fra eget forlag? På 2000-tallet har Pax utgitt mange viktige fagbøker. Norsk innvandringshistorie med Knut Kjeldstadli som hovedredaktør har vært det største løftet. Å velge blant egne forfattere (og den listen omfatter en rekke tungvektere), er som å velge blant egne barn. En umulig oppgave. Jeg rømmer heller inn i høstlisten vår, der jeg har hatt mest å gjøre med Rune Slagstads (Sporten), En idéhistorisk studie. Den er stor i anslaget og omfanget, og dekker sporten fra oppdagelsen av fjellheimen frem til dagens eventmakere – gjennom 860 sider. Unni Wikans Om ære er et viktig bidrag til å forstå det muslimske æresbegrepet – og æresdrapet, og Fredrik Barth har skrevet en liten perle av en bok, Afghanistan og Taliban, som lar oss forstå bakgrunnen for dagens konflikter. Det er utgivelser preget av kunnskap, holdning og standpunkt. Kombinasjonen er uslåelig.

Faglitterære favoritter fra andre forlag? Gode oppslagsverker er fortsatt et must, selv om de digitale variantene er i ferd med å ta over. Jeg er dessuten svak for biografier og memoarer, men de må ha et tydelig konsept. De senere årenes detaljerte levnedsbeskrivelser der dokumentasjonen av nyinnsanket empiri på mikronivå blir viktigere enn biografens hovedidé, fenger ikke meg. Klaus Manns Vendepunktet. En livshistorie (Oktober 1994) er knakende god. Blant norske biografer er Arild Stubhaug, Espen Søbye og Sigrun Slapgard så avgjort på sporet. Dessuten er jeg svak for «bøker om bøker», ikke litterære analyser, men bokhistorie og litteratursosiologi i ulike varianter. Jeg leser mye norsk bokbransjehistorie, ikke alt er like velskrevet, men her fins det mye å lære. På nattbordet ligger for tiden en gave fra Kari Spjeldnæs i Aschehoug, Pierre Bayards Hvordan snakke om bøker du ikke har lest? – et praktisk verktøy for bokfolk.

Hvilke bokprosjekt drømmer du om å realisere? Lenge drømte jeg om å utgi Arnold Hausers The Social History of Art i norsk oversettelse, men fant aldri forlagskalkylen som tålte de fire bindene. I Pax skal vi utgi bøker for engasjerte lesere, utgivelser som formidler opplevelser og kunnskap. Håpet om at den begavede, spissede debattboken kan gjenoppstå i ny drakt, ligger der fortsatt.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>