>Artikler Prosa 06|08

>Sakprosapolitikk II: Veien til viten

Karin Sthl Woldseth



<empty>

Karin Ståhl Woldseth (54) er stortingsrepresentant for Frp. Hun har vært medlem av familie- og kulturkomiteen i sju år, og er kulturpolitisk talsmann for Frp.

Er innkjøpsordningen for sakprosa et virkemiddel eller en finansiering? Bidrar den til formidling eller forsk­ning, eller begge deler?
    Innkjøpsordningen for ny, norsk sakprosa bygger på en avtale mellom Norsk kulturråd, Den norske Forleggerforening, Norsk Forleggersamband, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og ABM-utvikling, med en forutsetning om at ordningen skulle evalueres i løpet av 2008. Professor Tore Slaatta, som har fått i oppdrag å evaluere prøveordningen, hevder at den er anerkjent, men at virkningene foreløpig er svake og uklare. Personlig forstår jeg ikke helt at virkningene er svake, når hele 131 titler har kommet inn under ordningen på disse tre årene. Eller hadde et like stort antall titler kommet til bibliotekene uten innkjøpsordningen? Neppe.
    Litteraturpolitisk er ikke Fremskrittspartiet særlig tilhenger av en innkjøpsordning på generelt grunnlag. Grunnen er selvsagt at utvelgelsen av titlene som kommer inn under innkjøpsordningen, har en fordel sammenliknet med dem som ikke kommer inn under ordningen. I tillegg til det blir tilbudet til leseren også begrenset, og setter man det på spissen, vil kanskje vi som lesere gå glipp av bøker fordi de aldri ble noe av. Nettopp fordi de ikke var en del av innkjøpsordningen. Dette gjelder i første rekke innkjøpsordningen for skjønnlitteratur.
    Når det så gjelder sakprosa, stiller Frp seg langt mer positiv. Grunnen til dette er jo at vi ønsker å øke den generelle kunnskapen hos innbyggerne i landet. At man da ønsker å bruke et målrettet virkemiddel for å spre kunnskap, ser vi som en del av en helhetlig og styrket litteraturpolitikk. Det er viktig at sakprosa gjøres tilgjengelig for alle, og til en rimelig pris.
    Det sies av professor Tore Slaatta at ordningen er av begrenset økonomisk omfang, og at formålet og innkjøpskriteriene er uklare. Vel, for en kulturpolitiker er dette vanskelig å mene noe om, men det er klart at i en prosjektperiode kan man ikke fullfinansiere ordningen. Men at formålet er uklart overrasker meg. Formålet må jo, og skal jo, være en formidling av kunnskap.
    Eller tenker professoren seg at innkjøpsordningen også skal finansiere forskning? Det er i så fall Frp ikke enig i. Grunnen er at forskning bør finansieres av Forskningsfondet. Vi er selvsagt fullstendig klar over at forskningen er et svært forsømt tema i Norge, og at Forskningsfondet selvsagt skulle vært vesentlig høyere. Men jeg tror ikke det er heldig hvis man bruker innkjøpsordningen på en slik måte.
    Frp er positiv til at sakprosa har en innkjøpsordning, som gjør veien til viten kort og bøkene tilgjengelige for folk som ønsker å lese. Men jeg må understreke at i vår litteraturpolitikk er vi ikke spesielt begeistret for bokbransjeavtalen. Vi er i tillegg svært skeptiske til den sterke konsentrasjonen av eiere innen bokbransjen. Her er det krysseierskap mellom forlag, bokhandler og bokklubber. Noe som medfører at stadig færre frie og uavhengige bokhandler overlever konkurransen. Resultatet er selvsagt at vi som lesere får et langt dårligere tilbud. For Fremskrittspartiet er friheten til å velge svært viktig, og vi har derfor foreslått at medieeierskapsloven også bør gjelde i bokbransjen, noe som ville styrke konkurranseevnen til de frie bokhandlene en del.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>