>Artikler Prosa 06|08

>Sakprosapolitikk I: Sakprosapolitikk styrker demokratiet

Trond Giske



<empty>

Trond Giske (42) er kultur- og kirkeminister i Norge, og hevder i denne artikkelen at vi trenger en jevn produksjon av sakprosa for stadig å fornye kunnskapen om samfunnet.

Samuel johnson, en av Englands mest innflytelsesrike sakprosaforfattere, sa for nesten tre hundre år siden at det finnes to typer kunnskap: «Den ene er å kunne faget selv, den andre er å vite hvor man finner informasjon om det.» Den norske sakprosaen er en uvurderlig kilde til slik informasjon, til kunnskap og forståelse. Skal vi skape en god samfunnsutvikling, må vi også ha god sakprosa. Vi trenger en jevn produksjon av sakprosa for stadig å fornye kunnskapen vår om samfunnet. Et godt tilfang av sakprosa øker også sjansene for at de store referanseverkene dukker opp: tekstene som av forskjellige årsaker tåler tidens tann og samfunnets utvikling. Det finnes nok av eksempler på slike verk også i norsk sakprosa, som Tillitsmannen av Einar Gerhardsen, Fremtiden i våre hender av Erik Dammann og Kvinner i alle land … Håndbok i frigjøring av Berit Ås.
    Norge er et rikt land. Vi har en sterk økonomi og store naturressurser. Men samtidig må vi sørge for å være et land som også er rikt på andre verdier, ved å bygge vår kulturelle kapital. Norge skal være en kunnskapsnasjon. Valgene vi gjør og demokratiets virkemåte bør bygge på best mulig kunnskap om samfunnet, vår historie og verden rundt oss. En sterk litteraturpolitikk som bidrar til en mangfoldig og bred tilgang på god litteratur, hjelper oss til det. Like viktig som å sette penger på bok, er det å sette penger i bøker.
    Utdanningsnivået i Norge er høyt, og vi er en av de mest boklesende nasjonene i verden. Antall nordmenn som leser bøker en gjennomsnittsdag, har økt fra 17 prosent i 1997 til 23 prosent i 2007. Hele 40 prosent leser i en bok i løpet av en gjennomsnittsuke. Den norske offentlige debatten er omfattende og engasjerer mange. Daglig trykker norske aviser kronikker og innlegg med svært stor faglig spennvidde. Debattprogrammer på tv og radio har høye seer- og lyttertall.
    De siste årene har også den litterære sakprosaen fått en mer sentral posisjon, både som debattarena og ved å sette dagsorden for samfunnsdebatten. Det er interessant å se at også yngre politiske stemmer bruker sakprosaen for å få ut sitt budskap, som
Magnus Marsdal gjør med Frp-koden og Torbjørn Røe Isaksen med Høyre om.
    Historiske bøker og biografier kan kaste nytt lys over tidligere begivenheter og påvirke vår forståelse av samtiden. Bare de siste årene har vi sett en rekke eksempler på at slike bøker setter dagsorden. At oppmerksomheten og kanskje også innholdet tar opp i seg tabloidiserte elementer fra privatsfæren, viser bare at sakprosaen er en levende del av vår tid. Samtidig er bokbransjen mindre vant til å håndtere slike ting enn dagspressen, og trenger å gjennomgå de samme etiske debattene og grensesettingene som avisene gjennomfører.
    Sakprosautgivelsene er også sentrale for bokbransjen: Sammen med utenlandsk sakprosa, lærebøker og akademisk faglitteratur, utgjør ny, norsk sakprosa over 75 prosent av bokomsetningen. P2 har fått et eget radioprogram om sakprosa, og Universitetet i Oslo har opprettet et eget sakprosaprofessorat. I sommer skapte Dagbladet debatt med kåringen av de viktigste sakprosabøkene i etterkrigstidens Norge. Kort sagt: den norske sakprosaen skaper mer og mer engasjement.
    Sakprosaen er en uvurderlig ressurs for å sammenstille kunnskap og for å gjøre kunnskapen tilgjengelig for mange. Vi trenger forfattere og forlag som tar på seg den viktige oppgaven å skape denne litteraturen. Vi trenger dyktige og kunnskapsrike forfattere som får anledning til å gå dypt inn i sentrale samfunnsspørsmål, og som ikke viker tilbake for ubehagelige sannheter. Som for eksempel forfatterne og journalistene Lars Backe Madsen og Jens M. Johansson nylig har gjort med sin nye bok Den forsvunne diamanten. De har gått inn i de mørke sidene av internasjonal fotball, og belyser spørsmål som den jevne fotballsupporter sjelden stiller seg.
