>Anmeldelser Prosa 06|08

Kvinneliv blant mannsopprørere

Sissel Myklebust

So Long Marianne. Ei kjærleikshistorie er en treffende tittel på Kari Hesthammars beretning om Marianne Ihlens samliv med Axel Jensen og Leonard Cohen på 1950- og 60-tallet. «So long» synes å være en passende hilsen fra begge de berømte forfatterne til en kvinne de tydelig satte høyt, men som de ikke kunne leve med. Hvorfor var det så umulig? Hesthammar lykkes bare delvis i å gi interessante svar og historiske perspektiver på dette i sin bok.

<empty>

Kari Hesthammar
So Long Marianne. Ei kjærleikshistorie
224  sider
Spartacus Forlag 2008


Anmeldt av
Sissel Myklebust

Det var i 1954 at den 19 år gamle Marianne Ihlen møtte den tre år eldre Axel Jensen på Oslos vestkant. Sitt litterære gjennombrudd fikk Jensen med Ikaros i 1957, samme år som paret slo seg ned på den greske øya Hydra. Der skrev han sine to neste romaner Line (1959) og Joacim (1961). Marianne og Axel giftet seg i 1959, fikk sønnen Lille-Axel i 1960, og ble deretter raskt separert. Etter dette hadde de bare sporadisk kontakt – i hovedsak i form av brev. Flere av disse er gjengitt i boka. Siste gang Marianne møtte Axel var i 1962 på Hydra.
    Leonard Cohen kom til denne greske øya i 1960, og ble en omgangsvenn av ekteparet Jensen. Ifølge Jensen selv er det Cohen som er portrettert som Lorenzo i Joacim (Petter Mejlænder: Axel Jensen. Livet sett fra Nimbus, s. 87). Cohen, som er fra Montreal i Canada, hadde på dette tidspunktet publisert en rekke dikt og noveller. Han ble oppfattet som det intellektuelle overhodet i kunstnerkolonien på Hydra. I forbindelse med bruddet med Axel innledet Marianne et forhold til Cohen som varte gjennom det meste av 1960-tallet.

Liv og tekst Kari Hesthammar har valgt å ligge tett opp til Mariannes egen fremstilling, slik den har kommet til uttrykk i samtaler supplert med brev og dagbøker. En underliggende premiss i framstillingen, som i liten grad tematiseres, er at livet med Marianne hadde betydning for innholdet i de tekstene forfatterne produserte i den perioden de var sammen med henne. Cohens avskjedssang, som boktittelen er hentet fra, er en av hans mest kjente sanger. Når det gjelder Jensens Line og Joacim, har han selv uttalt at den siste er ganske selvbiografisk (Mejlænder s. 87). De kvinnelige hovedpersonene i disse to bøkene, Line og Cecilie, har da også klare likhetstrekk med Marianne både i bakgrunn og utseende. Det dreier seg om prototypen på den nye «vestkantpiken» – en skikkelse som ble utsatt for stor beundring og sterkt begjær på 1960-tallet. Selv sier Marianne at hun leste og kommenterte utkastene til Line gjennom hele prosessen, men at hun aldri har lest Joacim. Hun forteller også at Axel benektet at Line og Cecilie var portrettert etter henne. Ut fra historien som fortelles om parets egen ekteskapskonflikt i Hesthammars bok, er det imidlertid klart at dramaet mellom de to kvinneskikkelsene i Joacim hadde sin klare rot i virkeligheten.
   