    Vi trenger litteratur som bidrar til en enda bredere debatt og samtidig styrker kunnskapsnivået i den. Det er ingen overdrivelse å påstå at sakprosa er uunnværlig for et velfungerende demokrati. En god litteraturpolitikk må derfor legge til rette for god sakprosa. Regjeringen sørger derfor for større produksjon og formidling av sakprosa. Det aller viktigste er utvidelsen av innkjøpsordningen for sakprosa, som forvaltes av Norsk kulturråd. I kulturmeldingen fra 2004 ble det satt et mål om innkjøp av rundt 50 titler i 1000 eksemplarer. Gjennom opptrapping av bevilgningene fra 2005 har vi nådd det målet. Men vi vil videre. Til neste år utvides innkjøpsordningen til 70 årlige sakprosautgivelser. Det krever en bevilgningsøkning på 3,5 millioner i 2009. Det betyr at bevilgningen til innkjøpsordningen er doblet siden 2005.
    Innkjøpsordningen for sakprosa går over fra å være et prøveprosjekt til å bli permanent. Målet med ordningen er å gi forlagene mulighet til å satse på utgivelser som er viktige, men som ikke alltid oppnår stort salg, og til å kunne ta større risiko. En god innkjøpsordning som gir god tilgjengelighet til sakprosa i bibliotekene, kan også styrke interessen for sakprosa – noe som igjen kan bidra til større økonomisk grunnlag for slike utgivelser. Målet bør være en opptrapping til 100 titler i året.
     En god og høy produksjon av norsk sakprosa er ikke bare viktig for samfunnsdebatten. Vi trenger den ikke kun fordi norske forfattere kan se et samfunnsspørsmål eller et fagfelt fra et annet ståsted enn forfattere i andre land. Vi trenger sakprosa på norsk også av språklige hensyn. I løpet av det siste året har regjeringen lagt fram en omfattende stortingsmelding om det norske språket og om en helhetlig språkpolitikk. Det overordnede målet har vært å løfte språkpolitikken for å sikre et godt og fullverdig norsk på alle samfunnsfelt. Meldingen peker på at norsk er på vikende front som fagspråk, både i forskningen og i næringslivet. Flere fagmiljøer velger engelsk som førstespråk i sitt daglige arbeid. Dette har den positive effekten at faglitteratur fra norske miljøer kan bli tilgjengelig utover språk- og landegrenser. Men dersom norsk fortrenges, kan vi oppleve domenetap. Vi kan risikere at norske fagtermer forsvinner, og at det ikke utvikles gode norske ord og begreper på sentrale samfunnsområder.
Både de som skaper og leser sakprosa i Norge trenger norskspråklige kunnskapskilder og norsk som verktøy for å uttrykke seg muntlig og skriftlig. Sakprosaen kan bidra til å videreutvikle norsk som et komplett språk, basert på strategien «Norsk når du kan, og engelsk når du må». Også på dette punktet er innkjøpsordningen for sakprosa viktig. Samtidig som den har bidratt til å styrke både kvalitet og kvantitet i sakprosaen og økt salget og forfatternes inntekter, har den også vært med på å styrke det norske språket.
    Bokbransjen har vært gjennom store endringer, og endringene blir ikke mindre i årene som kommer. Derfor må vi hele tiden vurdere de ulike ordningene slik at de er tilpasset målene vi vil nå. Det siste året er det gjennomført en evaluering av virkemidlene på sakprosafeltet. Dette har gitt departementet interessante og viktige råd i det videre arbeidet. For det første peker evalueringen på at ordningen er av begrenset økonomisk omfang. At regjeringen nå utvider ordningen, vil forhåpentligvis være med på å løse dette. Videre heter det at formålet og innkjøpskriteriene er uklare. Derfor er det viktig at Norsk kulturråd nå inviterer til en diskusjon om en klarere avgrensning av hvilken sakprosa som skal vurderes innen denne innkjøpsordningen.
    Mange har pekt på at det er ressurskrevende å gjøre det undersøkende forarbeidet til sakprosautgivelser, spesielt når det gjelder biografier, og at det er en svakhet at forfatteren må betale kostnadene selv. Departementet vil vurdere om det trengs nye virkemidler for å løse de økonomiske utfordringene større arbeider av nasjonal betydning møter. Dessuten må vi se nærmere på koordineringen mellom innkjøpsordningen og bibliotekenes egne innkjøp. Siden valget i 2005 har regjeringen økt kulturbudsjettet i Norge med nær 2 milliarder kroner. Det er en formidabel satsing. Sakprosa er en del av denne satsingen. Gjennom økte innkjøp og bedre måter å organisere litteraturpolitikken på, skal sakprosa løftes og være en viktig del av Kulturløftet også i årene som kommer.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>