Jensens oppdragelse, cohens omsorg Axel bedrar og forlater Marianne, han viser ingen interesse for å møte sønnen og bidrar lite til forsørgelsen. Samtidig viser brev som er gjengitt, at han aldri helt gir opp sitt oppdragelsesprosjekt overfor henne. Ut fra dagens standard virker Axel Jensen arrogant og belærende. Hans uansvarlighet og arroganse er da også ett av de klareste inntrykkene en sitter igjen med etter å ha lest Hesthammars framstilling. Det sies imidlertid lite om hva dette oppdragelsesprosjektet gikk ut på. En nærmere beskrivelse av dette kunne ha gitt et løft til teksten, og gjort den mer historisk interessant. I stedet blir vi værende i 1950–60-tallets tilsynelatende uløselige dilemma mellom mann og kvinne, mellom kjærlighet og forpliktelse.
    Saken blir ikke bedre av at Leonard Cohen framstilles som Mariannes redningsmann. Riktignok er han mykere og mer omsorgsfull. Blant annet bidrar han til forsørgelsen av henne og barnet også etter at forholdet er slutt. Men vi vet delvis fra Mariannes egen beretning her, og også fra flere andre bøker som er skrevet om Cohen, at han hadde en lei tendens til å våkne opp på feil sted og i feil armer – noe han også har skrevet fine sanger om. Det synes heller aldri å ha vært aktuelt for ham å gifte seg med henne på tross av det langvarige forholdet.

I seng med fienden? Sjalusi og utroskap, barn og forsørgelse, samfunnskrav og frihet er gjennomgangstema i 1950- og 60-tallets kulturkritikk, der beatkulturen representerer den mest radikale varianten. I boka Growing up Absurd (1960) stiller den amerikanske forfatteren Paul Goodman spørsmålet: Hva får kvinnene som holder sammen med tilhengerne av beatbevegelsen, ut av det? Han oppfatter denne bevegelsen som et opprør også rettet mot kvinnen. Barbara Ehrenreich (1983) har kalt det et mannsopprør delvis rettet mot lønnsslaveriet, og da særlig slik det utspiller seg i handel og på kontor (grå­dresskritikken), og delvis rettet mot kvinner og forsørgerrollen.
    Jensen og Cohen deler mye av denne opprørsfilosofien. Selv om kjærligheten er et hovedtema for begge forfatterne, er det kampen for selvets utfoldelsesmuligheter som overskygger alt annet. Særlig hos Jensen i Line og Joacim er grådresskritikken og mannsopprøret tydelig. For å hindre at selve individet går til grunne i det som beskrives som et stadig gråere og mer byråkratisk samfunn, må kjærligheten finne nye former. Dette krever en ny kvinnetype. Mannens rolle som eneforsørger ble oppfattet som særlig tyngende. Den gjorde det vanskelig å komme unna det som var frihetens største hindring – nemlig kontorlivet med all dets meningsløshet og statuspregete smålighet.
    1950-tallets mannsopprørere sloss for en utvidet personlighet som var vanskelig å forene med ekteskap og forsørgeransvar. I motsetning til Cohen, som er mer gentleman­­aktig og gammeldags og som velger en løsning der han deler opp livet i ulike sfærer og med ulike partnere, kjemper Jensen for å reformere kvinnen og ekteskapet slik at det skal gi større rom for individet. Oppdragelsen av Marianne går da også ut på at hun må være mer selvstendig og aktivt forme sitt eget liv – noe som etter 1970-tallets kvinnerevolusjon virker altfor arrogant. 

Ærlig framstilling Hesthammars framstilling er lavmælt. Fortellingen er i hovedsak skrevet i tredje person, men uten at forfatteren stiller seg over og definerer i særlig grad. Rammen synes å ha blitt til ut fra perspektivene til hovedpersonen selv. Som sagt kunne man ønske seg et mer analytisk grep om noen tema, ikke minst fordi dette dreier seg om genuint viktige erfaringer for å forstå betydelige endringer i kjønnsrollene de siste 50 årene. Når det er sagt, skal forfatteren ha all ære for å ha fått fram så mange detaljer at leseren selv kan trekke sine konklusjoner. Og Marianne Ihlen skal ha all ære over den ærligheten hun viser selv når det gjelder ubehagelige tema som utroskap, sjalusi, spørsmålet om hvordan hun skulle forsørge seg, og vanskelighetene med å få til en bedre omsorg. På denne måten har So long, Marianne blitt en åpen fortelling om en kvinnes umulige familieliv med to mannsopprørere som drømte om stor kjærlighet, men som samtidig ønsket et liv fristilt fra forpliktelser overfor kvinner og barn.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>